Reformer i kirken - og de unge

Er kirkens gudstjeneste blitt for mye preget av en forutsigbarhet og ensidighet i form, innhold og tilretteleggelse som ikke er helt representativ for folket i folkekirken? Er kirkens liturgiske arbeid blitt altfor statisk, altfor langdrygt og altfor lite dynamisk i forhold til tidens eksistensielle og åndelige utfordringer?
Mange har stilt disse spørsmålene de senere årene. Jeg skulle ønske at alle spørrende, noen rimelig kritiske, røster kunne vært tilstede ved åpningsgudstjenesten av årets Kirkemøte i Nordre Ål kirke mandag. En opplevelse, en sterk og annerledes gudstjeneste satt sammen av muligheter innefor forslaget til ny gudstjeneste, elementer fra døvekirkens høymesseliturgi og forslag til ny salmebok, med nyskrevne melodier av Tore William Aas.

Det endelige resultatet av arbeidet med gudstjenestereform og ny salmebok blir nok ikke akkurat slik vi hørte det. Blant annet kan ikke Oslo Gospel Choir være med alle steder og hver gang. Men opplevelsen i Nordre Ål fortalte om at spennende ting er underveis, med rot i det beste av det gamle, men samtidig en erkjennelse av at vår kirkes gudstjeneste i større grad også tjene menneskets behov for fellesskap og sosial tilhørighet. Dette skjer ved en utvikling både av rammer og innhold. Rammer uten innhold blir rigid tildragelse, mens innhold uten adekvate rammer blir en lunefull og forvirrende hendelse.
Langsomheten er en etisk verdi som er mer påkrevet enn noen gang, men samtidig må vi ta inn over oss at å være kirke handler også om å identifisere menneskers behov i tiden og i verden.

Vi kan bruke kreftene våre enda bedre i Den norske kirke. Det er fortsatt mye energilekkasje fordi vi tenker problemer istedenfor muligheter, fordi vi er mer opptatt av det som skiller enn av det som samler, og fordi vi fortsatt er for flinke til å tolke forskjellighet svært negativt i stedet for å betrakte ulikhet som uttrykk for et Gudskapt kompletterende mangfold. Derfor har vi fortsatt mye godt til gode om vi kunne samle kreftene til et enda mer skapende og tjenende engasjement. Men åpningen på årets Kirkemøte – både i kirken og selve åpningsmøtet – forteller at vi er på god vei til å markere en kirke for folket og at Kristus ikke kom for å frelse oss fra livet, men til livet.

Ungdom tiltrekkes ikke av stillstand, men av fellesskap i bevegelse og utfordring. Noe av det gledeligste ved å være leder i Kirkerådet (2002-2006), var å se de unge, dyktige som nå merkes godt i kirkelige råd og utvalg. En av de unge delegatene på kirkemøtet sa dette om engasjementet: slik:
"Å oppleve å bli løftet opp som ung i kirken er bra, men vi er nødt til å ta skrittet videre. Vi unge kan bidra med: Utålmodighet. Søken etter det som er genuint og ekte. Kraft og vilje. Sensitivitet – evnen til å reagere. Og ikke minst: en fortsettelse..
Jenny Skumsnes Moe, delegat fra Hamar bispedømme

Vi må lytte til de unge fordi de er en viktig del av vår kirke i dag, ikke fordi de en gang skal ta over. Og det skjer mye godt med ungdomsting og ungdomsråd som bispedømmerådene og kirkerådet faktisk tar på alvor.
Men det er viktig at de noe eldre av oss alltid er bevisst at de yngres indre landskap ikke er som vår generasjons, den kulturelle arven er ikke den samme, ikke livsstilen heller, den musikken og de ordene som har satt spor i deres sinn, er helt andre enn de som ble spilt og fortalt i min ungdom.
Og endelig: De nye generasjoner og deres barn igjen skal be om unnskyldning for tidligere tiders, for min generasjons holdninger, slik vi har opplevd at både det norske samfunn generelt og kirken mer spesifikt har måttet gjøre. For oss alle må det være viktig å være i forkant,å spørre: I hvilke saker, hvilke områder, er det at morgendagen vil si at nettopp vi, vår generasjon tok feil? Og - kan vi gjøre noe med det? Nå?