Det er også Zarife. Hun skal reise fra samboer og to barn.
Det er Kamuran. Dømt til å forlate ressurssvak kone og tre barn, et av dem sterkt handicappet.
Det er, det er, det er.
Historiene er med variasjoner nokså like. Asylsøker, kanskje for 10-12 år siden. Avslag. Ulovlig opphold. Kjærlighet og familie. Arbeid og skattekort.
De kan håpe på gjenforening. Men kan vi håpe på en mindre barnefiendtlig innvandringspolitikk om 5 år? Utviklingen de siste årene gir ingen signaler i så måte. Det er ikke tilfeldig at “human” (Soria Moria I) er byttet ut med “effektiv og konsekvent” (Soria Moria II).
Det er som i OL-øvelsen forfølgelsesritt på sykkel. Frp leder feltet. Regjeringen jakter, strammer kjedet og prøver å ta innpå. Avstanden minker, men så legger Frp inn et tyngre gir. Vi vet det: Du kan aldri nå igjen din egen skygge.
FNs barnekonvensjon sier at ved alle handlinger som berører barn skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barnets beste skal veie tyngre enn andre hensyn. Og det skal sikres at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter, som er underlagt rettslig prøving, i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler, beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste.
FNs barnekomité krever en omfattende prosess for virkelig å klarlegge hva som er til et barns beste. Det er vanskelig å se at hensynet til barnas beste er at de ikke får kontakt med en av foreldrene i løpet av fem grunnleggende år.
Det regelverket politikerne har satt opp, tolkes svært ofte slik at hensynet til barns skjebne ikke veier tungt nok i saker der alminnelig fornuft og medmenneskelighet tilsier at et hovedprinsipp må avvikes.
Behøver vi å bry oss om FN i slike saker? Faktisk er det slik at barnekonvensjonen er innarbeidet i den norske menneskerettsloven. Burde den ikke da ha forrang i forhold til annen norsk lovgivning?
Torsdag i neste uke skal Høyesterett behandle en sak der det skal bli interessant å se hvordan vår øverste domstol vil avveie hensynet mellom streng asylpolitikk og kravet om hensynet til barnas beste.
Det er lett på snakke om prinsipper og konsekvens. Like enkelt blir det ikke når vi møter menneskene bak tallene, bak dommene, bak UNE-papirene. De dukker stadig opp, sakene som appellerer til vår medmenneskelighet. Sakene der jussen ikke alltid entydig gir noe svar, der det finnes tolkninger. Det kommer an på hva de ulike instanser legger mest vekt på.
Vi må vokte oss for regelrytteriets tyranni der sterke humanitære aspekter vrakes av redsel for "konsekvensene". Noen ganger dukker det opp tilfeller der lovens bokstav ikke har plass i humanitetens alfabet.
(Informativt stoff om innvandringspolitikk : Morgenbladets siste utgave og reportasjemagasinet Plots nye utgave,kommer i dag, fredag)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar