Neppe. Mer enn å kjempe for kirkens fremtid hever han lansene og retter dem mot kirkens fortid. Når han karakteriserer Den norske kirke anno 2011, er det som et ekko fra 60- og 70-årene. Anklagene har vi hørt før. Noe er blitt mye bedre, noe må det stadig arbeides med. Men fordommer trives i alle miljøer. Rekvisitterer og manesjevalg gjør at Gelius makter ikke å utfordre kirken innenfra, heller ikke der han måtet ha et poeng. Først og fremst gir han næring til manges fastgrodde refleksautomatikk når kirken omtales. Realiteten er at i møte med enkeltmennesker representerer de aller fleste norske prester, kateketer og diakoner en varm og inkluderende, åpen holdning.
(Min bloggomtale av Gelius-saken fra i fjor høst ligger her)
Einar Gelius - kjemper gårsdagens kamp (foto: Øystein Franck-Nielsen, Vårt Land)
Gelius har kalt sin nye bok “Det er håp i de foldede hender”. . En tittel inspirert av Misjonssambandets Trygve Bjerkreim: “Det er makt i de foldede hender”.
De foldede hender symboliserer de foldede hender bønnens makt, og i bønnen ligger også håpet. Slik trekkes en forbindelseslinje tvers over det sammensatte og til dels spenningsfylte norske kirkelandskapet.
Gelius møtte pressen i klovnebukse, "klesvalget gjenspeiler identiteten min. Jeg er fargerik og prest”. Men heller enn klovn er han kanskje Sancho Panza, Don Quixotes væpner, den komiske «ridderen av den bedrøvelige skikkelse». Sancho viste seg som både snarrådig og smart, og han måtte lure sin herre for å kunne bevare illusjonene sine. Hans uttrykksform var en blanding av folkelig humor og ironiske ordtak.
Klovn er en hedersbetegnelse. Det er for få klovner og for mange selvhøytidelige mennesker i kirkene våre. Som sirkusfigur har klovnen en hovedoppgave i å vise fram det fantastiske. Du har klovnen som kommer etter linedanseren, og som prøver å gjøre det samme, men som aldri lykkes.
Sunniva Gylver - fargerik på en konstruktiv måte. (Foto: Kirkens Informasjonstjeneste)
Gelius burde spørre seg selv hvorfor hans nabo i Grønland menighet, Sunniva Gylver, på sin klovnemåte har klart å få mange utenfor kirkemurene til å lytte. Også hun er fargerik, men fargene synes mye klarere og varmere. Med rastafletter og T-skjorte med PREST på ryggen, bruker den 44 år gamle tidligere programleder og aerobicinsteruktør det utradisjonelle sammen med et direkte, meget forståelig språk (“å prioritere er å forsømme i riktig rekkefølge”), til å tegne viktige streker i folkekirkens mangefasetterte bilde. Og hun er en prest som alltid står i et solidarisk arbeidsfellesskap med andre.
Både Gelius selv og mye av mediestøyen rundt ham er endimensjonal. Han har skjønt hva som skal til for å få overskrifter og skjermbesøk. Jeg vil definitivt ikke anbefale hans “modus operandi”, den fungerer ofte kontraproduktivt. Mediedekningen følger tradisjonelle mønster, den er gjennomgående mer preget av medieenfold og forutinntatthet enn av det ideelle mangfold og vilje til å trengte igjennom blendverk for å finne kjernen.
Det er ingen grunn til å mistro Einar Gelius når han sier: “Jeg er glad i kirken, men samtidig bekymret for det som er kirkens fremtid”. Og han har et åpenbart poeng - selv o m det er omtrent like gammeltsom kirken selv - i uttalelsen om at “prestene snakker om ting som vanlige mennesker ikke kjenner seg igjen i på et språk folk ikke forstår” – men han tar altfor sterkt i: Noen prester er riktigere.
