Misjon i en ny tid

I disse dager er et par tusen misjonsentusiaster samlet i Kristiansand til generalforsamling i Det Norske Misjonsselskap, NMS, Norges første. Jeg tenker umiddelbart tilbake til det lutherske verdensforbunds generalforsamling i Winnipeg i 2003. Da inviterte NMS, Areopagos og Kirkens Nødhjelp sine kontakter i partnerkirkene, ”friends of Norway”, til en enkel sammenkomst. Over 40 utlendinger møtte frem og ga et flott innblikk i det mangfoldet av kirkekontakter som ivaretas av organisasjonene. Da de fortalte om sine forhold til Norge satt jeg og ønsket inderlig at dette skulle de ha hørt, de hundretusener av misjonsvenner som de siste 160 årene har bedt, samlet penger og sendt ut misjonærer til jordens ender..

Jeg var så begeistret etter å ha hørt vitnesbyrdene og kontakten med Norge, at da jeg etter møtet gikk en tur sammen med Kjetil Aano, formulerte jeg meg omtrent slik; Det har nyttet, vi har vært med på å spre det budskapet alle troende er forpliktet til å bringe videre.

Jo, det har nyttet å drive misjon.
Vi vet jo at i en pionerfase kan det ofte se smått ut, det kan gå mange år før de første blir omvendt til Gud. Svært få steder brøt vekkelsen ut med en gang misjonærene kom. For et par år siden kom det en fascinerende bok om misjonær Schrøder som dro til Zululand. Det tok 14 år før den første zulu ble døpt. Nesten overalt begynte arbeidet som et møysommelig såarbeid. Og mange slet seg bokstavelig talt ut.

Schrøder var for øvrig den første norske fredsmegler – har meglet mellom kongen i Zululand og det britiske imperiet. Han var forløperen for norsk fredsbygging i Guatemala og Haiti, på Filippinene og Sri Lanka, mellom Eritrea og Etiopia, for å nevne noe av den virksomheten som både Kirkens Nødhjelp og det offisielle Norge har vært involvert i de senere årene.

For noen år siden var jeg i Kina og fikk møte kristne ledere i Shanghai. De hadde sterke historier om trakasseringer, fengsel og tortur, kristendommen hadde likevel holdt seg levende – og vokste. En av dem kom fra et område med 90 millioner mennesker. Der var det da offisielt 2,6 millioner kristne, men det tok ikke høyde for de uregistrerte menighetene.Han jeg snakket med mente det i alle fall var 6-7 millioner kristen i et område der norsk misjon begynte arbeid for 100 år siden, der misjonærene måtte reise etter 2.verdenskrig – men der det altså vokser.

Det begynte med at noen sa ja til kallet – både til å gå og til å sende. Nå vet vi at det er mange årsaker til at den kinesiske kirke har vokst til det den er i dag. Men veksten hadde ikke vært mulig uten det møysommelige såarbeidet som kallsbevisste misjonærer har stått i.

Det lutherske verdensmøtet i Winnipeg. Det forsterket min tro på at det har vært en lykke for misjonsengasjementet at vi i Norge har hatt den praksis at frivillige organisasjoner har administrert den misjonsvirksomheten som drives innen Den norske kirke, samtidig som det i nesten alle sammenhenger er erkjent at misjon ikke er noen løsrevet handling som kirken kan gjøre eller la være å gjøre, men et grunnleggende kriterium ved det å være kirke. Misjon ligger i kirkens gener.

Kirkemøtet i Canada fortalte meg også at tyngdepunktet har flyttet seg, at det ligger store muligheter både for lokalmenighetene og hele vår kirke hvis vi lytter og åpner oss for impulsene og inspirasjonen fra den verdensvide kirke, særlig fra kirkene i sør.

Vi må ta inn over oss de kulturelle endringer som i globalt perspektiv ligger i at den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, har i dag kirkene dynamiske, misjonerende, frimodige og sterke som langt overgår det som den tradisjonelle kristenheten opplever.

Den norske kirke er jo også et resultaqt av misjonsvirksomhet. Evangeliet ble brakt til Norge og slo røtter her gjennom mennesker på reise. Fra første stund ble det gitt videre av mennesker på reise. Sagaen forteller om Leiv Eirikson at han ble sendt av kong Olav Trygvason til Grønland for å drive misjon. Ruinerer etter domkirke og andre bygninger på det gamle bispesetet Gardar forteller at arbeidet bar frukt. Slik kan vi følge sporene av en misjonerende kirke i Norge via Island og Grønland, like til Newfoundland allerede før 1000-tallet. I mer enn 1000 år har vår kirke vært en misjonerende kirke.

Nyhetsbildene fra vår egen tid har vist oss 800.000 unge katolikker samlet til fellesskap og bønn i Køln. Hvert år strømmer titusenvis av unge mennesker fra hele verden til klosterfellesskapet i Taize. Hver eneste søndag feirer 100.000 gudstjeneste i DNKs menigheter. Et økende antall mennesker søker i andre religioner og åndelige tradisjoner. Bildene taler sitt konkrete språk om menneskers lengsler og håp etter noe som er større enn dem selv og den virkeligheten de lever i. Misjon er å være kirke i møte med menneskenes dypeste spørsmål, lengsler og håp.”.

Misjonsbegrepet vekker ulike følelser og assosiasjoner, både i kirken og i samfunnet for øvrig. Noen mener at vi klarer oss uten ordet misjon, fordi det er utvannet og ubrukelig. På et møte jeg var på nylig sa en at også et reklamebyrå har en misjon, de vil selge mest mulig av noe, for eksempel av coca cola. Derfor bør ordet misjon erstattes med et mer presist ord, sa vedkommende.

Jeg ser på en måte problemstillingen, men generelt vil jeg nok hevde at det er viktigere å finne nye gjerninger for vår ord enn å finne nye ord for våre gjerninger.
Nils-Tore Andersen, min etterfølger som Kirkerådsleder, har sagt sier at i Misjonsalliansende mer og mer bruker det norske ordet utsending i stedet for det latinske ordet misjonær. De to ordene betyr det samme, men i dagens samfunn fungerer ordet utsending ofte bedre. Ikke minst er det lettere å bruke den betegnelsen i land som Kina og Vietnam.

Uansett – om ordene er forskjellige, så er det bibelske perspektiv over tjenesten det samme. Han som på fjellet i Galilea en gang sa: Gå derfor ut …. Gir tjenesten et innhold som man verken kan eller vil løpe fra.

I 2004 var jeg sammen med Øyvind Eide i Blånildalen i Etiopia. Det var folkefest hos gumuz-folket, den norske ambassadøren kom i fly fra Addis Abeba, og bakgrunnen var at de nå fikk sin første bok på deres eget språk. Misjonærer hadde skapt et skriftspråk, og selv om Det nye testamente naturlig nok ble den første boken de fikk, vil det etter hvert kunne komme andre. Misjonen hadde gitt 450 000 mennesker et språk. Det er nokså nøyaktig det motsatte av kulturimperialisme, og de som i dag sitter lett henslengt ved cafebordet med cafelatten sin og snakker lett nedlatende eller foraktelig om den store hvite misjonær som kommer og ødelegger de innfødtes kultur, de skulle ha vært med til Blånildalen den søndagen. Og dette er jo bare ett av de mange eksempler på hvordan misjonen har vært med på å styrke folkegruppers kulturelle identitet.

For min del håper jeg at gumuz-folket vil si som en annen sa det etter at hans folk hadde fått Det Nye Testamente: ”Nå har seks menn lært språket vårt: Matteus, Markus, Lukas, Johannes, Peter og Paulus. De kommer aldri til å bli syke eller trette, og de trenger heller ikke ferie. Nås skal de reise ut i alle landsbyene og fortelle hele folket de gode nyhetene”.Tilgivelse, oppreisning og en ny begynnelse vært en viktig basis for menneskeverd og menneskelig fellesskap i vårt samfunn.

Jeg tror det er avgjørende viktig at kristendommen fortsatt kan danne en fundamental verdi- og referanseramme i samfunns- og kulturlivet. Bibelen har både skapt seg en vei blant folkene og blitt en veileder for folkene. I Norge - og i nå også i Blå Nil-dalen, på gumuz-folkets eget språk.

I Norge er Bibelen svært tilgjengelig i dag, men heller ikke her har det alltid vært slik. Da Christian IIIs danske reformasjonsbibel fra 1550 fant veien hit - i 96 eksemplarer - kostet hvert eksemplar 5 daler, tilsvarende 30 tønner ruge eller en god okse.

Gå ut i all verden – til Laos, Madagaskar, Kamerun og Ecador? Ja visst, men også ved å gå til nærmiljøet der mennesker samles, eller skape nye arenaer der menneskene er. Det er en stor utfordring for en folkekirke som gjennom århundrer har basert sin virksomhet på at menneskene kommer til den. Jeg opplevde nylig en gategudstjeneste med nattverd på plassen for Oslo Sentralstasjon. Det var en fin opplevelse.

Det er en stor utfordring for den norske kirke å åpne sine menighetsfellesskap for bredere grupper. Evangeliet er for alle. Er vi stand til å åpne oss for hele bredden av mennesker? Kan våre former og måter å være kirke på virke begrensende? Er menighetens aktiviteter bare tilpasset en spesiell gruppe? Er kirken i stand til å være åpen for det store spekteret av mennesker og organisasjoner som egentlig hører til og er en del av kirken?

Skaper kirken muligheter for at mennesker skal kunne erfare Gud gjennom fellesskap, tilbedelse, bønn og læring? Vårt fellesskap – berører det? Kommer mennesker i kontakt med det dype i seg selv og andre? Lærer mennesker dybdene i Gud å kjenne?

