Åpnere nominasjoner

Hurra for Oslo SV, Akershus Venstre, Oslo Ap, Vest-Agder Kr.F. og alle andre fylkespartier der det i høst fightes om plassene i toppen av valglistene for 2009. Medieoppslag, økt interesse, engasjement! Veien til Tinget skal ikke være noen autostrada.

Et dobbelt hurra for åpen nominasjonsprosess i Aust-Agder, der Venstre kjører en helt åpen prosess med stemmegivning om kandidater på internett. Og Oslo Høyre spør alle medlemmer om hvem som det bør satses på.

Medlemstallet i de politiske partiene synker sterkere enn klodens gjennomsnittstemperatur stiger. Det er nå bare 8 prosent av de stemmeberettigede som er medlem av et politisk parti. Og skal vi tro forskningen – en del ganger skal vi det – er det under to prosent av befolkningen som i praksis bestemmer hvem som skal stille til valg. Dermed avgjør denne lille gruppen også til syvende og sist hvem som velges – fordi valgordningen er slik at når nominasjonsmøtet har sagt sitt, har velgerne ingen innflytelse på personvalget.

SVs Erik Solheim sa i en debatt i Stortinget for 8-10 år siden at medlemstallene i alle norske politiske partier synker med en slik fart at ”hvis man trekker dette inn i framtida, vil det siste medlem forlate det siste norske politiske parti rundt år 2020. Det er klart at akkurat slik går det ikke i virkeligheten, men det er likevel et illevarslende signal”.

Kristin Clemet antyder økt interesse dersom partiene for eksempel
- lar alle medlemmer få være med å bestemme, ikke bare en liten gruppe som sitter i nominasjonskomiteen eller ledelsen
- gjør det enklere å være med å bestemme, for eksempel gjennom uravstemninger og ved å gi adgang til å stemme via post, SMS og Internett, og ved at det kan avgis stemme over en lengre periode.
- sørger for at alle som på forhånd har registrert seg som sympatisører av partiet får delta
Vi trenger en åpen diskusjon om dette!

I perioden 2002-2006 da jeg var leder av Kirkerådet (med Kirkemøtet som Den norske Kirkes Storting, blir vel rådet en slags kirkens regjering), var vi opptatt av hvordan vi kunne bedre det kirkelige demokrati. Ved valgene i 1997, 2001 og 2005 steg stemmeprosenten ved menighetsrådsvalgene fra 3,0 til 3,6 og 4,3. Kanskje – nei, definitivt – ingen grunn til å løsne begeistringens rullende fonn, men likevel.

Når jeg nevner dette, er det fordi en rekke politikere i forbindelse med diskusjonen om stat-kirke, var opptatt av at stemmeprosenten ved kirkelige valg må opp, opp, opp, at det må bli mer åpne og mindre indirekte valg til organene på bispedømme- og riksplan, og at dette bortimot var en forutsetninger for at de tradisjonelle båndene (heldigvis) ble gjort slakkere.

Det er farlig å sammenligne epler og pærer, men la meg prøve et lite resonnement. Kirkeminister Trond Giske er spesielt opptatt av demokratiet i kirken. Og det er riktig at det er litt over 4 prosent av kirkens medlemmer som først ved direkte (til menighetsråd) og dernest ved indirekte (bispedømmeråd og Kirkeråd) velger sine representanter i styrende organer.
Men hvor mange har så reelt hatt muligheten til å sette Trond Giske så høyt på Ap-listen i Sør-Trøndelag at han havnet på Stortinget? Partiet fikk i 2005 i underkant av 60 000 stemmer, men holder vi oss til de 2 prosentene var det 1200 som i realiteten valgte Giske, de øvrige nærmere 50 000 hadde ikke noe reelt valg dersom de ville stemme på Ap. Det var de som møtte på lokallagsmøter og valgte utsendinger til fylkesnominasjonsmøtet, det var nominasjonsnemnda, og det var utsendingene til nominasjonsmøtet som bestemte at Giske skulle bli stortingsrepresentant.

Nå er Trond Giske en så dyktig politiker at han utvilsomt hadde blitt valgt uansett nominasjonsprosess, men eksemplet forteller likevel om mange politikeres litt krokodilletårepregete argumentasjon om det bedrøvelige kirkelige demokrati - som altså nb! nb! etter min og mange, mange andres mening bør bli betydelig sterkere.

Reformer er underveis for større deltakelse i valgene og mindre indirekte utvelgelse.
Kanskje en ide også i det politiske liv?