2009 - HVORDAN BLIR DET?
2009 blir året da virkningene av finanskrisen for fullt sprer seg til det som i fagsjargongen kalles «realøkonomien», den virkelige økonomien: Produksjonen av varer og tjenester og arbeidsmarkedet. Vi er på vei mot et kraftig tilbakeslag i verdensøkonomien, antagelig det sterkeste siden 1930-tallet.
Ola Storeng, økonomiredaktør i Aftenposten
Folk vil tro mange ting hvis de har inntrykk av at de rike og berømte også tror på dem. Men deres tro kan fort endres hvis klart synlige hendelser motbeviser troen.Det er det som skjer nå, og 2009 vil bli egt årpreget av en enda dypere depresjon.
Robert J. Shiller, professor i økonomi, Yale University, i Dagens Næringsliv
La 2009 bli året der vi gjør mer for dem som har falt utenfor, og gleder oss over alle dem som får til noe, enten de er rike eller fattige. Det er den absolutte fremgangen som teller. Alt annet er misunnelse.
Nikolai Astrup, nestleder Oslo Høyre, i Dagsavisen
Så lenge det er Hamas israelerne slåss mot, er det dessverre liten grunn til å tro at Obama vil bruke den politiske knyttneven, det vil han heller ikke få aksept for hos sine velgere.
<Jan Erik Smilden i Dagbladet
Konkurser, avvikling, likviditetskollapser og skrikende behov for emisjoner på ekstremt lave kurser vil prege både 2009 og 2010- Det vil ikke bli bedre, men verre.
Trygve Hegnar i Finansavisen
Det rare er at folk har tro på egen økonomi, men ikke på naboens.
Erik Øye, Prognosesenteret, til Bergens Tidende
Sliter du på børsen? Bli fisker!
Finansavisen
La 2009 bli året vi satte utlånsspekulantene i bånd.
Mari Sund Morken i Klassekampen
Etter alt å dømme kommer mange tusen her hjemme til å miste jobben i det året vi nå går inn i. Det vil sette mange enkeltmennesker og familier på harde prøver. Anslagsvis ett hundre tusen arbeidsledige vil også stille nye krav til alle som ikke rammes direkte. Solidaritet i arbeidsliv og omtanke i sosiale relasjoner blir viktige egenskaper.
Fædrelandsvennen
Er det en ting 2008 har lært oss,så er det at lynet faktisk kan slå ned i dassen.
Ørnulf Hjertenes i Bergens Tidende
Markedet kan være en god tjener, men det er ingen god herre.
Dagfinn Høybråten,KrF-leder
2009 kan bli året for dem som tør og vil ta politiske grep for å løse samfunnsmessige utfordringer folk opplever i hverdagen
Klassekampen
De største problemene får uansett verdens fattige, som ikke har det samme sikkerhetsnettet som oss når jobbene forsvinner og vi kan få nok med å passe på oss selv.
Geir Arne Bore, Drammens Tidende
2009 bør bli det året betenkeligheter om skattelettelser og regelendringer legges til side. Alt som kan gi draghjelp, bør nå tas i bruk.
Dagens Næringsliv
2009 er året for å pleie parforholdet.Når boligprisene faller så mye, er det opplagt at de økonomiske utfordringene ved et brudd vil bli stor.
Trude Marit Risnes, leder for personellmarkedet i Nordea
I dag er det mest sannsynlig at Norge får en mindretallsregjering med Arbeiderpartiet, uten SV og Senterpartiet.
Gunnar Okstad i Adresseavisen
Det tradisjonelle, internasjonale politiske system, med FN og de andre internasjonale organisasjoner i spissen, får nok å gjøre også i 2009. Ikke minst 60-åringen NATO.
Kjell Dragnes, utenriksredaktør i Aftenposten
Det som er helt sikkert er at et enøyd fokus på inflasjonen nikke vil avverge fremtidige renteskapte bobler.
Heikki Holmås, finanspolitisk talsmann for SV, i Klassekampen
I tida som kommer må det virkelig stilles krav om at verdens ledere må vise klimaansvar.
Erik Sagflaat i Dagsavisen
Det verste som kan skje i 2009 er at folk som gårtil stortingsvalg på fremmedfrykt vil styrkes stort.
Emilie Ekeberg, leder Attac Norge, til Klassekampen
Det verste som kan skje i 2009 er at Fremskrittspartier kommer til makta i stortingsvalget.
Alli Keskitaalo, tidl. president i Sametinget
Det verste som kan skje er at kometene tar oos på et blunk.
Nils Rune Langeland, historiker
Det beste som kan skje i 2009 er at Johan Galtung får fredsprisen-
Bodil Cappelen, billedkunstnerVi gler oss til 2009.
Askøyværingen
Befatt deg aldri med spådommer. Hvis du spår galt, er det ingen som glemmer det, og spår du riktig, er det ingen som husker det.
Josh Billings
TILBAKEBLIKK
Når støvsugerselgerne har overtatt direktørjobben i Hydro og jobbene som bankrådgivere, er det ikke rart det ble finanskrise.
Erik Sture Larre, aksjeveteran (94), til Aftenposten
Du biske breiflabb for et næringslivsår.
Fædrelandsvennen
Et grunnleggende problem er at alle som investerer i finansmarkedene føler seg
smartere og smarteree når de over tid har tjent penger.
Halvor Mehlum, professor i økonomi, UiO, til Klassekampen
BILL.MRK."PERSONLIG" 2009
Jeg vil skrive litt mindre og leve litt mer.
Unni Lindell,forfatter, til Dagbladet
Ikke sette tomme melke- og juicekartonger tilbake i kjøleskapet, samt prøve å ikke åpne mer enn en sigarettpakke i slengen.
Anne B. Ragde, forfatter
Jeg vil ikke slutte å drikke rødvin.
Elisabeth Andreassen, artist
I 2009 har jeg tenkt å fortsette med å følge Kardemommeloven.
Knut Joner, skuespiller
Jeg skal prøve å få mer tid til å være bestemor.
Ellen Horn, teatersjef
Til de som kan bli arbeidsledige i 2009: Ta mer utdannelse.
Tora Aasland, statsråd for forskning og høyere utdannelse, i Aftenposten
onsdag 31. desember 2008
tirsdag 30. desember 2008
Mer kommersiell journalistikk?
Er norske redaktører blitt svært gode i å konstruere journalistiske motiver for publisering av saker som er utelukkende kommersielt motivert? Frode Nakkim – senior kommunikasjonsrådgiver, 20/20 Communications tidligere journalist og nyhetssjef i VG – påstår dette i en interessant og ganske tankevekkende kronikk i Aftenposten. Han postulerer at når opplagstallene faller, tyr norske redaksjoner til ytterligere kommersielle virkemidler.Og han spør:Kan det hende avisenes nedtur har noe med journalistikken å gjøre?
Nakkim har nok mye rett i at når en for stor andel av journalistikken til forveksling ligner underholdning, og underholdningsbehovet blir dekket andre steder, er det kanskje ikke så rart at leserne velger annerledes. Salgbarhet er gradvis blitt et mer åpenlyst og akseptert kriterium for redaksjonelle avgjørelser. Samtidig er han som de fleste mediekommentatorer preget av tunnelsyn med enormt fokus på mediemiljøet i Oslo (jeg gjør her et stort unntak for min gamle medarbeider Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad, det er ingen som med tyngde bedre vurderer både mediene i Oslo og distrikts-Norge). De fire eksemplene Nakkim trekker frem er alle hentet fra Dagbladet og VG, men smittefaktoren er ikke blitt mindre med årene.Ikke minst gjelder det presentasjonsjournalistikken, typografiske virkemidler og billedbruk.
Nakkim mener at papiravisens overlevelsesstrategi ligger i å tone ned det overfladiske. Blir ”vesentlighet og etterrettelighet rettesnor i det daglige redaksjonsarbeidet, også på desken, kan avisene i det minste tilpasse seg restene av sitt tidligere marked”.
Selv om kriteriene for utvelgelse av stoff og bruk av virkemidler enkelte ganger kan diskuteres sterkt, mener jeg nok at grunnlaget for norske mediers journalistiske virksomhet er at man forsøke å finne og formidle sannheten. Mottoet bør være: Alt du formidler skal etter beste evne være sant – men du skal ikke formidle alt som er sant, det skal være aktverdige grunner for å gjøre det.
Aktverdighetskravet er redusert. Her er det behov for at redaktører ikke bare strekker grenser,men også setter grenser. Men hva er egentlig sannhet? Noen av oss tror det er selve sannheten når Jesus sier: Ergo sum via, veritas et vita – Jeg er veien, sannheten og livet. Andre vil synes dette er løgn og opium for folkket. Er det sant at 1+1 = 2? Bare i titallsystemet, i totallsystemet er 1+ 1 = 10, 1+1+1= 11. Er Hamas en terroristorganisasjon eller frigjøringsbevegelse? Kanskje skulle vi tenke mer over Platons ord: Sannheten – vårt adelsmerke så lenge vi aner den, men vår splint i øyet når vi tror å ha funnet den.
Selv på sitt beste formidler norske medier bare deler av sannheten, og da helst de mer spektakulære sider. Man snakker med rette om mediepress,om overdekning i enkelte saker,om personjakt. Ja! Men kanskje henger dette også sammen med at vi elsker å moralisere, noe som opplagt har med en likhetsideologi å gjøre, noe man finner mye mindre av i mange andre land.
Norske ledere skal ligne på folk flest, på samme tid som de skal være ”bedre”, og mer moralske. Litt på samme måte som elever ikke forventer å se sin lærer full eller i slåsskamp, forventer velgerne at ledere skal være moralsk plettfrie. De skal være ”best blant likemenn”. De skal ikke nyte alkohol i timene før de skal på Stortingets talerstol, de skal ikke fyllekjøre, ikke lyve, ikke betale hushjelper svart, de skal ikke leie ut husvære der det mangler godkjennelse, de skal ikke tjene penger ved hjelp av barnearbeid i land som ligger langt borte, og de skal slett ikke leve annerledes enn de lærer.
Vi venter at ledere skal være folkelige, samtidig som vi venter at de ikke skal gjøre de feilene folk flest gjør. De skal være våre like, men likevel bedre.
I flere store saker kan vi finne klare overtredelser av presseetikken, og ja, salgbarhet er kanskje også med i vurderingene. Men samtidig bidrar en omfattende dekning til å opprettholde Norge som et egalitært land, hvor budskapet er at ”elitene” ikke skal kunne rotte seg sammen og begå lovbrudd uten å bli ”tatt” for det. Det spørsmål som opptar folk mest, er hvorvidt de som er rike og berømte skal få fordeler allminnelige folk ikke får. Flere slike saker som nok har vært en stor belastning for de impliserte og deres nærmeste har nok samtidig bidratt til å opprettholde moralen i det norske samfunnet ved å propagandere for at det skal være likhet for loven.
Saklighet og omtanke er sentrale begreper i presseetikken. Det er ikke likegyldig hvordan en sak presenteres. Det er ikke uten videre lov å forskyve målestokken for det som er stort og for det som er smått. Står dimensjoneringen i forhold til sakens faktiske innhold og samfunnsbetydning? Medfører den unødige belastninger og skadevirkninger for den som omtales?
Til tross for at det finnes spekulative sider i presentasjonen av store saker, vil det være ensidig og høyst urettferdig bare å fokusere på disse. Avsløringer i media har spilt en viktig rolle ved å stimulere til offentlig debatt i forhold til hvordan makt blir oppnådd og utøvd, om standarden for oppførsel i offentlig liv, og om hvordan de som utøver makt (politikere, byråkrater, næringslivsledere osv ) er ansvarlige for sine handlinger og beslutninger overfor folket.
Medias innsats i enkeltsaker har i mange tilfeller vært en utløsende faktor for å hindre urett og rette opp feilaktige disposisjoner i samfunnet. Og ikke minst de to løssalgavisene som Nakkim nevner i sin kronikk, har gang på gang gjort en fortjenstfull innsats i slike sammenhenger.
Noe av det utfordrende ved våre dagers mediesamfunn er utvidelsen av det offentlige rom – både på vondt og godt. Denne utvidelsen har skjedd ved at større deler av folks privatsfære, eller kanskje heller personlige sfære, blir omtalt og beskrevet.
Mye av dette blir sett på som viktig og vesentlig stoff. Som for eksempel reportasjer om ulike mellommenneskelige forhold. En del av den personlige sfære som det tidligere ikke var vanlig å skrive om, blir nå løftet frem i det offentlige rom, og folk står frem med sine problemer, sine sykdommer, sine skilsmisser, sin sorg.
Det kan være til stor hjelp for mange at media på en helt annen måte enn før gir også menneskelig problemer et ansikt, ved å presentere enkeltpersoners livssituasjon. Dette har ført til at den virkelighet media formidler,har blitt mer mangfoldig enn før. Livet og sannheten, slik de fremstår i media, har fått flere fasetter.
Denne åpenheten er på mange måter svært bra, men den øker samtidig faren for at media tråkker over vare personlige grenser. Når mange vil ”stå frem” må man stundom beskytte enkelte mot seg selv. I pressens etikkbibel står det: ”Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft”.
Maktkritiske media må være kritisk også til egen maktbruk. Journalister og redaktører burde vite av erfaring at nyhetsmedienes journalistikk aldri er et passivt speilbilde. Nyheter representerer et utvalg av mulige historier, de presenteres med en vinkling som fremhever visse aspekter ved historien og underkjenner andre, de settes inn i en ramme som gjør nyhetene begripelige og som påvirker publikums tolkning av hva som er viktig, relevant og vesentlig. Faktorer som publikumsorientering, markedsinteresser og politisk orientering influerer også på slike valg.
Uavhengighet og etterrettelighet sitter nok fremdeles sterkt i den journalistiske ryggmarg. Men empati er ikke noe journalistisk fag, til tross for at medienes virksomhet handler om forhold til mennesker. Man blir lett for varme i hodet og for kalde i hjertet når de store scoopene er innen rekkevidde, ikke alltid flinke nok til å vurdere den belastning et stort omfang, en tøff tone og en nærgående metode påfører de som utsettes for slik journalistikk. Og om belastningen står i forhold til sakens alvor.
Det er et akutt behov for en presse som kan stille ubehagelige spørsmål. Det vi trenger, er en enda bedre presse. Og vi trenger journalister, kommentatorer og redaktører som tør være forsiktigere med de feteste typene, som tør vente med å trekke konklusjoner, og som tør å være Djevelens advokat overfor seg selv. Først da kan vi bedre ivareta den mentale helse både til dem som skriver, og til dem det blir skrevet om.
Det er viktigere enn noen gang å sette søkelys på hvordan mediene selv oppfyller sin rolle. Og dette kan ikke bare bety at det skal nedsettes en granskingskommisjon i ny og ne, men at det løpende i pressen må settes søkelys på hvordan pressen selv ivaretar sin rolle. I så måte synes jeg Bergens Tidende er forbilledlig når den som eneste norske avis har innført en ordning med et medieombud. Terje Angelshaug har en ukentlig spalte der avisens behandling av ulike saker vurderes med uavhengighet og integritet.
I tillegg til alle viktige ord om medias samfunnsrolle og behovet for kritisk journalistikk som skal rette opp urett, forsømmelser og feilaktige disposisjoner, anbefaler jeg i alt journalistisk virke å ta med seg ordene i Fil.4.8: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det!
Nakkim har nok mye rett i at når en for stor andel av journalistikken til forveksling ligner underholdning, og underholdningsbehovet blir dekket andre steder, er det kanskje ikke så rart at leserne velger annerledes. Salgbarhet er gradvis blitt et mer åpenlyst og akseptert kriterium for redaksjonelle avgjørelser. Samtidig er han som de fleste mediekommentatorer preget av tunnelsyn med enormt fokus på mediemiljøet i Oslo (jeg gjør her et stort unntak for min gamle medarbeider Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad, det er ingen som med tyngde bedre vurderer både mediene i Oslo og distrikts-Norge). De fire eksemplene Nakkim trekker frem er alle hentet fra Dagbladet og VG, men smittefaktoren er ikke blitt mindre med årene.Ikke minst gjelder det presentasjonsjournalistikken, typografiske virkemidler og billedbruk.
Nakkim mener at papiravisens overlevelsesstrategi ligger i å tone ned det overfladiske. Blir ”vesentlighet og etterrettelighet rettesnor i det daglige redaksjonsarbeidet, også på desken, kan avisene i det minste tilpasse seg restene av sitt tidligere marked”.
Selv om kriteriene for utvelgelse av stoff og bruk av virkemidler enkelte ganger kan diskuteres sterkt, mener jeg nok at grunnlaget for norske mediers journalistiske virksomhet er at man forsøke å finne og formidle sannheten. Mottoet bør være: Alt du formidler skal etter beste evne være sant – men du skal ikke formidle alt som er sant, det skal være aktverdige grunner for å gjøre det.
Aktverdighetskravet er redusert. Her er det behov for at redaktører ikke bare strekker grenser,men også setter grenser. Men hva er egentlig sannhet? Noen av oss tror det er selve sannheten når Jesus sier: Ergo sum via, veritas et vita – Jeg er veien, sannheten og livet. Andre vil synes dette er løgn og opium for folkket. Er det sant at 1+1 = 2? Bare i titallsystemet, i totallsystemet er 1+ 1 = 10, 1+1+1= 11. Er Hamas en terroristorganisasjon eller frigjøringsbevegelse? Kanskje skulle vi tenke mer over Platons ord: Sannheten – vårt adelsmerke så lenge vi aner den, men vår splint i øyet når vi tror å ha funnet den.
Selv på sitt beste formidler norske medier bare deler av sannheten, og da helst de mer spektakulære sider. Man snakker med rette om mediepress,om overdekning i enkelte saker,om personjakt. Ja! Men kanskje henger dette også sammen med at vi elsker å moralisere, noe som opplagt har med en likhetsideologi å gjøre, noe man finner mye mindre av i mange andre land.
Norske ledere skal ligne på folk flest, på samme tid som de skal være ”bedre”, og mer moralske. Litt på samme måte som elever ikke forventer å se sin lærer full eller i slåsskamp, forventer velgerne at ledere skal være moralsk plettfrie. De skal være ”best blant likemenn”. De skal ikke nyte alkohol i timene før de skal på Stortingets talerstol, de skal ikke fyllekjøre, ikke lyve, ikke betale hushjelper svart, de skal ikke leie ut husvære der det mangler godkjennelse, de skal ikke tjene penger ved hjelp av barnearbeid i land som ligger langt borte, og de skal slett ikke leve annerledes enn de lærer.
Vi venter at ledere skal være folkelige, samtidig som vi venter at de ikke skal gjøre de feilene folk flest gjør. De skal være våre like, men likevel bedre.
I flere store saker kan vi finne klare overtredelser av presseetikken, og ja, salgbarhet er kanskje også med i vurderingene. Men samtidig bidrar en omfattende dekning til å opprettholde Norge som et egalitært land, hvor budskapet er at ”elitene” ikke skal kunne rotte seg sammen og begå lovbrudd uten å bli ”tatt” for det. Det spørsmål som opptar folk mest, er hvorvidt de som er rike og berømte skal få fordeler allminnelige folk ikke får. Flere slike saker som nok har vært en stor belastning for de impliserte og deres nærmeste har nok samtidig bidratt til å opprettholde moralen i det norske samfunnet ved å propagandere for at det skal være likhet for loven.
Saklighet og omtanke er sentrale begreper i presseetikken. Det er ikke likegyldig hvordan en sak presenteres. Det er ikke uten videre lov å forskyve målestokken for det som er stort og for det som er smått. Står dimensjoneringen i forhold til sakens faktiske innhold og samfunnsbetydning? Medfører den unødige belastninger og skadevirkninger for den som omtales?
Til tross for at det finnes spekulative sider i presentasjonen av store saker, vil det være ensidig og høyst urettferdig bare å fokusere på disse. Avsløringer i media har spilt en viktig rolle ved å stimulere til offentlig debatt i forhold til hvordan makt blir oppnådd og utøvd, om standarden for oppførsel i offentlig liv, og om hvordan de som utøver makt (politikere, byråkrater, næringslivsledere osv ) er ansvarlige for sine handlinger og beslutninger overfor folket.
Medias innsats i enkeltsaker har i mange tilfeller vært en utløsende faktor for å hindre urett og rette opp feilaktige disposisjoner i samfunnet. Og ikke minst de to løssalgavisene som Nakkim nevner i sin kronikk, har gang på gang gjort en fortjenstfull innsats i slike sammenhenger.
Noe av det utfordrende ved våre dagers mediesamfunn er utvidelsen av det offentlige rom – både på vondt og godt. Denne utvidelsen har skjedd ved at større deler av folks privatsfære, eller kanskje heller personlige sfære, blir omtalt og beskrevet.
Mye av dette blir sett på som viktig og vesentlig stoff. Som for eksempel reportasjer om ulike mellommenneskelige forhold. En del av den personlige sfære som det tidligere ikke var vanlig å skrive om, blir nå løftet frem i det offentlige rom, og folk står frem med sine problemer, sine sykdommer, sine skilsmisser, sin sorg.
Det kan være til stor hjelp for mange at media på en helt annen måte enn før gir også menneskelig problemer et ansikt, ved å presentere enkeltpersoners livssituasjon. Dette har ført til at den virkelighet media formidler,har blitt mer mangfoldig enn før. Livet og sannheten, slik de fremstår i media, har fått flere fasetter.
Denne åpenheten er på mange måter svært bra, men den øker samtidig faren for at media tråkker over vare personlige grenser. Når mange vil ”stå frem” må man stundom beskytte enkelte mot seg selv. I pressens etikkbibel står det: ”Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft”.
Maktkritiske media må være kritisk også til egen maktbruk. Journalister og redaktører burde vite av erfaring at nyhetsmedienes journalistikk aldri er et passivt speilbilde. Nyheter representerer et utvalg av mulige historier, de presenteres med en vinkling som fremhever visse aspekter ved historien og underkjenner andre, de settes inn i en ramme som gjør nyhetene begripelige og som påvirker publikums tolkning av hva som er viktig, relevant og vesentlig. Faktorer som publikumsorientering, markedsinteresser og politisk orientering influerer også på slike valg.
Uavhengighet og etterrettelighet sitter nok fremdeles sterkt i den journalistiske ryggmarg. Men empati er ikke noe journalistisk fag, til tross for at medienes virksomhet handler om forhold til mennesker. Man blir lett for varme i hodet og for kalde i hjertet når de store scoopene er innen rekkevidde, ikke alltid flinke nok til å vurdere den belastning et stort omfang, en tøff tone og en nærgående metode påfører de som utsettes for slik journalistikk. Og om belastningen står i forhold til sakens alvor.
Det er et akutt behov for en presse som kan stille ubehagelige spørsmål. Det vi trenger, er en enda bedre presse. Og vi trenger journalister, kommentatorer og redaktører som tør være forsiktigere med de feteste typene, som tør vente med å trekke konklusjoner, og som tør å være Djevelens advokat overfor seg selv. Først da kan vi bedre ivareta den mentale helse både til dem som skriver, og til dem det blir skrevet om.
Det er viktigere enn noen gang å sette søkelys på hvordan mediene selv oppfyller sin rolle. Og dette kan ikke bare bety at det skal nedsettes en granskingskommisjon i ny og ne, men at det løpende i pressen må settes søkelys på hvordan pressen selv ivaretar sin rolle. I så måte synes jeg Bergens Tidende er forbilledlig når den som eneste norske avis har innført en ordning med et medieombud. Terje Angelshaug har en ukentlig spalte der avisens behandling av ulike saker vurderes med uavhengighet og integritet.
I tillegg til alle viktige ord om medias samfunnsrolle og behovet for kritisk journalistikk som skal rette opp urett, forsømmelser og feilaktige disposisjoner, anbefaler jeg i alt journalistisk virke å ta med seg ordene i Fil.4.8: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det!
Regjeringens karakterbok
Er det mulig å vurdere en statsråds innsats objektivt? Evnen til å være pådriver både innen eget departement, hos stats- og finansminister og i regjeringen som helhet? Kjapphet til å ta fange opp aktuelle problemstillinger, sluse dem inn i administrasjonen og solid saksbehandling før man går ut offentlig med klare og velbegrunnede forslag? Eller er det slik at det er de flyktige øyeblikksreaksjoner og kåte medieutspill som fanger oppmerksomheten?
Er det de store og spektakulære sakene som får oppmerksomheten, mens de mange,mange små som betyr en bedring i forholden for utsatte grupper vanskelig vinner frem på førstesider og tv-skjerm?
Finnes det noe annet grunnlag for vurdering enn det man ser og hører,og hvor godt er dette som bakgrunnsmateriale for egne meninger,for å forstå? Er mediene like interesserte i alle typer saker? Er det kanskje slik at problemstillinger som fornyings- og adminstrasjonsministeren, landbruksministeren og fiskeriministeren steller med, for journalister er lite sexy i forhold til hyttebrygger, verbale oppgjør etter bordtennis-opplegg, saker som vekker strid? Hender det at man lar seg fascinere mer av statsråders evne til dyktighet i det politiske spill enn deres evne til langsiktig strategisk tenkning?
Og slik kunne en dåre fortsette å spørre, og må uansett svar konkludere med at objektive karaktermål for statsråders virke finnes ikke. Journalister som til
daglig arbeider med politiske spørsmål, og aktører i nærings- og organisasjonsliv, forutsettes å ha bred oversikt over året 2008. Men det er mulig å skjønne de som stusser når vanlige meningsmålte nordmenn føler seg kvalifisert til uttale seg om hva som er best av amerikanske eller svenske jagerfly, når selv medlemmer av forsvarskomiteen synes det beslutningsgrunnlag de har fått er svært ufullstendig.
Like fullt, karakterer settes, presenteres og kommenteres, og totalen er trolig rimelig dekkende når en har i mente at det bare dreier seg om mer eller
mindre kvalifisert synsing.
Jeg har samlet fem karakterbøker, og vurderingene er gjort både av enkeltpersoner (Stein Kåre Kristiansen i TV2)og samlede politiske redaksjoner. Aftenposten bruker de halvårlige undersøkelser der Respons spør rundt 1000 velgere (derav desimaltallene), mens Adresseavisen oppgir at redaksjonen har rådført seg med aktører fra politikk og samfunnsliv.
Slik ser da regjeringens karakterbok ut, med enkeltvurderinger og min utregning av gjennomsnittskarakter(enkeltkarakterene er alle fra 1-6 og er i rekkefølge TV2, Aftenposten, Dagbladet, Dagsavisen og Adresseavisen):
1. Jonas Gahr Støre (5-4,9-5-5-5) 5,0
2. Jens Stoltenberg (4-4,1-5-5-5) 4,6
3. Bjarne Håkon Hanssen (5-3,7-4-5-5) 4,5
4. Trond Giske (5-3,4-5-4-5) 4,5
5. Kristin Halvorsen ( 33-3,5-5-4-5) 4,1
6. Knut Storberget (3-3,6-4-5--4) 3,9
7. Erik Solheim (2-3,8-5-4-4) 3,8
8. Anne-Grethe Strøm-Erichsen (4-3,4-4-3-4) 3,7
9. Liv Signe Navarsete (4-3,4-3-3-4) 3,5
10. Anniken Huitfeldt (2-3,3-3-4-4) 3,3
11. Magnhild Meltveit Kleppa (2-3,2-4-4-3) 3,2
12. Bård Vegar Solhjell (3-3,4-4-3-3) 3,2
13. Dag Terje Andersen (3-3,2-3-2-2) 2,6
14. Helga Pedersen (1-3,3-2-3-3) 2,5
14. Terje Riis-Johansen (2-3,3-3-2-2) 2,5
16. Sylvia Brustad (1-2.8-4-2-2) 2,4
17. Tora Aasland (1-3,0-3-3-1) 2,2
18. Heidi Grande Røis (2-2,9-2-2-2) 2,2
19. Lars Peder Brekk (1-3,0-2-2-2) 2,0
TV2 er klart strengest, med et gjennomsnitt for regjeringens medlemmer på 2,8, mens Dagbladet er snilleste sensor med 3,7. De tre andre ligger helt likt i midten med 3,4.
Regjeringens A-lag utgjør etter dette Stoltenberg, Støre, Halvorsen, Hanssen og Giske, med klar avstand til Storberget, Solheim, Strøm-Erichsen og Navarsete. En tredje gruppe er Huitfeldt, Kleppa og Solhjell, mens karaktersetterne synes det er rom for klare forbedringer hos Andersen, Riis-Johansen, Pedersen, Brustad, Aasland, Grande-Røis og Brekk.
Er det de store og spektakulære sakene som får oppmerksomheten, mens de mange,mange små som betyr en bedring i forholden for utsatte grupper vanskelig vinner frem på førstesider og tv-skjerm?
Finnes det noe annet grunnlag for vurdering enn det man ser og hører,og hvor godt er dette som bakgrunnsmateriale for egne meninger,for å forstå? Er mediene like interesserte i alle typer saker? Er det kanskje slik at problemstillinger som fornyings- og adminstrasjonsministeren, landbruksministeren og fiskeriministeren steller med, for journalister er lite sexy i forhold til hyttebrygger, verbale oppgjør etter bordtennis-opplegg, saker som vekker strid? Hender det at man lar seg fascinere mer av statsråders evne til dyktighet i det politiske spill enn deres evne til langsiktig strategisk tenkning?
Og slik kunne en dåre fortsette å spørre, og må uansett svar konkludere med at objektive karaktermål for statsråders virke finnes ikke. Journalister som til
daglig arbeider med politiske spørsmål, og aktører i nærings- og organisasjonsliv, forutsettes å ha bred oversikt over året 2008. Men det er mulig å skjønne de som stusser når vanlige meningsmålte nordmenn føler seg kvalifisert til uttale seg om hva som er best av amerikanske eller svenske jagerfly, når selv medlemmer av forsvarskomiteen synes det beslutningsgrunnlag de har fått er svært ufullstendig.
Like fullt, karakterer settes, presenteres og kommenteres, og totalen er trolig rimelig dekkende når en har i mente at det bare dreier seg om mer eller
mindre kvalifisert synsing.
Jeg har samlet fem karakterbøker, og vurderingene er gjort både av enkeltpersoner (Stein Kåre Kristiansen i TV2)og samlede politiske redaksjoner. Aftenposten bruker de halvårlige undersøkelser der Respons spør rundt 1000 velgere (derav desimaltallene), mens Adresseavisen oppgir at redaksjonen har rådført seg med aktører fra politikk og samfunnsliv.