Kommer kirken i kontakt med alle typer mennesker og kulturer lokalt? Har den kontakt utover sine grenser? Lytter den til hva mennesker er opptatt av? Opplever menneskene at kirken er til stede i deres liv, at den er tilgjengelig for de som ønsker mer kontakt?

Vi snakker om å inkludere, men – og jeg spør ikke minst fordi jeg kjenner på det selv, blir det lett slik at de er VI som inkluderer noen andre? Hvem inkluderer hvem? Er vi subjekt og de objekt?

Vi alle er utsatt for noen av livets - og ikke minst religionens - verste fristelser: dannelsen av de "korrekte" og koselige flokkene/menighetene. Hvordan er vi når vi er sammen? Hva slags fellesskap lever vi ut i menigheten? Er det et helbredende og forsonende fellesskap, eller er det ekskluderende? Klarer vi å være inkluderende her?

Gjennom misjon har den kristne kirke i løpet av forrige århundre utviklet seg fra å være en vestlig kirke til å bli en global kirke. Allikevel er det langt igjen før ”alle mennesker … over hele verden” er kjent med evangeliet. Anslagsvis regner en med at 1,5 milliarder mennesker, som tilhører 7000 ulike folkegrupper, lever uten noe vitnesbyrd om evangeliet. Mange av disse lever i land preget av stor fattigdom og lav rettssikkerhet. Vår vilje og evne til å se de ”glemte” folkegruppene og bidra til at evangeliet blir gjort kjent for dem, i ord eller gjerning, er en utfordrende test på vår vitalitet og kraft som en misjonerende kirke.

Mange henger fast i et foreldet misjonsbegrep, men stadig flere forstår at misjon er noe mer enn å sende norske misjonærer til Afrika, Asia og Sør-Amerika. Det avgjørende er å holde fast ved at utsendelse av misjonærer og omsorg for medmenneskers frelse er en frukt av og et tegn på at kirken faktisk er levende og misjonerende. Den arbeidsdelingen vi har hatt på norsk kirkemark mellom rådsstruktur, embetsstruktur og de mange tverrstrukturer i form av organisasjoner for diakoni, indre- og ytremisjon, den arbeidsdelingen har vært fruktbar og til velsignelse, og den bør fortsette.

Misjon er et sentralt uttrykk for det å være kirke. Vi må ta inn over oss de kulturelle endringer som i globalt perspektiv ligger i at den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, har i dag kirkene dynamiske, misjonerende, frimodige og sterke som langt overgår det som den tradisjonelle kristenheten opplever.

I nasjonalt perspektiv går bedehusaktiviteten radikalt ned, tallet på misjonsforeninger minker - og de tradisjonelle misjonsorganisasjonene møter dette med å bygge en ny basis og stadig legger bedre til rette for at menighetene gjennom dem skal være misjonerende, utover sine egne grenser. Mange menigheter har fått hjelp til å se at de har en misjonsfunksjon.

Misjon er et felles oppdrag for hele den verdensvide kirke. Det er et felles ansvar for kirkene å ta del i hverandres misjon, å la seg korrigere og inspirere av hverandre. Kirkene i sør ble i løpet av 1990-tallet det nye tallmessige tyngdepunktet i kristenheten. Vi i Norge har lenge mottatt forfriskende impulser fra kirkene i sør gjennom deres teologi og spiritualitet, deres sang og musikk og mottar i økende grad impulser gjennom møter ansikt til ansikt i vennskapssamarbeid, partnerskap og gjennom selv å motta misjonærer fra kirker i sør.

Misjon er ingen valgfri aktivitet for Jesu kristi kirke. Misjon er et kjennetegn på en levende kirke. Emil Brunner har sagt det slik: Kirken eksisterer ved misjon slik ilden eksisterer ved å brenne.

Måtte ilden fortsette å brenne.

"Kulturen fyller kirkene"

“Kulturen fyller kirkene - Guds hus er i dag landets nest største arena for kulturbegivenheter, med 1,4 millioner besøkende årlig” (Aftenposten 21.juni)

Kirken kulturformidler? Overraskende ?
Faktum: Norske kirker er med sine 7700 konserter i året en av de største og viktigste konsertarrangører og spillesteder i landet. 900 kirkemusikere utgjør en stor del av det profesjonelle musikklivet. 2250 amatørkor, band og grupper er knyttet til norske kirker. (Tallene er fra noen år tilbake, da vi presenterte kirkens kulturmelding, “Kunsten å være kirke”, men jeg tror ikke de er mindre i dag.

Kirkene er også kulturhus med ulike kunstarter – over et tidsspenn på tusen år. Tvert imot, jo mer vi blander denne arven med annet stoff, jo mer vi bryner den på annet materiale, jo mer tar vi vare på den.

Musikk danner kjernen i en ikke ubetydelig del av det organiserte menighetslivet, og musikkevenementer er av de hendelser som trekker flest folk til kirkene. Menighetenes musikkaktiviteter utgjør også en svært viktig del av norske lokalsamfunns kulturliv, både når det gjelder kvantitet og kvalitet.

En kirke i utvikling må balansere mellom tradisjon og fornyelse, og forholde seg til at menighetene består av mennesker med ulike musikalske preferanser til samtidens uttrykk. Kirkerommet spør ikke etter musikksjanger, men etter ekthet og ydmykhet overfor Guds tilstedeværelse. Det finnes godt og dårlig i alle stilarter. TenSing behøver ikke å være mindreverdig i forhold til kirkekorets mer avdempede repertoar. Ingen bør tro at vi ikke også i fremtiden vil få musikalske uttrykksformer i kirkelig sammenheng som mange tradisjonalister vil mislike.

Jeg siterer i denne sammenheng en uttalelse vi laget på Kirkemøtet i 2005:
"Når kirken tilbyr unge utfoldelse innen musikk, dans, drama og visuell kunst, er de verdifulle bidragsytere og får styrket sitt eierforhold til kirken og troen. I tillegg vil det som produseres, ha egenverdi og formidle ungdomskultur og tro til resten av menigheten. Det er også viktig at unge slipper til med sine uttrykk i høymessen og det øvrige menighetslivet, og ikke avgrenses til egne arenaer og fora”.

Aftenpostens journalist stiller spørsmålet: “Kan all type kultur presenteres i en kirke?” Og kulturkoordinator Turid S. Myrholt i Kirkerådet svarer fornuftig nok: “I prinsippet , ja. Men det er opp til hvert enkelt menighetsråd å avgjøre hvilke arrangementer de ønsker å ha i sin kirke”.

Kirkerommets elementer må bidra til å levendegjøre og iscenesette et religiøst møte for mennesket i dag. Kirkerommet tåler mer av uttrykksmidler enn man ofte tror, men det kan også sette grenser ved sin fysiske form og innholdsbestemte symbolikk. Det bør være stor takhøyde, for at alt sant menneskelig kan utfolde seg i kirken, såfremt helheten tar hensyn til rommets egenart og hensikt. Vi må tenke at kirkerommet er en miniatyrutgave av vårt univers, våre liv, hvor Gud kommer til oss og gjør gudsbildet i oss levende, slik at vi først og fremst blir oss selv, de han skapte. Alt sant menneskelig.

Ved å bygge ut kirken som kulturinstitusjon styrkes den som folkekirke. Vi trenger en sterkere bevissthet rundt dette. Det oppstår spennende møter med kunsten som en selvstendig stemme i kirkerommet, dette har til nå vært mye fraværende fordi man for det meste har oppfattet kunst som ren nytteverdi.

Tord Gustavsen er en av våre fremste jazzpianister, og sier at hans oppgave er “å nærme seg det hellige rommet i musikken. Du kan kanskje si at jeg misjonerer, men på en ganske annen måte enn de gamle misjonsforeningene gjorde”

Enhver generasjon og enhver tid må selv vende seg til sin fortid og finne de krefter og forestillinger som har formet den kultur de er blitt en del av. Det dreier seg både om å forstå de krefter som har båret oss dit vi er, og om å finne de krefter som kan bære oss videre.

Kirken trenger stadig å tenke nytt om formidling av evangeliet, kristen tro og tradisjon. Trenger ikke å opptre som kunstneriske smaksdommere. Trenger litt mindre frykt for samtidskunsten. Trenger å innse at kunst ikke skal illustrere, men fortolke.

Kirken må ta et ansvar utover tradisjonen og trygghetens kultur. Må ta et ansvar for kunst utover bekreftelse av den religiøse idyllen mange søker. Må ikke favoriserer tilbakeskuende kunst.

Vi må slippe troen løs i oss og ta sjanser. Det gjør vi ikke ved å rygge inn i fremtiden mens vi nynner engstelig på gårsdagens melodi.

"Lure på om det e klovnar me e"

Einar Gelius – en reflektert kirkerefser i kamp mot mørkemannskonservatisme, utdatert kirkelig hierarki og mangel på forståelse for det moderne menneskets hverdag? En ridder som drar ut på et toleransens korstog mot kirkens reaksjonære krefter?

Neppe. Mer enn å kjempe for kirkens fremtid hever han lansene og retter dem mot kirkens fortid. Når han karakteriserer Den norske kirke anno 2011, er det som et ekko fra 60- og 70-årene. Anklagene har vi hørt før. Noe er blitt mye bedre, noe må det stadig arbeides med. Men fordommer trives i alle miljøer. Rekvisitterer og manesjevalg gjør at Gelius makter ikke å utfordre kirken innenfra, heller ikke der han måtet ha et poeng. Først og fremst gir han næring til manges fastgrodde refleksautomatikk når kirken omtales. Realiteten er at i møte med enkeltmennesker representerer de aller fleste norske prester, kateketer og diakoner en varm og inkluderende, åpen holdning.
(Min bloggomtale av Gelius-saken fra i fjor høst ligger her)


Einar Gelius - kjemper gårsdagens kamp (foto: Øystein Franck-Nielsen, Vårt Land)

Gelius har kalt sin nye bok “Det er håp i de foldede hender”. . En tittel inspirert av Misjonssambandets Trygve Bjerkreim: “Det er makt i de foldede hender”.
De foldede hender symboliserer de foldede hender bønnens makt, og i bønnen ligger også håpet. Slik trekkes en forbindelseslinje tvers over det sammensatte og til dels spenningsfylte norske kirkelandskapet.

Gelius møtte pressen i klovnebukse, "klesvalget gjenspeiler identiteten min. Jeg er fargerik og prest”. Men heller enn klovn er han kanskje Sancho Panza, Don Quixotes væpner, den komiske «ridderen av den bedrøvelige skikkelse». Sancho viste seg som både snarrådig og smart, og han måtte lure sin herre for å kunne bevare illusjonene sine. Hans uttrykksform var en blanding av folkelig humor og ironiske ordtak.

Klovn er en hedersbetegnelse. Det er for få klovner og for mange selvhøytidelige mennesker i kirkene våre. Som sirkusfigur har klovnen en hovedoppgave i å vise fram det fantastiske. Du har klovnen som kommer etter linedanseren, og som prøver å gjøre det samme, men som aldri lykkes.


Sunniva Gylver - fargerik på en konstruktiv måte. (Foto: Kirkens Informasjonstjeneste)

Gelius burde spørre seg selv hvorfor hans nabo i Grønland menighet, Sunniva Gylver, på sin klovnemåte har klart å få mange utenfor kirkemurene til å lytte. Også hun er fargerik, men fargene synes mye klarere og varmere. Med rastafletter og T-skjorte med PREST på ryggen, bruker den 44 år gamle tidligere programleder og aerobicinsteruktør det utradisjonelle sammen med et direkte, meget forståelig språk (“å prioritere er å forsømme i riktig rekkefølge”), til å tegne viktige streker i folkekirkens mangefasetterte bilde. Og hun er en prest som alltid står i et solidarisk arbeidsfellesskap med andre.

Både Gelius selv og mye av mediestøyen rundt ham er endimensjonal. Han har skjønt hva som skal til for å få overskrifter og skjermbesøk. Jeg vil definitivt ikke anbefale hans “modus operandi”, den fungerer ofte kontraproduktivt. Mediedekningen følger tradisjonelle mønster, den er gjennomgående mer preget av medieenfold og forutinntatthet enn av det ideelle mangfold og vilje til å trengte igjennom blendverk for å finne kjernen.

Det er ingen grunn til å mistro Einar Gelius når han sier: “Jeg er glad i kirken, men samtidig bekymret for det som er kirkens fremtid”. Og han har et åpenbart poeng - selv o m det er omtrent like gammeltsom kirken selv - i uttalelsen om at “prestene snakker om ting som vanlige mennesker ikke kjenner seg igjen i på et språk folk ikke forstår” – men han tar altfor sterkt i: Noen prester er riktigere.

Gelius har fått tilbakemeldinger på “at jeg har snakket på en enkel og forståelig måte”. Det spørs bare hva han har sagt, det som folk gjerne vil høre er ikke alltid ensbetydende med det de bør få høre. Og det vil ikke være dumt om han bruker de kommende fire-fem årene i Arendal til å filosofere litt over om den gode hensikt helliger ethvert middel.

Alle vil ha en åpen kirke, men hva betyr det egentlig, snakker vi alle om den samme bredden og høyden? Slik jeg ser det: En åpen kirke forteller om Jesus på en slik måte at det gir hjelp til livstolkning og livsmestring. Den er hvor folk er. Forkynner evangeliet uten en lovisk klang i stemmen. Formidler kjærlighet, styrker livsmotet og bidrar til at kjærlighetens gjenskapermakt, selve nåden, får rense, fornye og gjenopprette menneskers liv og samliv.

Åpenhet handler også om mulighet for å komme som du er uten å møte kravet om å bli som oss i alle ting. Åpenhet handler om nysgjerrighet og en vilje til en åpen dialog uten at fasiten foreligger før vi har brukt tid til å lytte til hverandre med et åpent sinn.
Hva er det sentrale i kristen tro? Det er evangeliet, forstått som Guds virksomme løfter gjennom Jesus om tilgivelse, fellesskap og nytt liv for menneskeheten.
Dessverre er det sentrale ofte tolket for bredt. Det er en alvorlig utfordring for kirken at så mange fremdeles først og fremst oppfatter den som forvalter av bestemte normer. Det er alltid trist når noen opplever seg som tvunget til å distansere seg fra kirken fordi de føler –og stundom med rette - at den legger mer vekt på lovens krav enn på evangeliets løfte og fellesskapet som følger av det.

Det er fremdeles slik at mange kjenner seg utestengt og uverdige av et prektighetsideal som er alt annet enn evangelisk. Derfor trekker de seg tilbake fra kirke og kristendom med en følelse av å være uønsket og mislykket. Ikke minst har hardhendte krav til livsførsel, og tendensen til å sette likhetstegn mellom vellykkede samfunnslag og kirkelig engasjement, skapt slike følger. Mesteren selv var ofte kritisk mot makten gjennom å holde fast på de høyeste idealer, og samtidig var han totalt imøtekommende overfor svake mennesker som ikke greide kravene.

Er kirken tolerant? Kan kirken i sitt vesen være tolerant?
En betydning av toleranse, som vi stadig møter, er denne: Det finnes tolerante synspunkter, og det finnes intolerante. Et slikt resonnement fører forbausende ofte til det man vil unngå: til ekskludering av det man ikke liker, altså til praktisk intoleranse.

Hvem bestemmer hva som er tolerante standpunkter? Både i kirken og i samfunnet generelt er det opinionen, og opinionen er flertallet. Dermed skjer det merkelige, at toleransen, som oppstod som et forsvar for mindretallets rett til å formulere og forsvare sitt syn, blir forvandlet til en hardhendt praktisering av flertallets mening.

Vi møter oppfatninger om at kirken om den vil være folkekirke, i enkelte vanskelige spørsmål må følge tidsånden og forholde seg til folkeflertallet. Den populære oppfatningen av toleranse – at ingen bør holde seg med ”intolerante standpunkter”, altså standpunkter som flertallet kan ha noe imot – vil i virkeligheten føre til at alle må beklippe sine syn, slik at de ikke støter noen. Pålegge seg selv, og dermed andre, en flertalls-sensur.

Men kirkens budskap, kan ikke underkastes noe flertallsvotum, og det er ikke garantert mot å vekke anstøt.

Bjørn Eidsvåg er en av de mange som i den siste boken utsettes for Gelius' vrede fordi de har bydd ham motstand. Jeg lar trubaduren fra Sauda få det siste ordet, både for dagen og evigheten:
Me seie: Gud e glad i oss
forstår ikkje at me tør det
Me seie: Midt i sorgen møte han oss
forstår de'kje sjøl, men me gjør det
Eg lure på om det e klovnar me e
te allmenn lått og løye Men får me sjå et lysglimt av og te
så får de'kje vær så nøye


 

Oppreisning til Treholts familie?

Arne Treholt krever at ekskona Kari Storækre og sønnen får økonomisk oppreisning. Tirsdag fastslo EOS-utvalget, Stortingets kontrollorgan for overvåkings- og etterretningstjenestene, at POTs overvåking, avlytting og ransaking av leiligheten til Arne Treholt var ulovlig, Vinteren 1982/83 ble det i all hemmelighet montert fire videokameraer og flere mikrofoner som fanget opp nesten alt som fant sted inne i leiligheten. Også seksuallivet til Treholt og hans kone ble overvåket. “Jo, jeg vet vi har hørt saker og ting” (anonym spaner til Dagbladet).

Det er nokså uvanlig å få oppreisning for denne type krenkelser. “Når lovgiver har vurdert det slik at saker foreldes uansett etter 20 år, så må man respektere det – også i spesielle saker”, mener professor i erstatningsrett ved UiB, Bjarte Askeland, til Dagbladet.

Uvanlig? Ikke mer enn at Stortinget vedtok en (rett nok midlertidig) lov om muligheter for innsyn i dokumenter fra Overvåkingspolitiets arkiver og registre i perioden 8. mai 1945 til 8. mai 1996. Her ble det åpnet for “en økonomisk kompensasjon i de tilfeller hvor ulovlige eller instruksstridige forhold fra overvåkingspolitiets side har medført alvorlige skadevirkninger for vedkommende”.

Jeg var et av tre medlemmer i Innsynsutvalget som behandlet søknadene om innsyn og erstatning. Vi fikk 12 764 søknader om innsyn. I 38,4 prosent av sakene som ble behandlet ble det funnet registreringer. I 82,8 prosent av sakene hvor det ble funnet registreringer ble det innvilget innsyn. I 774 tilfelle ble er det søkt om erstatning, i 379 saker ble erstatning innvilget og det er utbetalt til sammen kr. 11 230 000.

Erstatningsordningen var ment som en billighetserstatning. Det kunne søkes om erstatning selv om det ikke kunne påvises et økonomisk tap. Tanken var at de som har lidd grov urett skulle gis en form for oppreisning/erstatning. Beløpene kunne variere mellom 10.000 kr. og 100.000 kr. Fire fikk maksimal uttelling, to fikk 90.000 kr og 11 fikk 80.000 kr.

Jeg kan naturligvis ikke videre opplysninger om hvem som fikk hvor mye – unntatt det som er kjent fra mediene. Det interessante i relasjon til Treholt-saken er at familien til den tidligere SF-formannen Knut Løfsnes ble innvilget til sammen 350.000 kroner etter ulovlig overvåking. Familiens telefon ble avlyttet i 13 år, i fire år ble familiehytta også avlyttet. Omfattende rapporter ble skrevet om alle familiemedlemmene. Løfsnes’ kone, fikk 100.000 kroner, to døtre fikk 80.000 kroner hver, mens to sønner fikk hhv 50.000 og 40.000 kroner.

