Biskoper, skilsmisse og konkurs

Er ikke biskoper lenger som de var?
Biskop Per Oskar Kjølaas (60) i Nord-Hålogaland skiller seg fra sin kone, kan Nordlys/VG fortelle i dag. "Jeg hadde aldri trodd at noe slikt skulle skje meg", sier han.
Aldri før har en norsk biskop tatt ut skilsmisse

Biskop Ernst Baasland i Stavanger ga midt i desember beskjed om at han ville fratre som biskop. Å oppdage sønnens svik, hans kones mange låneopptak og å se smerten hos långiverne,og en konkursbegjæringen som oppleves urettferdig, gjorde det "vanskelig å leve med som biskop… Belastningene det siste halve året har vært så store at jeg ikke ønsker at den nåværende situasjon skal fortsette".
Aldri før er en norsk biskop erklært personlig konkurs.

Biskopers privatliv er ikke bare privat. Det samme gjelder for politikere, både når de begår større eller mindre lovbrudd, og når de mottar pensjonsytelser de ikke har krav på, skjønt i det siste tilfelle er det ikke minst og fremst Stortinget som institusjon og Riksrevisjonen som har håndtert den aktuelle sak uhyggelig lemfeldig, som bør stå anklaget.
Forhold som angår embetsførsel og forholdet til lover og bestemmelser må bli kjent for offentligheten. En annen sak er at deler av media forlengst har sprengt alle grenser mellom det som bør være privat og det som bør ha offentlig interesse.

Kjølaas holder muligheten åpen for å gifte seg igjen, "det er en velsignelse å kunne begynne med blanke ark". Så har da også synet på skilsmisse og gjengifte endret seg sterkt i Den norske kirke de siste to generasjonene. Jeg husker godt at man lå 50-tallet kjente navnene på de ytterst få prestene som var skilt. Og helt frem til 70-årene kunne det være vanskelig for en skilt og gjengift prest å inneha et embete. I dag er spørsmålet stort sett udramatisk, med unntak for tilfeller der det har vært utroskap i bildet.

Flere prester har gjennom årene nektet å vie fraskilte, og har argumentert med at Jesus og Paulus forbyr gjengifte. Andre prester har forsøkt å skille mellom den skyldige og uskyldige part, og har vært villige til å vie den uskyldige part. Stadig flere finner det vanskelig – for ikke å si umulig – å felle en slik dom.
Noen synes derfor at det er mest barmhjertig helt å nekte å vie fraskilte, mens andre har viet fraskilte under henvisning til at ekteskapsinngåelsen er en ”verdslig” ordning, og at en vigsel i kirken gir anledning til å forkynne evangeliet og et kristent syn på ekteskapet. Det sistnevnte synet får stadig større gjennomslagskraft.

Norge anno 2009 er samfunn der skilsmisse dessverre er blitt mer og mer vanlig. Mange gifter seg flere ganger, med store konsekvenser for barn og familie. Jeg er enig med Den norske kirkes Lærenemnd som fremholder at det er umulig å lese bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte i en slik situasjon uten å forholde seg til de spørsmålene som reises i mange menneskers liv.
Tolkningen av Bibelens ord har skjedd og skjer i en sammenheng der stadig flere av ulike grunner ikke makter å leve opp til høye idealer for samliv. Det er blitt tydeligere hvordan det å fastholde en restriktiv holdning vil kunne innebære store belastninger for dem som føler de kommer til kort i forhold til idealene. Slike trekk har vært med på å gi klangbunn for kirkens tolkning av bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte.

I Danmark har det vært foreslått et eget skilsmisse-ritual. I forkant av denne seremonien skal paret gå til en rekke samtaler som resulterer i et avskjedsbrev. Dette avskjedsbrevet leses opp under ritualet som også inneholder tekstlesing fra Bibelen. Begrunnelsen for dette er at ritualet setter livet inn i en større sammenheng, hjelper også med å fjerne fokus fra små ødeleggende konflikter, og strider ikke mot ekteskapets løfte om å holde sammen "inntil døden skiller dere ad".
I Norge har man vært skeptisk til dette, fordi det kan oppfattes som en legitimering av skilsmissen. Kirken bør ikke gi etter for en utvikling der stadig flere skiller seg og som er svært uheldig for barna.
Biskop Olav Skjevesland har derimot luftet en interessant tanke om å tilby en skriftemålsordning før inngåelse av et nytt ekteskap. Etter samtaler med en prest, kunne den skilte ha avgitt et skriftemål som en del av forberedelsene til et nytt ekteskap. En slik ordning kunne i tydeligere grad ha ryddet opp i tidligere forhold.