Slik ser da regjeringens karakterbok ut, med enkeltvurderinger og min utregning av gjennomsnittskarakter(enkeltkarakterene er alle fra 1-6 og er i rekkefølge TV2, Aftenposten, Dagbladet, Dagsavisen og Adresseavisen):
1. Jonas Gahr Støre (5-4,9-5-5-5) 5,0
2. Jens Stoltenberg (4-4,1-5-5-5) 4,6
3. Bjarne Håkon Hanssen (5-3,7-4-5-5) 4,5
4. Trond Giske (5-3,4-5-4-5) 4,5
5. Kristin Halvorsen ( 33-3,5-5-4-5) 4,1
6. Knut Storberget (3-3,6-4-5--4) 3,9
7. Erik Solheim (2-3,8-5-4-4) 3,8
8. Anne-Grethe Strøm-Erichsen (4-3,4-4-3-4) 3,7
9. Liv Signe Navarsete (4-3,4-3-3-4) 3,5
10. Anniken Huitfeldt (2-3,3-3-4-4) 3,3
11. Magnhild Meltveit Kleppa (2-3,2-4-4-3) 3,2
12. Bård Vegar Solhjell (3-3,4-4-3-3) 3,2
13. Dag Terje Andersen (3-3,2-3-2-2) 2,6
14. Helga Pedersen (1-3,3-2-3-3) 2,5
14. Terje Riis-Johansen (2-3,3-3-2-2) 2,5
16. Sylvia Brustad (1-2.8-4-2-2) 2,4
17. Tora Aasland (1-3,0-3-3-1) 2,2
18. Heidi Grande Røis (2-2,9-2-2-2) 2,2
19. Lars Peder Brekk (1-3,0-2-2-2) 2,0
TV2 er klart strengest, med et gjennomsnitt for regjeringens medlemmer på 2,8, mens Dagbladet er snilleste sensor med 3,7. De tre andre ligger helt likt i midten med 3,4.
Regjeringens A-lag utgjør etter dette Stoltenberg, Støre, Halvorsen, Hanssen og Giske, med klar avstand til Storberget, Solheim, Strøm-Erichsen og Navarsete. En tredje gruppe er Huitfeldt, Kleppa og Solhjell, mens karaktersetterne synes det er rom for klare forbedringer hos Andersen, Riis-Johansen, Pedersen, Brustad, Aasland, Grande-Røis og Brekk.
mandag 29. desember 2008
Av helgens lesning
* Midt-Østen: Motstridende signaler
* Eksperter og kriser
* Eliten styrer
* Ytringsfridom og klokskap
* Politikk og spådom
* Makt og avmakt
* Bill.mrk. "Personlig"
* Etisk kart og kompass
MIDT-ØSTEN: MOTSTRIDENDE SIGNALER
Israel sender på en måte motstridende signaler når landet på den ene siden åpner grenseovergangen for høyst tiltrengte forsyninger, og samtidig diskuterer en større militæraksjon mot det samme området.
Aftenposten
Vi skal igjen innlede et forsvarssamarbeid med terroriststaten, ved sammen å utvikle kampflyet JSR. Det er jageren som i mmorgen skal fly lavt over palestinske hus i Gaza og slippe bomber over uskyldige sivile. Klassekampen
Som alltid går det mye verre ut over palestinerne enn over israelerne. Rakettene som militante palestinere sender mot Israel, gjør riktignok en viss skade og sprer frykt i de områder av Israel de helst når. Men de gjør ingen som helst militær nytte, og de tar få liv. Stavanger Aftenblad
Olmert, Livni og Barak lytter kun til USA. Der vil de ha støtte nesten alltid uansett. Harald Berg Sævareid i VG
Så forfærdende billederne fra Gaza i disse døgn forekommer, så nødvendigt er det konstant at holde sig konfliktens rødder for øje. Israel - omgivet af fjender, som vil fjerne den jødiske stat fra landkortet - befinder sig i en overlevelseskamp. Dét er udgangspunktet. Jyllandsposten
The the western Negev, who have lived in fear on a daily basis, petrified elementary school children, and the constant violation of a soverign state's territory - these are what provide legitimacy for the operation. But understanding is no substitute for wisdom, and the inherent desire for retribution does not necessarily have to blind us to the view from the day after. Haaretz, Israel
If we accept – by silence or without questioning – that anything and everyone can be defined as "terrorist infrastructure", then we are designating all civilians in Gaza as being targets. And the targeting continues. Andrea Becker, The Guardian
Israelerne bør minnes om at deres egen motstandskamp, som foregikk med liknende virkemidler som Hamas i dag bruker. Dagbladet
From the perspective of the israelian government the ideal moment to strike was now.Better to finish this operation before Barack Obama arrives at the White House promising to take a fresh look at Middle East peacemaking. The Times
Det er bare amerikansk medvirkning og press overfor begge parter som kan skape bevegelse i retning av en fredsløsning. VG
Hamas placerar regelmässigt sina strategiska mål ibland civilbefolkningen och missar aldrig en chans att påtala antalet döda för världen. De vet att förlorade liv, israeliska som palestinska, kommer att läggas Israel till last. Det är bara av Israel vi förväntar oss ånger inför släckta liv. Svenska Dagbladet
Hamas er en ønskemotstander for alle israelere som har som filosofi at hardt skal møtes med hardt. Bergens Tidende
Hamas kan neppe stansast berre med bombing. Hamas har med vilje plassert sine militære mål midt inne i tette folkekonsentrasjonar. Skal Hamas sin militære kapasitet øydeleggast, må det nok difor ein invasjon til. Det burde Hamas gjere alt for å unngå.
Sunnmørsposten
There has been a nagging sense of uncertainty in the last couple years of whether anyone is really afraid of Israel anymore. The concern is that in the past — perhaps a mythical past — people didn’t mess with Israel because they were afraid of the consequences. Now the region is filled with provocative rhetoric about Israel the paper tiger. This operation is an attempt to re-establish the perception that if you provoke or attack you are going to pay a disproportionate price.
Mark Heller, senior researcher at the Institute for National Security Studies, Tel Aviv University, til New York Times
EKSPERTER OG KRISE Ekspertene som uttaler seg om finanskrisen er så redde for å feile at alle går i flokk. Det er mye bedre å være negativ og ta feil sammen med alle andre, enn å være positiv og være alene om å ta feil.
Kalle Moene, professor i økonomi ved UiO, til VG
Spådommer vil bli grundig lest. Men mindre enn noen gang er det grunn til å ta dem for noe annet enn det de er: Spådommer levert av høyt kompetente personer som har en ting felles: De har ingenting å sammenligne med- De har heller ingen nyttige erfaringer fra tilsvarende kriser, de vet rett og slett ingenting som med noen grad av sikkerhet kan fortelle oss hvordan året 2009 vil utvikle seg - og ende.
Kåre Valebrokk i Aftenposten
Børsanalytikere kan lett bli meteorologer som regner ut morgendagens temperatur med to desimalers dyktighet, uten å få med seg at himmelen faller ned.
Andreas Wiese i Dagbladet
Statsråd Kristin Halvorsen snakket om at grådighetskulturen var skyld i finanskrisen. Mulig at det er noe der, men lederlønningene i Norge har eksplodert under dagens rød-grønne regjering. Hva har statsrådene gjort for å få kontroll over «ukulturen» i norske statsbedrifter? Harald Espelund, ordfører, Frp, i Nationen
Vi kjører renten enda lavere. Det som skje er at vi igjen får en masse misbruk av kapital. Dette er nok en heroinsprøyte i armen på den forgjeldede heronisten. Harald Moræus Hanssen til Finansavisen Nå har pengene tatt makten over samfunnet. I realiteten er det pengene som eier oss. Kredittene fungerer som adsrenalin på kroppen. Det blir som å gå på speed. Per Espen Stoknes, organisasjonspsykolog, til Aftenposten Finanskrisen rammer de fattige i u-land langt hardere enn oss i den rike delen av verden. Når nedgangstider slår inn, og handel og vandel går i stå, kan ikke de gjøre som oss og sløyfe en ferietur, utsette et oppussingsprosjekt eller gå til banken og be om gjeldsforhandlinger. De fattigste av de fattige har ikke noe å saldere på. Nationen
ELITEN STYRER Pressen er i tiltagende grad et instrument for vestlig propaganda, og fungerer som skalkeskjul for en virkelighet der media, nettopp i demokratier, styres av en politisk ideologisk elite med stadig behov for å kontrollere folkeopinionen. Noam Chomsky i "Necessary illusions. Thought control in democratic societies"
Det moderne folkestyret ville neppe bli regnet som et demokrati i antikken fordi maktkonsentrasjonen rundt få partipamper ligner langt mer på et oligarki, altså en styreform der noen få i realiteten styrer. Peter Jones, journalist og forfatter, i BBC History Magazine
Selv om mange kritikere vil være fristet til å feire slutten på "nyliberalismen", gjenstår å se om det som etterfølger denee, er en forbedring. Framvoksende autoritære makter, foreksempel Kina og Russland, har ingen grunn til å bruke sin voksende internasjonale innflytelse til å fremme demokratiet. Michell A. Orenstein, professor, John Hopkins University, i Dagbladet
Hvis europeerne ikke klarer å innse at 1800-tallet er lov er, vil den globale karavanen fortsette å bevege seg inn i det tjueførste århundre uten dem. Joschka Fischer, tidl. tysk utenriksminister, i Dagbladet
De som deltok i 68-opprøret mot elitemakten, er de samme som i dag troner på samfunnsmaktens topp......I dag bevilger fagorganiserte seg gode lønnsoppgjør, mens minstepensjonister og andre grupper konsekvent blir nedgradert. Pensjonsreformen ga over en million kronern i verdi til ansatte i selskaper som har tariffavtaler, men null til resten. Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker, i Aftenposten
Takk og lov for de skapende folk, kunstnere og forskere, som aldri forveksler viktighet med synlighet og som trives med å jobbe langt unna de Oslo-baserte riksmedienes flomlys. Det som er synlig, kan være viktig. Det som er viktig, trenger ikke være synlig. Knut Olav Åmås i Aftenposten
YTRINGSFRIDOM OG KLOKSKAP Vi kan ikkje godta at det vert legitimt å framføre sjikane mot sårbare minoritetar i Noreg, noko jødar diverre framleis er. Ein TV-stasjon bør skjøne at dei er del av ei medieverd utan landegrenser. Ytringsfridom skal brukast med klokskap og respekt, særleg overfor minoritetar. Ole Christian Kvarme,biskop, Trond Bakkevig, prost, Brit Hagen Agøy, leiar i Mellomkyrkjeleg råd, Olav Fykse Tveit, gen. sekr. i Mellomkyrkjeleg råd, i Aftenposten
POLITIKK OG SPÅDOM Oljevirksomheten vil utløse en gullalder i Nord-Norge. Arve Johnsen, tidl. Statoil-sjef
Det vil være politisk selvmord å sitte i en regjering som åpner for leting i nord. Inga Marte Thorkildsen, stortingsrepr. SV, i Nordlys Jeg gikk på en smell da jeg utropte John McCain som vinner av det amerikanskie presidentvalget allerede i mars, og bedre ble det ikke da jeg satset friskt på at Manuela Ramin-Osmundsen kom til å bli Arbeiderpartiets neste kvinnelige statsminister. Olav Brustrup Muller i Klassekampen
Dette vil skje i 2009. Trur eg: Nokon frå Kongo gret i studio til Grosvold. Einar Gelius seier noko dumt. Jens Stoltenberg har lært seg teksten på Internasjonalen. Ein rockefestival går konk. Kjøpefesten held fram.