“For Marit Løfsnes startet rapporteringen da hun var 14 år. -Det var en overraskelse at de hadde fulgt meg helt fra jeg var 14 år. Det er ekkelt også. De har blandet seg inn i private ting. Et sted står det at jeg har skulket skolen. Det kan jeg ikke huske. Et annet sted står det at "Det virker som Marit ikke forstår alvoret". Jeg synes det er ekkelt at de bruker fornavnet på meg. Disse menneskene har ikke noe med å bruke fornavnet mitt, sier Marit Løfsnes “(Aftenposten 25.10.2001).

Overvåkingen av Knut Løfsnes, som døde i 1996, er viet et eget kapittel i Lund-kommisjonens rapport, og Løfsnes skriver i sine memoarer fra 1991 at "overvåkingen lå som en skygge over livet mitt i mange år”.
Knut Løfsnes var med i den radikale kretsen rundt bladet Orientering og ble ekskludert fra Arbeiderpartiet i 1961, før han ble Sosialistisk Folkepartis første leder i 1969. Løfsnes var agent for det britiske spionasje-nettverket XU under krigen, og var deretter ansatt i Politiets Overvåkingstjeneste i en kort periode før han ble kastet ut.

Den midlertidige loven ble opphevet da vi avsluttet vår virsomhet ved åprsskiftet 2007/2008.

En annen professor i erstatningsrett, Erling Hjelmeng, UiO, sier til Dagbladet at også han er svært usikker på om det finnes hjemler for økonomisk oppreisning i denne spesielle saken. “Min juridiske magefølelse sier meg at forholdet er foreldet”.

Et siste alternativ er en billighetserstatning som avgjøres av Stortingets billighetsutvalg. Det er en økonomisk godtgjørelse som kan gis i tilfeller der man lider tap som ikke dekkes av lover og regler eller andre erstatningsalternativer.

I Innsynsutvalget tok vi utgangspunkt i at når erstatning ble utmålt for en søker, skulle den dekke den skade ektefelle og barn måtte ha lidd ved de samme aktivitetene fra overvåkingspolitiets side.
Derimot kunne ektefeller og barn få tildelt særskilt erstatning dersom de selv var registrert og hadde fått innsyn i egen mappe. Det var dette som gjorde at familien til Knut Løfsnes fikk kr. 350.000.

Overvåkingen av Knut Løfsnes og familien fant ingen ulovlig virksomhet. Det ulovlig var det POT som stod for. Etter min oppfatning bør behandlingen av eventuelle søknader fra Arne Treholts familie ses i sammenheng med den praksis som Innsynsutvalget fulgte.


http://www.dagbladet.no/tag/arne_treholt

Bombing og verdensarv m.m.

"Nato vil ikke utelukke at de kan bombe ruinene av den flere tusen år gamle romerbyen Leptis Magna i Libya, dersom det viser seg at landets leder Muammar Kadhafi har skjult våpen blant de antikke og unike levningene", melder CNN.

Det er kanskje ingen parallell, men jeg kom til å tenke på en liten pose jeg har stående i bokhylla. Den fikk jeg Kjell Gjerseth da han kom hjem fra gulf-krigen. Vi hadde sendt ham til Amman noen måneder, og han var den eneste skandinaviske journalist som kom inn til Bagdad. Amerikanerne hadde presisjonsbombet en fabrikk som man mente produserte farlige kjemiske stoffer. Da Kjell vandret rundt i ruinene fant han flere poser. På dem står det “alban milk powder”.

Ruinene i Libya står på verdensarvlisten til Unesco. For at et område skal regnes som del av verdensarven må det representere et unikt kultur- eller naturhistorisk miljø som kan fortelle noe om jordens eller menneskenes historie. 187 nasjoner – deriblant Norge og resten av Nato – har sluttet seg til konvensjonen og har dermed forpliktet seg til å ivareta den kulturelle og naturlige verdensarven.

Kulturminners verdi kan ikke skrives med tall. De dokumenterer historie, de bygger identitet. Nettopp dette siste har gjort noen av dem til krigsmål. Da de allierte like før 2.verdenskrigens slutt i 1945 helt unødvendig bombet Dresden ble minst 20.000 sivile drept, og verdifulle kulturminner ødelagt. Under krigen i det som var Jugoslavia ble den nesten 500 år gamle broen Stari Most ødelagt. så både serbiske og kroatiske nasjonalister så på broen og det gamle historiske området rundt som en del av den bosniske og islamittiske kultur.

Man påberoper seg FN-dekning for bombingen, ikke like innlysende for alle. Men det finnes altså andre - mer institusjonelle og tidsubegrensede bestemmelser - man er forpliktet av.

I Afghanistan gjorde Taliban sitt ytterste for å ødelegge de nesten 2000 år gamle Buddha-statuene i Bamiyan står på verdensarvlisten. Av ideologiske grunner.

“Det er en bekymring for oss dersom Kadhafi og Kadhafi-lojale styrker velger å krenke internasjonal lov ved å skjule seg på et slikt sted” sier talsmann for NATOs Libya-oppdrag, oberstløytnant Mike Bracken.

Javel. Men det er også en bekymring hvis land som mer enn noen andre fremholder viktigheten av å overholde internasjonale konvensjoner og avtaler, i praksis motarbeider sine forpliktelser t til å ivareta og beskytte verdensarvstedene.
Og så er dette bare en liten flik av et problem som stadig vokser seg større.

Jeg synes dilemmaene illustreres godt av kommentarer til et innlegg jeg hadde på Facebook om Nato og bombing av kulturarv:

“Tviler på om vi kan be oss fritatt fra bombing av spesifikke mål. Den som er med på leken osv. Dette betyr bare at hele operasjonen bør underkastes gransking, snarest. For hva er målet?”
(Torgeir Kvalvaag)

"Hva skal våre styrker gjøre hvis Kadhafi-regimet forflytter tropper inn i romerbyen? Er det verre å bombe Leptis Magna enn byer med levende mennesker? Hele greier har kommet totalt ut av kontroll. Som vanlig så trodde vi at "fienden" kunne tvinges i kne på kortest tid. Som vanlig tok vi feil.
(Michael Theiss)

"Kadhafi er en farlig og kynisk motstander, Norge har alt gått for langt, dessverre"
(Knut Foss)

"Vi skal ikke bare være med, men det er også vi som skal gjøre jobben. Dette kommer til å fortsette hvis vi ikke klarer å presse de ansvarlige Gahr Støre og Faremo. Den norske krigen er forlenget til august. Det vil bli mange drepte sivile og ødeleggelser av felles kulturminner om dette ikke tar slutt. Vi kan ikke bare sitte å jamre på fb, men vise at vi er mange som krever en slutt på drapene og ødeleggelsene".
(Rolf Reikvam).

Og enda har jeg ikke skrevet noe om det som skjer i Syria.

Forsvarets "åpenhet"

"Jeg ønsker en åpenhetskultur i Forsvaret internt, så vel som eksternt. Det skal være gode muligheter for våre ansatte til å fremføre synspunkter på saker eller arbeidsmiljøet.(Forsvarssjef Harald Sunde i Dagbladet).

Det er så riktig at det burde rammes inn med eikeløv og henge rett under bildet av Kong Harald i alle forsvarets messer.

Det er så vakkert at det kunne vært lest av Liv Ullmann med Griegs “Morgenstemning" som kontentum.

Og det er i praksis så falskt at Henrik Ibsen ville reist seg fra cafébordet på Grand, løftet opp avisen og ropt høyt:"I Forsvaret gjelder maktspråk, er rettferdighet, den edle står av velden overskygget".

Den edle er i dette tilfelle generalmajor Leif Sverre Rosén som ofret sin egen karriere for å redde liv i Afghanistan

Han hadde gjort alt riktig: Som forsvarets sanitetssjef gikk han tjenestevei og advarte i årevis sine overordnede om at den dårlige sanitetsdekningen i Afghanistan var livsfarlig og under enhver kritikk.

Ingen reaksjon.

Så gikk han ut offentlig med sitt alvorlige varsko. Det skapte et press som gjorde at regjeringen ble presset til lå bygge feltsykehus og å sende kirurger og sanitetshelikoptre.

I Afghanistan ble norske, allierte og afghanske liv reddet.
I Norge kostet åpenheten Rosén jobben og en god helse.

"Forsvaret skal beskytte demokratiet. I ytterste kon sekvens skal vi påtvinghe våre demokratiske verdier overfor andre stater. Hvordan kan det da ha seg at vi ikke klarer å etterleve de samme prinsippene i egne korridorer?" spør Thomas Norman Hansen, offiser, og tillitstvalgt verneombud i en kronikk i Dagbladet.

Både i Forsvaret og på andre offentlige arbeidsplasser er ofte ikke noe i veien med regelverkene, men med kulturen.Paternalistiske bekymringer og kontrollbehov trives, Ønsket om et godt image i offentligheten skaper kontroll med form og vinkling på de informasjoner som kommer ut, det legges lokk på visse saker, holde tilbake informasjon.
Kritikk mot ledelse er sjelden velsett. Mon ikke mange føler at vel kan du aller nådigst få lov til å ytre deg, men egentlig man helst at du holder kjeft. I slike tilfeller etableres det gjerne en selvsensur.

"I saker der ledelsen har tatt sin beslutning, gjelder lojalitetsplikten som beskrevet i våre etiske grunnregler. Innenfor disse rammene oppfordres Forsvarets ansatte til å uttale seg om sitt fag- og ansvarsområde" , skriver Forsvarssjefen.