Når det gjelder biskop Baaslands konkurs, er det ikke uten videre noe konkret bibelord som kan brukes. Lagmannsretten mener han har vært bevisst uaktsom, at han visste mer enn han selv sier at han visste. Andre jurister synes dette er et høyst diskutabelt utsagn, mener siden jeg er en av Baaslands nærmeste venner, skal jeg ikke prosedere hans sak bortsett fra et synspunkt om at både biskoper og deler av kristenfolket har vært nokså bleike i denne saken, og forøvrig slutter jeg meg heller til Vebjørn K. Selbekk,som skrev i DagenMagazinet:
"Det ville ha vært fullt mulig for Den norske kirke at Ernst Baasland hadde fortsatt i bispestolen.
For det er vår oppfatning at det biskopen gjorde i denne saken, er det de aller fleste fedre ville ha gjort i en tilsvarende situasjon. Som foreldre prøver man å strekke seg så langt som mulig for å hjelpe sine barn dersom de kommer i problemer. Det var det Ernst Baasland gjorde.
Så er helt klart at biskopen ikke hadde den oversikten han burde over de økonomiske forholdene. Men manglende styring over personlig økonomi er ikke kriminelt. Og det gjør heller ikke Baasland uegnet som biskop.
Vi mener også at biskopen har taklet saken meget godt etter at låneproblemene ble kjent tidlig på høsten. Han har stått frem på en ydmyk, åpen og troverdig måte som tjener både ham selv og den kirken han representer til ære.
Det vi er aller mest bekymret for i denne saken er den mulige signaleffekten. Vi er redd kirken i enda større grad skal bli oppfattet som en institusjon der det bare er rom for perfekte mennesker.
Da ville ingen av oss ha en sjanse.
Her hadde man kunnet synliggjøre noen av kirkens og den kristne tros viktigste verdier: Tilgivelse, nåde og sjansen til å gå videre. Den muligheten gikk dessverre i vasken.

Mer generelt: Hva er så det sentrale i kristen tro? Det er evangeliet, forstått som Guds virksomme løfter gjennom Jesus om tilgivelse, fellesskap og nytt liv for menneskeheten. Kristen tro må ikke primært sees på som tilslutning til bestemte oppfatninger eller konformitet med eller akseptasjon av bestemte moralske normer, selv om troen må ha et presist – og evangelisk – innhold.
Kristne må ikke feste troen sin i lovens krav, men i evangeliets gave og tilsigelse. Det er en alvorlig utfordring at så mange i dag oppfatter kirken først og fremst som forvalter av bestemte normer, og at mange opplever seg som tvunget til å distansere seg fra kirken fordi de får inntrykk av at den legger mer vekt på lovens krav enn på evangeliets løfte og fellesskapet som følger av det.Med forankring i vårt fellesskap om det sentrale som er gitt oss gjennom Guds gaver, er det kanskje også lettere å leve sammen med uenighet om etiske spørsmål, som for eksempel homofilispørsmålet. For det dreier seg ikke om Guds gaver gjennom evangeliet, men om hvordan vi forstår hva det er å leve et ansvarlig liv med vår neste.

Kjølaas står, Baasland går.
Dersom etiske spørsmål bindes for tett til kirkens forkynnelse av evangeliet, står Kirken i fare for å gjøre evangeliet til lov, og dermed også å gjøre mennesker fremmede for hva som er det sentrale i kristen tro.
Kjølaas vil bli og Bassland ville blitt en bedre biskop etter dette. De har opplevd manges hverdag på en helt annen måte enn fra en beskyttet bispetilværelse, de har møtt motgang, de har vist at vi har alle vårt.