Finn Tokvam i Bergens Tidende
Overskriften for 2009: Det blir å gjøre samfunnsnyttige ting.
Kristin Halvorsen, finansminister, SV
MAKT OG AVMAKT
Medienes tap av makt skyldes aller mest at mediebrukerne ikke lenger er til å stole på. Dere gjør ikke som dere pleide. Dere driver med nye ting. Det er din pipe mediene prøver å danse etter. Nyt makten.
Andreas Wiese i Dagbladet
Ingenting er mer samfunnsøkonomisk lønnsomt enn forskning i alle dens utgaver. SV har prioritert forskningssatsningen ned i ei tid da den har hatt alle muligheter til å satse tungt på kunnskapsutvikling og forskning.
Odd Einar Dørum, stortingsrepr. Venstre, i Dagbladet
Det vil ofte være lett å finne argumenter for at avlytting og overvåking tjener en aktverdig hensikt i hvert konkrete tilfelle. Men uten tilstrekkelig hensyn til personvernet blir resultatet like fullt en glideflukt inn i et overvåkingssamfunn de færreste ønsker.
Aftenposten
Fortsatt brytes likestillingsloven, og det under en regjering som vil være på førsteplass i likestilling.
Lisbeth Norman, leder i Norsk Sykepleierforbund, til Klassekampen
Vi har skapt et fedmefremmende samfunn. Fortsetter vi slik kommer vi sannsnligvis til å gå til grunne før klimaendringene tar rotta på oss.
Pernille Nylehn, spesialist i allmennmedisin, til Klassekampen
BILL.MRK."PERSONLIG"
Jeg kan ikke huske sist kona mi og jeg drakk alkohol hjemme. Det er ikke for å være dydsmønster, men jeg foretrekker faktisk en farris eller en Pepsi Max.
Arne Scheie til Klassekampen
Jeg får nok ikke husmorprisen på Grünerløkka denne høsten, akkurat.
Kristin Halvorsen til Dagbladet
Jeg ser på meg selv som politikkens Askeladden.
Lars Sponheim, Venstres leder, til Dagsavisen
Journalister er som en ulveflokk som aldri blir mett. Dere hakker på folk. Dere bygger ikke verdier, men bryter ned. Det er så mye negativitet.
Marcel Lelienhof til VG
ETISK KART OG KOMPASS
Intellektuelle generalistar har sjeldan meir enn klisjear å by på når religionen kjem på dagsorden: fnysande avvisingar eller rund aksept. Men ein går lite inn i stoffet. Jan Inge Sørbø, professor, i Stavanger AftenbladAlle mennesker fortjenern det kart og kompass som etisk bevisstgjøring og budskapet som en eldestjerne kan gi oss. Tro og etikk er derfor et lim som kan holde folk og folket sammen.
Per Arne Dahl i Aftenposten
Vi har ikkje vore så visjonære i Norge. Vi har tronge, stoveaktige kyrkjer.
Iver Kleive,organist, til Firda
Eg ønskte meg ein nynorsk bibel av mormor då eg var tjuetre. Heilt sidan då har den fundamentalistiske bibelkrafta verka langt sterkare og farlegare i nynorsk versjon.
Erlend Loe, forfattar, til Nynorsk Tidend
* Eksperter og kriser
* Eliten styrer
* Ytringsfridom og klokskap
* Politikk og spådom
* Makt og avmakt
* Bill.mrk. "Personlig"
* Etisk kart og kompass
MIDT-ØSTEN: MOTSTRIDENDE SIGNALER
Israel sender på en måte motstridende signaler når landet på den ene siden åpner grenseovergangen for høyst tiltrengte forsyninger, og samtidig diskuterer en større militæraksjon mot det samme området.
Aftenposten
Vi skal igjen innlede et forsvarssamarbeid med terroriststaten, ved sammen å utvikle kampflyet JSR. Det er jageren som i mmorgen skal fly lavt over palestinske hus i Gaza og slippe bomber over uskyldige sivile. Klassekampen
Som alltid går det mye verre ut over palestinerne enn over israelerne. Rakettene som militante palestinere sender mot Israel, gjør riktignok en viss skade og sprer frykt i de områder av Israel de helst når. Men de gjør ingen som helst militær nytte, og de tar få liv. Stavanger Aftenblad
Olmert, Livni og Barak lytter kun til USA. Der vil de ha støtte nesten alltid uansett. Harald Berg Sævareid i VG
Så forfærdende billederne fra Gaza i disse døgn forekommer, så nødvendigt er det konstant at holde sig konfliktens rødder for øje. Israel - omgivet af fjender, som vil fjerne den jødiske stat fra landkortet - befinder sig i en overlevelseskamp. Dét er udgangspunktet. Jyllandsposten
The the western Negev, who have lived in fear on a daily basis, petrified elementary school children, and the constant violation of a soverign state's territory - these are what provide legitimacy for the operation. But understanding is no substitute for wisdom, and the inherent desire for retribution does not necessarily have to blind us to the view from the day after. Haaretz, Israel
If we accept – by silence or without questioning – that anything and everyone can be defined as "terrorist infrastructure", then we are designating all civilians in Gaza as being targets. And the targeting continues. Andrea Becker, The Guardian
Israelerne bør minnes om at deres egen motstandskamp, som foregikk med liknende virkemidler som Hamas i dag bruker. Dagbladet
From the perspective of the israelian government the ideal moment to strike was now.Better to finish this operation before Barack Obama arrives at the White House promising to take a fresh look at Middle East peacemaking. The Times
Det er bare amerikansk medvirkning og press overfor begge parter som kan skape bevegelse i retning av en fredsløsning. VG
Hamas placerar regelmässigt sina strategiska mål ibland civilbefolkningen och missar aldrig en chans att påtala antalet döda för världen. De vet att förlorade liv, israeliska som palestinska, kommer att läggas Israel till last. Det är bara av Israel vi förväntar oss ånger inför släckta liv. Svenska Dagbladet
Hamas er en ønskemotstander for alle israelere som har som filosofi at hardt skal møtes med hardt. Bergens Tidende
Hamas kan neppe stansast berre med bombing. Hamas har med vilje plassert sine militære mål midt inne i tette folkekonsentrasjonar. Skal Hamas sin militære kapasitet øydeleggast, må det nok difor ein invasjon til. Det burde Hamas gjere alt for å unngå.
Sunnmørsposten
There has been a nagging sense of uncertainty in the last couple years of whether anyone is really afraid of Israel anymore. The concern is that in the past — perhaps a mythical past — people didn’t mess with Israel because they were afraid of the consequences. Now the region is filled with provocative rhetoric about Israel the paper tiger. This operation is an attempt to re-establish the perception that if you provoke or attack you are going to pay a disproportionate price.
Mark Heller, senior researcher at the Institute for National Security Studies, Tel Aviv University, til New York Times
EKSPERTER OG KRISE Ekspertene som uttaler seg om finanskrisen er så redde for å feile at alle går i flokk. Det er mye bedre å være negativ og ta feil sammen med alle andre, enn å være positiv og være alene om å ta feil.
Kalle Moene, professor i økonomi ved UiO, til VG
Spådommer vil bli grundig lest. Men mindre enn noen gang er det grunn til å ta dem for noe annet enn det de er: Spådommer levert av høyt kompetente personer som har en ting felles: De har ingenting å sammenligne med- De har heller ingen nyttige erfaringer fra tilsvarende kriser, de vet rett og slett ingenting som med noen grad av sikkerhet kan fortelle oss hvordan året 2009 vil utvikle seg - og ende.
Kåre Valebrokk i Aftenposten
Børsanalytikere kan lett bli meteorologer som regner ut morgendagens temperatur med to desimalers dyktighet, uten å få med seg at himmelen faller ned.