Lojalitet er et begrep som brukes ofte, der avsender egentlig mener lydighet, men lydighet og lojalitet er to forskjellige begrep. "Lydigheten er blind mens lojaliteten er kritisk, seende og verdiladet", sier professor Paul Leer-Salvesen.

Forsvarsminister Grete Faremo vet noe om hva dårlig behandling fra en ledelse innebærer. For 15 år siden ble hun syndebukk og mistet stillingen som justisminister da statsminister Thorbjørn Jagland håndterte skandalen rundt overvåkingen av Berge Furre mens han satt i Lund-kommisjonen og gransket POTs overgrep.

Hun av alle burde sørge for skikkelig kompensasjon og ros til Rosén. Hun bør minne forsvarsledelsen om at ytringsfrihet betyr retten til å si det andre ikke vil høre.

Momo, Kairos og tidstyvene

"Bok alene gjør ingen klok”, sa kjerringa, hun svidde grøten med nesen i kokeboka. Nei, det må lærere til. Kreative, energiske lærere, med overskudd for fag og mennesker. Men lærernes engasjement svekkes av økt tidsbruk og papirarbeid, mange nye pålegg og reformer og oppgaver, aktivitetsmålinger og evalueringer. Tillit er erstattet av kontroll.

Politikere står i valgkamptider i kø for å fremstå som talsmenn og -kvinner for en bedre skole. Men samtidig fratas lærerne et godt stykke på vei den status som er nødvendig for å utøve myndighet og selvstendighet. Skolebyråkrati på sentralt hold og regjeringer av alle farger har lagt økt press på dem . Ivrige lokalpolitikere følger stundom opp med ytterligere krav og oppgaver. Alle har de beste hensikter, men ingen sier hva som må kuttes når nytt kommer til. Nye oppgaver følges sjelden eller aldri av økte midler og menneskelige ressurser.

Lærernes arbeidstiden går i større grad med til ting som ikke er direkte relatert til undervisningen. Alt fra samtaler til tilbakemeldinger skal dokumenteres. Måling og innrapportering av hva man gjør og hvor effektivt arbeidet utføres. Skriftlig evaluering og dokumentasjon av de fleste arbeidsoppgaver. Kvalitetssikret undervisning, etablering av nettverkssamlinger, læreplanarbeid, IKT-utvikling, ansvarsgruppemøter med barnevernet. Rapport om spesialundervisning, IOP-møter, elevundersøkelser og –samtaler. Halvårsveiledninger, konferansetimer. Vidløftige planer som ikke tåler møtet med hverdagens realiteter.

"Unyttige møter" scoret høyest når det gjelder spørsmålet om hva som oppfattes som mest belastende. Hos mange er irritasjonsgrensen nådd i forhold til skjemavelde og rapporteringskrav. Flere går av før de må.

Fra gresk mytologi kjenner vi Kronos og Kairos, to ulike former for tid. Kronos betegner klokkens tidsregning, og er dessuten navnet på en gresk gud som er kjennetegnet ved at den spiser sine barn. Lovpålagte oppgaver spiser tid som lærerne i noen tilfeller burde brukt på mer undervisningsrettet arbeid

Departement og direktorat mater lærere og skoleledere med rundskriv. Kronos-skolen er opptatt av tall, dokumentasjon og kontroll.

Kairos betyr foruten tid også muligheter, anledning og fremtid. Kairos-skolen må være en motkultur mot tunge trender i dagens samfunn, som kjapphet, overfladiskhet, oppstykkethet og teknifisering av menneskers samliv.

I Michael Endes barnebok ”Kampen om tiden” møter vi Momo-utgaven av Kairos. Hun som har tid nok for alle slags mennesker. ”Tid er liv,” sier hun og ”livet kommer fra hjertet.” Momos fiender er også skolens fiender - de gråkledde tidstyvene som sniker seg omkring for å stjele lærernes tid.

“Skolereformene på 90-tallet var et stort eksperiment som i stor grad mislyktes”, skriver førsteamanuensis Tom Are Trippestad i en doktoravhandling. Norge fikk et av de mest sentralstyrte skolesystemene av vestlige demokratier på grunn av reform R-94 og L-97. Til sammenlikning hadde skoler i Kina dobbelt så stort selvstyre som i Norge på slutten av 90-tallet.

Ifølge Trippestad var noe av det som kjennetegnet reformene at de ble innført i et høyt tempo, med et stort byråkrati som ble påført lærerne ovenfra og endte med å få makten. Mange lærere følte seg fremmedgjorte.

En kvalitetsrapport for skolen skal hvert år behandles i kommunestyret. «Dette er ei krevjande oppgåve », hevder utdanningsdirektør Petter Skarheim. Det er vanskelig å tenke seg at en slik «rapport» bidrar noe som helst for å øke kvaliteten.

Man kan dokumentere og samordne så mye man vil, men det er i elevenes eget møte med skolefagene at læringen skjer. Lovpålagte aktiviteter spiser ofte tid som lærerne burde brukt på mer undervisningsrettet arbeid. Kan de nærmere 100 forslag fra Tidsbruksutvalget dempe appetitten? Jeg har tillit til at Kristin Halvorsen her kan følge opp og gjøre en forskjell.

Vi får ikke en bedre skole gjennom flere møter, seminarer og utredninger. Kjerneområdet må være: Tilrettelegging, gjennomføring og oppfølging av undervisning. Det vil neppe skade med økt vekt på erfaring og faglig kompetanse hos dem som skal trekke opp retningslinjene for skolens hverdag .
(Kommentar i Klassekampen11.juni)

Verdens vakreste byggverk?

"Det er typisk norsk å være god” (Gro Harlem Brundtland) – men nå er vi også best i oljefond-konkurransen: “Med nesten 3.100 milliarder kroner til forvaltning er rivalen i Abu Dhabi i De forente arabiske emirater passert for første gang, slår den anerkjente amerikanske forskningsgruppen Monitor fast (Dagens Næringsliv).

Vel så viktig er det kanskje når finansminister Sigbjørn Johnsen – som gjorde det første innskuddet i fondet for 14 år siden - har som mål at Statens pensjonsfond “skal være verdens best forvaltede fond”.

Abu Dhabi er et av de syv som utgjør De forente arabiske emirater, og det har over 8 pst av verdens oljeressurser. Det begynner nå å nærme seg Dubai i økonomisk vekst. I januar inviterte Norge Abu Dhabi til økt samarbeid om karbonfangst- og lagring.

Midt i diskusjonen om bruken av oljefondets midler (se Carl I. Hagens forslag om å ta 50 milliarder til forbruk hvert år) er det min oppriktige mening at i alle fall på ett punkt har Abu hDhabi brukt sin rikdom på en måte som er til etterfølgelse.


Shiekh Zayed Grand Mosque er det vakreste byggverk jeg noengang har sett, det må være et av verdens mest prektige. Det var omtrent det eneste jeg så da jeg besøkte emiratet i januar, men moskéen var verd hele besøket. Området er som fem fotballbaner og kan samle nesten 41.000 i bønn – egen hall for inntil 980 kvinner. Her er ikke spart på noe. Materialer og kunstnere fra Italia, Tyskland. Marokko, India, Tyrkia, Iran og Hellas.


Her ligger verdens største håndknyttede teppe (2.2568.000 knuter), skapt av en iransk kunstnere og 1200 arbeidere i små landsbyer rundt Mashadib. De ble fløyet til Abu Dhabi for den siste tilpasningen. Teppet sies å være verdt rundt 50 mill. kroner.




I denne moskéen henger verdens største lysekrone – 10 meter i diameter, 15 meter høy, vekt vel syv tonn). Syv gullbelagte kroner har tusener av Swarovski krystaller.


Arkitektur og utsmykning går her opp i en høyere enhet.Mange drar til Dubai - prøv å legge inn en tur til Abu Dhabi (alle bilder privat)

Da Nord-Korea beseiret USA

USS Pueblo ved kaien i Pyongyang

Det var en av de store og farlige hendelser under den kalde krigen, første gang på over 150 år at et amerikansk skip ble kapret av et utenlandsk krigsfartøy.

Ved Taedong River i Nord-Koreas hovedstad Pyongyang, ligger et skip som myndighetene mer enn gjerne viser frem til besøkende. Jeg går om bord, tas vel imot av den kvinnelige guide, og plasseres foran en videospiller som i detalj forteller om en av landets store krigstriumfer, arrestasjonen av USS Pueblo. Slike opplegg finner du også andre steder i byen, f.eks. i det store krigsmuséet med de mest spektakulære krigsscener jeg har sett noen gang, 20.000 soldater er tegnet inn på en 360 graders hvelving.

Fra fremstillingen av Korea-krigen (1950-53)i det det store krigsmuséet

Historien jeg får om USS Pueblo atskiller seg litt fra den amerikanske, men la meg prøve:
11.januar 1968 forlater det teknologiske forskningsskipet USS Pueblo Sasebo i Japan for å monitorere sovjetisk marineaktivitet og samle informasjon om kystradar og elektroniske signaler fra Nord-Korea. 12 dager senere blir det tatt i arrest av Nord-Korea. Dette skjer i en tid med et meget spent forhold mellom de to koreane.

Her kommer den store uenigheten. Hva var skipets posisjon da det ble anropt? USA sier at det var i internasjonalt farvann og ble tvunget inn til nordkoreansk territorialgrense. Da skipet stoppet like utenfor grensen ble det skutt på, og en av mannskapet drept. Så snart skipet var tvunget innenfor grensen, ble det bordet og ført til land. Skip og de 83 i mannskapet (en døde i fangenskap under interneringen) ble tatt i land i Wonsan, der USS Pueblo ble liggende til det midt på 90-tallet ble ført gjennom internasjonalt farvann til Pyongyang.

