Kirke og homofili

Mandag 10.november åpnes årets Kirkemøte,Den norske kirkes øverste organ. Homofilispørsmålet står ikke på dagsorden,men kommer utvilsom til å bli drøftet i mer uformelle sammenhenger.
Spørsmålet om homofile i åpent samliv kan inneha vigslede stillinger i Den norske kirke, opptar mange. Men enten man er en seksuell minoritet innenfor religiøse sammenhenger eller man defineres innenfor en majoritet, trenger vi alle å forstå mer av hverandre og finne styrke i ulikheter mellom oss.
Alle kirkesamfunn er opptatt av troens tolkning i tiden. Men hvis vi holder trygt fast på at Jesus Kristus er den samme i morgen som han var i går, er forandring aldri farlig.
Det vil være meningsløst å hevde at all strid i kirken må bannlyses, det som er tragisk er måten homofilistriden blir ført på. Mange debattinnlegg er stygge eksempler på det, og enkelte reaksjoner tidligere i år da en tidligere sangevangelist i Misjonssambandet sto frem som homofil, var deprimerende lesning.
Verst er det når man går fra å konstatere uenighet til å stemple den annen part som ikke-kristen. Det skjer gjennom slike ord som vantro, å fornekte Kristus, å forkaste Guds ord, å stille sin egen fornuft opp mot Gud. Fra motsatt hold kommer det sjeldnere slike dommer, men derimot har det nok vært produsert en del hån og spott, stundom preget av en hovmodig uvilje til å sette seg inn i anliggendet hos dem som står for det tradisjonelle synet i denne saken. Det er viktig å vise forståelse for dem som holder fast på det som har vært Kirkens holdning gjennom århundrer.
Utgangspunkt bør alltid være at også de som mener noe annet enn en selv er drevet av et oppriktig ønske om å følge Jesu eksempel, å tolke Bibelen rett. Men ingen av oss leser Bibelen uten briller. Vi har alle våre historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle briller. Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger.
Kirken må stå i første rekke for kamp for menneskers verdighet. Når vi kjemper for menneskers rettigheter, må vi tenke igjennom gamle standpunkt, uten at det undergraver Bibelen som kilde for tro.
Mange tar enkeltstående bibelvers og overfører dem på dagen samfunn uten å være klar over at det er en lang vei fra enkeltvers til etiske standpunkter. Vi trenger alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen. Dette gir kirkehistorien tydelige vitnesbyrd om. Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer.
Kirkefader Augustin har gitt et godt råd for livet i Kristus: Vis fasthet i det sentrale, frihet i det perifere – og kjærlighet i alt.
Kirkemøtet, vedtok for 11 år siden at personer som lever i homofilt samliv ikke kan inneha kirkelig tjeneste som vigslet prest, diakon eller kateket. Møtet erkjente at det er ulike syn på dette i kirken, ba om at det ble utvist respekt for meningsforskjeller, og så det som viktig at dialogen ble ført videre i stor bredde. Bispekollegiet er delt i sine synspunkter, Lærenemnda var delt, og når Kirkemøtet i fjor høst var også delt, men fattet likevel et vedtak som innebar at kirken kan leve med to syn.
Frontlinjene i denne saken har med årene flyttet seg – slik de har flyttet seg i en rekke andre spørsmål. Nå står striden om eventuell liturgi for homofile vigsler/velsignelser i kirken. Den blir nok like hard som det vi har opplevd i tidligere faser-
Lenge var det i den norske kirke skarp uenighet hva Guds ord sa om kvinnelige prester. Det ble diskutert med de ”klare bibelord” som mange mente satte bom for kvinnelig prestetjeneste. På begge sider dreide det seg om alvorlige overbevisningsgrunner. Saken ble løst som konfliktsak ved at det ble laget ”kjøreregler”. Ingen ble satt utenfor fellesskapet, kalt vranglærer eller tvunget til å handle mot egen overbevisning.
Det er en ånd av kjærlighet, respekt og åpenhet i en slik løsning. Jeg håper at vi i alle kirker i fremtiden skal ha rom for det respektfylte samliv i det mest rause fellesskap som finnes: Det som har Jesus Kristus som grunn og sentrum. Ut fra et helhetssyn på skapelse og frelse, menneskesyn og frelse, må vi fortsette å arbeide
for enhet i et forsonet mangfold.
Det handler om spenningen mellom bevaringsvilje av det vi har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring.
Kjærligheten går ikke utenom tvilen, men gjennom den – på vei mot sannheten. Det bør skape ydmykhet i stedet for skråsikkerhet.
For å avslutte med et annet sitat av kirkefader Augustin: Vi skal overlate fortiden til Guds nåde, nåtiden til Guds barmhjertighet og fremtiden til Guds ledelse.