Og så samles vi til valget....

Stafett er stafett og valg er valg. 10 måneder før stemmesedlene havner i urnene, er det hasardiøst å spå hvem som skal bo i den nye statsministerboligen neste høst. Men det går an å tenke seg ulike scenarioer.
1. Trass i regjeringsslitasje, mangehånde krav som umulig kan imøtekommes, og indre strid/dissenser, fortsetter de rødgrønne (grønnfargen er sant å si nokså bleik).
2. Regjeringen taper flertallet, men fortsetter inntil den felles av et mistillitsvotum.
3. Høyre og Ap har flertall og danner ”kriseregjering”. Interessant tanke, men neppe realiserbar.
4. Venstre og KrF går inn i en koalisjon med Ap og eventuelt Sp og danner flertallsregjering. Mulig, men lite sannsynlig.
5. Borgerlig (en håpløs betegnelse utgått på dato, Frp er for eksempel ikke noe borgerlig parti) flertallsregjering. Venstre og KrF sagt klart at de ikke vil i regjering med Frp, og Frp vil på sin side i en slik situasjon ikke støtte en regjering de selv ikke er med i. Konklusjon: Håpløst prosjekt, med mindre V og KrF bryter sine løfter til velgerne. Det vil være en for tung bør.
6. Frp og Høyre får flertall. Høyre må meget motstrebende velge, men en situasjon med Frp som storebror er lite lokkende. Lite trolig.
7. Mindretallsregjering. Flere fargenyanser er mulig.
a) Ap alene. Partiet kan neppe tenke seg å ha med SV og Sp i en mindretallsregjering, man vil stå langt friere uten følge. I dag finnes det flere i Ap som heller vil regjere alene i midten enn sammen med Sv og Sp. En slik regjering kan samarbeide til begge sider. Klar mulighet.
b) Høyre, Venstre og KrF (altså Bondevik II uten Bondevik). Kan samarbeide til venstre, dessuten mot Frp i enkelte saker hvis ikke Frp er langfurtent over å bli holdt utenfor og stemmer imot egne standpunkter. Avgjort mulig, men Høyre må gi klar beskjed i god tid før valget, og de tre må ha gitt beskjed om at de er en slik konstellasjon.
c) Partnerne fra Bondevik II (Sp, KrF og Venstre) finner sammen igjen, ikke minst fordi Sp alltid har vært glad i makt. Ingenting er umulig, men neppe så store sjanser får at dette kan realiseres.
d) Frp alene. Med Hagens oppskrift på hvordan man vil opptre i starten, vil et mistillitsvotum lure bak første hjørne.

Når det gjelder a, b, c og d, vil trolig den av de antydede grupperinger med flest representanter få muligheten i første omgang. Realpolitisk synes sjansen definitivt å være størst for a eller b, vel å merke hvis Høyre får hodet opp av sanden og tar det valget partiet av taktiske grunner ikke vil ta nå. Riktignok sier Høyres nestledere Jan Tore Sanner onsdag kveld til TV2 at partiet vil samarbeide med Frp, men partiet må nok si langt klarere fra hva man vil velge. Såpass mange av H-velgerne vil kreve en presis avklaring, hvis ikke kan stemmetap bli resultatet.

Hvis de tre – og det bør ï tilfelle skjer jo før, jo heller – finner sammen, må de riksdekkende media forlate alle tanker om statsminister-dueller bare mellom Jens og Jensen, ikke opptre som aktører, men i praksis ta høyde også for mulighetene for en mindretallsregjering litt til høyre eller litt til venstre for det tradisjonelle (men i realiteten foreldete) grenseskillet i det politiske landskap. Dette vil nok ikke være så sexy for media, på den annen side kan de da spekulere mye på hvem som i tilfelle skal være statsministerkandidat og representere ”de tre” i statsministerduellene. Valgresultatet vil nok avgjøre hvem som endelig blir statsminister i en situasjon som antydet, men Erna Solberg er ikke noe helt opplagt valg, hvis for eksempel Venstre og KrF samlet blir større enn Høyre. Hadde det kanskje vært lettere med Per Kristian Foss? Og det er flere enn rikskommentator Arne Strand som har nevnt Lars Sponheim.

Etter 1971 er det bare Willoch-regjeringen(83-85) som har vært i flertallsposisjon, alle andre har vært mindretallsregjeringer vært det vanlige. De rødgrønnes poengtering av fordelen ved et flertall, er blitt betydelig skadeskutt av dissensene og åpenbare indre drakamper sterkete enn i mange tidligere konstellasjoner.

Med en mindretallsregjering kan Stortinget igjen bli et mye mer spennende forum ved at det oppstår en situasjon der sentrale spørsmål ikke avgjøres i dragkamp i et lukket rom mellom tre rødgrønne ledere. En undersøkelse i Dagens Næringsliv (12.november) forteller at bare en av tre stortingsrepresentanter mener nå at Stortinget er den viktigste politiske arena. Makten er flyttet til regjeringskvartalet.

Mitt råd til mitt eget parti Venstre for de 10 månedene som er igjen: Vær minst mulig opptatt av en tallkrig om før og nå, det engasjerer velgerne minimalt. Gi regjeringen ros for det gode den har gjort. Om det negative kan man godt følge Hemingways oppskrift: Don’t tell them, show them – altså vis hva som er gjort galt, ikke bare si et. La det ikke gå inflasjon i sterke adjektiver. Snakk mye om egen politikk, egne saker, egne løsninger.
Skal vi si 9,1?