Pueblo er omgjort til et museum som svært gjerne tar imot gjester

Nord-Korea hevder på sin side at skipet var vel innenfor grensen da det ble tatt.
Det gikk fem dager før det amerikanske forsvaret fikk rede på hva som var skjedd med Pueblo. En spent atmosfære oppsto i Seoul, Tokyo, Honolulu (Pearl Harbour) og Washington. Noen ville sette igang en storstilt redningsoperasjon for mannskapet, men etterretningen visste ikke hvor skipet var. Forsvarsminister Cark Clifford sa senere ar en slik aksjon ville trolig ha ført til at mannskapet ble drept.

President Lyndon B. Johnson hevdet sterkt, uten at det kunne bevises, at fordi hendelsen med Pueblo skjedde bare få dager før den kommunistiske tet-offensiven i Sør-Vietnam, måtte Nord-Koreas opptreden være en del av en koordinert operasjon. USA ble imidlertid så opptatt med det som skjedde i Vietnam at man ba Sikkerhetsrådet fordømme handlingen og Sovjetunionen om å forhandle om frigivelse av skipet. Over 100 land ble bedt om å påvirke nordkoreanerne.

Mannskapet ble delt på flere konsentrasjonsleire. De hevder at de ble torturert og utsatt situasjoner der en dødsbrigade sto klar til avretting. Nord-Korea benekter dette.
Under fangenskap måtte mannskapet skrive hjem og fortelle om at de hadde vært i nordkoreansk farvann, at de ble behandle humant, og at USA måtte tilstå. De ble fremstilt på pressekonferanser, der de gjennom språkbruk og gester prøvde å fortelle om press. Da Time fortalte om lureriet, reagerte Nord-Korea sterkt.

Her sitter jeg ved et av forhandlingsbordene i Panmunjon

Det var flere møter mellom amerikanske og nordkoreanske myndigheter ved demarkasjonslinjen i Panmunjon, men man kom ingen vei. Nord-Korea forlangte tilståelse, unnskyldning og forsikring om at dette ikke skulle gjenta seg. Til slutt måtte USA gi seg, og kaptein Pete Bucher skrev resignert under en lang erklæring der det blant annet het:

“We know that our crimes are greater than those of any criminals discovered this century, nevertheless we ask forgiveness and promise never to engage in such naughty acts ever again if we are forgiven. We know that our crime is merely a reflection of the dastardly policies of the Bowery Street Billionaires and we can only hope they will realize their own responsibilities for our actions; because who else could have dreamed up such a heinous and foul playing ship as Pueblo and then searched out enough arch criminals such as we to operate it”.

Utleveringen skjedde i Panmunjon. Senere fikk en av mannskapet Navy Cross, to fikk Silver Star og alle som ble såret ble tildelt Purple Heart.

President Johnson møtte mye kritikk etter denne hendelsen, man mente at han ikke hadde gjort nok for å få frigitt mannskapet. Noen ønsket militær handling, andre fremhold at den diplomatiske innsatsen var altfor blek.

USA mener fremdeles at Pueblo” er et “commissioned vessel of the United States Navy”. Ingen andre amerikanske krigsskip er i samme situasjon.

Propagandaplakat i forbindelse med Pueblo-affæren

Nord-Korea ser på denne hendelsen som en enorm propagandaseier, mens USA føler det som et stort nederlag, Fremdeles er det en gruppe som driver aktivt meget detaljert opplysningsarbeid om det som skjedde for 43 år siden (se http://www.usspueblo.org)

Flåthens "moralske ansvar"

“Sosialistisk politikk er den politikk som regjeringen fører til enhver tid” sa den engelske utenriksministeren Herbert Morrison. Nå ser det ut til at klimaforliket devalueres til den tolkning Jens Stoltenberg og LO-leder Roar Flåthen til enhver tid legger i det. Akkompagnert av jubel fra Frp sier Flåthen at “det koster for mye å gjennomføre store kutt i norske utslipp av klimagasser”.

LO-sjefene har, med et verbalt unntak for Gerd Liv Valla: "Vi trenger politikere som har mot til å stille velgerne overfor et klart verdivalg mellom stadig økt privat forbruk og kamp mot klimaødeleggelsene", tradisjonelt ikke vært spesielt engasjerte i miljøspørsmål. Tor Halvorsen satt i LOs toppledelse som sekretær da han 1973-76 ble miljøvernminister i Bratteli-regjeringen, før han gikk tilbake til LO og ble leder i 1977, frem til han døde bare 57 år gammel 10 år senere. Han markerte seg ikke på feltet han var statsråd for. Hans etterfølger Leif Haraldset var den første LO-leder som ikke ble valgt (Flåthen overtok etter Gerd-Liv Valla før han ble valgt), og han gjorde ikke noe fra eller til ang. miljøvern. Yngve Hågensen var leder 1989-2001. Han ble i miljøsammenheng mest kjent for sin uttalelse i starten av 90-tallet, da han postulerte: "Det er greit med miljøvern, men det må ikke gå på bekostning av arbeidsplassene"

Egentlig er det vel det Roar Flåthen også sier. Men han bør minnes om sin uttalelse for et par år siden: "Fordi vi høster en enorm rikdom fra olje- og gassressursene i Nordsjøen, mener jeg at vi også har et moralsk ansvar for å bidra til å løse klimakrisen”.

Klimaforliket melloim alle partier unntatt Frp, er fra 2008. .Det fastslår bl.a. at
- Norge skal bli karbonnøytralt innen 2030
- 2/3 av utslippskuttene skal tas nasjonalt, resten kan dekkes gjennom kjøp av klimakvoter i EU eller ved å finansiere utslippskutt i u-land
- forskningen på fornybar energi trappes kraftig opp
- bidraget til å stoppe avskoging i u-land økes med 3 mrd kroner hvert år
- jernbanen skal få økte bevilgninger.

• I Norge økte klimagassutslippene med 4,8 pst i fjor. Vi går baklengst mot 2020.
• Av alle folkeferd i verden er nordmenn minst sårbare for klimaendringer. Det er fattige mennesker i sør som vil merke konsekvensene av klimagassene som rike land har sluppet ut i hundrevis av år.

• Nesten annenhver nordmann mener at klimatrusselen er overdrevet. 25 prosent oppgir å ha endret mening i løpet av det siste året. Det er altså mindre riksikabelt for politikere å dempe miljøengasje,entet

I dag er perspektivene for Jorden vår klode i tiårene fremover, at land som bidrar lite til global oppvarming kan oppleve dramatiske endringer, mens vestlige land som forurenser mye, slipper mye lettere i de scenarioer som trekkes opp for selv små økninger i Jordens gjennomsnittstemperatur.

"Moralsk ansvar" - hva mener egentlig Roar Flåthen?

Naturopplevelsene i Lysefjorden

Litt av Lysefjorden sett fra Preikestolen (foto tbb)

"Lysefjorden er den forferdeligste av alle havets korridorskjær.Ikke noe sted viser disse fryktelige krefter seg mer overveldene og sammensatte enn i det merkelige sundet oppe i nord, kalt Lysefjorden. Dette er den mest forferdeligste og mest farefulle fjordarmen som finnest. Ikke noe sted er det hemmelige samspillet mellom elementene mer komplett".

Han overdrev ikke så rent lite, den franske forfatteren Victor Hugo, da han i sitt Verk “Havets arbeidere" (1866) skrev om den 45 km lange Lysefjorden i Rogaland. En terskelfjord, dannet av isen for om lag 10.000 år siden, Dybden på sadelpunktet ved Oanes og Forsand er bare 13m. Noen mener at Donald-tegneren Carl Barks hentet inspirasjon fra Lysefjorden da han lot endene dra til Norge i “Lemenjakten” .

Her er det tre store turistattraksjoner, to er dannet av naturkrefter og er begge blant Fjell-Norges mest spektakulære opplevelser. En er menneskeskapt.

Preikestolen søndag 5.juni 2011 (foto tbb)

Preikestolen – landets største, i landets vakreste katedral. Et platå 604 meter rett opp fra fjorden Ramler du utfor, er det slutt. En sprekk tvers over platået kan nutvide seg slik at halve stolen brekker og faller ned i fjorden. Da blir det ikke kjekt å bo nær sjøen i Stavanger. Ferge fra Stavanger til Tau, buss (se rutetider) eller bil derfra til den arkitektonisk prisbelønte Preikestolhytta. Beregn 1,5 - 2 timer opp, litt ,midre ned. Ha rimelig godt fottøy, delvis gang i ur. Rundt 100.000 besøkende ei året. Jeg var der i strålende sol sist lørdag, opplevelsen er like sterk hver gang. Og jeg kjenner alltid nervøsiteten når noen sitter og digngler md beina utenfor.
Er du innom Stavanger – prøv å få med deg denne turen.

Kjerag – et fjellplatå 1000 meter over fjorden. Et yndlingssted for basehoppere, et av de beste stedene i verden, sier ekspertene. Fallskjermen må utløses senest etter 15sekunder.L ike i nærheten ligger Kjeragbolten, en stor stein er kilt i en kløft i fjellet, fjorden rett under. Å stå ute på steinen er et populært fotoobjekt. Jeg har ikke gjort det, men Marie gikk rolig ut på den. Start i Lysebotn i enden av Lysefjorden, utenom Kjerag er stedet er mest kjent for de. Det er lengre og brattere å gå hit enn til Preikestolen, beregn ihvertfall 3 timer opp. Du kan komme til Lysebotn med båt eller bil fra Øvre Sirdal. 27 hårnålsvinger slynger seg nedetter fjellveggen.

