Bombing og verdensarv m.m.

"Nato vil ikke utelukke at de kan bombe ruinene av den flere tusen år gamle romerbyen Leptis Magna i Libya, dersom det viser seg at landets leder Muammar Kadhafi har skjult våpen blant de antikke og unike levningene", melder CNN.

Det er kanskje ingen parallell, men jeg kom til å tenke på en liten pose jeg har stående i bokhylla. Den fikk jeg Kjell Gjerseth da han kom hjem fra gulf-krigen. Vi hadde sendt ham til Amman noen måneder, og han var den eneste skandinaviske journalist som kom inn til Bagdad. Amerikanerne hadde presisjonsbombet en fabrikk som man mente produserte farlige kjemiske stoffer. Da Kjell vandret rundt i ruinene fant han flere poser. På dem står det “alban milk powder”.

Ruinene i Libya står på verdensarvlisten til Unesco. For at et område skal regnes som del av verdensarven må det representere et unikt kultur- eller naturhistorisk miljø som kan fortelle noe om jordens eller menneskenes historie. 187 nasjoner – deriblant Norge og resten av Nato – har sluttet seg til konvensjonen og har dermed forpliktet seg til å ivareta den kulturelle og naturlige verdensarven.

Kulturminners verdi kan ikke skrives med tall. De dokumenterer historie, de bygger identitet. Nettopp dette siste har gjort noen av dem til krigsmål. Da de allierte like før 2.verdenskrigens slutt i 1945 helt unødvendig bombet Dresden ble minst 20.000 sivile drept, og verdifulle kulturminner ødelagt. Under krigen i det som var Jugoslavia ble den nesten 500 år gamle broen Stari Most ødelagt. så både serbiske og kroatiske nasjonalister så på broen og det gamle historiske området rundt som en del av den bosniske og islamittiske kultur.

Man påberoper seg FN-dekning for bombingen, ikke like innlysende for alle. Men det finnes altså andre - mer institusjonelle og tidsubegrensede bestemmelser - man er forpliktet av.

I Afghanistan gjorde Taliban sitt ytterste for å ødelegge de nesten 2000 år gamle Buddha-statuene i Bamiyan står på verdensarvlisten. Av ideologiske grunner.

“Det er en bekymring for oss dersom Kadhafi og Kadhafi-lojale styrker velger å krenke internasjonal lov ved å skjule seg på et slikt sted” sier talsmann for NATOs Libya-oppdrag, oberstløytnant Mike Bracken.

Javel. Men det er også en bekymring hvis land som mer enn noen andre fremholder viktigheten av å overholde internasjonale konvensjoner og avtaler, i praksis motarbeider sine forpliktelser t til å ivareta og beskytte verdensarvstedene.
Og så er dette bare en liten flik av et problem som stadig vokser seg større.

Jeg synes dilemmaene illustreres godt av kommentarer til et innlegg jeg hadde på Facebook om Nato og bombing av kulturarv:

“Tviler på om vi kan be oss fritatt fra bombing av spesifikke mål. Den som er med på leken osv. Dette betyr bare at hele operasjonen bør underkastes gransking, snarest. For hva er målet?”
(Torgeir Kvalvaag)

"Hva skal våre styrker gjøre hvis Kadhafi-regimet forflytter tropper inn i romerbyen? Er det verre å bombe Leptis Magna enn byer med levende mennesker? Hele greier har kommet totalt ut av kontroll. Som vanlig så trodde vi at "fienden" kunne tvinges i kne på kortest tid. Som vanlig tok vi feil.
(Michael Theiss)

"Kadhafi er en farlig og kynisk motstander, Norge har alt gått for langt, dessverre"
(Knut Foss)

"Vi skal ikke bare være med, men det er også vi som skal gjøre jobben. Dette kommer til å fortsette hvis vi ikke klarer å presse de ansvarlige Gahr Støre og Faremo. Den norske krigen er forlenget til august. Det vil bli mange drepte sivile og ødeleggelser av felles kulturminner om dette ikke tar slutt. Vi kan ikke bare sitte å jamre på fb, men vise at vi er mange som krever en slutt på drapene og ødeleggelsene".
(Rolf Reikvam).

Og enda har jeg ikke skrevet noe om det som skjer i Syria.