Gelius har fått tilbakemeldinger på “at jeg har snakket på en enkel og forståelig måte”. Det spørs bare hva han har sagt, det som folk gjerne vil høre er ikke alltid ensbetydende med det de bør få høre. Og det vil ikke være dumt om han bruker de kommende fire-fem årene i Arendal til å filosofere litt over om den gode hensikt helliger ethvert middel.
Alle vil ha en åpen kirke, men hva betyr det egentlig, snakker vi alle om den samme bredden og høyden? Slik jeg ser det: En åpen kirke forteller om Jesus på en slik måte at det gir hjelp til livstolkning og livsmestring. Den er hvor folk er. Forkynner evangeliet uten en lovisk klang i stemmen. Formidler kjærlighet, styrker livsmotet og bidrar til at kjærlighetens gjenskapermakt, selve nåden, får rense, fornye og gjenopprette menneskers liv og samliv.
Åpenhet handler også om mulighet for å komme som du er uten å møte kravet om å bli som oss i alle ting. Åpenhet handler om nysgjerrighet og en vilje til en åpen dialog uten at fasiten foreligger før vi har brukt tid til å lytte til hverandre med et åpent sinn.
Hva er det sentrale i kristen tro? Det er evangeliet, forstått som Guds virksomme løfter gjennom Jesus om tilgivelse, fellesskap og nytt liv for menneskeheten.
Dessverre er det sentrale ofte tolket for bredt. Det er en alvorlig utfordring for kirken at så mange fremdeles først og fremst oppfatter den som forvalter av bestemte normer. Det er alltid trist når noen opplever seg som tvunget til å distansere seg fra kirken fordi de føler –og stundom med rette - at den legger mer vekt på lovens krav enn på evangeliets løfte og fellesskapet som følger av det.
Det er fremdeles slik at mange kjenner seg utestengt og uverdige av et prektighetsideal som er alt annet enn evangelisk. Derfor trekker de seg tilbake fra kirke og kristendom med en følelse av å være uønsket og mislykket. Ikke minst har hardhendte krav til livsførsel, og tendensen til å sette likhetstegn mellom vellykkede samfunnslag og kirkelig engasjement, skapt slike følger. Mesteren selv var ofte kritisk mot makten gjennom å holde fast på de høyeste idealer, og samtidig var han totalt imøtekommende overfor svake mennesker som ikke greide kravene.
Er kirken tolerant? Kan kirken i sitt vesen være tolerant?
En betydning av toleranse, som vi stadig møter, er denne: Det finnes tolerante synspunkter, og det finnes intolerante. Et slikt resonnement fører forbausende ofte til det man vil unngå: til ekskludering av det man ikke liker, altså til praktisk intoleranse.
Hvem bestemmer hva som er tolerante standpunkter? Både i kirken og i samfunnet generelt er det opinionen, og opinionen er flertallet. Dermed skjer det merkelige, at toleransen, som oppstod som et forsvar for mindretallets rett til å formulere og forsvare sitt syn, blir forvandlet til en hardhendt praktisering av flertallets mening.
Vi møter oppfatninger om at kirken om den vil være folkekirke, i enkelte vanskelige spørsmål må følge tidsånden og forholde seg til folkeflertallet. Den populære oppfatningen av toleranse – at ingen bør holde seg med ”intolerante standpunkter”, altså standpunkter som flertallet kan ha noe imot – vil i virkeligheten føre til at alle må beklippe sine syn, slik at de ikke støter noen. Pålegge seg selv, og dermed andre, en flertalls-sensur.
Men kirkens budskap, kan ikke underkastes noe flertallsvotum, og det er ikke garantert mot å vekke anstøt.
Bjørn Eidsvåg er en av de mange som i den siste boken utsettes for Gelius' vrede fordi de har bydd ham motstand. Jeg lar trubaduren fra Sauda få det siste ordet, både for dagen og evigheten:
Me seie: Gud e glad i oss
forstår ikkje at me tør det
Me seie: Midt i sorgen møte han oss
forstår de'kje sjøl, men me gjør det
Eg lure på om det e klovnar me e
te allmenn lått og løye Men får me sjå et lysglimt av og te
så får de'kje vær så nøye
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar