Otto Jespersen gjør det igjen! VBryter grenser, provoserer, utløser protester - og heiarop.
Trolig regner han alt som god reklame.
Men hans harselas i Torsdagsklubben på T2(se sak og reaksjoner på NRKs nettside ) med jødene og gasskamrene i utrydelsesleiren Auschwitz har han ikke bare gått for langt, han har kjørt for fort slik han gjorde det da han raste gjennom Hell-tunnelen (hvilket navn!) i Stjørdal med 132 km/t, og ble dømt til 15 dager i fengsel og senere suppekoking til natteravner i Oslo.
Jeg har fulgt Jespersens humor og halsbrekkende stunts gjennom flere år.Han engasjerer, og ikke sjelden har han gode poenger. Ikke alt har vært like morsomt - men humor er en individuell greie, og der jeg ler hører andre Gjespersen.
Men han våger å satse, han er definitivt ikke i A4-format.Han får meg dessuten til å reflektere over hvorfor jeg reagerer, samtidig som jeg synes mange for lett lar seg provosere og gi offentlig uttrykk for det.,Det eneste de som regel oppnår er å gi ham gratisreklame og større seertall. Det siste er som kjent den fremste kvalitetsmåler i endel tv-kanaler.
Otto Jespersen kan ruske opp i en søvnig offentlighet gjennom fleipen,overspillet, parodien,de intelligente angrepene på det selvhøytidelige. Innimellom bommer han, innimellom får han en innertier; kanonen er ladet med alt fra løskrutt til målsøkende raketter.
Skjønt stundom hadde det virket sterkere om han ikke først og fremst fremstår som en korstogsfarer med omvendt fortegn. De gode humoristene retter satiren i mange retninger, Jespersens sikte virker ikke sjelden fastlåst.
Pluss og minus. Begeistring og forargelse. Men fleip ikke Holocaust. Denne "verste tragedien i det moderne Europas historie" (historikeren Odd-Bjørn Fure, leder for Holocaust-senteret i Oslo) må aldri - ALDRI -brukes slik at det kan gi "oppdrift til negative stereotypier"
Jespersen fyrer godt oppunder tendensen til å bruke "jøde" som skjellsord i ungdomsmiljøer i Oslo.
Det er bare pinlig når programdirektør Nils Ketil Andresen i TV2 får seg til å si at "hvis Imre Hercz (han kom til Auschwitz 15 år gammel, men overlevde i motsetning til mange, mange andre)føler seg støtt, beklager vi selvsagt det". Dette er medienes
feigeste måte å håndtere slike reaksjoner på.
I Holocaust-saken finner jeg bare en passende karakteristikk av Otto Jespersen: Pøbel.
fredag 28. november 2008
torsdag 27. november 2008
Manipulering og lovgivning
Har det aldri hendt at Kristin Halvorsen er blitt sminket etter alle kunstens regler foran et TV-intervju/duell? Når SVs kandidater til stortingsvalget stiller opp til fotografering for å gjøre et godt inntrykk overfor velgerne – skjer det da absolutt ingen endring gjennom sminke/oppfriskling før og kreativt retursjerende mørkeromsarbeid etterpå?
Jeg spør, fordi SV går inn for å kreve merking av manipulerte reklamebilder
I Vårt Land forteller fotograf Eivind Røhne om de digitale mørkerom der man lysner og mørkner for å fremheve eller å skjule, pynter på hud, hår og kroppslinjer, aller air-brushet som det her før. "Kan du gjøre meg litt lysere under øynene? Tennene mine litt hvitere,takk. Demp de rynkene i pannen, er du snill. Den kvisa kan jeg da ikke ha der".
Historien er full av billedmanipuleringer. Jeg var nylig i Gori, byen i Georgia som var Stalins hjemsted. Det er det eneste sted jeg har sett en offentlig Stalin-statue som ikke er revet. Et besøk i Stalin-museet, med et omviserkorps bestående av lojale og beundrende tilhengere fra de 30 årene han som diktator i Sovjetunionen var direkte ansvarlig for at minst 20 millioner mennesker ble drept. Mange av bildene var sterk retusjert, interne fiender tatt ut av historien. Som f.eks et som opprinnelig viste Stalin og den mest kjente av hans bødler, Nikolai Yezhov, sjef for NKVD (det hemmelige politiet), en biseksuell dverg med et sadistisk lynne, og som ble drept i påsyn av etterfølgeren Beria fordi han selv etter sovjetisk målestokk hadde drept for mange.
Abraham Lincoln fikk kroppen til en sørstatspolitiker. Symbolbildet av de sovjetiske troppene som hever sitt flagg over et Berlin i flammer, var manipulert. Likeså det berømte bildet av amerikanske soldater som heiser det amerikanske flagget på Iwo Jima i 2. Verdenskrig. Paris Match "slanket" president Nicolas Sarkozy ved å fjerne en valk. Under krigen i Libanon la en fotograf til røyk for å øke dramatikken. ”Mens Fitness" ga tennisstjernen Andy Roddick, mannen med verdens raskeste serve, betydelig forstørrede overarmer.
På hjemmebane fronter Kari Traa en ny rynkekrem, men på bildet av henne er rynker og fregner fjernet. ”Vi fløy inn en av Skandinavias beste stylister og make-up-artister til å fikse henne, og det er Morten Qvale som har tatt bildene”, skrøt markedssjefen.
Men - "alle vet at Kari Traa ikke ser slik ut,” sier tidligere redaktør i motebladet Tique, Tone Tobiasson, til VG.
Det var nok mer uskyldig da vi i redaksjonen Romsdals Budstikke på 60-tallet hadde bilder i ulike størrelser av en fotball, som vi så plasserte på bilder for å få litt mer sug i dem. Vi var ikke alene, vi hadde ingen motforestillinger.
De kom imidlertid når ny, ikke minst digital teknikk skapte uante muligheter til å forbedre/forverre motivet, alt ettersom Jeg var på 90-tallet leder i Norsk Presseforbund. Vi endret pressens Vær Varsom-plakat på noen punkter, det samme har skjedd på 2000-tallet, og det samme vil skje i neste tiår. Virkeligheten distanserer teorien.
Nå heter det i VVP-paragrafi 4.11: Vern om det journalistiske fotografiets troverdighet. Bilder som brukes som dokumentasjon må ikke endres slik at de skaper et falskt inntrykk. Manipulerte bilder kan bare aksepteres som illustrasjon når det tydelig fremgår at det dreier seg om en montasje.
Men er det slik?
Ved en undersøkelse for noen år siden på fotojournalisten.com, svarte 73 prosent at de ikke føler seg sikker på at norske aviser ikke manipulerer bilder. Og i reklamebransjen er trolig manipulering svært utbredt.
Tilbake til SV. Partiet vil ha et generelt forbud mot markedsføring av kosmetisk kirurgi og slankemidler. I dag finnes det et forbud mot usaklig markedsføring av kosmetisk kirurgi, for eksempel før/etterbilder. Usaklighet finnes nok, men hvem definerer den?
Et punkt om regulering av reklamebransjen er vedtatt i SVs arbeidsprogram for neste stortingsperiode, og partiet foreslår blant annet merking av annonser der modellen er retusjert.
Det er ikke vanskelig å skjønne SVs bekymring, og Jan Carlsen skriver i BT en artikkel til atskillig ettertanke. Han mener at når halvparten av 15 år gamle jenter mener de er overvektige og mer enn 80 prosent av jentene mellom 11 og 15 år ønsker å endre på kroppen sin, haster det med å redusere presset de føler - ikke bare fra moteindustrien, men også fra helsevesen og media.
Men lovforbud?
Styreleder i Kreativt Forum, Kristian Bye, sier fornuftige ting om dette, les hans vurderinger (trykk på navnet). Det er mye i samfunnsutviklingen som bekymrer, men jeg tror ikke løsningen ligger i en mengde inflatorisk-programmatiske holdnings-lover. Selv har jeg i Ytringsfrihetskommisjonen vært med på forslaget om at blasfemiparagrafen bør sløyfes. Ikke fordi jeg er begeistret for blasfemi, men fordi definisjonen i ulike kulturer vil være svært ulik, og ikke minst fordi det er en lov som ikke etterleves og dermed kan gi inntrykk av at ikke noen ytringer er blasfemiske. For øvrig – tenk på hvor begeistret en norsk artist eller forfatter ville være hvis vedkommende ble anmeldt eller fikk en dom for blasfemi. Det ville bli betraktet som markedsføring av ypperste klasse.
Lover som blir gitt, må kunne overholdes, og til det trengs ressurser. Blir de ikke fulgt, er det umulig å gjøre noe med de som bryter dem – da er de i en del tilfeller kanskje mer til skade enn til gagn.
Og hva skal vi gjøre med manipuleringen gjennom politisk propaganda, med en stadig økende hær av pressesekretærer som ofte synes mer opptatt av å svekke enn å styrke medienes arbeids- og kontaktmuligheter, omdømmekonsulenter, ”nyhets”-byråenes forsøk på å få inn ren tekstreklame osv?
Det er ulike former og grader av manipulering. Mer enn noensinne trengs det en kritisk offentlighet, kritiske forbrukere, kritiske journalister, konfrontasjoner, avsløringer, spørsmål mer enn blind akseptering. Vi trenger en klok tolkning av Håvamåls ord om at "Med lov skal landet bygges, ikke med ulov ødes".
Jeg spør, fordi SV går inn for å kreve merking av manipulerte reklamebilder
I Vårt Land forteller fotograf Eivind Røhne om de digitale mørkerom der man lysner og mørkner for å fremheve eller å skjule, pynter på hud, hår og kroppslinjer, aller air-brushet som det her før. "Kan du gjøre meg litt lysere under øynene? Tennene mine litt hvitere,takk. Demp de rynkene i pannen, er du snill. Den kvisa kan jeg da ikke ha der".
Historien er full av billedmanipuleringer. Jeg var nylig i Gori, byen i Georgia som var Stalins hjemsted. Det er det eneste sted jeg har sett en offentlig Stalin-statue som ikke er revet. Et besøk i Stalin-museet, med et omviserkorps bestående av lojale og beundrende tilhengere fra de 30 årene han som diktator i Sovjetunionen var direkte ansvarlig for at minst 20 millioner mennesker ble drept. Mange av bildene var sterk retusjert, interne fiender tatt ut av historien. Som f.eks et som opprinnelig viste Stalin og den mest kjente av hans bødler, Nikolai Yezhov, sjef for NKVD (det hemmelige politiet), en biseksuell dverg med et sadistisk lynne, og som ble drept i påsyn av etterfølgeren Beria fordi han selv etter sovjetisk målestokk hadde drept for mange.
Abraham Lincoln fikk kroppen til en sørstatspolitiker. Symbolbildet av de sovjetiske troppene som hever sitt flagg over et Berlin i flammer, var manipulert. Likeså det berømte bildet av amerikanske soldater som heiser det amerikanske flagget på Iwo Jima i 2. Verdenskrig. Paris Match "slanket" president Nicolas Sarkozy ved å fjerne en valk. Under krigen i Libanon la en fotograf til røyk for å øke dramatikken. ”Mens Fitness" ga tennisstjernen Andy Roddick, mannen med verdens raskeste serve, betydelig forstørrede overarmer.
På hjemmebane fronter Kari Traa en ny rynkekrem, men på bildet av henne er rynker og fregner fjernet. ”Vi fløy inn en av Skandinavias beste stylister og make-up-artister til å fikse henne, og det er Morten Qvale som har tatt bildene”, skrøt markedssjefen.
Men - "alle vet at Kari Traa ikke ser slik ut,” sier tidligere redaktør i motebladet Tique, Tone Tobiasson, til VG.
Det var nok mer uskyldig da vi i redaksjonen Romsdals Budstikke på 60-tallet hadde bilder i ulike størrelser av en fotball, som vi så plasserte på bilder for å få litt mer sug i dem. Vi var ikke alene, vi hadde ingen motforestillinger.
De kom imidlertid når ny, ikke minst digital teknikk skapte uante muligheter til å forbedre/forverre motivet, alt ettersom Jeg var på 90-tallet leder i Norsk Presseforbund. Vi endret pressens Vær Varsom-plakat på noen punkter, det samme har skjedd på 2000-tallet, og det samme vil skje i neste tiår. Virkeligheten distanserer teorien.
Nå heter det i VVP-paragrafi 4.11: Vern om det journalistiske fotografiets troverdighet. Bilder som brukes som dokumentasjon må ikke endres slik at de skaper et falskt inntrykk. Manipulerte bilder kan bare aksepteres som illustrasjon når det tydelig fremgår at det dreier seg om en montasje.
Men er det slik?
Ved en undersøkelse for noen år siden på fotojournalisten.com, svarte 73 prosent at de ikke føler seg sikker på at norske aviser ikke manipulerer bilder. Og i reklamebransjen er trolig manipulering svært utbredt.
Tilbake til SV. Partiet vil ha et generelt forbud mot markedsføring av kosmetisk kirurgi og slankemidler. I dag finnes det et forbud mot usaklig markedsføring av kosmetisk kirurgi, for eksempel før/etterbilder. Usaklighet finnes nok, men hvem definerer den?
Et punkt om regulering av reklamebransjen er vedtatt i SVs arbeidsprogram for neste stortingsperiode, og partiet foreslår blant annet merking av annonser der modellen er retusjert.
Det er ikke vanskelig å skjønne SVs bekymring, og Jan Carlsen skriver i BT en artikkel til atskillig ettertanke. Han mener at når halvparten av 15 år gamle jenter mener de er overvektige og mer enn 80 prosent av jentene mellom 11 og 15 år ønsker å endre på kroppen sin, haster det med å redusere presset de føler - ikke bare fra moteindustrien, men også fra helsevesen og media.
Men lovforbud?
Styreleder i Kreativt Forum, Kristian Bye, sier fornuftige ting om dette, les hans vurderinger (trykk på navnet). Det er mye i samfunnsutviklingen som bekymrer, men jeg tror ikke løsningen ligger i en mengde inflatorisk-programmatiske holdnings-lover. Selv har jeg i Ytringsfrihetskommisjonen vært med på forslaget om at blasfemiparagrafen bør sløyfes. Ikke fordi jeg er begeistret for blasfemi, men fordi definisjonen i ulike kulturer vil være svært ulik, og ikke minst fordi det er en lov som ikke etterleves og dermed kan gi inntrykk av at ikke noen ytringer er blasfemiske. For øvrig – tenk på hvor begeistret en norsk artist eller forfatter ville være hvis vedkommende ble anmeldt eller fikk en dom for blasfemi. Det ville bli betraktet som markedsføring av ypperste klasse.
Lover som blir gitt, må kunne overholdes, og til det trengs ressurser. Blir de ikke fulgt, er det umulig å gjøre noe med de som bryter dem – da er de i en del tilfeller kanskje mer til skade enn til gagn.
Og hva skal vi gjøre med manipuleringen gjennom politisk propaganda, med en stadig økende hær av pressesekretærer som ofte synes mer opptatt av å svekke enn å styrke medienes arbeids- og kontaktmuligheter, omdømmekonsulenter, ”nyhets”-byråenes forsøk på å få inn ren tekstreklame osv?
Det er ulike former og grader av manipulering. Mer enn noensinne trengs det en kritisk offentlighet, kritiske forbrukere, kritiske journalister, konfrontasjoner, avsløringer, spørsmål mer enn blind akseptering. Vi trenger en klok tolkning av Håvamåls ord om at "Med lov skal landet bygges, ikke med ulov ødes".
onsdag 26. november 2008
Åpnere nominasjoner
Hurra for Oslo SV, Akershus Venstre, Oslo Ap, Vest-Agder Kr.F. og alle andre fylkespartier der det i høst fightes om plassene i toppen av valglistene for 2009. Medieoppslag, økt interesse, engasjement! Veien til Tinget skal ikke være noen autostrada.
Et dobbelt hurra for åpen nominasjonsprosess i Aust-Agder, der Venstre kjører en helt åpen prosess med stemmegivning om kandidater på internett. Og Oslo Høyre spør alle medlemmer om hvem som det bør satses på.
Medlemstallet i de politiske partiene synker sterkere enn klodens gjennomsnittstemperatur stiger. Det er nå bare 8 prosent av de stemmeberettigede som er medlem av et politisk parti. Og skal vi tro forskningen – en del ganger skal vi det – er det under to prosent av befolkningen som i praksis bestemmer hvem som skal stille til valg. Dermed avgjør denne lille gruppen også til syvende og sist hvem som velges – fordi valgordningen er slik at når nominasjonsmøtet har sagt sitt, har velgerne ingen innflytelse på personvalget.
SVs Erik Solheim sa i en debatt i Stortinget for 8-10 år siden at medlemstallene i alle norske politiske partier synker med en slik fart at ”hvis man trekker dette inn i framtida, vil det siste medlem forlate det siste norske politiske parti rundt år 2020. Det er klart at akkurat slik går det ikke i virkeligheten, men det er likevel et illevarslende signal”.
Kristin Clemet antyder økt interesse dersom partiene for eksempel
- lar alle medlemmer få være med å bestemme, ikke bare en liten gruppe som sitter i nominasjonskomiteen eller ledelsen
- gjør det enklere å være med å bestemme, for eksempel gjennom uravstemninger og ved å gi adgang til å stemme via post, SMS og Internett, og ved at det kan avgis stemme over en lengre periode.
- sørger for at alle som på forhånd har registrert seg som sympatisører av partiet får delta
Vi trenger en åpen diskusjon om dette!
I perioden 2002-2006 da jeg var leder av Kirkerådet (med Kirkemøtet som Den norske Kirkes Storting, blir vel rådet en slags kirkens regjering), var vi opptatt av hvordan vi kunne bedre det kirkelige demokrati. Ved valgene i 1997, 2001 og 2005 steg stemmeprosenten ved menighetsrådsvalgene fra 3,0 til 3,6 og 4,3. Kanskje – nei, definitivt – ingen grunn til å løsne begeistringens rullende fonn, men likevel.
Når jeg nevner dette, er det fordi en rekke politikere i forbindelse med diskusjonen om stat-kirke, var opptatt av at stemmeprosenten ved kirkelige valg må opp, opp, opp, at det må bli mer åpne og mindre indirekte valg til organene på bispedømme- og riksplan, og at dette bortimot var en forutsetninger for at de tradisjonelle båndene (heldigvis) ble gjort slakkere.
Det er farlig å sammenligne epler og pærer, men la meg prøve et lite resonnement. Kirkeminister Trond Giske er spesielt opptatt av demokratiet i kirken. Og det er riktig at det er litt over 4 prosent av kirkens medlemmer som først ved direkte (til menighetsråd) og dernest ved indirekte (bispedømmeråd og Kirkeråd) velger sine representanter i styrende organer.
Men hvor mange har så reelt hatt muligheten til å sette Trond Giske så høyt på Ap-listen i Sør-Trøndelag at han havnet på Stortinget? Partiet fikk i 2005 i underkant av 60 000 stemmer, men holder vi oss til de 2 prosentene var det 1200 som i realiteten valgte Giske, de øvrige nærmere 50 000 hadde ikke noe reelt valg dersom de ville stemme på Ap. Det var de som møtte på lokallagsmøter og valgte utsendinger til fylkesnominasjonsmøtet, det var nominasjonsnemnda, og det var utsendingene til nominasjonsmøtet som bestemte at Giske skulle bli stortingsrepresentant.
Nå er Trond Giske en så dyktig politiker at han utvilsomt hadde blitt valgt uansett nominasjonsprosess, men eksemplet forteller likevel om mange politikeres litt krokodilletårepregete argumentasjon om det bedrøvelige kirkelige demokrati - som altså nb! nb! etter min og mange, mange andres mening bør bli betydelig sterkere.
Reformer er underveis for større deltakelse i valgene og mindre indirekte utvelgelse.
Kanskje en ide også i det politiske liv?
Et dobbelt hurra for åpen nominasjonsprosess i Aust-Agder, der Venstre kjører en helt åpen prosess med stemmegivning om kandidater på internett. Og Oslo Høyre spør alle medlemmer om hvem som det bør satses på.
Medlemstallet i de politiske partiene synker sterkere enn klodens gjennomsnittstemperatur stiger. Det er nå bare 8 prosent av de stemmeberettigede som er medlem av et politisk parti. Og skal vi tro forskningen – en del ganger skal vi det – er det under to prosent av befolkningen som i praksis bestemmer hvem som skal stille til valg. Dermed avgjør denne lille gruppen også til syvende og sist hvem som velges – fordi valgordningen er slik at når nominasjonsmøtet har sagt sitt, har velgerne ingen innflytelse på personvalget.
SVs Erik Solheim sa i en debatt i Stortinget for 8-10 år siden at medlemstallene i alle norske politiske partier synker med en slik fart at ”hvis man trekker dette inn i framtida, vil det siste medlem forlate det siste norske politiske parti rundt år 2020. Det er klart at akkurat slik går det ikke i virkeligheten, men det er likevel et illevarslende signal”.
Kristin Clemet antyder økt interesse dersom partiene for eksempel
- lar alle medlemmer få være med å bestemme, ikke bare en liten gruppe som sitter i nominasjonskomiteen eller ledelsen
- gjør det enklere å være med å bestemme, for eksempel gjennom uravstemninger og ved å gi adgang til å stemme via post, SMS og Internett, og ved at det kan avgis stemme over en lengre periode.
- sørger for at alle som på forhånd har registrert seg som sympatisører av partiet får delta
Vi trenger en åpen diskusjon om dette!
I perioden 2002-2006 da jeg var leder av Kirkerådet (med Kirkemøtet som Den norske Kirkes Storting, blir vel rådet en slags kirkens regjering), var vi opptatt av hvordan vi kunne bedre det kirkelige demokrati. Ved valgene i 1997, 2001 og 2005 steg stemmeprosenten ved menighetsrådsvalgene fra 3,0 til 3,6 og 4,3. Kanskje – nei, definitivt – ingen grunn til å løsne begeistringens rullende fonn, men likevel.
Når jeg nevner dette, er det fordi en rekke politikere i forbindelse med diskusjonen om stat-kirke, var opptatt av at stemmeprosenten ved kirkelige valg må opp, opp, opp, at det må bli mer åpne og mindre indirekte valg til organene på bispedømme- og riksplan, og at dette bortimot var en forutsetninger for at de tradisjonelle båndene (heldigvis) ble gjort slakkere.
Det er farlig å sammenligne epler og pærer, men la meg prøve et lite resonnement. Kirkeminister Trond Giske er spesielt opptatt av demokratiet i kirken. Og det er riktig at det er litt over 4 prosent av kirkens medlemmer som først ved direkte (til menighetsråd) og dernest ved indirekte (bispedømmeråd og Kirkeråd) velger sine representanter i styrende organer.
Men hvor mange har så reelt hatt muligheten til å sette Trond Giske så høyt på Ap-listen i Sør-Trøndelag at han havnet på Stortinget? Partiet fikk i 2005 i underkant av 60 000 stemmer, men holder vi oss til de 2 prosentene var det 1200 som i realiteten valgte Giske, de øvrige nærmere 50 000 hadde ikke noe reelt valg dersom de ville stemme på Ap. Det var de som møtte på lokallagsmøter og valgte utsendinger til fylkesnominasjonsmøtet, det var nominasjonsnemnda, og det var utsendingene til nominasjonsmøtet som bestemte at Giske skulle bli stortingsrepresentant.
Nå er Trond Giske en så dyktig politiker at han utvilsomt hadde blitt valgt uansett nominasjonsprosess, men eksemplet forteller likevel om mange politikeres litt krokodilletårepregete argumentasjon om det bedrøvelige kirkelige demokrati - som altså nb! nb! etter min og mange, mange andres mening bør bli betydelig sterkere.
Reformer er underveis for større deltakelse i valgene og mindre indirekte utvelgelse.
Kanskje en ide også i det politiske liv?
tirsdag 18. november 2008
Norges 10 beste idrettsutøvere - all time
Er Ole Einar Bjørndalen tidenes største norske idrettsutøver? Spørrsmålet er helt naturlig etter triumfene i Korea, og i VG svarer Kjetil Andre Aamot kontant ja. "Han elsker virkelig idretten sin og har et høyt ambisjonsnivå. Han er ærgjerrig, og presterer å vinne".
Men en slik rangering er vanskeligere enn for den bibelske kamel å komme igjennom nåløyet.
Vinter – ”vi viste verden vinterveien” som det het i en overskrift etter det første olympiske vinterleker i 1924 - eller sommer? ”Små” idretter – i internasjonal sammenheng – eller fotball og friidrett?
Norge har sin styrke i vinteridrett med naturgitte fortrinn og ikke så stor konkurranse som i mange sommer- og innendørsidretter. Vi har enkelttriumfer i VM og OL i mer verdensomspennende idretter som Knut Knudsens sykkelgull i OL (og VM-seier året etter) og Leif Jensens gull i vektløfting i 1972-OL. Audun Boysen satte verdensrekorder på 1000m, og Vebjørn Rodals seier på 800 m i Atlanta-OL i 1996 er etter min mening den største enkeltprestasjon i norsk idrett gjennom tidene. Roere har gjort det skarpt, og ikke minst har vi vært sterke i skyting og seiling. I sommer-OL i 1920 tok vi 34 medaljer i disse to grenene, hvorav 20 i gull.
Største gullgrossist i OL er Bjørn Dæhlie - verdens mestvinnende vinterolympier med åtte OL-gull (seks individuelle og to i stafett, i tillegg har han fire OL-sølv).
På semmerføre har vi to blad Olsen i skyting: Ole Lilloe-Olsen med fem, ingen nordmann over, ingen ved siden på sommerføre. Men Otto M. er minst like god, med i alt 8 medaljer, 4 av dem i gull. I rettferdighetens navn må det likevel sies at OL i 1920 var noe spesielt, det kom rett etter fredsslutningen i 1919 og Norge var blant de landene som hadde holdt seg utenfor.
Mange flere navn kunne legges i vektskålen, men jeg ser særlig på prestasjoner over tid og lar vekten tipper ned for følgende:
10. Laila Schou Nilsen – medaljegrossist uten sidestykke.101 gullmedaljer i NM alpint, tennis, skøyter, håndball, ferdighetskjøring. Vant utfor i 1936-OL, men den gang telte bare kombinasjonen der hun fikk bronse. Satte seks verdensrekorder på skøyter, de sto i 12-18 år. Første kvinne med Egebergs ærespris, og enda har vi ikke nevnt at hun kjørte Rally Monte Carlo flere ganger. Husker noen splitkein-skiene? Forretningskvinnen Laila det også.
9. Knut Holmann – der kajakk flyte kan var han førstemann. Første padler i OL-historien som vant både 500m og 1000m samme år. Stålmannen som holdt hodet kaldt når andre stresset. Trenger stort premieskap med seks OL-medaljer (tre i gull), 14 i EM/VM (fire i gull), 44 NM-seire og11 kongepokaler. Bl.a. Glemte jeg Morgenbladets gullmedalje og Fearnleys olympiske ærespris? De er på plass, de også.
8. Birger Ruud – i blå Kongsberg-genser med hvit kant, produkt av et unikt miljø der idrett og lek var stikkord, best i en fabelaktig brødretrio. Tre VM-triumfer (bare en bakke den gang), OL-gull i 32 og 6. 12 år senere ble han satt inn på laget kvelden før rennet, og kvitterte med sølv, 36 år gammel. Bysbarnet Petter Hugsted sto øverst på pallen! Også Ruud vant utfor i OL i 1936. Skulle vært norsk flaggheiser på Lillehammer i 94-OL, men fikk hjerteproblemer.
7. Ivar Ballangrud. Jeg har lyst til å nominere Oscar Mathisen som vår fremste skøyteløper – 2.17.4 sto som verdensrekord på 1500m i 23 år ( i dag løper juniorjentene rundt dette). Men Ballangruds syv OL-medaljer (og hva kunne det vel ikke blitt uten tjuvtricks i fellesstarten i Lake Placid i 1932?), fire EM, like mange VM og fem verdensrekorder, holder for meg. Unnskyld til Hjallis og Koss.
6. Sonja Henie – vidunderbarnet som holdt koken. Kunstløperen som debuterte som 11-åring i OL. Fikk sisteplass, men kom igjen og ble en hovedattraksjon i kunstløpets historie. OL-gull. 10 VM og seks EM på rad! Uten at det har noe med denne listen å gjøre: Hun deltok flere amerikanske skøytefilmer og var en periode verdens best betalkte filmskuespiller. Oslo Spektrum har adresse Sonja Henies plass 2-4. Men hun var eneren.
5. Ole Gunnar Solskjær – legende både i norsk og engelsk fotball. Solgt fra Molde til Manchester United, der han ble toppscorer i sin første sesong! Seiersmålet på overtid i Mesterliga-finalen glemmes ikke lett. seks ligamesterskap og to cuptriumfer. Hvor du enn kommer i verden, er fra Norge og kommer i kontakt med fotballinteresserte (det er lett, og de er mange),kommer spørsmålet: Do you know Ole Gunnar Solskjaer? Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.
3. Ole Einar Bjørndalen – med innebygget turbo, målbevissthet og idrettsglede. Verdens beste skiskytter gjennom tidene, flest verdenscup-seire. med 41 medaljer i OL og VM, 18 av dem i gull. Foreløpig.
3. Bjørn Dæhlie – en av gutta på gulltur. Verdens beste langrennsløper gjennom tidene. 29 medaljer i OL/VM, 17 av dem i gull. 46 seire i verdenscupen. Årets beste idrettsutøver i Europa i 1998
2. Kjetil Andre Aamodt – en levende alpinlegende. Verdens mest vinnende alpinist gjennom tidene – enda hardere konkurranse enn i de andre vinteridrettene. 20 mesterskapsmedaljer i OL/VM, ni i gull.. Vant OL-gull med 14 års mellomrom. Har mye å lære bort når det gjelder å jobbe bevisst for å oppnå det man ønsker
1. Grete Waitz – verdens beste kvinnelige løper i moderne tid (kåret av Runners World). Hun brøt nytt land for kvinneidretten. Enestående karriere med seirer i New York Marathon ni år på rad, VM-gull i maraton, fem VM i terrengløp, OL-sølv, Nordens beste idrettsutøver i 1983, Sportsjournalistenes statuett fire ganger, div. verdensrekorder osv. Har fått statue ved Bislet stadion, fighter fremdeles – mot kreft.
(oppdatert 17.2.2009)
Men en slik rangering er vanskeligere enn for den bibelske kamel å komme igjennom nåløyet.
Vinter – ”vi viste verden vinterveien” som det het i en overskrift etter det første olympiske vinterleker i 1924 - eller sommer? ”Små” idretter – i internasjonal sammenheng – eller fotball og friidrett?
Norge har sin styrke i vinteridrett med naturgitte fortrinn og ikke så stor konkurranse som i mange sommer- og innendørsidretter. Vi har enkelttriumfer i VM og OL i mer verdensomspennende idretter som Knut Knudsens sykkelgull i OL (og VM-seier året etter) og Leif Jensens gull i vektløfting i 1972-OL. Audun Boysen satte verdensrekorder på 1000m, og Vebjørn Rodals seier på 800 m i Atlanta-OL i 1996 er etter min mening den største enkeltprestasjon i norsk idrett gjennom tidene. Roere har gjort det skarpt, og ikke minst har vi vært sterke i skyting og seiling. I sommer-OL i 1920 tok vi 34 medaljer i disse to grenene, hvorav 20 i gull.
Største gullgrossist i OL er Bjørn Dæhlie - verdens mestvinnende vinterolympier med åtte OL-gull (seks individuelle og to i stafett, i tillegg har han fire OL-sølv).
På semmerføre har vi to blad Olsen i skyting: Ole Lilloe-Olsen med fem, ingen nordmann over, ingen ved siden på sommerføre. Men Otto M. er minst like god, med i alt 8 medaljer, 4 av dem i gull. I rettferdighetens navn må det likevel sies at OL i 1920 var noe spesielt, det kom rett etter fredsslutningen i 1919 og Norge var blant de landene som hadde holdt seg utenfor.
Mange flere navn kunne legges i vektskålen, men jeg ser særlig på prestasjoner over tid og lar vekten tipper ned for følgende:
10. Laila Schou Nilsen – medaljegrossist uten sidestykke.101 gullmedaljer i NM alpint, tennis, skøyter, håndball, ferdighetskjøring. Vant utfor i 1936-OL, men den gang telte bare kombinasjonen der hun fikk bronse. Satte seks verdensrekorder på skøyter, de sto i 12-18 år. Første kvinne med Egebergs ærespris, og enda har vi ikke nevnt at hun kjørte Rally Monte Carlo flere ganger. Husker noen splitkein-skiene? Forretningskvinnen Laila det også.
9. Knut Holmann – der kajakk flyte kan var han førstemann. Første padler i OL-historien som vant både 500m og 1000m samme år. Stålmannen som holdt hodet kaldt når andre stresset. Trenger stort premieskap med seks OL-medaljer (tre i gull), 14 i EM/VM (fire i gull), 44 NM-seire og11 kongepokaler. Bl.a. Glemte jeg Morgenbladets gullmedalje og Fearnleys olympiske ærespris? De er på plass, de også.
8. Birger Ruud – i blå Kongsberg-genser med hvit kant, produkt av et unikt miljø der idrett og lek var stikkord, best i en fabelaktig brødretrio. Tre VM-triumfer (bare en bakke den gang), OL-gull i 32 og 6. 12 år senere ble han satt inn på laget kvelden før rennet, og kvitterte med sølv, 36 år gammel. Bysbarnet Petter Hugsted sto øverst på pallen! Også Ruud vant utfor i OL i 1936. Skulle vært norsk flaggheiser på Lillehammer i 94-OL, men fikk hjerteproblemer.
7. Ivar Ballangrud. Jeg har lyst til å nominere Oscar Mathisen som vår fremste skøyteløper – 2.17.4 sto som verdensrekord på 1500m i 23 år ( i dag løper juniorjentene rundt dette). Men Ballangruds syv OL-medaljer (og hva kunne det vel ikke blitt uten tjuvtricks i fellesstarten i Lake Placid i 1932?), fire EM, like mange VM og fem verdensrekorder, holder for meg. Unnskyld til Hjallis og Koss.
6. Sonja Henie – vidunderbarnet som holdt koken. Kunstløperen som debuterte som 11-åring i OL. Fikk sisteplass, men kom igjen og ble en hovedattraksjon i kunstløpets historie. OL-gull. 10 VM og seks EM på rad! Uten at det har noe med denne listen å gjøre: Hun deltok flere amerikanske skøytefilmer og var en periode verdens best betalkte filmskuespiller. Oslo Spektrum har adresse Sonja Henies plass 2-4. Men hun var eneren.
5. Ole Gunnar Solskjær – legende både i norsk og engelsk fotball. Solgt fra Molde til Manchester United, der han ble toppscorer i sin første sesong! Seiersmålet på overtid i Mesterliga-finalen glemmes ikke lett. seks ligamesterskap og to cuptriumfer. Hvor du enn kommer i verden, er fra Norge og kommer i kontakt med fotballinteresserte (det er lett, og de er mange),kommer spørsmålet: Do you know Ole Gunnar Solskjaer? Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.
3. Ole Einar Bjørndalen – med innebygget turbo, målbevissthet og idrettsglede. Verdens beste skiskytter gjennom tidene, flest verdenscup-seire. med 41 medaljer i OL og VM, 18 av dem i gull. Foreløpig.
3. Bjørn Dæhlie – en av gutta på gulltur. Verdens beste langrennsløper gjennom tidene. 29 medaljer i OL/VM, 17 av dem i gull. 46 seire i verdenscupen. Årets beste idrettsutøver i Europa i 1998
2. Kjetil Andre Aamodt – en levende alpinlegende. Verdens mest vinnende alpinist gjennom tidene – enda hardere konkurranse enn i de andre vinteridrettene. 20 mesterskapsmedaljer i OL/VM, ni i gull.. Vant OL-gull med 14 års mellomrom. Har mye å lære bort når det gjelder å jobbe bevisst for å oppnå det man ønsker
1. Grete Waitz – verdens beste kvinnelige løper i moderne tid (kåret av Runners World). Hun brøt nytt land for kvinneidretten. Enestående karriere med seirer i New York Marathon ni år på rad, VM-gull i maraton, fem VM i terrengløp, OL-sølv, Nordens beste idrettsutøver i 1983, Sportsjournalistenes statuett fire ganger, div. verdensrekorder osv. Har fått statue ved Bislet stadion, fighter fremdeles – mot kreft.
(oppdatert 17.2.2009)
mandag 17. november 2008
La Afrika leve!
I en landsby i Rwanda: Under et tre med brede grener som gir noe skygge i kvelende varme. Landsbyen er samlet. En prest reiser seg og forteller om hvordan foreldre og søsken ble brutalt myrdet for 12 år siden. En annen går frem og sier: ”Det var jeg som drepte dem” – og forteller hvorfor. Presten legger armene rundt ham og sier: ”Du er tilgitt. Vi kan ikke bygge det nye Rwanda på hat”.
Dagen før besøkte jeg dokumentasjonssenteret for folkemordet der nærmere en million ble drept i en etnisk rensning mens Vesten snudde ryggen til galskapen. Men forsoningen under landsbytreet bringer håp. Barmhjertighet, rettferdighet, deltakelse og forsvarlig forvaltning av skaperverket kan bare oppnås ved fravær av hat og vold.
Det er 2005. I en institusjon, som Kirkens Nødhjelp støtter, utenfor Bukavu i Kongo: Jeg møter to unge. Han skjøt sin første fiende da han var 11. ”Hvis ikke hadde de skutt meg”. Hun var 13 da en gruppe geriljasoldater kidnappet henne, tok henne inn i jungelen, misbrukte henne over lang tid før hun klarte å flykte. Merket for livet.
Og likevel – begge er optimister. Nå får de opplæring; han skal bli sveiser hun sjåfør.
-Dette er verdens verste konflikt målt i tapte menneskeliv, sier Jan Egeland, NUPI-direktør og tidligere nødhjelpskoordinator i FN. Han mener Norge og andre FN-land må bidra med langt mer for å hjelpe den hardt prøvede befolkningen.
"Det er ikke bra at Norge nå ser ut til å føye seg inn i rekken av land som sier de ikke kan bidra med fredsbevarende styrker".
Vesten snudde ryggen til galskapen i Rwanda.I løpet av 100 dager ble rundt 800.000 eller 77 % av alle tutsier i landet myrdet med kaldt blod av hutuer. Og visst er det sterke motsetninger mellom hutuer og tutsier. Men FN har fremholdt at det dreier seg om forretningsarmeer, i kamp omkring de ressursene i Kongo som er en av forutsetningene for vår velstand. "Vi, med vår livsstil, er en av årsakene til Kongos enorme lidelser", skriver Johann Hari i The Independent.
Idet jeg reiste fra Bukavu, fikk jeg en t-skjorte med teksten: Laizzez AFRIQUE Vivre – La Afrika leve.
Nå er det 2008. Jeg brukte t-skjorten senest i ettermiddag, på treningssenteret. Der utkjemper jeg min private luksuskrig i eventyrlandet Norge: mot dårlig form. Det er langt til Bukavu, til forfølgelse og krig. Hva med de to? Lever de – midt i all forferdeligheten som rapporteres?
Og kan Norge gjøre noe – gjøre noe mer? Storting og styringsverk må si med Barack Obama: "Yes, we can"
Afrika - vårt ansvar. La Afrika leve!
Dagen før besøkte jeg dokumentasjonssenteret for folkemordet der nærmere en million ble drept i en etnisk rensning mens Vesten snudde ryggen til galskapen. Men forsoningen under landsbytreet bringer håp. Barmhjertighet, rettferdighet, deltakelse og forsvarlig forvaltning av skaperverket kan bare oppnås ved fravær av hat og vold.
Det er 2005. I en institusjon, som Kirkens Nødhjelp støtter, utenfor Bukavu i Kongo: Jeg møter to unge. Han skjøt sin første fiende da han var 11. ”Hvis ikke hadde de skutt meg”. Hun var 13 da en gruppe geriljasoldater kidnappet henne, tok henne inn i jungelen, misbrukte henne over lang tid før hun klarte å flykte. Merket for livet.
Og likevel – begge er optimister. Nå får de opplæring; han skal bli sveiser hun sjåfør.
-Dette er verdens verste konflikt målt i tapte menneskeliv, sier Jan Egeland, NUPI-direktør og tidligere nødhjelpskoordinator i FN. Han mener Norge og andre FN-land må bidra med langt mer for å hjelpe den hardt prøvede befolkningen.
"Det er ikke bra at Norge nå ser ut til å føye seg inn i rekken av land som sier de ikke kan bidra med fredsbevarende styrker".
Vesten snudde ryggen til galskapen i Rwanda.I løpet av 100 dager ble rundt 800.000 eller 77 % av alle tutsier i landet myrdet med kaldt blod av hutuer. Og visst er det sterke motsetninger mellom hutuer og tutsier. Men FN har fremholdt at det dreier seg om forretningsarmeer, i kamp omkring de ressursene i Kongo som er en av forutsetningene for vår velstand. "Vi, med vår livsstil, er en av årsakene til Kongos enorme lidelser", skriver Johann Hari i The Independent.
Idet jeg reiste fra Bukavu, fikk jeg en t-skjorte med teksten: Laizzez AFRIQUE Vivre – La Afrika leve.
Nå er det 2008. Jeg brukte t-skjorten senest i ettermiddag, på treningssenteret. Der utkjemper jeg min private luksuskrig i eventyrlandet Norge: mot dårlig form. Det er langt til Bukavu, til forfølgelse og krig. Hva med de to? Lever de – midt i all forferdeligheten som rapporteres?
Og kan Norge gjøre noe – gjøre noe mer? Storting og styringsverk må si med Barack Obama: "Yes, we can"
Afrika - vårt ansvar. La Afrika leve!
Samling i bånn!?
"Samling i bånn!"
En velbrukt journalistklisje som lever sitt spalteliv med relativt fritt forhold til situasjonen ved utgangspunktet for over 80 år siden, vinter-OL i St. Moritz i 1928.
De siste par dagene har jeg lest om "årets Kirkemøte en slags samling i bånn” (Vårt Land), og “Samling i bånn” som Dagblad-overskrift til en kommentar om LO og neste års lønnsoppgjør (Stein Aabø i Dagbladet 14.11.
Og den som går inn på Google finner bånnsamling i søkk og kav:
Prosjekt Nytt Operahus har en markering av milepælen dypkjeller kalt "samling i bånn", Samling i bånn - RV vil vil slå seg sammen med AKP, Samling i bånn - søppelen samles fremdeles inn etter gamle metoder i Oslo - Direktøren i VIF krever samling i bånn - Det er en fare for at det kan bli samling i bånn med dårlige kompromisser -
Sp-samling i bånn - Medieaktører tar samling i bånn, Samling i bånn om Veipakke Tønsberg - Det må samling i bånn for å få til investeringskroner til Telemark nå - Unik emballasjedesign etter samling i bånn ... og så videre i det uendelige.
Er situasjonen den at man er så langt nede, at situasjonen er så dårlig at det er bare en løsning: La oss samles og begynne oppturen?
Bakgrunnen er patruljeløpet ved vinter-OL i St.Moritz i 1928. Ved det første vinter-OL i Chamoniox fire år tidligere var militært patruljeløp demonstrasjonsidrett. Norge deltok ikke. Konkurransen gikk over 30 km, og ble vunnet av Sveits. Militært patruljeløp var demonstrasjonsgren også i 1928, 1936 og 1948, men ble så avviklet som olympisk demonstrasjonsgren fordi konkurransen ikke var åpen for sivile borgere. Det betydde at den ikke var offisiell olympisk øvelse. Senere kom skiskytingen inn i bildet.
Den norske patruljen ble ledet av flyoffiser Ole Reistad, som var flaggbærer for Norge ved OL-åpningen, og med sersjant Leif Skagnæs og de to menige er Reidar Ødegaard og Ole Stenen som øvrige medlemmer.
Det var et tøft løp.Løypa startet 2108 m.o.h., med høyeste punkt 2877 m.o.h. - derfra var det utforkjøring ned til målet i Inndalen på 1850 m.o.h.
Og her gir jeg ordet til militæridrettens krønike:
Lagene starter med tre minutters mellomrom. De
første meldingene er ikke oppmuntrende for Norge. Vi
blir ble hengende etter både Finland og Sveits. Fram til
den lange utforkjøringen leder finnene med seks minutter
til Sveits, og seks og et halvt minutt til Norge.
Det var her, 1000 meter rett ned, at sveitserne
hadde planlagt å sette inn nådestøtet. Hvem kunne slå
alpejegerne i utforbakke?
Sveits hadde regnet rett når det gjaldt finnene, som
taper ti minutter på veien ned fra fjellet. Men de hadde
absolutt ikke regnet rett når det gjaldt Ole Reistad og
Norge.
Reistad finner raskt ut at å forsere fjellsiden i militær
orden er helt bortkastet. Her er det bare å stole på
hver enkelts individuelle ferdigheter. Derfor gir han
ordren som skal bli stående igjen i norsk idrettshistorie
til evig tid:
– Samling i bånn! beordrer Reistad.Som en
åsgårdsrei stuper den norske patruljen
utfor. Hver og én tar de sjansen på at det ikke ligger
livsfarlige feller underveis. Det går da også bra, på alle
måter. Når de børster av seg snøen i bånn, er Sveits
slått med ett minutt og 18 sekunder på sin spesialetappe.
Norge er i ledelsen.
Verken Finland eller Sveits er å se når Ole Reistad gjør
honnør for rennledelsen.
– Norge i mål, fire mann alle!
Finnene er slått med nesten fire minutter. Skuffet
kommer sveitserne i mål ytterligere halvminuttet bak.
Det var en seier som ikke ga olympiske poeng, men
som viste at Nordens sportsfolk var beredt til å ta de
utfordringene man måtte by dem.
Nok en gang hadde vi vist verden vinterveien – i
mellomeuropeernes egen hule, med deres egne våpen".
(Det er på denne bakgrunn ikke gitt at alle
brukere av "Samling i bånn" kjenner bakgrunnen).
Den norske seierstiden var 3.50.47.Finland hadde 3.54.37 og Sveits 3.55.04.
I alle bøker om norske OL-bragder er dette løpet omtalt. Men resultatene har ikke vært lett å finne.
I "The complete book of the Winter Olympics" (David Wallerchinsky) er det ingen resultater fra dette løpet, og Norges triumf i patruljeløpet er ikke regnet med i medaljeoversikten. Det har heller ikke Per Jorsett"100 år med olympiske leker" eller"Olympiske vinterleker i navn og tall"
(Hallgeir Slettan 1998)eller "Olympiske vinterleker" (Inge
Bergsland 1998).
Fikk laget gullmedalje?
Rolf Kjærnsli skriver i en korreksjon til Arvid Møllers bok om Madshus
skifabrikk at det ikke ble utdelt medaljer. Også andre har hevdet dette.
Per Jorsett skriver at "de fire representantene våre hadde i sannhet fortjent å få offisielle olympiske gullmedaljer".
Men når Norges Olympiske Museum skriver på sine hjemmesider at man har "kopi av gullmedaljen til Ole Reistad i patruljeløp på ski (ikke offisiell øvelse)", må vel det være fasit.
Ole Reistad var en fremragende idrettsmann. I 1922 fikk han Egebergs Ærespris. Seks ganger ble han premiert i Holmenkollen og han ble norsk mester i femkamp.Han var OL-deltager i samme gren (1920), og er dermed en av åtte norske idrettsutøvere som har deltatt både i sommer-OL og vinter-OL.De øvrige er Jacob Tullin Thams(skihoppn 1924/1928 og seiling 1936),
Johan Støa (langrenn 1928,friidrett 1928),Harry Haraldsen (skøyter 1936,sykling 1936)
Martin Stokken(langrenn 1952/1956, friidrett (1948/1952).
Jorunn A. Tangen (langrenn 1952,friidrett1952), Bjørn Oscar Gulbrandsen(ishockey (1952), seiling 1956), Jeanette Lunde (alpint 1994, seiling 2000). Yngvar Bryhn kunstløp deltok dessuten i kunstløp under sommer-OL i 1920, og i friidrett i 1900
Ole
Også andre idretter har hatt en kortvarig OL-deltakelse: Bandy (Oslo 1952), australske «fotballregler» (Melbourne 1956),hundekjøring(Lake Placid 1932),vannski(Munchen 1972)
En velbrukt journalistklisje som lever sitt spalteliv med relativt fritt forhold til situasjonen ved utgangspunktet for over 80 år siden, vinter-OL i St. Moritz i 1928.
De siste par dagene har jeg lest om "årets Kirkemøte en slags samling i bånn” (Vårt Land), og “Samling i bånn” som Dagblad-overskrift til en kommentar om LO og neste års lønnsoppgjør (Stein Aabø i Dagbladet 14.11.
Og den som går inn på Google finner bånnsamling i søkk og kav:
Prosjekt Nytt Operahus har en markering av milepælen dypkjeller kalt "samling i bånn", Samling i bånn - RV vil vil slå seg sammen med AKP, Samling i bånn - søppelen samles fremdeles inn etter gamle metoder i Oslo - Direktøren i VIF krever samling i bånn - Det er en fare for at det kan bli samling i bånn med dårlige kompromisser -
Sp-samling i bånn - Medieaktører tar samling i bånn, Samling i bånn om Veipakke Tønsberg - Det må samling i bånn for å få til investeringskroner til Telemark nå - Unik emballasjedesign etter samling i bånn ... og så videre i det uendelige.
Er situasjonen den at man er så langt nede, at situasjonen er så dårlig at det er bare en løsning: La oss samles og begynne oppturen?
Bakgrunnen er patruljeløpet ved vinter-OL i St.Moritz i 1928. Ved det første vinter-OL i Chamoniox fire år tidligere var militært patruljeløp demonstrasjonsidrett. Norge deltok ikke. Konkurransen gikk over 30 km, og ble vunnet av Sveits. Militært patruljeløp var demonstrasjonsgren også i 1928, 1936 og 1948, men ble så avviklet som olympisk demonstrasjonsgren fordi konkurransen ikke var åpen for sivile borgere. Det betydde at den ikke var offisiell olympisk øvelse. Senere kom skiskytingen inn i bildet.
Den norske patruljen ble ledet av flyoffiser Ole Reistad, som var flaggbærer for Norge ved OL-åpningen, og med sersjant Leif Skagnæs og de to menige er Reidar Ødegaard og Ole Stenen som øvrige medlemmer.
Det var et tøft løp.Løypa startet 2108 m.o.h., med høyeste punkt 2877 m.o.h. - derfra var det utforkjøring ned til målet i Inndalen på 1850 m.o.h.
Og her gir jeg ordet til militæridrettens krønike:
Lagene starter med tre minutters mellomrom. De
første meldingene er ikke oppmuntrende for Norge. Vi
blir ble hengende etter både Finland og Sveits. Fram til
den lange utforkjøringen leder finnene med seks minutter
til Sveits, og seks og et halvt minutt til Norge.
Det var her, 1000 meter rett ned, at sveitserne
hadde planlagt å sette inn nådestøtet. Hvem kunne slå
alpejegerne i utforbakke?
Sveits hadde regnet rett når det gjaldt finnene, som
taper ti minutter på veien ned fra fjellet. Men de hadde
absolutt ikke regnet rett når det gjaldt Ole Reistad og
Norge.
Reistad finner raskt ut at å forsere fjellsiden i militær
orden er helt bortkastet. Her er det bare å stole på
hver enkelts individuelle ferdigheter. Derfor gir han
ordren som skal bli stående igjen i norsk idrettshistorie
til evig tid:
– Samling i bånn! beordrer Reistad.Som en
åsgårdsrei stuper den norske patruljen
utfor. Hver og én tar de sjansen på at det ikke ligger
livsfarlige feller underveis. Det går da også bra, på alle
måter. Når de børster av seg snøen i bånn, er Sveits
slått med ett minutt og 18 sekunder på sin spesialetappe.
Norge er i ledelsen.
Verken Finland eller Sveits er å se når Ole Reistad gjør
honnør for rennledelsen.
– Norge i mål, fire mann alle!
Finnene er slått med nesten fire minutter. Skuffet
kommer sveitserne i mål ytterligere halvminuttet bak.
Det var en seier som ikke ga olympiske poeng, men
som viste at Nordens sportsfolk var beredt til å ta de
utfordringene man måtte by dem.
Nok en gang hadde vi vist verden vinterveien – i
mellomeuropeernes egen hule, med deres egne våpen".
(Det er på denne bakgrunn ikke gitt at alle
brukere av "Samling i bånn" kjenner bakgrunnen).
Den norske seierstiden var 3.50.47.Finland hadde 3.54.37 og Sveits 3.55.04.
I alle bøker om norske OL-bragder er dette løpet omtalt. Men resultatene har ikke vært lett å finne.
I "The complete book of the Winter Olympics" (David Wallerchinsky) er det ingen resultater fra dette løpet, og Norges triumf i patruljeløpet er ikke regnet med i medaljeoversikten. Det har heller ikke Per Jorsett"100 år med olympiske leker" eller"Olympiske vinterleker i navn og tall"
(Hallgeir Slettan 1998)eller "Olympiske vinterleker" (Inge
Bergsland 1998).
Fikk laget gullmedalje?
Rolf Kjærnsli skriver i en korreksjon til Arvid Møllers bok om Madshus
skifabrikk at det ikke ble utdelt medaljer. Også andre har hevdet dette.
Per Jorsett skriver at "de fire representantene våre hadde i sannhet fortjent å få offisielle olympiske gullmedaljer".
Men når Norges Olympiske Museum skriver på sine hjemmesider at man har "kopi av gullmedaljen til Ole Reistad i patruljeløp på ski (ikke offisiell øvelse)", må vel det være fasit.
Ole Reistad var en fremragende idrettsmann. I 1922 fikk han Egebergs Ærespris. Seks ganger ble han premiert i Holmenkollen og han ble norsk mester i femkamp.Han var OL-deltager i samme gren (1920), og er dermed en av åtte norske idrettsutøvere som har deltatt både i sommer-OL og vinter-OL.De øvrige er Jacob Tullin Thams(skihoppn 1924/1928 og seiling 1936),
Johan Støa (langrenn 1928,friidrett 1928),Harry Haraldsen (skøyter 1936,sykling 1936)
Martin Stokken(langrenn 1952/1956, friidrett (1948/1952).
Jorunn A. Tangen (langrenn 1952,friidrett1952), Bjørn Oscar Gulbrandsen(ishockey (1952), seiling 1956), Jeanette Lunde (alpint 1994, seiling 2000). Yngvar Bryhn kunstløp deltok dessuten i kunstløp under sommer-OL i 1920, og i friidrett i 1900
Ole
Også andre idretter har hatt en kortvarig OL-deltakelse: Bandy (Oslo 1952), australske «fotballregler» (Melbourne 1956),hundekjøring(Lake Placid 1932),vannski(Munchen 1972)
torsdag 13. november 2008
Og så samles vi til valget....
Stafett er stafett og valg er valg. 10 måneder før stemmesedlene havner i urnene, er det hasardiøst å spå hvem som skal bo i den nye statsministerboligen neste høst. Men det går an å tenke seg ulike scenarioer.
1. Trass i regjeringsslitasje, mangehånde krav som umulig kan imøtekommes, og indre strid/dissenser, fortsetter de rødgrønne (grønnfargen er sant å si nokså bleik).
2. Regjeringen taper flertallet, men fortsetter inntil den felles av et mistillitsvotum.
3. Høyre og Ap har flertall og danner ”kriseregjering”. Interessant tanke, men neppe realiserbar.
4. Venstre og KrF går inn i en koalisjon med Ap og eventuelt Sp og danner flertallsregjering. Mulig, men lite sannsynlig.
5. Borgerlig (en håpløs betegnelse utgått på dato, Frp er for eksempel ikke noe borgerlig parti) flertallsregjering. Venstre og KrF sagt klart at de ikke vil i regjering med Frp, og Frp vil på sin side i en slik situasjon ikke støtte en regjering de selv ikke er med i. Konklusjon: Håpløst prosjekt, med mindre V og KrF bryter sine løfter til velgerne. Det vil være en for tung bør.
6. Frp og Høyre får flertall. Høyre må meget motstrebende velge, men en situasjon med Frp som storebror er lite lokkende. Lite trolig.
7. Mindretallsregjering. Flere fargenyanser er mulig.
a) Ap alene. Partiet kan neppe tenke seg å ha med SV og Sp i en mindretallsregjering, man vil stå langt friere uten følge. I dag finnes det flere i Ap som heller vil regjere alene i midten enn sammen med Sv og Sp. En slik regjering kan samarbeide til begge sider. Klar mulighet.
b) Høyre, Venstre og KrF (altså Bondevik II uten Bondevik). Kan samarbeide til venstre, dessuten mot Frp i enkelte saker hvis ikke Frp er langfurtent over å bli holdt utenfor og stemmer imot egne standpunkter. Avgjort mulig, men Høyre må gi klar beskjed i god tid før valget, og de tre må ha gitt beskjed om at de er en slik konstellasjon.
c) Partnerne fra Bondevik II (Sp, KrF og Venstre) finner sammen igjen, ikke minst fordi Sp alltid har vært glad i makt. Ingenting er umulig, men neppe så store sjanser får at dette kan realiseres.
d) Frp alene. Med Hagens oppskrift på hvordan man vil opptre i starten, vil et mistillitsvotum lure bak første hjørne.
Når det gjelder a, b, c og d, vil trolig den av de antydede grupperinger med flest representanter få muligheten i første omgang. Realpolitisk synes sjansen definitivt å være størst for a eller b, vel å merke hvis Høyre får hodet opp av sanden og tar det valget partiet av taktiske grunner ikke vil ta nå. Riktignok sier Høyres nestledere Jan Tore Sanner onsdag kveld til TV2 at partiet vil samarbeide med Frp, men partiet må nok si langt klarere fra hva man vil velge. Såpass mange av H-velgerne vil kreve en presis avklaring, hvis ikke kan stemmetap bli resultatet.
Hvis de tre – og det bør ï tilfelle skjer jo før, jo heller – finner sammen, må de riksdekkende media forlate alle tanker om statsminister-dueller bare mellom Jens og Jensen, ikke opptre som aktører, men i praksis ta høyde også for mulighetene for en mindretallsregjering litt til høyre eller litt til venstre for det tradisjonelle (men i realiteten foreldete) grenseskillet i det politiske landskap. Dette vil nok ikke være så sexy for media, på den annen side kan de da spekulere mye på hvem som i tilfelle skal være statsministerkandidat og representere ”de tre” i statsministerduellene. Valgresultatet vil nok avgjøre hvem som endelig blir statsminister i en situasjon som antydet, men Erna Solberg er ikke noe helt opplagt valg, hvis for eksempel Venstre og KrF samlet blir større enn Høyre. Hadde det kanskje vært lettere med Per Kristian Foss? Og det er flere enn rikskommentator Arne Strand som har nevnt Lars Sponheim.
Etter 1971 er det bare Willoch-regjeringen(83-85) som har vært i flertallsposisjon, alle andre har vært mindretallsregjeringer vært det vanlige. De rødgrønnes poengtering av fordelen ved et flertall, er blitt betydelig skadeskutt av dissensene og åpenbare indre drakamper sterkete enn i mange tidligere konstellasjoner.
Med en mindretallsregjering kan Stortinget igjen bli et mye mer spennende forum ved at det oppstår en situasjon der sentrale spørsmål ikke avgjøres i dragkamp i et lukket rom mellom tre rødgrønne ledere. En undersøkelse i Dagens Næringsliv (12.november) forteller at bare en av tre stortingsrepresentanter mener nå at Stortinget er den viktigste politiske arena. Makten er flyttet til regjeringskvartalet.
Mitt råd til mitt eget parti Venstre for de 10 månedene som er igjen: Vær minst mulig opptatt av en tallkrig om før og nå, det engasjerer velgerne minimalt. Gi regjeringen ros for det gode den har gjort. Om det negative kan man godt følge Hemingways oppskrift: Don’t tell them, show them – altså vis hva som er gjort galt, ikke bare si et. La det ikke gå inflasjon i sterke adjektiver. Snakk mye om egen politikk, egne saker, egne løsninger.
Skal vi si 9,1?
1. Trass i regjeringsslitasje, mangehånde krav som umulig kan imøtekommes, og indre strid/dissenser, fortsetter de rødgrønne (grønnfargen er sant å si nokså bleik).
2. Regjeringen taper flertallet, men fortsetter inntil den felles av et mistillitsvotum.
3. Høyre og Ap har flertall og danner ”kriseregjering”. Interessant tanke, men neppe realiserbar.
4. Venstre og KrF går inn i en koalisjon med Ap og eventuelt Sp og danner flertallsregjering. Mulig, men lite sannsynlig.
5. Borgerlig (en håpløs betegnelse utgått på dato, Frp er for eksempel ikke noe borgerlig parti) flertallsregjering. Venstre og KrF sagt klart at de ikke vil i regjering med Frp, og Frp vil på sin side i en slik situasjon ikke støtte en regjering de selv ikke er med i. Konklusjon: Håpløst prosjekt, med mindre V og KrF bryter sine løfter til velgerne. Det vil være en for tung bør.
6. Frp og Høyre får flertall. Høyre må meget motstrebende velge, men en situasjon med Frp som storebror er lite lokkende. Lite trolig.
7. Mindretallsregjering. Flere fargenyanser er mulig.
a) Ap alene. Partiet kan neppe tenke seg å ha med SV og Sp i en mindretallsregjering, man vil stå langt friere uten følge. I dag finnes det flere i Ap som heller vil regjere alene i midten enn sammen med Sv og Sp. En slik regjering kan samarbeide til begge sider. Klar mulighet.
b) Høyre, Venstre og KrF (altså Bondevik II uten Bondevik). Kan samarbeide til venstre, dessuten mot Frp i enkelte saker hvis ikke Frp er langfurtent over å bli holdt utenfor og stemmer imot egne standpunkter. Avgjort mulig, men Høyre må gi klar beskjed i god tid før valget, og de tre må ha gitt beskjed om at de er en slik konstellasjon.
c) Partnerne fra Bondevik II (Sp, KrF og Venstre) finner sammen igjen, ikke minst fordi Sp alltid har vært glad i makt. Ingenting er umulig, men neppe så store sjanser får at dette kan realiseres.
d) Frp alene. Med Hagens oppskrift på hvordan man vil opptre i starten, vil et mistillitsvotum lure bak første hjørne.
Når det gjelder a, b, c og d, vil trolig den av de antydede grupperinger med flest representanter få muligheten i første omgang. Realpolitisk synes sjansen definitivt å være størst for a eller b, vel å merke hvis Høyre får hodet opp av sanden og tar det valget partiet av taktiske grunner ikke vil ta nå. Riktignok sier Høyres nestledere Jan Tore Sanner onsdag kveld til TV2 at partiet vil samarbeide med Frp, men partiet må nok si langt klarere fra hva man vil velge. Såpass mange av H-velgerne vil kreve en presis avklaring, hvis ikke kan stemmetap bli resultatet.
Hvis de tre – og det bør ï tilfelle skjer jo før, jo heller – finner sammen, må de riksdekkende media forlate alle tanker om statsminister-dueller bare mellom Jens og Jensen, ikke opptre som aktører, men i praksis ta høyde også for mulighetene for en mindretallsregjering litt til høyre eller litt til venstre for det tradisjonelle (men i realiteten foreldete) grenseskillet i det politiske landskap. Dette vil nok ikke være så sexy for media, på den annen side kan de da spekulere mye på hvem som i tilfelle skal være statsministerkandidat og representere ”de tre” i statsministerduellene. Valgresultatet vil nok avgjøre hvem som endelig blir statsminister i en situasjon som antydet, men Erna Solberg er ikke noe helt opplagt valg, hvis for eksempel Venstre og KrF samlet blir større enn Høyre. Hadde det kanskje vært lettere med Per Kristian Foss? Og det er flere enn rikskommentator Arne Strand som har nevnt Lars Sponheim.
Etter 1971 er det bare Willoch-regjeringen(83-85) som har vært i flertallsposisjon, alle andre har vært mindretallsregjeringer vært det vanlige. De rødgrønnes poengtering av fordelen ved et flertall, er blitt betydelig skadeskutt av dissensene og åpenbare indre drakamper sterkete enn i mange tidligere konstellasjoner.
Med en mindretallsregjering kan Stortinget igjen bli et mye mer spennende forum ved at det oppstår en situasjon der sentrale spørsmål ikke avgjøres i dragkamp i et lukket rom mellom tre rødgrønne ledere. En undersøkelse i Dagens Næringsliv (12.november) forteller at bare en av tre stortingsrepresentanter mener nå at Stortinget er den viktigste politiske arena. Makten er flyttet til regjeringskvartalet.
Mitt råd til mitt eget parti Venstre for de 10 månedene som er igjen: Vær minst mulig opptatt av en tallkrig om før og nå, det engasjerer velgerne minimalt. Gi regjeringen ros for det gode den har gjort. Om det negative kan man godt følge Hemingways oppskrift: Don’t tell them, show them – altså vis hva som er gjort galt, ikke bare si et. La det ikke gå inflasjon i sterke adjektiver. Snakk mye om egen politikk, egne saker, egne løsninger.
Skal vi si 9,1?
onsdag 12. november 2008
Midt-Østen: Rettferdighet og forsoning?
En to-stats løsning i Palestina langs grensene fra 1967 er mulig.
To stater kan eksistere side om side, i fred med rettferdighet.
Jerusalem må være felles, være jødisk, kristen og muslimsk, palestinsk og israelsk.
Uten en av disse forutsetningene kan det ikke bli fred i hele Midtøsten.
Biskop Munib Younan i den evangelisk-lutherske kirke i Jordan og Det hellige land, var helt klar da han i formiddag talte til Kirkemøtet. Han er en nøkkelfigur i dialogarbeidet arbeidet mellom jøder,kristne og muslimer.
Younans tale var et sterkt vitnesbyrd i en situasjon der det dessverre blir mer og mer påtrengende å spørre: Ser vi slutten på det kristne nærværet i den første kristne verden? Eller som Younan formulerte det: Hva er Det hellige land uten kristne? Andelen kristne innbyggere i Det hellige land er nå nede i to prosent
Mange av oss følger biskopens ønske om at religion, som til nå har vært en del av problemene i Midt-Østen, virkelig må bli en drivkraft for rettferdighet, fred og forsoning.
Mange palestinske kristne har familierøtter helt tilbake til den tidlige kirken, og den syrisk-ortodokse kirken benytter fortsatt arameisk språk i sin hellige liturgi – det samme språket som Kristus snakket.
De kristne ønsker å være en del av den palestinske og arabiske identiteten, og de ønsker ikke at religionen skal brukes for å skape skille mellom folk. Historisk hatt en sterk og respektert posisjon, og kristne har stått sterkt i viktige politiske partier- Kristne har også spilt en stor rolle i moderniseringen av landet, innen utdannings- og helsesektoren. Kirkene har for eksempel drevet skoler som har vært viktige for palestinsk middelklasse.
Dagens situasjon bygger på to fakta: Jødeforfølgelsene og holocaust førte til en katastrofe. For å løse dette valgte det internasjonale samfunnet å gi jøder ny trygghet ved å etablere staten Israel, men det førte igjen til en katastrofe for det palestinske folket.
Det er grunn til å spørre om mange i Norge har større forståelse for jødene sin rettferdige kamp for trygghet og sikkerhet, enn for de mange palestinere som er fordrevet fra hjemstedene sine.
Vi ser at tolkninger av Bibelen blir brukt for å legitimere politiske vedtak og til å støtte enkeltgrupper i Israel. Og sakspapirene til Kirkemøtet sier: "Generell kritikk av jødar i kristen forkynning kan legitimere jødehat. Utsegner om at
landlovnader i Det gamle testamentet gjeld i dag kan nyttast til å grunngje okkupasjon og annektering av landområde".
Jeg vet i skrivende stund ikke hva Kirkemøtet komer til å si i denne saken. I alle fall er det viktig å ha to tanker i hodet samtidig: Både anti-semittiske og ensidig kristen-sionisme må bekjempes. Kritikk av sider ved Israels behandling av palestineres og ikke minst av ytterliggående settleres pøbelhandlinger, er ikke
anti-semittisme.
Kirken har en viktig rolle å spille for rettferdighet og forsoning.
(For interesserte i problematikken kan anbefales en 21-siders grundig historisk innføring i konflikten i Midt-Østens i sakspapirene til Kirkemøtet,de finnes på http://kirken.no/?event=showMeetingPlan&famID=8462.
To stater kan eksistere side om side, i fred med rettferdighet.
Jerusalem må være felles, være jødisk, kristen og muslimsk, palestinsk og israelsk.
Uten en av disse forutsetningene kan det ikke bli fred i hele Midtøsten.
Biskop Munib Younan i den evangelisk-lutherske kirke i Jordan og Det hellige land, var helt klar da han i formiddag talte til Kirkemøtet. Han er en nøkkelfigur i dialogarbeidet arbeidet mellom jøder,kristne og muslimer.
Younans tale var et sterkt vitnesbyrd i en situasjon der det dessverre blir mer og mer påtrengende å spørre: Ser vi slutten på det kristne nærværet i den første kristne verden? Eller som Younan formulerte det: Hva er Det hellige land uten kristne? Andelen kristne innbyggere i Det hellige land er nå nede i to prosent
Mange av oss følger biskopens ønske om at religion, som til nå har vært en del av problemene i Midt-Østen, virkelig må bli en drivkraft for rettferdighet, fred og forsoning.
Mange palestinske kristne har familierøtter helt tilbake til den tidlige kirken, og den syrisk-ortodokse kirken benytter fortsatt arameisk språk i sin hellige liturgi – det samme språket som Kristus snakket.
De kristne ønsker å være en del av den palestinske og arabiske identiteten, og de ønsker ikke at religionen skal brukes for å skape skille mellom folk. Historisk hatt en sterk og respektert posisjon, og kristne har stått sterkt i viktige politiske partier- Kristne har også spilt en stor rolle i moderniseringen av landet, innen utdannings- og helsesektoren. Kirkene har for eksempel drevet skoler som har vært viktige for palestinsk middelklasse.
Dagens situasjon bygger på to fakta: Jødeforfølgelsene og holocaust førte til en katastrofe. For å løse dette valgte det internasjonale samfunnet å gi jøder ny trygghet ved å etablere staten Israel, men det førte igjen til en katastrofe for det palestinske folket.
Det er grunn til å spørre om mange i Norge har større forståelse for jødene sin rettferdige kamp for trygghet og sikkerhet, enn for de mange palestinere som er fordrevet fra hjemstedene sine.
Vi ser at tolkninger av Bibelen blir brukt for å legitimere politiske vedtak og til å støtte enkeltgrupper i Israel. Og sakspapirene til Kirkemøtet sier: "Generell kritikk av jødar i kristen forkynning kan legitimere jødehat. Utsegner om at
landlovnader i Det gamle testamentet gjeld i dag kan nyttast til å grunngje okkupasjon og annektering av landområde".
Jeg vet i skrivende stund ikke hva Kirkemøtet komer til å si i denne saken. I alle fall er det viktig å ha to tanker i hodet samtidig: Både anti-semittiske og ensidig kristen-sionisme må bekjempes. Kritikk av sider ved Israels behandling av palestineres og ikke minst av ytterliggående settleres pøbelhandlinger, er ikke
anti-semittisme.
Kirken har en viktig rolle å spille for rettferdighet og forsoning.
(For interesserte i problematikken kan anbefales en 21-siders grundig historisk innføring i konflikten i Midt-Østens i sakspapirene til Kirkemøtet,de finnes på http://kirken.no/?event=showMeetingPlan&famID=8462.
Politi, Hebron og andre sitater 12.nov.
TILLIT TIL POLITIET
Totalt sett er dette et resultat vi har grunn til å være fornøyd med. Alle får en reallønnsøkning, og vi får tatt spesielle hensyn til enkeltgrupper.
Arne Johannessen, leder av Politiets Fellesforbund, etter årets lønnsoppgjør, til NTB 1. Mai 2008
Sinte og frustrerte tjenestemenn synes å ha glemt at tillit ikke er en konstant tilstand. Tillit er noe man har, så lenge man fortjener det….Det blir noe spesielt at nettopp politiet – som av samfunnet er satt til å passe på lov og orden – er villige til å bruke ulovlige midler for å oppnå resultater.
Gunnar Hultgreen i Dagbladet
Politiet er utelukkende til for publikum og det er publikum som har gitt oss vårt mandat. Denne tillitserklæringen er bærebjelken for etatens være eller ikke være. Da er det etter mitt syn ganske vågelig å utfordre publikum på dette. Det er heller ikke særlig logisk at nedbryting av tillit skal gi bedre lønns- og arbeidsvilkår.
Ragnar Auglend, politimester i Bergen, til BA
I Oslo virker det dessverre som om politimesteren er mer opptatt av å fly på hjortejakt og trene i skogen, enn å kommandere tjenestemennene ut på oppdrag.
Gunnar Hultgreen
Vi er helt i grenseland, trolig allerede over.
Arnstein Nilssen, polimester i Nordmøre og Romsdal
En av fire nordmenn har svekket tillit til politiet, og nesten halvparten støtter ikke måten politiet driver lønnskampanje på.
Reportasje i VG
Vi ser eksempler på aksjonslignende forhold, som gjør at vi vil beskrive situasjonen på kanten til det ulovlige
Ingelin Killengreen, politidirektør
Dersom noen mener vi driver med ulovlige aksjoner, får ta ut stevning til Arbeidsretten. Hvis ikke får de holde kjeft.
Arne Johannessen
Politiet ser ut til å ville bruke befolkningen som gisler i et forsøk på ren politisk utpresning.
Leder i Dagens Næringsliv
Når et helt helgeskift med politifolk i Stavanger melder seg syke samtidig og gir blaffen i sikkerheten til innbyggerne i byen, da må det reageres. Politifolkene i Stavanger trådte over en grense. Det bør få følger for arbeidsgivers behandling av de aksjonene som nå pågår. Den norske staten er en av verdens beste, men svak på ledelse, arbeidsgiveransvar og personalpolitikk. Det rettferdiggjør likevel ikke ulovlige aksjoner.
Leder i BA
Hva som er årsak til at 22 politifolk meldte seg syke etter kl. 14.30 fredag har jeg ikke fått noen konkrete tilbakemeldinger på.
Geir Gudmundsen, politimester ved Rogaland politidistrikt, til NRK Rogaland
At representanter for ordensmakten tillater seg fusk og fanteri for å bedre egne lønns- og arbeidsvilkår - midt i en tariffperiode - er ikke akseptabelt.
Leder i Bergens Tidende
Det koster langt, langt mer å reparerer brutt tillit, enn å styrke og bygge opp den som tross alt ennå eksisterer. Men det haster.
Leder i Stavanger Aftenblad
Ni av ti nordmenn er helt eller delvis enige i at norske polititjenestemenn fortjener et eget risikotillegg.
Ni av ti nordmenn mener at norsk politi ikke har tilstrekkelig bemanning for å kunne ta seg av kriminaliteten i dagens samfunn. Bare syv av hundre mener bemanningen er god nok. Bare ni prosent mener at justisminister Knut Storberget har behandlet situasjonen i politiet godt. Sterkere støtteerklæring kan vi ikke engang drømme om.
Arne Johannessen i sin åpningstale til Landsmøtet i Politiets Fellesforbund
Til alle andre aksjonerende politifolk som fortsatt ønsker å banke inn sitt budskap om høyere lønn: Vi har skjønt det! Det er nok! mer enn nok!
Jan Ovind i VG
FOLKETRYGD-BEDRAGET
Den nye folketrygd-modellen baserer seg på løgn, forbannet løgn og statistikk. ” Det blir ikke dårligere, men vi sparer ca 20 prosent ” - simsalabim! Nei, trylling er best i barneselskap, Dersom du dør tidligere er det ikke slik som i dag at ektefellen arver resten av potten, men den går ut til andre i samme årskull. Derfor er det et voldsomt insitament for å spise opp pensjonskapitalen selv så ingen andre får den. Man legger til grunn at det i fremtiden bare blir 1,6 arbeidstakere per pensjonist. Men den påstanden er jo bare helt hinsides. Det er som om jeg nå skulle fortelle deg om været sommeren 2050 blir godt eller dårlig. Politikerne har med viten og vilje spart seg selv for konsekvensene. Behovet for å stramme inn gjelder for alle andre enn de som har foreslått og vedtatt den nye folketryden. Og det må ikke vi finne oss i! På toppen nye ordingen er statsråder som får 66 prosent av grunnlønnen etter bare seks års arbeid, og som kan gå av når summen av alder og arbeid er 75. Dernest kommer stortingspolitikerne som kan få 66 prosent av sluttlønn etter 12 år på tinget. I midten er offentlig ansatte som er skjermet for alle svekkelser av folketrygden gjennom den såkalte bruttogaratiordningen, der Statens pensjonskasse går inn og kompenserer slik at pensjonen uansett blir 66 prosent av sluttlønn. Helt i bunn av pyramiden er privat ansatte og selvstendig næringsdrivende.
Agnes Bergo,uavhengig finansrådgiver, har erfaring med pensjonsspørsmål som kursansvarlig for pensjon i Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening, på årets NHO-konferanse om forsikringer og pensjoner
LITTERÆR SJANGER?
Støre forteller i boka «Å gjøre en forskjell» om et besøk i Hebron på Vestbredden, en by med 26.000 palestinske innbyggere som i årevis har vært terrorisert av en gruppe jødiske bosettere.
Han forteller om stengte butikker og nettingen palestinerne har måttet spenne opp over gatene i gamlebyen, for å beskytte seg mot søppel og ekskrementer som bosetterne kaster ned på dem fra de øverste etasjene.
– De fleste forretningene er stengt. Skoddene som er slått for og boltet igjen er merket med det israelske politiets tegnspråk. De er merket, slik andre forretninger har vært merket andre steder og til andre tider. På en dør står det: Gaz the Arabs. På engelsk, skriver Støre i boka.
Støre ble bedt om å utdype formuleringene, som enkelte mente måtte være en klar henvisning til forfølgelsen av jøder i Tyskland på 1930-tallet.
– Når man bruker en litterær sjanger og skriver, så syns jeg ikke det er riktig å utdype det. Jeg beskriver det jeg så. Så får leseren tenke sitt, svarte Støre.
Reportasje i Dagsavisen
Omtalen av besøket i Hebron ert ensidighet fra A til Å.
Erez Uriely, leder for Senter mot antsemittisme i norge, til VG
Did Norway's FM compare settlers to Nazis?
Foreign Ministry spokesman Yossi Levy responded to the report by saying, "All of those familiar with the issue are having a difficult time believing that the Norwegian foreign minister did indeed write these things." He said the embassy was currently investigating the report.
Avisen Yedioth Ahronoth
I lived in Oslo for several years. Those of you who seek associations with Germany's treatment of its Jews in the 1930s do not need to look far. My impression of the Norwegian media, as is indeed most of the Norwegian society, is one of rabid, brimming anti-Semitism, carefully disguised as a pseudo-intellectual, pseudo-moralistic critique of Israel’s foreign and security policy.
Israeli, formerly in Norway, i Dagsavisen-nett, samme lenke som ref. til i Dagsavisens reportasje
Vi var i gamlebyen i Hebron, der bosetterne har bygd oppå den gamle bybebyggelsen. Der ble vi rådet til ikke å gå midt i gata, men trekke inn mot husveggene, fordi bosetterne kastet avføring og urin ut fra vinduene sine, for å ramme den palestinske befolkningen. Jeg så med egne øyne hvordan bosetterne kynisk og systematisk krenker palestinerne, under beskyttelse av staten Israel. Og etter at jeg kom hjem, så jeg på TV om hvordan Anita Apelthun Sæle leder an i pengeinnsamling til disse settlerne. At norske menigheter samler inn penger til bosettere som bokstavelig talt kaster dritt på andre – det er grusomt.
Bjørn Eidsvåg til Dagsavisen
Synes det er usmakelig sammenlikning. Staten Israel bruker millitærmakt for å beskytte palestinere og å stoppe ekstremistene blandt bosetterne, men likevel blir de møtt med drøye hentydninger om nazisme.
Støre gjør en god jobb på mange områder, men i Midtøsten blir det stadig skivebom. Først støtte til Hamas, og nå dette...
Øystein Sægrov i Dagsavisen-nett
NOTERT
Finans- og miljøkrisen i verden endrer atferden vår og gir nye statussymnboler. Nøkternt dagligliv, gjenbruk og lokal og enkel mat er "in", mens kjendiser er "ut", viser ferske trendanalyser.
Din Side
Misunnelse er kanskje den dårligste av alle instinkter å basere skattekomiteen på.
Michael Tetzschner, leder i Oslo Høyre
Totalt sett er dette et resultat vi har grunn til å være fornøyd med. Alle får en reallønnsøkning, og vi får tatt spesielle hensyn til enkeltgrupper.
Arne Johannessen, leder av Politiets Fellesforbund, etter årets lønnsoppgjør, til NTB 1. Mai 2008
Sinte og frustrerte tjenestemenn synes å ha glemt at tillit ikke er en konstant tilstand. Tillit er noe man har, så lenge man fortjener det….Det blir noe spesielt at nettopp politiet – som av samfunnet er satt til å passe på lov og orden – er villige til å bruke ulovlige midler for å oppnå resultater.
Gunnar Hultgreen i Dagbladet
Politiet er utelukkende til for publikum og det er publikum som har gitt oss vårt mandat. Denne tillitserklæringen er bærebjelken for etatens være eller ikke være. Da er det etter mitt syn ganske vågelig å utfordre publikum på dette. Det er heller ikke særlig logisk at nedbryting av tillit skal gi bedre lønns- og arbeidsvilkår.
Ragnar Auglend, politimester i Bergen, til BA
I Oslo virker det dessverre som om politimesteren er mer opptatt av å fly på hjortejakt og trene i skogen, enn å kommandere tjenestemennene ut på oppdrag.
Gunnar Hultgreen
Vi er helt i grenseland, trolig allerede over.
Arnstein Nilssen, polimester i Nordmøre og Romsdal
En av fire nordmenn har svekket tillit til politiet, og nesten halvparten støtter ikke måten politiet driver lønnskampanje på.
Reportasje i VG
Vi ser eksempler på aksjonslignende forhold, som gjør at vi vil beskrive situasjonen på kanten til det ulovlige
Ingelin Killengreen, politidirektør
Dersom noen mener vi driver med ulovlige aksjoner, får ta ut stevning til Arbeidsretten. Hvis ikke får de holde kjeft.
Arne Johannessen
Politiet ser ut til å ville bruke befolkningen som gisler i et forsøk på ren politisk utpresning.
Leder i Dagens Næringsliv
Når et helt helgeskift med politifolk i Stavanger melder seg syke samtidig og gir blaffen i sikkerheten til innbyggerne i byen, da må det reageres. Politifolkene i Stavanger trådte over en grense. Det bør få følger for arbeidsgivers behandling av de aksjonene som nå pågår. Den norske staten er en av verdens beste, men svak på ledelse, arbeidsgiveransvar og personalpolitikk. Det rettferdiggjør likevel ikke ulovlige aksjoner.
Leder i BA
Hva som er årsak til at 22 politifolk meldte seg syke etter kl. 14.30 fredag har jeg ikke fått noen konkrete tilbakemeldinger på.
Geir Gudmundsen, politimester ved Rogaland politidistrikt, til NRK Rogaland
At representanter for ordensmakten tillater seg fusk og fanteri for å bedre egne lønns- og arbeidsvilkår - midt i en tariffperiode - er ikke akseptabelt.
Leder i Bergens Tidende
Det koster langt, langt mer å reparerer brutt tillit, enn å styrke og bygge opp den som tross alt ennå eksisterer. Men det haster.
Leder i Stavanger Aftenblad
Ni av ti nordmenn er helt eller delvis enige i at norske polititjenestemenn fortjener et eget risikotillegg.
Ni av ti nordmenn mener at norsk politi ikke har tilstrekkelig bemanning for å kunne ta seg av kriminaliteten i dagens samfunn. Bare syv av hundre mener bemanningen er god nok. Bare ni prosent mener at justisminister Knut Storberget har behandlet situasjonen i politiet godt. Sterkere støtteerklæring kan vi ikke engang drømme om.
Arne Johannessen i sin åpningstale til Landsmøtet i Politiets Fellesforbund
Til alle andre aksjonerende politifolk som fortsatt ønsker å banke inn sitt budskap om høyere lønn: Vi har skjønt det! Det er nok! mer enn nok!
Jan Ovind i VG
FOLKETRYGD-BEDRAGET
Den nye folketrygd-modellen baserer seg på løgn, forbannet løgn og statistikk. ” Det blir ikke dårligere, men vi sparer ca 20 prosent ” - simsalabim! Nei, trylling er best i barneselskap, Dersom du dør tidligere er det ikke slik som i dag at ektefellen arver resten av potten, men den går ut til andre i samme årskull. Derfor er det et voldsomt insitament for å spise opp pensjonskapitalen selv så ingen andre får den. Man legger til grunn at det i fremtiden bare blir 1,6 arbeidstakere per pensjonist. Men den påstanden er jo bare helt hinsides. Det er som om jeg nå skulle fortelle deg om været sommeren 2050 blir godt eller dårlig. Politikerne har med viten og vilje spart seg selv for konsekvensene. Behovet for å stramme inn gjelder for alle andre enn de som har foreslått og vedtatt den nye folketryden. Og det må ikke vi finne oss i! På toppen nye ordingen er statsråder som får 66 prosent av grunnlønnen etter bare seks års arbeid, og som kan gå av når summen av alder og arbeid er 75. Dernest kommer stortingspolitikerne som kan få 66 prosent av sluttlønn etter 12 år på tinget. I midten er offentlig ansatte som er skjermet for alle svekkelser av folketrygden gjennom den såkalte bruttogaratiordningen, der Statens pensjonskasse går inn og kompenserer slik at pensjonen uansett blir 66 prosent av sluttlønn. Helt i bunn av pyramiden er privat ansatte og selvstendig næringsdrivende.
Agnes Bergo,uavhengig finansrådgiver, har erfaring med pensjonsspørsmål som kursansvarlig for pensjon i Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening, på årets NHO-konferanse om forsikringer og pensjoner
LITTERÆR SJANGER?
Støre forteller i boka «Å gjøre en forskjell» om et besøk i Hebron på Vestbredden, en by med 26.000 palestinske innbyggere som i årevis har vært terrorisert av en gruppe jødiske bosettere.
Han forteller om stengte butikker og nettingen palestinerne har måttet spenne opp over gatene i gamlebyen, for å beskytte seg mot søppel og ekskrementer som bosetterne kaster ned på dem fra de øverste etasjene.
– De fleste forretningene er stengt. Skoddene som er slått for og boltet igjen er merket med det israelske politiets tegnspråk. De er merket, slik andre forretninger har vært merket andre steder og til andre tider. På en dør står det: Gaz the Arabs. På engelsk, skriver Støre i boka.
Støre ble bedt om å utdype formuleringene, som enkelte mente måtte være en klar henvisning til forfølgelsen av jøder i Tyskland på 1930-tallet.
– Når man bruker en litterær sjanger og skriver, så syns jeg ikke det er riktig å utdype det. Jeg beskriver det jeg så. Så får leseren tenke sitt, svarte Støre.
Reportasje i Dagsavisen
Omtalen av besøket i Hebron ert ensidighet fra A til Å.
Erez Uriely, leder for Senter mot antsemittisme i norge, til VG
Did Norway's FM compare settlers to Nazis?
Foreign Ministry spokesman Yossi Levy responded to the report by saying, "All of those familiar with the issue are having a difficult time believing that the Norwegian foreign minister did indeed write these things." He said the embassy was currently investigating the report.
Avisen Yedioth Ahronoth
I lived in Oslo for several years. Those of you who seek associations with Germany's treatment of its Jews in the 1930s do not need to look far. My impression of the Norwegian media, as is indeed most of the Norwegian society, is one of rabid, brimming anti-Semitism, carefully disguised as a pseudo-intellectual, pseudo-moralistic critique of Israel’s foreign and security policy.
Israeli, formerly in Norway, i Dagsavisen-nett, samme lenke som ref. til i Dagsavisens reportasje
Vi var i gamlebyen i Hebron, der bosetterne har bygd oppå den gamle bybebyggelsen. Der ble vi rådet til ikke å gå midt i gata, men trekke inn mot husveggene, fordi bosetterne kastet avføring og urin ut fra vinduene sine, for å ramme den palestinske befolkningen. Jeg så med egne øyne hvordan bosetterne kynisk og systematisk krenker palestinerne, under beskyttelse av staten Israel. Og etter at jeg kom hjem, så jeg på TV om hvordan Anita Apelthun Sæle leder an i pengeinnsamling til disse settlerne. At norske menigheter samler inn penger til bosettere som bokstavelig talt kaster dritt på andre – det er grusomt.
Bjørn Eidsvåg til Dagsavisen
Synes det er usmakelig sammenlikning. Staten Israel bruker millitærmakt for å beskytte palestinere og å stoppe ekstremistene blandt bosetterne, men likevel blir de møtt med drøye hentydninger om nazisme.
Støre gjør en god jobb på mange områder, men i Midtøsten blir det stadig skivebom. Først støtte til Hamas, og nå dette...
Øystein Sægrov i Dagsavisen-nett
NOTERT
Finans- og miljøkrisen i verden endrer atferden vår og gir nye statussymnboler. Nøkternt dagligliv, gjenbruk og lokal og enkel mat er "in", mens kjendiser er "ut", viser ferske trendanalyser.
Din Side
Misunnelse er kanskje den dårligste av alle instinkter å basere skattekomiteen på.
Michael Tetzschner, leder i Oslo Høyre
tirsdag 11. november 2008
Kirkemøtet:HV-general, feltpreses og erkebiskop
Det ble morgen den 2.dag, og Kirkemøtets forhandlinger begynte med at kirkerådets menige dro i gang generaldebatten. Den ble preget av offensive fremstøt, og noen homofili-liturgiske flankeangrep mot egne rekker anført av fungerende Nidaros-biskop Knut Andresen ble skutt ned av HV-general Nils-Tore Andersen.
Etterlysning fra 4-5 røster: En fast kirkelig forbønn som kan tilbys homofile partnere. I dag kan den enkelte prest bruke skjønn og tilby forbønn, men dette fører i praksis til tre tapende parter: De homofile selv som ikke får det de ønsker, prestene som kommer i en skvis mellom sin biskop og dem som ber om kirkens tjenester, samt biskopene som ikke kan gi entydige råd til sine prester. Kan kirken undersøke muligheten for å tilby en forbønnshandling som kirken står samlet bak? undret Andresen.
Andersen og feltpreses Olav Skjevesland rullet frem tungt skyts. ”Liturgi viser kirkens lære, og derfor er det et ganske annet spørsmål enn om det er riktig å ansette homofile i vigslede stillinger” Skjevesland) og ”Helt uaktuelt nå, kanskje vil vi mene noe annet om noen år” (Andersen).
Han har nok rett i dette siste, frontlinjene er flyttet flere ganger i denne saken, og allerede kirkehærens mellomtunge råd kan komme til å rulle frem målskivene og ta sikte.
Kirkehistorien forteller oss at slike ting tar litt tid. Jeg er gammel nok til å huske debatten om kvinnelige prester, og registrerer at gamle argumenter reaktiveres i nye sammenhenger. Kirkens energilekkasje er nok ikke tettet med fjorårskompromsisset om ansettelse av homofile i vigslede stillinger.
Andersen og feltpreses Olav Skjevesland rullet frem tungt skyts. ”Liturgi viser kirkens lære, og derfor er det et ganske annet spørsmål enn om det er riktig å ansette homofile i vigslede stillinger” Skjevesland) og ”Helt uaktuelt nå, kanskje vil vi mene noe annet om noen år” (Andersen).
Han har nok rett i dette siste, frontlinjene er flyttet flere ganger i denne saken, og allerede kirkehærens mellomtunge råd kan komme til å rulle frem målskivene og ta sikte.
Kirkehistorien forteller oss at slike ting tar litt tid. Jeg er gammel nok til å huske debatten om kvinnelige prester, og registrerer at gamle argumenter reaktiveres i nye sammenhenger. Kirkens energilekkasje er nok ikke tettet med fjorårskompromsisset om ansettelse av homofile i vigslede stillinger.
Også kirkeminister Trond Giske - Trond mellom brødre og søstre - ble utsatt for spredte angrep. De ble greit fanget opp og ufarliggjort med statsrådens eminente politiske fingerspissfølelse og en sjarm som kan erobre større forsamlinger enn kirkemøtet. Blir han Støres konkurrent om jobben etter Jens - vi er stadig mellom venner - er utfallet i øyeblikket usikkert. Støre kan snuble i Giskes vidtspente nettverk, og som utenriksministeren selv sa i går:"Det er krevende nok å komme fra Ris" (i Arbeiderpartiet).
Dagens under var at kirkestatsråden ikke bare stanset igjen etter sin egen tale, men til og med overnattet og fikk med seg generaldebatten før formiddagstoget i pakt med tidens korrekte signaler brakte ham videre til Trondheim . Det er første gang på ihvertfall seks år at erkebiskopen har fått med seg debatten. Bedre sent osv.
Ellers anbefales www.kirken.no om eventuell ny stillingstype som ungdomsprest med begrensede presterettigheter, og om en historisk adventsnatt for landets 11-åringer. Dette var noe av det positive, samlende som kom frem i dag, men i pakt med de beste (?) tradisjoner i nnorask presse må ndette dessverre vike for striden og den lette sjikanen
Nå venter vi på samtalen om Midt-Østen. For noen synes det å støtte Israel ikke bare i tykt (slik mange av oss gjør) men også i mer syltynt, nesten å ha blitt en del av kirkens bekjennelse.
Men denne hæren fører nok krigen andre steder enn her på Øyer.
Reformer i kirken - og de unge
Er kirkens gudstjeneste blitt for mye preget av en forutsigbarhet og ensidighet i form, innhold og tilretteleggelse som ikke er helt representativ for folket i folkekirken? Er kirkens liturgiske arbeid blitt altfor statisk, altfor langdrygt og altfor lite dynamisk i forhold til tidens eksistensielle og åndelige utfordringer?
Mange har stilt disse spørsmålene de senere årene. Jeg skulle ønske at alle spørrende, noen rimelig kritiske, røster kunne vært tilstede ved åpningsgudstjenesten av årets Kirkemøte i Nordre Ål kirke mandag. En opplevelse, en sterk og annerledes gudstjeneste satt sammen av muligheter innefor forslaget til ny gudstjeneste, elementer fra døvekirkens høymesseliturgi og forslag til ny salmebok, med nyskrevne melodier av Tore William Aas.
Det endelige resultatet av arbeidet med gudstjenestereform og ny salmebok blir nok ikke akkurat slik vi hørte det. Blant annet kan ikke Oslo Gospel Choir være med alle steder og hver gang. Men opplevelsen i Nordre Ål fortalte om at spennende ting er underveis, med rot i det beste av det gamle, men samtidig en erkjennelse av at vår kirkes gudstjeneste i større grad også tjene menneskets behov for fellesskap og sosial tilhørighet. Dette skjer ved en utvikling både av rammer og innhold. Rammer uten innhold blir rigid tildragelse, mens innhold uten adekvate rammer blir en lunefull og forvirrende hendelse.
Langsomheten er en etisk verdi som er mer påkrevet enn noen gang, men samtidig må vi ta inn over oss at å være kirke handler også om å identifisere menneskers behov i tiden og i verden.
Vi kan bruke kreftene våre enda bedre i Den norske kirke. Det er fortsatt mye energilekkasje fordi vi tenker problemer istedenfor muligheter, fordi vi er mer opptatt av det som skiller enn av det som samler, og fordi vi fortsatt er for flinke til å tolke forskjellighet svært negativt i stedet for å betrakte ulikhet som uttrykk for et Gudskapt kompletterende mangfold. Derfor har vi fortsatt mye godt til gode om vi kunne samle kreftene til et enda mer skapende og tjenende engasjement. Men åpningen på årets Kirkemøte – både i kirken og selve åpningsmøtet – forteller at vi er på god vei til å markere en kirke for folket og at Kristus ikke kom for å frelse oss fra livet, men til livet.
Ungdom tiltrekkes ikke av stillstand, men av fellesskap i bevegelse og utfordring. Noe av det gledeligste ved å være leder i Kirkerådet (2002-2006), var å se de unge, dyktige som nå merkes godt i kirkelige råd og utvalg. En av de unge delegatene på kirkemøtet sa dette om engasjementet: slik:
"Å oppleve å bli løftet opp som ung i kirken er bra, men vi er nødt til å ta skrittet videre. Vi unge kan bidra med: Utålmodighet. Søken etter det som er genuint og ekte. Kraft og vilje. Sensitivitet – evnen til å reagere. Og ikke minst: en fortsettelse..
Jenny Skumsnes Moe, delegat fra Hamar bispedømme
Vi må lytte til de unge fordi de er en viktig del av vår kirke i dag, ikke fordi de en gang skal ta over. Og det skjer mye godt med ungdomsting og ungdomsråd som bispedømmerådene og kirkerådet faktisk tar på alvor.
Men det er viktig at de noe eldre av oss alltid er bevisst at de yngres indre landskap ikke er som vår generasjons, den kulturelle arven er ikke den samme, ikke livsstilen heller, den musikken og de ordene som har satt spor i deres sinn, er helt andre enn de som ble spilt og fortalt i min ungdom.
Og endelig: De nye generasjoner og deres barn igjen skal be om unnskyldning for tidligere tiders, for min generasjons holdninger, slik vi har opplevd at både det norske samfunn generelt og kirken mer spesifikt har måttet gjøre. For oss alle må det være viktig å være i forkant,å spørre: I hvilke saker, hvilke områder, er det at morgendagen vil si at nettopp vi, vår generasjon tok feil? Og - kan vi gjøre noe med det? Nå?
Mange har stilt disse spørsmålene de senere årene. Jeg skulle ønske at alle spørrende, noen rimelig kritiske, røster kunne vært tilstede ved åpningsgudstjenesten av årets Kirkemøte i Nordre Ål kirke mandag. En opplevelse, en sterk og annerledes gudstjeneste satt sammen av muligheter innefor forslaget til ny gudstjeneste, elementer fra døvekirkens høymesseliturgi og forslag til ny salmebok, med nyskrevne melodier av Tore William Aas.
Det endelige resultatet av arbeidet med gudstjenestereform og ny salmebok blir nok ikke akkurat slik vi hørte det. Blant annet kan ikke Oslo Gospel Choir være med alle steder og hver gang. Men opplevelsen i Nordre Ål fortalte om at spennende ting er underveis, med rot i det beste av det gamle, men samtidig en erkjennelse av at vår kirkes gudstjeneste i større grad også tjene menneskets behov for fellesskap og sosial tilhørighet. Dette skjer ved en utvikling både av rammer og innhold. Rammer uten innhold blir rigid tildragelse, mens innhold uten adekvate rammer blir en lunefull og forvirrende hendelse.
Langsomheten er en etisk verdi som er mer påkrevet enn noen gang, men samtidig må vi ta inn over oss at å være kirke handler også om å identifisere menneskers behov i tiden og i verden.
Vi kan bruke kreftene våre enda bedre i Den norske kirke. Det er fortsatt mye energilekkasje fordi vi tenker problemer istedenfor muligheter, fordi vi er mer opptatt av det som skiller enn av det som samler, og fordi vi fortsatt er for flinke til å tolke forskjellighet svært negativt i stedet for å betrakte ulikhet som uttrykk for et Gudskapt kompletterende mangfold. Derfor har vi fortsatt mye godt til gode om vi kunne samle kreftene til et enda mer skapende og tjenende engasjement. Men åpningen på årets Kirkemøte – både i kirken og selve åpningsmøtet – forteller at vi er på god vei til å markere en kirke for folket og at Kristus ikke kom for å frelse oss fra livet, men til livet.
Ungdom tiltrekkes ikke av stillstand, men av fellesskap i bevegelse og utfordring. Noe av det gledeligste ved å være leder i Kirkerådet (2002-2006), var å se de unge, dyktige som nå merkes godt i kirkelige råd og utvalg. En av de unge delegatene på kirkemøtet sa dette om engasjementet: slik:
"Å oppleve å bli løftet opp som ung i kirken er bra, men vi er nødt til å ta skrittet videre. Vi unge kan bidra med: Utålmodighet. Søken etter det som er genuint og ekte. Kraft og vilje. Sensitivitet – evnen til å reagere. Og ikke minst: en fortsettelse..
Jenny Skumsnes Moe, delegat fra Hamar bispedømme
Vi må lytte til de unge fordi de er en viktig del av vår kirke i dag, ikke fordi de en gang skal ta over. Og det skjer mye godt med ungdomsting og ungdomsråd som bispedømmerådene og kirkerådet faktisk tar på alvor.
Men det er viktig at de noe eldre av oss alltid er bevisst at de yngres indre landskap ikke er som vår generasjons, den kulturelle arven er ikke den samme, ikke livsstilen heller, den musikken og de ordene som har satt spor i deres sinn, er helt andre enn de som ble spilt og fortalt i min ungdom.
Og endelig: De nye generasjoner og deres barn igjen skal be om unnskyldning for tidligere tiders, for min generasjons holdninger, slik vi har opplevd at både det norske samfunn generelt og kirken mer spesifikt har måttet gjøre. For oss alle må det være viktig å være i forkant,å spørre: I hvilke saker, hvilke områder, er det at morgendagen vil si at nettopp vi, vår generasjon tok feil? Og - kan vi gjøre noe med det? Nå?
søndag 9. november 2008
Kirke og homofili
Mandag 10.november åpnes årets Kirkemøte,Den norske kirkes øverste organ. Homofilispørsmålet står ikke på dagsorden,men kommer utvilsom til å bli drøftet i mer uformelle sammenhenger.
Spørsmålet om homofile i åpent samliv kan inneha vigslede stillinger i Den norske kirke, opptar mange. Men enten man er en seksuell minoritet innenfor religiøse sammenhenger eller man defineres innenfor en majoritet, trenger vi alle å forstå mer av hverandre og finne styrke i ulikheter mellom oss.
Alle kirkesamfunn er opptatt av troens tolkning i tiden. Men hvis vi holder trygt fast på at Jesus Kristus er den samme i morgen som han var i går, er forandring aldri farlig.
Det vil være meningsløst å hevde at all strid i kirken må bannlyses, det som er tragisk er måten homofilistriden blir ført på. Mange debattinnlegg er stygge eksempler på det, og enkelte reaksjoner tidligere i år da en tidligere sangevangelist i Misjonssambandet sto frem som homofil, var deprimerende lesning.
Verst er det når man går fra å konstatere uenighet til å stemple den annen part som ikke-kristen. Det skjer gjennom slike ord som vantro, å fornekte Kristus, å forkaste Guds ord, å stille sin egen fornuft opp mot Gud. Fra motsatt hold kommer det sjeldnere slike dommer, men derimot har det nok vært produsert en del hån og spott, stundom preget av en hovmodig uvilje til å sette seg inn i anliggendet hos dem som står for det tradisjonelle synet i denne saken. Det er viktig å vise forståelse for dem som holder fast på det som har vært Kirkens holdning gjennom århundrer.
Utgangspunkt bør alltid være at også de som mener noe annet enn en selv er drevet av et oppriktig ønske om å følge Jesu eksempel, å tolke Bibelen rett. Men ingen av oss leser Bibelen uten briller. Vi har alle våre historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle briller. Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger.
Kirken må stå i første rekke for kamp for menneskers verdighet. Når vi kjemper for menneskers rettigheter, må vi tenke igjennom gamle standpunkt, uten at det undergraver Bibelen som kilde for tro.
Mange tar enkeltstående bibelvers og overfører dem på dagen samfunn uten å være klar over at det er en lang vei fra enkeltvers til etiske standpunkter. Vi trenger alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen. Dette gir kirkehistorien tydelige vitnesbyrd om. Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer.
Kirkefader Augustin har gitt et godt råd for livet i Kristus: Vis fasthet i det sentrale, frihet i det perifere – og kjærlighet i alt.
Kirkemøtet, vedtok for 11 år siden at personer som lever i homofilt samliv ikke kan inneha kirkelig tjeneste som vigslet prest, diakon eller kateket. Møtet erkjente at det er ulike syn på dette i kirken, ba om at det ble utvist respekt for meningsforskjeller, og så det som viktig at dialogen ble ført videre i stor bredde. Bispekollegiet er delt i sine synspunkter, Lærenemnda var delt, og når Kirkemøtet i fjor høst var også delt, men fattet likevel et vedtak som innebar at kirken kan leve med to syn.
Frontlinjene i denne saken har med årene flyttet seg – slik de har flyttet seg i en rekke andre spørsmål. Nå står striden om eventuell liturgi for homofile vigsler/velsignelser i kirken. Den blir nok like hard som det vi har opplevd i tidligere faser-
Lenge var det i den norske kirke skarp uenighet hva Guds ord sa om kvinnelige prester. Det ble diskutert med de ”klare bibelord” som mange mente satte bom for kvinnelig prestetjeneste. På begge sider dreide det seg om alvorlige overbevisningsgrunner. Saken ble løst som konfliktsak ved at det ble laget ”kjøreregler”. Ingen ble satt utenfor fellesskapet, kalt vranglærer eller tvunget til å handle mot egen overbevisning.
Det er en ånd av kjærlighet, respekt og åpenhet i en slik løsning. Jeg håper at vi i alle kirker i fremtiden skal ha rom for det respektfylte samliv i det mest rause fellesskap som finnes: Det som har Jesus Kristus som grunn og sentrum. Ut fra et helhetssyn på skapelse og frelse, menneskesyn og frelse, må vi fortsette å arbeide
for enhet i et forsonet mangfold.
Det handler om spenningen mellom bevaringsvilje av det vi har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring.
Kjærligheten går ikke utenom tvilen, men gjennom den – på vei mot sannheten. Det bør skape ydmykhet i stedet for skråsikkerhet.
For å avslutte med et annet sitat av kirkefader Augustin: Vi skal overlate fortiden til Guds nåde, nåtiden til Guds barmhjertighet og fremtiden til Guds ledelse.
Spørsmålet om homofile i åpent samliv kan inneha vigslede stillinger i Den norske kirke, opptar mange. Men enten man er en seksuell minoritet innenfor religiøse sammenhenger eller man defineres innenfor en majoritet, trenger vi alle å forstå mer av hverandre og finne styrke i ulikheter mellom oss.
Alle kirkesamfunn er opptatt av troens tolkning i tiden. Men hvis vi holder trygt fast på at Jesus Kristus er den samme i morgen som han var i går, er forandring aldri farlig.
Det vil være meningsløst å hevde at all strid i kirken må bannlyses, det som er tragisk er måten homofilistriden blir ført på. Mange debattinnlegg er stygge eksempler på det, og enkelte reaksjoner tidligere i år da en tidligere sangevangelist i Misjonssambandet sto frem som homofil, var deprimerende lesning.
Verst er det når man går fra å konstatere uenighet til å stemple den annen part som ikke-kristen. Det skjer gjennom slike ord som vantro, å fornekte Kristus, å forkaste Guds ord, å stille sin egen fornuft opp mot Gud. Fra motsatt hold kommer det sjeldnere slike dommer, men derimot har det nok vært produsert en del hån og spott, stundom preget av en hovmodig uvilje til å sette seg inn i anliggendet hos dem som står for det tradisjonelle synet i denne saken. Det er viktig å vise forståelse for dem som holder fast på det som har vært Kirkens holdning gjennom århundrer.
Utgangspunkt bør alltid være at også de som mener noe annet enn en selv er drevet av et oppriktig ønske om å følge Jesu eksempel, å tolke Bibelen rett. Men ingen av oss leser Bibelen uten briller. Vi har alle våre historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle briller. Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger.
Kirken må stå i første rekke for kamp for menneskers verdighet. Når vi kjemper for menneskers rettigheter, må vi tenke igjennom gamle standpunkt, uten at det undergraver Bibelen som kilde for tro.
Mange tar enkeltstående bibelvers og overfører dem på dagen samfunn uten å være klar over at det er en lang vei fra enkeltvers til etiske standpunkter. Vi trenger alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen. Dette gir kirkehistorien tydelige vitnesbyrd om. Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer.
Kirkefader Augustin har gitt et godt råd for livet i Kristus: Vis fasthet i det sentrale, frihet i det perifere – og kjærlighet i alt.
Kirkemøtet, vedtok for 11 år siden at personer som lever i homofilt samliv ikke kan inneha kirkelig tjeneste som vigslet prest, diakon eller kateket. Møtet erkjente at det er ulike syn på dette i kirken, ba om at det ble utvist respekt for meningsforskjeller, og så det som viktig at dialogen ble ført videre i stor bredde. Bispekollegiet er delt i sine synspunkter, Lærenemnda var delt, og når Kirkemøtet i fjor høst var også delt, men fattet likevel et vedtak som innebar at kirken kan leve med to syn.
Frontlinjene i denne saken har med årene flyttet seg – slik de har flyttet seg i en rekke andre spørsmål. Nå står striden om eventuell liturgi for homofile vigsler/velsignelser i kirken. Den blir nok like hard som det vi har opplevd i tidligere faser-
Lenge var det i den norske kirke skarp uenighet hva Guds ord sa om kvinnelige prester. Det ble diskutert med de ”klare bibelord” som mange mente satte bom for kvinnelig prestetjeneste. På begge sider dreide det seg om alvorlige overbevisningsgrunner. Saken ble løst som konfliktsak ved at det ble laget ”kjøreregler”. Ingen ble satt utenfor fellesskapet, kalt vranglærer eller tvunget til å handle mot egen overbevisning.
Det er en ånd av kjærlighet, respekt og åpenhet i en slik løsning. Jeg håper at vi i alle kirker i fremtiden skal ha rom for det respektfylte samliv i det mest rause fellesskap som finnes: Det som har Jesus Kristus som grunn og sentrum. Ut fra et helhetssyn på skapelse og frelse, menneskesyn og frelse, må vi fortsette å arbeide
for enhet i et forsonet mangfold.
Det handler om spenningen mellom bevaringsvilje av det vi har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring.
Kjærligheten går ikke utenom tvilen, men gjennom den – på vei mot sannheten. Det bør skape ydmykhet i stedet for skråsikkerhet.
For å avslutte med et annet sitat av kirkefader Augustin: Vi skal overlate fortiden til Guds nåde, nåtiden til Guds barmhjertighet og fremtiden til Guds ledelse.
torsdag 6. november 2008
La læreren være lærer!
Skolens viktigste ressurs er og blir kreative, energiske lærere, med engasjement og overskudd for fag og mennesker. Skal vi få det, må lønna opp og rammevilkårene må styrke det pedagogiske og menneskelige arbeidet med elevene. En nyhetsmelding denne uken kan tyde på erkjennelse av feilnavigering og antydning til nødvendig kursendring.
Kan det tenkes at lærerne nå skal få anledning til å konsentrere seg mer om sin primæroppgave: undervisning? Kan det settes en stopper for den økte byråkratiseringen og umyndiggjøringen av lærerne som arbeidstakere? Kan det tenkes at de som skal trekke opp retningslinjene for skolens hverdag velges blant dem som har erfaring og faglig kompetanse? Kan de livsfjerne ideene, ikke sjelden prøvd iverksatt med atskillig arroganse, bli førtidspensjonert? Skal det lykkes å ta livsgleden fra møteelskerne?
Nå skal tidsbruken i skolen effektiviseres, og det såkalte ”Tidstyvutvalget” skal trer i virksomhet snarest
”Hver gang en politiker finner på noe, er, faren stor for at det vil medføre mer prøving og flere skjema på skolene” sier kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell til Dagsavisen (http://www.dagsavisen.no/innenriks/article378746.ece).
SVs nestleder erkjenner at politikerne har mye av ansvaret for at en altfor stor del lærernes tid går med til papirarbeid, mange nye pålegg, nye reformer og nye oppgaver. Han kunne utvilsomt ha føyd til mange og delvis unødvendige og unyttige møter.
Skolepedagogen Alfreds Oftedal Telhaug skrev i februar en kronikk i Morgenbladet (http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20080208/ODEBATT/2947957)der han konstaterte ”SV-pedagogikkens havari”, en skole preget av ”pedagogikken med all sin problemorientering, deltagerstyring, medbestemmelse, selvforvaltning og alle sine prosjektarbeider”.
De endringer som kanskje kan bli resultatet dersom tidstyveriet reduseres, kan forhåpentlig til større og bedre rekruttering til læreryrket i en situasjoner der det snart er færre søkere enn studieplassser ved lærerutdanningene i Norge.
På et bystyremøte (jeg er Venstre-representant) i Stavanger i høst, ble det snakket mye og pent om den gode skolen i byen. Jeg tillot meg i den anledning å minne om at det nok også i Stavanger er nødvendig med en liten advarsel til skolepolitikere og -byråkrati om faren for at lærernes kreativitet og engasjement avløses av økende kontroll, skjemavelde og møtevirksomhet.
Gjennom årene har politikerne gjentatte ganger ønsket seg "myndige, selvstendige ogentusiastiske lærere, men samtidig ble lærerne fratatt den status som er nødvendig for å utøve myndighet og selvstendighet.
Det er lett å gå seg vill i en uoversiktlig jungel mellom alle trender og slagord om problembasert, problemorientert, gruppebasert, ansvarsbevisst læring osv, osv, osv.
I byråkratiskolen skal alt fra samtaler til tilbakemeldinger dokumenteres.Det stilles økende krav til måling og innrapportering av hva man gjør og hvor effektivt arbeidet utføres.Det kreves skriftlig evaluering og dokumentasjon av de fleste arbeidsoppgaver.Undervisningen skal kvalitetssikres, nettverkssamlinger etableres, det skal drives læreplanarbeid og IKT-utvikling.
Og så sier jeg ikke at dette er uviktig, men problemet har jo vært at med stadig nye oppgaver følger sjelden eller aldri nye midler og menneskelige ressurser. Tvert imot ser det nå ut som om lærerkapasiteten kuttes når budsjettene legges for neste år.
Regjeringer av alle farger har lagt økt press på lærerne, det er mange vitnesbyrd om at lærere føler mindre fokus på elever og undervisning.
Fafo har dokumentert at arbeidsavtalen som ble inngått i 2004 førte til at lærernes arbeidstid i stadig større grad gikk med til ting som ikke var direkte relatert til undervisningen. "Unyttige møter" scoret høyest når det gjaldt spørsmålet om hva som ble oppfattet som mest belastende. Stadig flere opplever at irritasjonsgrensen er nådd i forhold til skjemavelde og rapporteringskrav, og det fører igjen til at stadig flere går av før de må.
I Danmark er det dokumentert at over halvparten av arbeidstiden til ansatte i offentlig sektor går med til andre ting enn det jobben egentlig dreier seg om. Forsker Anne Marie Berg i Arbeidsforskningsinstituttet sier at dette nok også er dekkende for situasjonen i Norge(http://www.dagsavisen.no/innenriks/article268522.ece). Hun fremholder at økt tidsbruk på papirarbeid, aktivitetsmålinger, evalueringer og kontroll ofte ikke står i forhold til gevinsten.
Det gode må ikke få bli det bestes fiende. La læreren være lærer!
Kan det tenkes at lærerne nå skal få anledning til å konsentrere seg mer om sin primæroppgave: undervisning? Kan det settes en stopper for den økte byråkratiseringen og umyndiggjøringen av lærerne som arbeidstakere? Kan det tenkes at de som skal trekke opp retningslinjene for skolens hverdag velges blant dem som har erfaring og faglig kompetanse? Kan de livsfjerne ideene, ikke sjelden prøvd iverksatt med atskillig arroganse, bli førtidspensjonert? Skal det lykkes å ta livsgleden fra møteelskerne?
Nå skal tidsbruken i skolen effektiviseres, og det såkalte ”Tidstyvutvalget” skal trer i virksomhet snarest
”Hver gang en politiker finner på noe, er, faren stor for at det vil medføre mer prøving og flere skjema på skolene” sier kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell til Dagsavisen (http://www.dagsavisen.no/innenriks/article378746.ece).
SVs nestleder erkjenner at politikerne har mye av ansvaret for at en altfor stor del lærernes tid går med til papirarbeid, mange nye pålegg, nye reformer og nye oppgaver. Han kunne utvilsomt ha føyd til mange og delvis unødvendige og unyttige møter.
Skolepedagogen Alfreds Oftedal Telhaug skrev i februar en kronikk i Morgenbladet (http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20080208/ODEBATT/2947957)der han konstaterte ”SV-pedagogikkens havari”, en skole preget av ”pedagogikken med all sin problemorientering, deltagerstyring, medbestemmelse, selvforvaltning og alle sine prosjektarbeider”.
De endringer som kanskje kan bli resultatet dersom tidstyveriet reduseres, kan forhåpentlig til større og bedre rekruttering til læreryrket i en situasjoner der det snart er færre søkere enn studieplassser ved lærerutdanningene i Norge.
På et bystyremøte (jeg er Venstre-representant) i Stavanger i høst, ble det snakket mye og pent om den gode skolen i byen. Jeg tillot meg i den anledning å minne om at det nok også i Stavanger er nødvendig med en liten advarsel til skolepolitikere og -byråkrati om faren for at lærernes kreativitet og engasjement avløses av økende kontroll, skjemavelde og møtevirksomhet.
Gjennom årene har politikerne gjentatte ganger ønsket seg "myndige, selvstendige ogentusiastiske lærere, men samtidig ble lærerne fratatt den status som er nødvendig for å utøve myndighet og selvstendighet.
Det er lett å gå seg vill i en uoversiktlig jungel mellom alle trender og slagord om problembasert, problemorientert, gruppebasert, ansvarsbevisst læring osv, osv, osv.
I byråkratiskolen skal alt fra samtaler til tilbakemeldinger dokumenteres.Det stilles økende krav til måling og innrapportering av hva man gjør og hvor effektivt arbeidet utføres.Det kreves skriftlig evaluering og dokumentasjon av de fleste arbeidsoppgaver.Undervisningen skal kvalitetssikres, nettverkssamlinger etableres, det skal drives læreplanarbeid og IKT-utvikling.
Og så sier jeg ikke at dette er uviktig, men problemet har jo vært at med stadig nye oppgaver følger sjelden eller aldri nye midler og menneskelige ressurser. Tvert imot ser det nå ut som om lærerkapasiteten kuttes når budsjettene legges for neste år.
Regjeringer av alle farger har lagt økt press på lærerne, det er mange vitnesbyrd om at lærere føler mindre fokus på elever og undervisning.
Fafo har dokumentert at arbeidsavtalen som ble inngått i 2004 førte til at lærernes arbeidstid i stadig større grad gikk med til ting som ikke var direkte relatert til undervisningen. "Unyttige møter" scoret høyest når det gjaldt spørsmålet om hva som ble oppfattet som mest belastende. Stadig flere opplever at irritasjonsgrensen er nådd i forhold til skjemavelde og rapporteringskrav, og det fører igjen til at stadig flere går av før de må.
I Danmark er det dokumentert at over halvparten av arbeidstiden til ansatte i offentlig sektor går med til andre ting enn det jobben egentlig dreier seg om. Forsker Anne Marie Berg i Arbeidsforskningsinstituttet sier at dette nok også er dekkende for situasjonen i Norge(http://www.dagsavisen.no/innenriks/article268522.ece). Hun fremholder at økt tidsbruk på papirarbeid, aktivitetsmålinger, evalueringer og kontroll ofte ikke står i forhold til gevinsten.
Det gode må ikke få bli det bestes fiende. La læreren være lærer!
onsdag 5. november 2008
Fuglen, Abelone, bordbønn og konge
”Du som metter liten fugl, velsign vår mat o Gud” er ikke tilstrekkelig objektivt, kritisk og pluralistisk – om jeg har forstått utdanningsdirektøren i Aust-Agder rett. Men – bordvers kan likevel være lovlig hvis det brukes et variert utvalg av vers: ”En dag kan det være «Du som metter», neste dag «Lisa gikk til skolen» og en annen gang «Småsporven gjeng i tunet» – og det kan også tas med et muslimsk vers”.
Da kunnskapsminister Øystein Djupedal la denne saken på offentlighetens bord i 2005, var det ingen bønn: «Når bordbøn skjer hver dag i forbindelse med felles måltid i klassen, er det ikke å lære om, men å delta i et kristent ritual. I den sammenheng vil det være så godt som umulig å gi unntak som ikke diskriminerer enkeltbarn. Derfor må dette opphøre».
Opplæringsloven er klar. Ingen forkynnelse, ingen religionsutøvelse i dagens skole. Men blir diskusjonen om bordbønn i skolen litt for bokstavtro? Eller som hun har sagt det til Stavanger Aftenblad, lederen i Utdanningsforbundet i Rogaland(i 2005): ”Eg synes forbod mot bordbøn blir tåpeleg. Fordi det tek det profesjonelle skjønnet frå læraren. Det skjønnet skal lærarane utøva i samarbeid med foreldrene. Då vil der vera skilnad på kva lærarar i Hjelmeland og Bjerkreim gjer, og på kva dei gjer på ein skule i Oslo der 80 prosent av elevane er innvandrarar. Skulen må med andre ord sjå dette ut frå kva elevar ein har og kva heimar dei kjem frå. Dette greier lærarane sjøl, dei treng ingen direktiv utover det som står i opplæringslova”.
Pulverheksa Abelone, spiser uten takt og tone.
sim, sam, sim, sam,
velbekomme hump hump
på vår lille stump stump stump
uten at vi slapp en promp promp promp
men kanskje en bæsjeklump klump klump
Det var litt rart å møte dette bordverset i barnehagen da jeg skulle hente Iris. Verset skulle være nøytralt, fikk jeg høre. Akkurata som ”Kua mi, jeg takker deg”.
Jeg vokste opp i en tid da vi ba ”I Jesu navn vi går til bords, spise, drikke på ditt ord, deg Gud tilære oss til gavn, så får vi mat i Jesu navn. Amen”. Og etterpå het det - så langt jeg husker - ”I Jesu navn så har vi ett, av dine gaver er vi mett, Gud gi oss derav nytte og gavn, så vi kan prise Herrens navn. Amen.”.
Ingen syntes det gjorde noen, ingen steder.
I dag må vi ta inn over oss at det er det annerledes. Den kristne enhetskulturen har i praksis opphørt å eksistere. Den har til dels smuldret opp innenfra, og den er under angrep utenfra. Både fra de mange levende religiøse tradisjoner i vårt eget samfunn og i forhold til selve den norske statsdannelsen, slik den uttrykker sin religiøse selvforståelse i lovverk og i praktisk politikk.
Dette betyr at en 1000-årig kristen enhetskultur er i ferd med å transformeres over til noe annet. Hva det vil bli og hvordan det skal uttrykkes, strever vi alle med å finne ut av. Både departement, statsråd, skoledirektør, lærer og forelder.
Loven er altså klar: Ingen forkynnende bordvers i skolen. Men i hjem og andre sammenhenger bør det fremdeles være en god skikk å takke. Hva for eksempel med dette verset:
”Herre, din jord bærer mat nok til alle,
takk for den delen du vil vi skal ha.
Lær oss å dekke et langbord i verden
som alle kan reise seg mette fra. Amen."
Og etterpå:
”Herre, vi reiser oss mette fra bordet,
takk for de kreftene vår kropp har fått.
Nye skal sitte ved bordet og spise,
hvis du får fordele har alle nok. Amen” (Vidar Kristensen)
***
Men – er det nå forbudt å lære skoleelevene fedrelandssalmen: ” Gud signe vårt dyre fedreland”. Og – hva skal elevene gjøre hvis Kongen kommer på besøk? ”Gud sign vår konge god”, går vel ikkje lenger.
Disse to kulturoverleveringene er vel ikke objektive, kritiske og pluralistiske nok?
Da kunnskapsminister Øystein Djupedal la denne saken på offentlighetens bord i 2005, var det ingen bønn: «Når bordbøn skjer hver dag i forbindelse med felles måltid i klassen, er det ikke å lære om, men å delta i et kristent ritual. I den sammenheng vil det være så godt som umulig å gi unntak som ikke diskriminerer enkeltbarn. Derfor må dette opphøre».
Opplæringsloven er klar. Ingen forkynnelse, ingen religionsutøvelse i dagens skole. Men blir diskusjonen om bordbønn i skolen litt for bokstavtro? Eller som hun har sagt det til Stavanger Aftenblad, lederen i Utdanningsforbundet i Rogaland(i 2005): ”Eg synes forbod mot bordbøn blir tåpeleg. Fordi det tek det profesjonelle skjønnet frå læraren. Det skjønnet skal lærarane utøva i samarbeid med foreldrene. Då vil der vera skilnad på kva lærarar i Hjelmeland og Bjerkreim gjer, og på kva dei gjer på ein skule i Oslo der 80 prosent av elevane er innvandrarar. Skulen må med andre ord sjå dette ut frå kva elevar ein har og kva heimar dei kjem frå. Dette greier lærarane sjøl, dei treng ingen direktiv utover det som står i opplæringslova”.
Pulverheksa Abelone, spiser uten takt og tone.
sim, sam, sim, sam,
velbekomme hump hump
på vår lille stump stump stump
uten at vi slapp en promp promp promp
men kanskje en bæsjeklump klump klump
Det var litt rart å møte dette bordverset i barnehagen da jeg skulle hente Iris. Verset skulle være nøytralt, fikk jeg høre. Akkurata som ”Kua mi, jeg takker deg”.
Jeg vokste opp i en tid da vi ba ”I Jesu navn vi går til bords, spise, drikke på ditt ord, deg Gud tilære oss til gavn, så får vi mat i Jesu navn. Amen”. Og etterpå het det - så langt jeg husker - ”I Jesu navn så har vi ett, av dine gaver er vi mett, Gud gi oss derav nytte og gavn, så vi kan prise Herrens navn. Amen.”.
Ingen syntes det gjorde noen, ingen steder.
I dag må vi ta inn over oss at det er det annerledes. Den kristne enhetskulturen har i praksis opphørt å eksistere. Den har til dels smuldret opp innenfra, og den er under angrep utenfra. Både fra de mange levende religiøse tradisjoner i vårt eget samfunn og i forhold til selve den norske statsdannelsen, slik den uttrykker sin religiøse selvforståelse i lovverk og i praktisk politikk.
Dette betyr at en 1000-årig kristen enhetskultur er i ferd med å transformeres over til noe annet. Hva det vil bli og hvordan det skal uttrykkes, strever vi alle med å finne ut av. Både departement, statsråd, skoledirektør, lærer og forelder.
Loven er altså klar: Ingen forkynnende bordvers i skolen. Men i hjem og andre sammenhenger bør det fremdeles være en god skikk å takke. Hva for eksempel med dette verset:
”Herre, din jord bærer mat nok til alle,
takk for den delen du vil vi skal ha.
Lær oss å dekke et langbord i verden
som alle kan reise seg mette fra. Amen."
Og etterpå:
”Herre, vi reiser oss mette fra bordet,
takk for de kreftene vår kropp har fått.
Nye skal sitte ved bordet og spise,
hvis du får fordele har alle nok. Amen” (Vidar Kristensen)
***
Men – er det nå forbudt å lære skoleelevene fedrelandssalmen: ” Gud signe vårt dyre fedreland”. Og – hva skal elevene gjøre hvis Kongen kommer på besøk? ”Gud sign vår konge god”, går vel ikkje lenger.
Disse to kulturoverleveringene er vel ikke objektive, kritiske og pluralistiske nok?
tirsdag 4. november 2008
Norge og nordmenn - sitatsamling
Det er mye galt å si om Norge, men vi er ikke særlig byråkratiske. Ulempen består i at vi er litt for opptatt av ryddige og klare rapporteringsveier. Det trenger du ikke for å hjelpe hjelpe gamlemor på do.
Victor D. Norman, ex-statsråd
En fransk kulturattache karakteriserte Norge som en nasjon av vaktmestere. Uansett når han besøkte dem, med en god flaske vin, var de i ferd med å skru opp bokhyller.
Tore Stubberud, forfatter, i DN
Hadde vi vært 40 millioner i Norge, ville vi nok vært vel så brutale som i gamle dager. Litenheten er det som gjør oss nordmenn sympatiske.
Johan Galtung, professor
Norge er et lite, uniformert og ganske kjedelig land.
Geir Lundestad, professor
Nordmenn skal være så ekstremt politisk korrekte. Da får man aldri sagt noe viktig.
Jesper Juul
Norske næringslivsledere er naive i sin forståelse av hva politikk er.
Janne Haaland Matlary, professor og politiker
Jeg tror ikke det bør bo mennesker i Norge mer enn halve året. Mellom oktober og mai bør befolkningen anbringes i dvaletilstand. Nordmenn slutter å tenke i november.
Nina Witoszek, professor, UiO
Jeg anser nordmenn for å være et begavet folk. Problemet er at vi ødelegger mye for oss selv ved smålighet og klikkmentalitet. Gravalvoret ødelegger leker.
Inger Sitter, maler
Nordmenn ser seg selv som rettferdige og gode. Det er blitt en del av det nasjonale selvbildet at vi er størst og best.
Arne Treholt i Aftenposten
Det ubehagelige er at vi foretrekker å ”misjonere” og bruke store ord ute i verden og på arenaer hvor vi har liten innflytelse, mens vi har fraskrevet oss ansvar og medvirkning i vår egen del av verden.
Kristin Clemet, økonom og politiker
Nesten ingen ønsker å være en del av folket lenger.
Sjur Holsen,statsviter
Nordmenn liker å være på toppen av fjellet sitt alene. Hvis nordmenn ser en annen mann i horisonten, snur de og går sin vei.
Eva Joly,korrupsjonsjeger
Trond Espen Seim som bergensikonet Varg Veum. Espen Klouman Høiner som snowboardkis fra Voss. Nils Sletta som grisebonde fra Trøndelag. Norsk film og tv har blitt som den internasjonale finalen av Melodi Grand Prix: Alle vræler på samme språk.
Dagbladet
Norske politikere føler seg mer vel med amerikanere som følge av at de er så enkle.
Janne Haaland Matlary
Kanskje er det slik at nordmennene som lever under ein allmektig, men usynleg stat, kjenner ein dragnad mot det individualistiske anarkiet. Dømde som vi er til den puritanske fornufta, kjenner vi kanskje likevel ein snev av sorg over ikkje å vera galne, joviale serberar.
Nils Rune Langeland,historikar,i Dag og Tid
Jeg holdt nylig et innlegg på Skiforbundets skikulturelle konferanse, Det var som å være til stede på et vekkelsesmøte, i et bortkommens bedehus på Vestlandet. Jeg har aldri sett maken til hallelujastemning, selvdigging og dyrking av det norske ”ski-egoet”
Shahzad Rana, it-grunder,i Aftenposten
Vi lever ikke i verdens beste land. Nordmenn er ikke spesielt lykkelige, snarere tvert imot. Vi er i tilfelle verdens mest ulykkelige folk i forhold til ressurser og rikdom.
Bjørgulv Braanen i Klassekampen
Vi har klart å lufte fjøslukta ut av klærne våre, og vi har flere greier og remedier enn besteforeldene våre kunne drømme om. Allikevel er vi mer misunnelige enn noensinne, og hver dag går vi ut og forsøker å leke Gud – skape mennesker i vårt eget bilde.
Levi Henriksen, forfatter, i Vårt Land
Det går an å vera liberalist på Sørvestlandet utan korkje vera ein kaldsleg Frogner-homo eller harry nattklubbeigar.
Nils Rune Langeland i Dag og Tid
Vi vandrere ønsker oss selvsagt storfugl og svartspett, steinsopp, riske og kantarell i underskogen og naturlige enger med gressvekster som vokser mytisk og besvergende i ringer som om alvene fremdeles danset om jonsoknatten. Mden vi må samtidig ta hensyn til at folk skal bo i bygdene.
Karsten Alnæs i Aftenposten
Er det en menneskerett å få lov til å bo hvor man vil, understøttet av statlige subsidier? Vi er en nasjon som dyrker einstøinger, individualister, naturromantikere og de få, gjenværende bøndene og sjark-fiskerne i utkant-Norge.
Finn Holmer-Hoven, redaktør, i Fædrelandsvennen
Det påstås at vi lever i et land hvor uteliggerne leser Dante og ministrene Donald.
Niels Chr. Geelmuyden, skribent
Nordmenn er fæle på Janteloven. Jeg tror den fungerer som en slags egenbeskyttelse fordi vi ikke tør være oss selv på ordentlig, i tilfelle vi skulle gjøre noe galt.
Frank Beck i Vårt Land
Majoritetsdialekten i Norge er jernbanespråket, ett ord fra hver stasjon.
Knut Walle, skuespiller
I virkelighetens verden er vi nordmenn i ferd med å bli et særdeles lite folkelig foløk. Og vi er snart de eneste som ikke ser at det er slik.
Sjur Holsen i BT
Den norske ”misjonærimpulsen er den lengstlevande trenden i nordmenns forhold til verda omkring.
Olav Riste, professor
Johan Grøttumsbråten, Thorleif Haug, Sigmund Ruud og Laila Schou Nilsen samlet Norge til ett rike like mye som Harald Hårfagre.
Karsten Alnæs, historiker
Henrik Ibsen anslo i sin tid at det til sammen fantes færre enn femogtyve selvstendig tenkende individer her i landet. Jeg tror han var altfor generøs
i anslaget.
Trond Berg Eriksen,professor i idehistorie
Norge – en nasjon av sutrere ledet av en divisjon av elitesutrere.
Morten Lyngeng i Dagbladet
Du finner mange eksempler på utestengelse og forskjellsbehandling her i landet. Vi lider under en veldig ensretting. Formelt har vi ikke noe diktatur, men i praksis går nesten alle i samme retning.
Jon Bing, professor
Gud har et bedre øye til nordmenn enn nordmenn har til Gud. Norgeshistorien inneholder mye flaks. Det har preget nordmenns lynne.
Nina Witoszek
Nordmenn er ikke så veldig spennende, men de er forutsigbare. er
Jan Egeland, direktør i Norsk Utenrikspolitisk Institutt
Vi nordmenn er eksperter på å være fornærmet. Og å fornærme hverandre.
Ingvar Ambjørnsen
Victor D. Norman, ex-statsråd
En fransk kulturattache karakteriserte Norge som en nasjon av vaktmestere. Uansett når han besøkte dem, med en god flaske vin, var de i ferd med å skru opp bokhyller.
Tore Stubberud, forfatter, i DN
Hadde vi vært 40 millioner i Norge, ville vi nok vært vel så brutale som i gamle dager. Litenheten er det som gjør oss nordmenn sympatiske.
Johan Galtung, professor
Norge er et lite, uniformert og ganske kjedelig land.
Geir Lundestad, professor
Nordmenn skal være så ekstremt politisk korrekte. Da får man aldri sagt noe viktig.
Jesper Juul
Norske næringslivsledere er naive i sin forståelse av hva politikk er.
Janne Haaland Matlary, professor og politiker
Jeg tror ikke det bør bo mennesker i Norge mer enn halve året. Mellom oktober og mai bør befolkningen anbringes i dvaletilstand. Nordmenn slutter å tenke i november.
Nina Witoszek, professor, UiO
Jeg anser nordmenn for å være et begavet folk. Problemet er at vi ødelegger mye for oss selv ved smålighet og klikkmentalitet. Gravalvoret ødelegger leker.
Inger Sitter, maler
Nordmenn ser seg selv som rettferdige og gode. Det er blitt en del av det nasjonale selvbildet at vi er størst og best.
Arne Treholt i Aftenposten
Det ubehagelige er at vi foretrekker å ”misjonere” og bruke store ord ute i verden og på arenaer hvor vi har liten innflytelse, mens vi har fraskrevet oss ansvar og medvirkning i vår egen del av verden.
Kristin Clemet, økonom og politiker
Nesten ingen ønsker å være en del av folket lenger.
Sjur Holsen,statsviter
Nordmenn liker å være på toppen av fjellet sitt alene. Hvis nordmenn ser en annen mann i horisonten, snur de og går sin vei.
Eva Joly,korrupsjonsjeger
Trond Espen Seim som bergensikonet Varg Veum. Espen Klouman Høiner som snowboardkis fra Voss. Nils Sletta som grisebonde fra Trøndelag. Norsk film og tv har blitt som den internasjonale finalen av Melodi Grand Prix: Alle vræler på samme språk.
Dagbladet
Norske politikere føler seg mer vel med amerikanere som følge av at de er så enkle.
Janne Haaland Matlary
Kanskje er det slik at nordmennene som lever under ein allmektig, men usynleg stat, kjenner ein dragnad mot det individualistiske anarkiet. Dømde som vi er til den puritanske fornufta, kjenner vi kanskje likevel ein snev av sorg over ikkje å vera galne, joviale serberar.
Nils Rune Langeland,historikar,i Dag og Tid
Jeg holdt nylig et innlegg på Skiforbundets skikulturelle konferanse, Det var som å være til stede på et vekkelsesmøte, i et bortkommens bedehus på Vestlandet. Jeg har aldri sett maken til hallelujastemning, selvdigging og dyrking av det norske ”ski-egoet”
Shahzad Rana, it-grunder,i Aftenposten
Vi lever ikke i verdens beste land. Nordmenn er ikke spesielt lykkelige, snarere tvert imot. Vi er i tilfelle verdens mest ulykkelige folk i forhold til ressurser og rikdom.
Bjørgulv Braanen i Klassekampen
Vi har klart å lufte fjøslukta ut av klærne våre, og vi har flere greier og remedier enn besteforeldene våre kunne drømme om. Allikevel er vi mer misunnelige enn noensinne, og hver dag går vi ut og forsøker å leke Gud – skape mennesker i vårt eget bilde.
Levi Henriksen, forfatter, i Vårt Land
Det går an å vera liberalist på Sørvestlandet utan korkje vera ein kaldsleg Frogner-homo eller harry nattklubbeigar.
Nils Rune Langeland i Dag og Tid
Vi vandrere ønsker oss selvsagt storfugl og svartspett, steinsopp, riske og kantarell i underskogen og naturlige enger med gressvekster som vokser mytisk og besvergende i ringer som om alvene fremdeles danset om jonsoknatten. Mden vi må samtidig ta hensyn til at folk skal bo i bygdene.
Karsten Alnæs i Aftenposten
Er det en menneskerett å få lov til å bo hvor man vil, understøttet av statlige subsidier? Vi er en nasjon som dyrker einstøinger, individualister, naturromantikere og de få, gjenværende bøndene og sjark-fiskerne i utkant-Norge.
Finn Holmer-Hoven, redaktør, i Fædrelandsvennen
Det påstås at vi lever i et land hvor uteliggerne leser Dante og ministrene Donald.
Niels Chr. Geelmuyden, skribent
Nordmenn er fæle på Janteloven. Jeg tror den fungerer som en slags egenbeskyttelse fordi vi ikke tør være oss selv på ordentlig, i tilfelle vi skulle gjøre noe galt.
Frank Beck i Vårt Land
Majoritetsdialekten i Norge er jernbanespråket, ett ord fra hver stasjon.
Knut Walle, skuespiller
I virkelighetens verden er vi nordmenn i ferd med å bli et særdeles lite folkelig foløk. Og vi er snart de eneste som ikke ser at det er slik.
Sjur Holsen i BT
Den norske ”misjonærimpulsen er den lengstlevande trenden i nordmenns forhold til verda omkring.
Olav Riste, professor
Johan Grøttumsbråten, Thorleif Haug, Sigmund Ruud og Laila Schou Nilsen samlet Norge til ett rike like mye som Harald Hårfagre.
Karsten Alnæs, historiker
Henrik Ibsen anslo i sin tid at det til sammen fantes færre enn femogtyve selvstendig tenkende individer her i landet. Jeg tror han var altfor generøs
i anslaget.
Trond Berg Eriksen,professor i idehistorie
Norge – en nasjon av sutrere ledet av en divisjon av elitesutrere.
Morten Lyngeng i Dagbladet
Du finner mange eksempler på utestengelse og forskjellsbehandling her i landet. Vi lider under en veldig ensretting. Formelt har vi ikke noe diktatur, men i praksis går nesten alle i samme retning.
Jon Bing, professor
Gud har et bedre øye til nordmenn enn nordmenn har til Gud. Norgeshistorien inneholder mye flaks. Det har preget nordmenns lynne.
Nina Witoszek
Nordmenn er ikke så veldig spennende, men de er forutsigbare. er
Jan Egeland, direktør i Norsk Utenrikspolitisk Institutt
Vi nordmenn er eksperter på å være fornærmet. Og å fornærme hverandre.
Ingvar Ambjørnsen
Abonner på:
Innlegg (Atom)