Flørlitrappen (foto Kenneth Varpe)

Flørli- en av verdens lengste tretrapper? 4444 trinn i en 1,6 km lang strekning langs en rørgate med en høydeforskjell på 740 meter, er tilgjengelige etter at en kraftstasjon ble ombygd. I turbinhallen med takhøyde 12 meter er det kafé, museum og kulturarrangementer.
Det er ingen veiforbindelse. For å komme til Flørli kan du ta ferje, enten fra Stavanger, Lauvik eller Lysebotn.
Utsikt etter å ha gått de 4444 trinnene (foto Eirik Anda)

Som vi ville ha skrevet i en stil i den gamle folkeskolen: "Vi besøkte tre steder i Lysefjorden, og alle var enige om at vi hadde hatt en fantastisk tur.

Bruk Sunn Fornuft

Dagens spørsmål: Hvor er det Norge ikke er best i verden?

Det er byråkratiet denne gang. “Vårt byråkrati er et forbilde for resten av verden” (Harald Balderheim, professor, Institutt for statsvitenskap). “Et veldrevet byråkrati er et av de viktigste konkurransefortrinnene Norge har” (Per Lægreid, professor, Universitetet i Bergen).

Det er som å høre sosiologen, historikeren og filosofen Max Weber (1864-1920)når han postulerer at byråkratieter den mest effektive styringsformen i moderne, industrialiserte samfunn. Eller psykologen og filosofen Ingjald Nissen (1896-1977): “De fleste angrep på et byråkrati faller til jorden som maktesløse, subjektive påstander”.

Jurandot Jerzy spurte: Hvis det var byråkrater som hadde skapt verden, var vi da kommet lenger enn til syndfloden? En sunnmøring vil spørre; Hvis det var byråkrater som hadde planlagt Norge, ville man da skapt en møbelproduksjonssentrum på Sunnmøre?

Det er ikke byråkratiet som utløser kreativitet, skapertrang, innovasjon. Byråkratiet burde noen ganger vise større iver for stimulere dette, skape arbeidsglede, i stedet for å kjøre på høyeste reguleringsgear.
Det som aldri fremkommer i noe regnskap, er det tap av tillit og engasjement som mange ansatte føler når byråkratiet oppfattes som tvangstrøyer.

Det er viktig at lover og regler blir overholdt (særlig av dem som har gjort vedtakene) Men så er det også slik at ikke sjelden innbyr lover og regler til bruk av skjønn. I en del saker burde sjefer ha sendt sakspapirene videre stemplet "BSF – Bruk Sunn Fornuft". Hadde dét skjedd i større utstrekning, hadde man redusert den inflatoriske bruken av nedsettende skjellsord om offentlig sektor og tungvint saksbehandling.

Problemet er vel egentlig at byråkratiet stundom forsvarer status quo langt ut over det tidspunkt da quo har mistet sin status. Når det mangler fleksibilitet innen reglenes stundom litt uklare grenser, mister byråkratiets klare fordel noe av sin kraft.

Svært mange byråkrater er kunnskapsrike og oppriktig engasjert i det arbeid de holder på med. Og de har en høy moralsk standard. Byråkratiets begrensninger oppstår der det skal håndtere en virkelighet som defineres av skjønn og normative vurderinger.

Professor Baldersheim mener at når folk kan oppleve å bli sendt fra kontor til kontor, er det et “nødvendig onde av hensyn til rettssikkerhet”. Det er nok ikke lett å forstå for dem som må slåss for sine rettigheter i det offentlige systemet, som møter en murvegg av regler, reguleringer, fortolkninger og saksbehandlere, et system hvor den lille mann ofte er maktesløs.

Et ja til byråkrati er ikke et automatisk en omfavnelse av et system som oppfattes slik: “Nå har jeg bytta tre eller fire saksbehandlere, så det er vanskelig å forholde seg der borte”. «Jeg har ikke truffet den nye saksbehandleren ennå … det er egentlig negativt å bytte når alt går sin gang ... det er vanskelig å møte saksbehandler på NAV, mer vanskelig enn å møte kong Harald”.

Dette er en kommentar/referat fra www. sykepleien.no . Deltakerne på et kurs beskrev et system preget av byråkrati, for mange mellomledd, stadig bytte av saksbehandler, manglende informasjon, tidspress og manglende personvern. «Systemet» kunne hemme dem i læringsprosessen tilbake til arbeidslivet. Beate beskrev at det er vanskelig å sette seg inn i regelverket i NAV-systemet: “Det er vanskelig å skjønne de ulike reglene og hva du har krav på”.

Jeg tror ikke byråkrater alltid er klar over hvordan lover og regler er utformet på en slik måte at de er vanskelige å forstå. Jeg har 30 vekttall i matematikk, men da jeg var på et offentlig kontor og fikk en innføring i en sak om trygd og fortjeneste ut over det forhåndsinnmeldte fordi det ikke alltid er like lett å vite hva som kan skje i september, var det ytterst vanskelig å følge med i regelsvingene.

Daglig bringer media (mer eller mindre) reaksjoner på det noen oppfatter som uheldige utslag av et overivrig eller misforstått byråkrati:
“Det er nå innført to forskjellige moms-satser på mat og drikke du kjøper på fergene. Full moms hvis du spiler maten i kafeen, halv moms hvis du tar maten med deg ut. Og de reisende rister på hodet over forholdene og lurer på hva slags avsindige idioter det er som lager slike regler. Fergeansatte lar det tydelig fremgå at de ikke bryr seg med hvem som spiser hva hvor”
(www.hvamenerpartiene.com)

“Geir Bårli på Årnes har vært bilmekaniker i 36 år og drevet eget verksted i 23 av dem. Nå ser det imidlertid mørkt ut for fortsettelsen. Vegdirektoratet krever nemlig nå at Geir må ta fagbrev - og all erfaringen hans hjelper ingenting. Uten fagbrev, må han legge ned verkstedet og melde seg arbeidsledig. “Måten byråkratene herjer med oss i bilbransjen på har gått over alle støvleskaft. Det mest urimelige med dette er at de innfører regler med tilbakevirkende kraft”. (TV2)

“Statens barnevern bruker tilsynelatende sine midler på et byråkrati som eser ut med jurister, økonomer og BI-utdannede folk, og at det ikke er tillitvekkende. De barnevernfaglige profesjonene oppleves stadig mer som tjenere for den nye maktstrukturen” ( Erling Segelstad, Norsk Folkehjelp)

“Vi lider allerede under absurde regler og meningsløst byråkrati for forskningspublisering. Først når alle institusjoner har godkjent en publikasjon, vil den telle, kan vi lese i høringsnotatet. En samarbeidsartikkel med fem forfattere fra ulike institusjoner skal altså godkjennes av byråkrater ved hver av disse institusjonene før den kan «godkjennes». (Olav Torvund, professor)

“Andelen av dem som ikke sysler med undervisning og forskning ved våre høyskoler steget betraktelig. Forstå meg rett: jeg ser nødvendigheten av både sentralbord, renhold, kantine, administrative rutiner og økonomisk påpasselighet. Men byråkratiet har est utover sin kjernekompetanse. Både tallmessig og innholdsmessig overvelder det oss, med obligatoriske seminarer og meningsløse møter. (Pål Veiden, førsteamanuensis, Høgskolen i Oslo)

“Vi kan dokumentere at kvalitet og pasientsikkerhet får mindre oppmerksomhet enn krav til produksjon og økonomisk balanse, Legeforeningen mener det må bli et mål for sykehusene at legene bruker mindre tid på administrasjon og mer tid til å ivareta kjerneoppgavene: mer direktetid mellom lege og pasient” (Torunn Janbu, president)

“Byråkratiet er i ferd med å ta kvelertak på skolen. Vi trenger ikke hundrevis av byråkrater til å produsere virkelighetsfjerne skriv med et tåkeleggende språk” (Svein Einar Bolstad, lektor)

“Staten går inn med sine tilsyn, overprøver de det kommunale selvstyret og kommunestyrets ansvar når det gjelder kvalitet, og økonomi – uten at Staten har noen økonomisk forpliktelse overfor de påleggene som blir gitt. Byråkratene går inn og overprøver politikerne, på den måten tar man bort legitimiteten til kommunestyret”. (Arve Mogstad, rådmann, Karmøy)

Da jeg satt i styret for Rogaland Teater ba jeg om at man skrev inn: "hvis du leser dette, så gratulerer! Ring inn til nr 51 xxxxx og motta 50 Flax lodd som premie" på side 47 i den tykke rapporten man måtte sende til departementet hvert år. Det de trengte vite sto uansett i den vanlige årsrapporten som alle selskap sender til Brønnøysund (John Peter Hernes,politiker).


Ja til byråkrati som en måte å organisere forvaltningen på. Ja til rettsstaten. Ja til stat der det trengs, nei til lovgivings- og reguleringsvilje utover det nødvendige. Ja til subsidaritetsprinsippet - beslutninger må fattes på lavest mulige effektive nivå. Nei til et selvforsterkende byråkrati, nei til møte-, seminar- og konferanseelskere. Nei til paragrafryttere med skylapper på kjepphestene.

Ja til mer vekt på de frivillige fellesskap som må få blomstre i et samfunn preget av frihet og åpenhet. Ja til kritiske spørsmål om nytten av enhver evaluering, måling og kvalitetssikring. Nei til rapporter som ingen leser. Ja til den grunnleggende diskusjonen om veto- eller forkjørsrett i forhold til samfunnsfellesskapets godt begrunnede prioriteringer.

Ja til fleksibilitet og sunn fornuft. Det byråkratisk ideelt beste må ikke bli det godes fiende.

Når "human" blir "effektiv"

Det er Haji denne gang. Han måtte forlate Dorota og Daniel og Norge.
Det er også Zarife. Hun skal reise fra samboer og to barn.
Det er Kamuran. Dømt til å forlate ressurssvak kone og tre barn, et av dem sterkt handicappet.
Det er, det er, det er.

Historiene er med variasjoner nokså like. Asylsøker, kanskje for 10-12 år siden. Avslag. Ulovlig opphold. Kjærlighet og familie. Arbeid og skattekort.
De kan håpe på gjenforening. Men kan vi håpe på en mindre barnefiendtlig innvandringspolitikk om 5 år? Utviklingen de siste årene gir ingen signaler i så måte. Det er ikke tilfeldig at “human” (Soria Moria I) er byttet ut med “effektiv og konsekvent” (Soria Moria II).

Det er som i OL-øvelsen forfølgelsesritt på sykkel. Frp leder feltet. Regjeringen jakter, strammer kjedet og prøver å ta innpå. Avstanden minker, men så legger Frp inn et tyngre gir. Vi vet det: Du kan aldri nå igjen din egen skygge.

FNs barnekonvensjon sier at ved alle handlinger som berører barn skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barnets beste skal veie tyngre enn andre hensyn. Og det skal sikres at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter, som er underlagt rettslig prøving, i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler, beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste.

FNs barnekomité krever en omfattende prosess for virkelig å klarlegge hva som er til et barns beste. Det er vanskelig å se at hensynet til barnas beste er at de ikke får kontakt med en av foreldrene i løpet av fem grunnleggende år.

Det regelverket politikerne har satt opp, tolkes svært ofte slik at hensynet til barns skjebne ikke veier tungt nok i saker der alminnelig fornuft og medmenneskelighet tilsier at et hovedprinsipp må avvikes.

Behøver vi å bry oss om FN i slike saker? Faktisk er det slik at barnekonvensjonen er innarbeidet i den norske menneskerettsloven. Burde den ikke da ha forrang i forhold til annen norsk lovgivning?

Torsdag i neste uke skal Høyesterett behandle en sak der det skal bli interessant å se hvordan vår øverste domstol vil avveie hensynet mellom streng asylpolitikk og kravet om hensynet til barnas beste.

Det er lett på snakke om prinsipper og konsekvens. Like enkelt blir det ikke når vi møter menneskene bak tallene, bak dommene, bak UNE-papirene. De dukker stadig opp, sakene som appellerer til vår medmenneskelighet. Sakene der jussen ikke alltid entydig gir noe svar, der det finnes tolkninger. Det kommer an på hva de ulike instanser legger mest vekt på.

Vi må vokte oss for regelrytteriets tyranni der sterke humanitære aspekter vrakes av redsel for "konsekvensene". Noen ganger dukker det opp tilfeller der lovens bokstav ikke har plass i humanitetens alfabet.

(Informativt stoff om innvandringspolitikk : Morgenbladets siste utgave og reportasjemagasinet Plots nye utgave,kommer i dag, fredag)

Hvor står hva?

Dagens lille identifiseringskonkurranse:Hvilket toppoppslag tilhører hvilken avis (Aftenposten, Dagsavisen, VG, Dagbladet, Vårt Land, Nationen)Klassekampen, Dagens Næringsliv, Stavanger Aftenblad, Morgenbladet)):

1. Lysbakken går ut mot sine egne (opprøret i SV)
2. Gir prishopp på 600.000 (økte tekniske boligkrav)
3. Høyesterett vurderer norsk rettspraksis (om FNs barnekongvensjon)
4. Ser på trøndersk kyllingsamarbeid
5. Her har de “alter-sex”
6. “Er vi i tvil dropper vi ikke bomber” (Norge i Libya)
7. Fanger fikk angre etter pilegrimstur
8. Vil kjempe for flere taxier
9. Hund fikk ny hofte: Pris 70.000 kr
10 Opp igjen - Atle Bryntestad tapte alt to ganger

Svar om 2-3 timer

Skyldig i folkerettsbrudd?

• Norske politiske ledere bør stilles for retten for deltakelse kriger i Kosovo, Afghanistan og Irak, tre aggresjonsforbrytelser (å gå til krig) som er den alvorligste forbrytelsen i folkeretten.
(Ståle Eskeland, professor i rettsvitenskap, til Klassekampen)
• Winston Churchill og andre burde ha vært på anklagebenken foran et internasjonalt tribunal for bombingen av Dresden. Men ingen kjenner ansvar for og ingen stilles til ansvar for seierherrens forbrytelse
(Stein Ringen, professor ved universitet i Oxford, i Aftenposten)• Aggressive stater, blant dem Norge, omgår eller omskriver hele tida FN-pakten og annen internasjonal rettsorden. Selv i Norge er krig blitt et sentralt virkemiddel i utenrikspolitikken
(John O. Egeland, kommentator, i Dagbladet)

Disse tre sitatene er alle hentet fra aviser tirsdag 31.mai, og alle har tråder både til arrestasjonen av general Ratko-Mladic og FNs domstol for krigsforbrytelser og til den pågående krigen i Libya.

Krigen der norsk presisjonsbombing utløste følgende kommentar fra statsminister Jens Stoltenberg: "Norge er helt i verdensklasse når det kommer til å gjennomføre krevende oppdrag” - en slags bekreftelse på Gro Harlem Brundtlands “Det er norsk å være god”.

Krigen der beslutningen om å sende seks norske kampfly til Libya ble tatt via mobiltelefon, uten et eneste formelt møte verken i regjeringen eller i Stortinget, altså i strid med Grunnloven.

Krigen som gjennom vedtak i Sikkerhetsrådet har et folkerettslig grunnlag, men som også etterhvert skaper en gryende diskusjon om mandatet er overskredet.
Krigen som har utløst spørsmål om de vestlige krigsmaktene fokuserte på Libya for å bevare et fotfeste i Nord-Afrika, om USA bruker Nato som redskap for en politikk utenfor det nordatlantiske kjerneområdet.

Krig finnes overalt hvor det blir kjempet for fred, men ikke alle kriger er “rettferdige”, og ikke alle virkemidler ligger innen de grenser som er trukket opp folkerettslig. Vilje til langvarig og massiv bruk av militærmakt kan være en virkemiddel som kan føre til at fienden ansvarlig for grusomme handlinger, gir etter, Vurderingene av det som skjer i Libya skjer løpende, og det er ingen spåmannskunst å si at jo lenger norske fly bomber, jo lenger det går før Gaddafi går av, jo større vil uroen bli i norsk opinion.

Det er viktig å bekjempe massakrer og folkemord, aldri glemme enten det gjelder holocaust elle Srebrenica. Men forbrytelsene som begås også av seierherrer, må ikke underslås. Tendensen til ikke å vite det vi vet, som det er skammelig å vite, må alltid bekjempes.

I den sammenheng er det interessant å registrere jusprofessorens kritikk av Riksadvokatens beslutning om ikke å etterforske Aker Kværner for selskapets virksomhet og eventuelle medvirkning til tortur på Guantanamo-basen i tidsrommet 1993-2000. Og vi kan minnes at landssvikoppgjøret et godt stykke på vei så gjennom fingrene med både økonomisk samrøre med tyskerne og direkte arbeid for dem. De som tjente gode penger på å holde det tyske krigsmaskineriet i gang, ble i liten grad ble stilt til ansvar.

Vi har hørt og lest mye om tyskernes grusomme drap, henrettelser, ødeleggelser og herjinger under 2.verdenskrig. Men vi bør også ta med oss at de alliertes terrorbombing av Dresden i krigens sluttfase fremstår uhyre kontroversiell. Svært mange mener den var både hensiktsløs og hensynsløs og hadde ingen annen hensikt enn å ramme sivilbefolkningen. Handlingene er prøvd forklart med å «statuere et eksempel» for den røde ármé om hva de vest-alliertes luftstyrker var istand til, akkurat som den de amerikanske atombombene i Japan.


Dresden i ruiner etter alliert bombind tre måneder førkrigens slutt. Foto fra cityofsound.com

Det som skjedde var at natten mellom den 13. og 14. februar 1945 slapp ca. 2 500 britiske og amerikanske fly 650.000 sprengbomber og 200.000 brannbomber over Dresden, en av Europas vakreste byer. I dagene etterpå ble byen bombet i to omganger av over 500 fly. Tallet på drepte varierer, de mest nøkterne ligger rundt 20.000, tyskerne selv skal ha identifisert 35.000 døde. Litt av et “eksempel”.
Den amerikanske forfatteren Kurt Vonnegut befant seg i byen under bombingen. Hans øyenvitneskildring i romanen ”Slaktehus 5” skildrer angrepet som et absurd eksempel på menneskenes ondskap mot hverandre. En kanadisk pilot skal ha sagt: “Vi ble fortalt at markedsplassen ville være overfylt av flyktninger, inkludert kvinner og barn, som rømte fra de fremrykkende russerne og at vi skulle sikte på markedsplassen. Vi likte det ikke, men plikten krevde det”.

Det heter at man kan ikke lage en omelett uten å knuse egg. Men ingen trengte den illeluktende Dresden-retten.

I dag er det viktig at det norske samfunnet tør ta diskusjonen om Eskelands sterke synspunkter slik de fremsettes i den aktuelle boken ”De mest alvorlige forbrytelser”. Kan det internasjonale folkerettssystemet bryte sammen? Har Norge i så fall et betydelig medansvar? Er det uansett humanitære kriser rettslig grunnlag for å hevde at en kan gå til krig mot andre stater uten FN-mandat?

Vi kan ikke smykke oss med benevnelsen “fredsnasjon” hvis vi er medskyldig i klare brudd på folkeretten.



PS. Kapitlet Norge i krig etter 1945 blir for øvrig ikke fullstendig uten å trekke inn Korea-krigen (1950-53), et nesten glemt kapittel i dag. Jeg var nylig i Nord-Korea og satt ved bordet i Panmunjon der grenselinjen mellom Nord- og Sør-Korea deler bordet. Der kunne jeg på den nordkoreanske veggen se rett opp på et en plakett der fiendemaktenens flagg var satt opp, ett av dem var det norske. Norge deltok med et mobilt militærsykehus om en del av FN-styrken, og vi bidro også med penger til de allierte.