Skyldig i folkerettsbrudd?

• Norske politiske ledere bør stilles for retten for deltakelse kriger i Kosovo, Afghanistan og Irak, tre aggresjonsforbrytelser (å gå til krig) som er den alvorligste forbrytelsen i folkeretten.
(Ståle Eskeland, professor i rettsvitenskap, til Klassekampen)
• Winston Churchill og andre burde ha vært på anklagebenken foran et internasjonalt tribunal for bombingen av Dresden. Men ingen kjenner ansvar for og ingen stilles til ansvar for seierherrens forbrytelse
(Stein Ringen, professor ved universitet i Oxford, i Aftenposten)• Aggressive stater, blant dem Norge, omgår eller omskriver hele tida FN-pakten og annen internasjonal rettsorden. Selv i Norge er krig blitt et sentralt virkemiddel i utenrikspolitikken
(John O. Egeland, kommentator, i Dagbladet)

Disse tre sitatene er alle hentet fra aviser tirsdag 31.mai, og alle har tråder både til arrestasjonen av general Ratko-Mladic og FNs domstol for krigsforbrytelser og til den pågående krigen i Libya.

Krigen der norsk presisjonsbombing utløste følgende kommentar fra statsminister Jens Stoltenberg: "Norge er helt i verdensklasse når det kommer til å gjennomføre krevende oppdrag” - en slags bekreftelse på Gro Harlem Brundtlands “Det er norsk å være god”.

Krigen der beslutningen om å sende seks norske kampfly til Libya ble tatt via mobiltelefon, uten et eneste formelt møte verken i regjeringen eller i Stortinget, altså i strid med Grunnloven.

Krigen som gjennom vedtak i Sikkerhetsrådet har et folkerettslig grunnlag, men som også etterhvert skaper en gryende diskusjon om mandatet er overskredet.
Krigen som har utløst spørsmål om de vestlige krigsmaktene fokuserte på Libya for å bevare et fotfeste i Nord-Afrika, om USA bruker Nato som redskap for en politikk utenfor det nordatlantiske kjerneområdet.

Krig finnes overalt hvor det blir kjempet for fred, men ikke alle kriger er “rettferdige”, og ikke alle virkemidler ligger innen de grenser som er trukket opp folkerettslig. Vilje til langvarig og massiv bruk av militærmakt kan være en virkemiddel som kan føre til at fienden ansvarlig for grusomme handlinger, gir etter, Vurderingene av det som skjer i Libya skjer løpende, og det er ingen spåmannskunst å si at jo lenger norske fly bomber, jo lenger det går før Gaddafi går av, jo større vil uroen bli i norsk opinion.

Det er viktig å bekjempe massakrer og folkemord, aldri glemme enten det gjelder holocaust elle Srebrenica. Men forbrytelsene som begås også av seierherrer, må ikke underslås. Tendensen til ikke å vite det vi vet, som det er skammelig å vite, må alltid bekjempes.

I den sammenheng er det interessant å registrere jusprofessorens kritikk av Riksadvokatens beslutning om ikke å etterforske Aker Kværner for selskapets virksomhet og eventuelle medvirkning til tortur på Guantanamo-basen i tidsrommet 1993-2000. Og vi kan minnes at landssvikoppgjøret et godt stykke på vei så gjennom fingrene med både økonomisk samrøre med tyskerne og direkte arbeid for dem. De som tjente gode penger på å holde det tyske krigsmaskineriet i gang, ble i liten grad ble stilt til ansvar.

Vi har hørt og lest mye om tyskernes grusomme drap, henrettelser, ødeleggelser og herjinger under 2.verdenskrig. Men vi bør også ta med oss at de alliertes terrorbombing av Dresden i krigens sluttfase fremstår uhyre kontroversiell. Svært mange mener den var både hensiktsløs og hensynsløs og hadde ingen annen hensikt enn å ramme sivilbefolkningen. Handlingene er prøvd forklart med å «statuere et eksempel» for den røde ármé om hva de vest-alliertes luftstyrker var istand til, akkurat som den de amerikanske atombombene i Japan.


Dresden i ruiner etter alliert bombind tre måneder førkrigens slutt. Foto fra cityofsound.com

Det som skjedde var at natten mellom den 13. og 14. februar 1945 slapp ca. 2 500 britiske og amerikanske fly 650.000 sprengbomber og 200.000 brannbomber over Dresden, en av Europas vakreste byer. I dagene etterpå ble byen bombet i to omganger av over 500 fly. Tallet på drepte varierer, de mest nøkterne ligger rundt 20.000, tyskerne selv skal ha identifisert 35.000 døde. Litt av et “eksempel”.
Den amerikanske forfatteren Kurt Vonnegut befant seg i byen under bombingen. Hans øyenvitneskildring i romanen ”Slaktehus 5” skildrer angrepet som et absurd eksempel på menneskenes ondskap mot hverandre. En kanadisk pilot skal ha sagt: “Vi ble fortalt at markedsplassen ville være overfylt av flyktninger, inkludert kvinner og barn, som rømte fra de fremrykkende russerne og at vi skulle sikte på markedsplassen. Vi likte det ikke, men plikten krevde det”.

Det heter at man kan ikke lage en omelett uten å knuse egg. Men ingen trengte den illeluktende Dresden-retten.

I dag er det viktig at det norske samfunnet tør ta diskusjonen om Eskelands sterke synspunkter slik de fremsettes i den aktuelle boken ”De mest alvorlige forbrytelser”. Kan det internasjonale folkerettssystemet bryte sammen? Har Norge i så fall et betydelig medansvar? Er det uansett humanitære kriser rettslig grunnlag for å hevde at en kan gå til krig mot andre stater uten FN-mandat?

Vi kan ikke smykke oss med benevnelsen “fredsnasjon” hvis vi er medskyldig i klare brudd på folkeretten.



PS. Kapitlet Norge i krig etter 1945 blir for øvrig ikke fullstendig uten å trekke inn Korea-krigen (1950-53), et nesten glemt kapittel i dag. Jeg var nylig i Nord-Korea og satt ved bordet i Panmunjon der grenselinjen mellom Nord- og Sør-Korea deler bordet. Der kunne jeg på den nordkoreanske veggen se rett opp på et en plakett der fiendemaktenens flagg var satt opp, ett av dem var det norske. Norge deltok med et mobilt militærsykehus om en del av FN-styrken, og vi bidro også med penger til de allierte.