Andreas Wiese i Dagbladet
Statsråd Kristin Halvorsen snakket om at grådighetskulturen var skyld i finanskrisen. Mulig at det er noe der, men lederlønningene i Norge har eksplodert under dagens rød-grønne regjering. Hva har statsrådene gjort for å få kontroll over «ukulturen» i norske statsbedrifter? Harald Espelund, ordfører, Frp, i Nationen
Vi kjører renten enda lavere. Det som skje er at vi igjen får en masse misbruk av kapital. Dette er nok en heroinsprøyte i armen på den forgjeldede heronisten. Harald Moræus Hanssen til Finansavisen Nå har pengene tatt makten over samfunnet. I realiteten er det pengene som eier oss. Kredittene fungerer som adsrenalin på kroppen. Det blir som å gå på speed. Per Espen Stoknes, organisasjonspsykolog, til Aftenposten Finanskrisen rammer de fattige i u-land langt hardere enn oss i den rike delen av verden. Når nedgangstider slår inn, og handel og vandel går i stå, kan ikke de gjøre som oss og sløyfe en ferietur, utsette et oppussingsprosjekt eller gå til banken og be om gjeldsforhandlinger. De fattigste av de fattige har ikke noe å saldere på. Nationen
ELITEN STYRER Pressen er i tiltagende grad et instrument for vestlig propaganda, og fungerer som skalkeskjul for en virkelighet der media, nettopp i demokratier, styres av en politisk ideologisk elite med stadig behov for å kontrollere folkeopinionen. Noam Chomsky i "Necessary illusions. Thought control in democratic societies"
Det moderne folkestyret ville neppe bli regnet som et demokrati i antikken fordi maktkonsentrasjonen rundt få partipamper ligner langt mer på et oligarki, altså en styreform der noen få i realiteten styrer. Peter Jones, journalist og forfatter, i BBC History Magazine
Selv om mange kritikere vil være fristet til å feire slutten på "nyliberalismen", gjenstår å se om det som etterfølger denee, er en forbedring. Framvoksende autoritære makter, foreksempel Kina og Russland, har ingen grunn til å bruke sin voksende internasjonale innflytelse til å fremme demokratiet. Michell A. Orenstein, professor, John Hopkins University, i Dagbladet
Hvis europeerne ikke klarer å innse at 1800-tallet er lov er, vil den globale karavanen fortsette å bevege seg inn i det tjueførste århundre uten dem. Joschka Fischer, tidl. tysk utenriksminister, i Dagbladet
De som deltok i 68-opprøret mot elitemakten, er de samme som i dag troner på samfunnsmaktens topp......I dag bevilger fagorganiserte seg gode lønnsoppgjør, mens minstepensjonister og andre grupper konsekvent blir nedgradert. Pensjonsreformen ga over en million kronern i verdi til ansatte i selskaper som har tariffavtaler, men null til resten. Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker, i Aftenposten
Takk og lov for de skapende folk, kunstnere og forskere, som aldri forveksler viktighet med synlighet og som trives med å jobbe langt unna de Oslo-baserte riksmedienes flomlys. Det som er synlig, kan være viktig. Det som er viktig, trenger ikke være synlig. Knut Olav Åmås i Aftenposten
YTRINGSFRIDOM OG KLOKSKAP Vi kan ikkje godta at det vert legitimt å framføre sjikane mot sårbare minoritetar i Noreg, noko jødar diverre framleis er. Ein TV-stasjon bør skjøne at dei er del av ei medieverd utan landegrenser. Ytringsfridom skal brukast med klokskap og respekt, særleg overfor minoritetar. Ole Christian Kvarme,biskop, Trond Bakkevig, prost, Brit Hagen Agøy, leiar i Mellomkyrkjeleg råd, Olav Fykse Tveit, gen. sekr. i Mellomkyrkjeleg råd, i Aftenposten
POLITIKK OG SPÅDOM Oljevirksomheten vil utløse en gullalder i Nord-Norge. Arve Johnsen, tidl. Statoil-sjef
Det vil være politisk selvmord å sitte i en regjering som åpner for leting i nord. Inga Marte Thorkildsen, stortingsrepr. SV, i Nordlys Jeg gikk på en smell da jeg utropte John McCain som vinner av det amerikanskie presidentvalget allerede i mars, og bedre ble det ikke da jeg satset friskt på at Manuela Ramin-Osmundsen kom til å bli Arbeiderpartiets neste kvinnelige statsminister. Olav Brustrup Muller i Klassekampen
Dette vil skje i 2009. Trur eg: Nokon frå Kongo gret i studio til Grosvold. Einar Gelius seier noko dumt. Jens Stoltenberg har lært seg teksten på Internasjonalen. Ein rockefestival går konk. Kjøpefesten held fram.
Finn Tokvam i Bergens Tidende
Overskriften for 2009: Det blir å gjøre samfunnsnyttige ting.
Kristin Halvorsen, finansminister, SV
MAKT OG AVMAKT
Medienes tap av makt skyldes aller mest at mediebrukerne ikke lenger er til å stole på. Dere gjør ikke som dere pleide. Dere driver med nye ting. Det er din pipe mediene prøver å danse etter. Nyt makten.
Andreas Wiese i Dagbladet
Ingenting er mer samfunnsøkonomisk lønnsomt enn forskning i alle dens utgaver. SV har prioritert forskningssatsningen ned i ei tid da den har hatt alle muligheter til å satse tungt på kunnskapsutvikling og forskning.
Odd Einar Dørum, stortingsrepr. Venstre, i Dagbladet
Det vil ofte være lett å finne argumenter for at avlytting og overvåking tjener en aktverdig hensikt i hvert konkrete tilfelle. Men uten tilstrekkelig hensyn til personvernet blir resultatet like fullt en glideflukt inn i et overvåkingssamfunn de færreste ønsker.
Aftenposten
Fortsatt brytes likestillingsloven, og det under en regjering som vil være på førsteplass i likestilling.
Lisbeth Norman, leder i Norsk Sykepleierforbund, til Klassekampen
Vi har skapt et fedmefremmende samfunn. Fortsetter vi slik kommer vi sannsnligvis til å gå til grunne før klimaendringene tar rotta på oss.
Pernille Nylehn, spesialist i allmennmedisin, til Klassekampen
BILL.MRK."PERSONLIG"
Jeg kan ikke huske sist kona mi og jeg drakk alkohol hjemme. Det er ikke for å være dydsmønster, men jeg foretrekker faktisk en farris eller en Pepsi Max.
Arne Scheie til Klassekampen
Jeg får nok ikke husmorprisen på Grünerløkka denne høsten, akkurat.
Kristin Halvorsen til Dagbladet
Jeg ser på meg selv som politikkens Askeladden.
Lars Sponheim, Venstres leder, til Dagsavisen
Journalister er som en ulveflokk som aldri blir mett. Dere hakker på folk. Dere bygger ikke verdier, men bryter ned. Det er så mye negativitet.
Marcel Lelienhof til VG
ETISK KART OG KOMPASS
Intellektuelle generalistar har sjeldan meir enn klisjear å by på når religionen kjem på dagsorden: fnysande avvisingar eller rund aksept. Men ein går lite inn i stoffet. Jan Inge Sørbø, professor, i Stavanger AftenbladAlle mennesker fortjenern det kart og kompass som etisk bevisstgjøring og budskapet som en eldestjerne kan gi oss. Tro og etikk er derfor et lim som kan holde folk og folket sammen.
Per Arne Dahl i Aftenposten
Vi har ikkje vore så visjonære i Norge. Vi har tronge, stoveaktige kyrkjer.
Iver Kleive,organist, til Firda
Eg ønskte meg ein nynorsk bibel av mormor då eg var tjuetre. Heilt sidan då har den fundamentalistiske bibelkrafta verka langt sterkare og farlegare i nynorsk versjon.
Erlend Loe, forfattar, til Nynorsk Tidend
søndag 28. desember 2008
Den store reisequiz'en
Hver jul og påske lager jeg en stor reisequiz til Stavanger Aftenblad, bergegns Tidende, Adresseavisen og Fædrelandsvennen. Det er en tynn rød tråd i reiseruten (enkelte lange sprang, litt på kryss og tvers i Europa og innspurten i Norge). Turen begynner i avisenes nedslagsområder, går nordover, til England og videre til det amerikanske kontinent, til Afrika, så langt, langt østover, hvoretter vi snur og ender opp med et lite tokt i det sørlige Norge. De ca. 40 første spørsmålene er felles for de fire avisene, deretter kommer de mer lokale spørsmål for den enkelte avis. Svarene blir lagt ut en stund etter innsendingsfristen til regionavisene, trolig rundt 15.januar ettersom meg er i på Kapp Verde 5.-13-januar. Bruk internett, kart og andre oppslagsverker, om nødvendig. God tur!
En hendelse her med en admiral i hovedrollen skapte diplomatiske problemer for Norge, var en skandale for vårt forsvar, og ga navn til en populær betegnelse i fem år. Her er Nord-Europas største i sitt slag, den veier 50-100 tonn. En om lag 100 år gammel oppfinnelse i stålproduksjonen ble tatt i bruk over hele verden – og brukes fremdeles, men det ble like før jul bestemt slutt i en annen kommune i fylket
I denne kommunen har ikke alle som burde gjøre det, fulgt ordene i Matteus 25., selv hyrdene var til å begynne med litt unnfallende. Da rekefiskeren satset her, var det den beste nyhet siden en jernbanestrekning ble åpnet for 80-90 år siden. Kommunen grenser til tre andre fylker. Den ble i fjor landets største i en sammenheng, og kunne bokstavelig talt si ”ædabæda” til en Rogalands-kommune, som i år arrangerte et stort mesterskap relatert til temaet vi er inne på.
Fra dette møtestedet for en fest kom provokatøren som gjennomførte en stor klassereise og som en del møter mange ganger årlig. Viktige tall er særlig 739 og 765, og vi nærmer oss 63 og 65. Vi skal til en kommune som grenser til en kommune med endestasjon og et fotballag som bergsikkert overrasket i eliteserien.
På dette stedet var hertuginnen på besøk hos en god venn. En norsk forfatter som for syv år siden skrev en bok som gir ham en viktig plass i nyere norsk litteratur (den alene har gitt ham fire priser, han har minst 12 til), har fått sitt eget bibliotek her. Noen satset på at alle hus i byen skulle måles i alle nyanser av en farge, men det ble initiativtakerne stort sett blå for. Et kjent fiskeprodukt produseres her.
Et skip som både frakter både mennesker og gods, er samtidig et forskningsfartøy. Skipet har et eget rom med malerier av den kjente svaksynte norske maleren som skapte en spesiell teknikk. Maleriene ble overført fra en eldre båt med navn etter han som styrte en del av Norge som nå tilhører et annet land. Det nyeste skipet har samme navn som det to-tre kilometer lange trekkplasteret for turister som vi skal frem til. Her var det stor dramatikk før år 1900, sterkt skildret i en bok av han som ga penger til å gjenreise en kirke.
I denne kommunen utløste en annonse en handling som har fått meget stor oppmerksomhet denne høsten. Kommunen forvalter en spesiell arv, markert av dronning Sonja. I høst ble det også oppdaget husdyr med en annerledes farge enn den vanlige. Navnet er det samme som en av de klareste stjerner på himmelen, som to romfartsfarkoster og som dampbåten til en svensk ekspedisjon som utførte en førstegangsreise.
Noe verdifullt som ble funnet i denne kommunen i 30-årene, havnet på i en by der de klarte seg likevel. Fraflyttingskommunen vil nå ha funnet tilbake. En synsk mann som skal ha sette viktige hendelser som den første verdenskrig, den russiske revolusjon og et stort forlis, fikk kommunenavnet inn i et kallenavn (kommunen har for øvrig to andre navn). Et spesielt punkt i Europa ligger i kommunen.
Dette var lenge den største byen i Europa uten et toppserielag i fotball, men dette har i høst endret seg med en sensasjonell innsats. Byens klubb gikk på fem sesonger fra å slite i endredel av det tredje nivået til en sensasjonell toppserieinnsats.. Telefonkioskene i byen har en annen farge enn alle andre i landet. Bynavnet er også et astronomisk begrep med stor tyngdekraft. En fredsprisvinner bærer byens navn.
Sjefens eldste barnebarn giftet seg her i sommer, men det var adskillig større oppmerksomhet i april for tre år siden da nestsjefen giftet seg for 2.gang, Anti-tyske holdninger førte til at stedet ga navn til et meget spesielt og svært kjent hus. På ingen andre festninger bor det så mange som her. Denne lille byen har to jernbanestasjoner og et teater. Mange menn kjenner navnet.
Når vi hører hjerteslaget fra han som døde i en flyulykke, tenker vi automatisk på denne byen. Den ligger i et område der det i en periode fantes et kongedømme med norskinspurert styre. Et rekordantall mennesker har vært innom; noen av attraksjonene er et bevertningssted og en virksomhet som nesten alle kommer innom. Harry Potters liv har en relasjon til oppgaven.
Dette området har hatt et dårlig rykte, men er nå sterkt revitalisert. Navnet er knyttet til dem som nesten aldri taper, og av to grupper som begge har besøkte Norge i år, noen med ”saus”-musikk, noen med gospel. Et familietrekløver med dette navnet har besatt fem ulike regjeringsposter.
Denne kommunikasjonsåren har spilt en viktig rolle innen landets kultur, den er kalt både mødreveien og landets storgate. Den ble brukt av mange som ønsket seg et bedre liv, den står sentralt i en bok om druer, og den har gitt navn til en klassisk poplåt brukt bl.a. av Chuck Berry, Nat King Cole og Rolling Stones. Den er restaurert, men finnes ikke på noen GPS. Stadig flere nordmenn har den på ønskelisten , og Wenche Myhre er inne på noe.
Hun med det berømte kysset, er født i denne staten. Hun ble verdensstjerne for 10 år siden, fikk et enormt kjendispreg, måtte avruses, mistet hår, kjemper om penger og barn. Den verdenskjente intervjuer og samtalepartner som ledet en nobelkonsert i Oslo, er født her, det var også lastebilsjåføren som ble enda mer verdenskjent. I en by i denne staten hadde to presidentkandidater sin første tv-debatt i høst.
I høst var det 100 år siden lanseringen i denne byen av et verdenskjent produkt. En av filmhistoriens klassikere i moderne tid med den store klovnen i hovedrollen, er bygget over arbeidet ved en virksomhet tilknyttet produksjonen av produktet. Herfra kom han som for over 50 år siden skapte en melodi som ga grunnlag for en film som skapte opptøyer, en norsk by forsøkte å stanse den. Kjent fra et selskap og medsøstre i byen er hun med Arne og Olaf.
Dette stedet ble grunnlagt for vel 100 år siden med kapital fra ett land, område fra et annet, og norske materialer og ekspertise. Den norske grunnleggeren er hedret med et engelsk frimerke. Stedet var i mange tiår utgangspunkt for industriell virksomhet, men ble forlatt i 60-årene. Et produkt herfra reddet tusenvis av liv under 1.verdenskrig. Her ligger han begravet som manglet 180 km på å nå sitt store mål. Stedet var på 80-tallet okkupert i tre dager.
Hun som er fordi vi er, laget en fortelling samtidig med en prosess som angikk et menneske født i dette landet. Hun har et navn velkjent fra århundrers kunst, et av verkene ble stjålet i Norge men kom tilbake, Landet vi skal frem til ble selvstendig og fikk nytt navn i 1964. Da ble han valgt til president som senere fikk tittelen på livstid, men som likevel tapte makten ved de første frie valg på 90-tallet. Han hadde samme fornavns som stedet for et viktig europeisk slag. En innsjø med landets navn er blant de fem største i verdensdelen.
Har personer fra dette landet deltatt i et folkemord i hjemlandet på 90-tallet? Etterforskningen i Norge startet i høst. Landet har vært styrt av Tyskland og Belgia. To folkegrupper har står steilt imot hverandre, og på 90-tallet ble bortimot en million av den ene gruppen drept. En mann i et hotell handlet der Vesten var feig og sviktet totalt. Få, om noen, land har så mange kvinner i parlamentet.
Han har under 20 blank, er snart under 10, og kommer opprinnelig fra dette lille landet (et av de minste i sin verdensdel). Det grenser mot et hav og er ellers helt omgitt av et annet land, egentlig er det bare to litt store elvebredder. Her er en spesiell stripe beregnet på en abort, og frimerkesamlere vet at dette er et fugleland. Her er det røtter, i hvert fall hvert annet år.
Et attråverdig transportmiddel er årsaken til at hun som har vært mamma og gått sin vei i New York , neste år drar til den byen vi skal frem til. Den har et landemerke som står seg godt i eksteriøret, mens interiøret ikke lenger tilfredstiller dagens krav, slik at det er snakk om et nytt hus til formålet. Byen er landets største og eldste, men ikke hovedstad. Bynavnet er det samme som fornavnet til filmregissøren som fikk Oscar da han dro ut av en verdensdel, men kanskje ble vel så kjent da han kledde en mannlig dust i kvinneklær.
Denne helligdommen har mange hoder. Her ligger verdens største i sitt slag, 348 meter over terrenget. Stedet er ett av de få som er på Unescos liste over verdensarven både på grunn av natur og av kultur, det er mye fotografert og malt. Navnet er engelsk/lokalt sammensatt. Det kan være 50 graders temperaturforskjell sommer-vinter, og stedet er i et land som ligger mellom to hav.
En sanger fikk i høst en sekser på terningen, og et av bidragene har en tittel med denne byens navn, som har et sus av eventyr over seg, et sentralt ledd i en historisk ferdselsrute med tekstilpreg. Det er skrevet flere bøker med byens navn i tittelen, en av dem, av en libanesisk forfatter, inngår et tre som er kjent fra en liten bibelsk klatring.
Dette kongeriket er uten veier, og det fikk noe selvstendighet for 50-60 år siden. De mindre enn 10 000 innbyggerne har en annen religion enn statsreligionen i landet de egentlig tilhører. To fremkomstmidler som begge har hestekrefter, har samme navn som det, under 10 mil lange og under 5 mil på det bredeste, området vi skal frem til. Det ene er fra 1964, det andre er om lag halvannen meter høyt.
Det har vært en uro og aksjoner mot USA i dette landet, som ligger på en halvøy med et hav i vest og en bukt i sør. Her finner vi trolig den eldste ”skyskraperbyen” som finnes, over 1000 år eldre enn de amerikanske tårn, bygget av leire med høyder opp til 10 etasjer. Den gavmilde dronningen vi leser om 1.Kongebok og 2.Krønikenbok, samt i Koranen, levde i et oldtidsrike som lå her.
I høst kom en nyhetsmelding om at et tresifret antall tilhengere av en religion som er nærmest islam, med også har jødiske, kristne og hinduistiske trekk, fikk passere en grense og dra på en pilegrimsreise. Grensen er ikke internasjonalt anerkjent. Den ligger i det omdiskuterte område som vi skal frem til. Det grenser til fire land. Tre fjerdedeler er okkupert. Viktige årstall er 1949, 1967, 1974, 1981.
For første gang har presidenten i dette landet møtt presidenten i et naboland, det skjedde ved en fotballkamp i høst. Grensen mellom landene har vært stengt i mange år. En nordmann har fått et ualminnelig godt ettermæle for sin flyktningeinnsats i landet vi skal frem til. Landete ble kristnet svært tidlig. Landet har ikke kystlinje og ligger mellom et hav og en innsjø.
Forandring er ordet som karakteriserer de siste 10-15 års utvikling i denne byen, som er blitt en av Europas ledende kulturbyer. Den ligger ved en bukt ikke så langt ifra en annen by der en nordmann på 90-tallet tok VM-gull i en idrett der en armsterk tok syv seire på rad i en tøff tur. Et bygg har gjennom sitt utseende og innhold vakt oppmerksomhet og beundring. Det bærer navnet til en familie som opprinnelig kom fra Sveits og som har fått i stand en museumskjede. Byen er en av de mest kjente i et urfolksområde.
Mye kulturhistorie preger denne byen. Her virket landets største dikter som skrev om sannhet, og kamp mot djevelen, og samtidig med ham var en annen stor dikter som bl.a. skrev om to kjente dronningers ( i et annet land) tragedie. Her virket geniet som dro sin vei da han ikke fikk en lovet stilling. Et dokument som ble etterfulgt i 14 år, bærer byens navn.
Han som både skrev en opera med samme navn som en norsk sjokolade med en spesiell form, og som ble inspirert til å skrive en annen opera etter et besøk i Norge, etablerte en virksomhet i denne byen. I sommer skapte en norsk regissør stor jubel for sin oppføring av en tredje opera, der spenningen mellom gode og ondt kobles til moderne historie. Byen ligger ved A9 i en delstat der et parti som hadde absolutt flertall, tapte valget i høst.
Fire mot en møttes her i et sentralt oppgjør i europeisk historie. Det er under 20 km vei til en hovedstad med en svært en viktig institusjon som nordmenn har et blandet forhold til. Stedets navn ble svært kjent i 1974, og i høst har denne sammenhengen vært på manges lepper. Dette er også navnet på den største jernbanestasjonen i en hovedstad i et annet land.
Over 150 nordmenn falt i dette området. De siste årene har det vært en aksjon for å bringe dem til begravelse i norsk jord eller til en fellesgrav i dette området. Det har alltid vært gjenstand for stridigheter mellom land og kirker, og her har det vært impulser både fra øst og vest. Tapet av mesteparten av området førte til at et land valgte side i 2.verdenskrig. Eventyr herfra inspirerte et stort nasjonalepos.
I domkirken her var det en mor som fikk en åpenbaring, hun ga bort eiendommen til et kloster, og fødte der en sønn. Historien om han finnes i fire populære bøker (solgt i nærmere 200.000 eksemplarer i Norge) og to filmer. Flere millioner turister har de senere år vandret i hans fotspor. Byen ble ofte herjer av styrker fra nabolandet for 4-500 år siden. Den ligger mellom to innsjøer som begge begynner med samme bokstav.
I denne pittoreske kystbyen er det mye grov vold og mange drap. Det er stor oppmerksomhet rundt en fars vanskelige forhold til sin datter. Herfra er det ferjeforbindelse både til et land som får stadig tettere kontakt med Norge på det menneskelige plan, og til en nabolandsøy med klipper, gode forhold for syklister og en hovedstad med samme navn som en norsk-amerikaner som ledet en polarekspedisjon som innebar både en kvinnelig førstegangshendelse og oppdagelse og fotografering av et ukjent område.
Mange har i høst møtt en ambisiøs psykolog som noe motyillig kommer til et hytteområde i denne kommunen. Det hender at landet styres herfra. Her ble han født som dro gjennom en viktig ferdselsåre begge veier og som fikk en statue i et av verdens største land. Og i et slag her døde han som tradisjonen mener var sønn av en konge og en trønderjente. Et skuespill med hans navn er skrevet av en av våre store klassikere.
Trygve Bratteli, Ole Hallesby, Einar Gerhardsen, Arnulf Øverland og Birger Ruud var alle innom dette stedet. En med navnet har scoret flest norske landslagsmål gjennom tidene, og en annen med navnet satte verdensrekord og ble egentlig opphavsmann til et velkjent idretts-/samfunnsuttrykk.
Verdens første verk i sitt slag skal åpnes til jul i denne kommunen, som er en halvøy med en fjord på hver side. Utenfor et område på sydspissen av halvøya flyter fjordene sammen. For 20 år siden gjorde Stortinget et politisk vedtak om å legge et viktig anlegg hit, men med tvilsom begrunnelse skjedde det aldri. Her bodde en stund politikeren som la seg ut med stålmannen.
En film med denne byens og hovedpersonens navn fikk en prestisjetung invitasjon og kan kanskje oppnå gunst hos en med en marsjkonges fornavn. Syv ganger appellerte den til Amanda. Her har det vært ferjested for en viktig krysning i over 400 år. En herfra, kjent for sin lyse dress, leder en institusjon som skapte røre i det politiske liv tidligere i år. Han med ”auau” kommer også herfra.
Her malte han som har preget nordmenns forestillinger om et spesielt vesen, det kjente maleriet av et annet, like kjent vesen. Blomstringen rundt 1.mai er viden kjent, bl.a. ble deler av innspillingen av en kjent norsk historisk film lagt hit på grunn av disse blomstene, som er giftige. Her var det urent vann, og navnet skal komme fra bønn i forbindelse med forbipassering.
I denne kommunen bodde han som ifølge Snorre sørger for et møte mellom to guder, det ble viktig for en forandring i det norske samfunn. Hendelsen har inspirert kommunevåpenet. Fylkeskommunen ønsker nå å frede stedet der en 17 år gamle jente gikk på tvers av tradisjonen og tilførte et næringsmiddel en ny ingrediens, slik at produktet i over 140 år er blitt det mange mener er et nasjonalprodukt. Kommunen grenser til syv andre, og navnet bærer preg av en kommunedeling.
Her var det sesongstart, her ligger et hotell som tre år på rad har toppet den kanskje mest prestisjetunge reiselivskåring, og her løpes det etter gresk modell. Han som sang om en hest, minner og midnattssol, instituerte et viktig arrangement her.
En hendelse her i 1940 med en admiral-følger i hovedrollen skapte diplomatiske problemer for Norge, var en skandale for vårt forsvar, og ga navn til en meget populær betegnelse i fem år. Her er Nord-Europas største i sitt slag, den veier 50-100 tonn. En om lag 100 år gammel oppfinnelse herfra i stålproduksjonen ble tatt i bruk over hele verden – men i høst kom budskapet om ovnsstenging et annet sted i fylket.
ADRESSEAVISEN:
I denne tidligere kommunen stedet ble det i høst undertegnet en avtale om en viktig fangst. Her er en endestasjon. En prisbelønt med samme navn ble innstilt til noe som åtte nordmenn har fått, han utgjør halvparten av et band som har halvparten av hans navn i halvparten av bandets navn. Også en med olympisk sølv har samme navn. En stormakt ble ifølge Adresseavisen angrepet av produkt herfra.
På denne gården ligger en statsminister begravet, han døde i et skuddår. Her ble det i år gjort et interessant funn, et drama har fått et skuespill. Gården ble overtatt av en ideell organisasjon, som skiftet navn på 90-tallet og i dag driver en spesialskole på stedet. Gården ligger i en kommune med en tradisjonell rett som våpen. En familie med samme savn som gården vi skal frem til, har i 150-200 år eid et tidligere krongods i en nabokommune.
Denne gården er et hellig sted med blod, og her har det bodd mennesker i 3000 år. De som kom ut for et stygt uvær i nabofylket herjet her. En tidligere president forbindes med stedet. To feller kjempet om vedkommendes stol. Her er landets største farm i sitt slag. Stedet ligger i et område som omfatter flere kommuner og har gitt navn til en spesiell rett; denne gården har en egen oppskrift som har vært urørt i generasjoner. En rose skapte glede.
En fra denne grensekommunen har vært populær denne høsten. Her finnes et minne om en meget viktig hendelse i norsk historie. Initiativtager var en prestesønn som senere laget en nyttig bok for emigranter. Kommunen er et viktig sted for en gruppe som sammen med andre i et tidligere norsk område utgjør 1000-1200 personer. En vinteridrettsmann har både olympisk gull og sølv i VM. Her er det flere planter som ikke finnes lenger nord, og kommunen er særlig kjent for en sko.
En ny, stor vei har gjort det lettere å komme til dette tettstedet, som er det største i en kommune. Her var det en lang arbeidskonflikt og en hendelse som er enestående i norgeshistorien. Det som skjedde har dannet grunnlag for et skuespill, trolig det eneste som har forårsaket arbeidsstans under forestillingen. En bedrift her, med tilknytning til hendelsen som er nevnt, er verdens nordligste i sitt slag.
Et lag der 5 av 6 representerte et lag fra dette stedet fikk pallplassering under et OL i høst, en av dem fikk også sølv individuelt. For over 100 år siden ble en viktig last fraktet til Norge om bord på med et skip samme navn som dette stedet. Med en dobling av siste konsonant blir det navnet på han med hornet og det skarpe synet. Her er det mye salg.
FÆDRELANDSVENNEN:
Noen titalls krigsfanger er fokus i et verk som en fra denne kommunen har brukt flere åre på å gjøre ferdig. En som har fire seniorgull og to juniorgull i VM, bor i kommunen, Her bor også hun med det store hjerte og plass for en gruppe utlendinger. Fugleelskere fryktet et bygg, en husselger lovet langvarige forsyninger av snop til kjøper, mange reagerte på et uanstendig vedtak om utsending, og her er trolig landets lengste bro i sitt slag.
I sommer var det et navneskifte på dette stedet slik at politikeren med patriarknavnet, han som ville begrense for mye og spurte for lite, fikk avløsning av en utenlandsk firkantbetegnelse med minner om en middagsrett. En Stavanger-mann står for det nye og lyse i kombinasjon med det gamle og mørke i et bygg. Og herfra kommer en som imiterer godt.
I denne kommunen har det gått varmt for seg. Den grenser til 8 andre kommuner, og her konkurrerte spesielle akrobater i sommer. En luftig, høyere utdanning her har fått godkjennelse. Herfra kom han som tok olympisk gull med 4/10 sekund margin på 1500 m.
Jakob Sande skriver i et dikt om en ikke helt ung mann som i sin barndom hadde sprunget barbent i noe som har gitt navn til denne tidligere kommunen. Navnet er også kjent fra et sted som har en høyde over havet som er brukt som tittel på en bok av en tidligere norsk statsråd. Herfra kommer han som fikk den samme prisen som Hege fikk i fjor, som har vært i arkivet, og som har skrevet om en debutantpostboks. Her kan man dra på safari.
BERGENS TIDENDE:
I høst var det en del oppmerksomhet rundt han som har fått en prestisjetung idrettspris, og som i to omganger har vært aktiv i en europeisk hovedstad. Han kommer fra denne kommunen, og det gjør også talentet som sa nei til en legendarisk manager. Her er det utviklet en fremtidsrettet industrimodell med bakgrunn i en gammel industrikultur. En gave laget i kommunen skapte problemer, og i høst kom en ungdomsbok om hendelser her for over 1200 år siden.
Unge giftelystne menn i en annen kommune bør komme over fjorden og hit til denne kommunen. En ensom planet mener at den tar turistkaka. I forbindelse med et kirkejubileum – som skyldes hun som satte mannen på et skjær og rodde fra ham – blir det i 2009 kamp mellom kirke og konge. 20 år gamle sår ble rippet opp i høst. Idolet bygger en spesielt utformet hytte, folk knyttes sammen på en spesiell måte, og noen trær ser ikke ut som andre trær.
Den velkjente utledingen som hadde hytte på dette stedet møter i en av høstens bøker en offiser som har gitt boken navn og som ser tilbake på livet, som bl.a. inneholdt tjeneste hos en norgesglad keiser. De fleste ble svært overrasket da forfatteren for noen år siden var norsk kandidat til en internasjonal pris. På dette stedet møter to vakre daler noe langt. Vel tre mil unna langs en kjærlighetsvei, ligger noe som er listeført og Norges eldste i sitt slag. I kommunen er det mye bringebær.
I denne kommunen, som grenser til seks andre, strevde politikere i motbakke. Han som spurte vinden og ble minnet med ufullstendige sannheter, kom herfra. Her var det NM i en spesiell vannaktivitet. En grunnstoff-poet fikk i oktober en massiv blokk. Alkohol skapte nettproblem. Sognepresten var talsmann for alternativt tilsyn.
I sommer ble det i dette området gjort et funn i dyreriket som det første i sitt slag i Norge. Det skyldes trolig miljøkriminalitet. Her planlegger vel 400 venner en storsatsning i hotellbransjen. Et trafikkspørsmål har skapt bølger. Her gikk politiet fra dør til dør. Han som tok gull og så ble oppsagt, kommer herfra. Vedtak om vær og humør skapte blest.
STAVANGER AFTENBLAD:
Du kan nesten ikke bo bedre enn i denne kommunen, skal vi tro en undersøkelse i høst. Vil en leder for mangfold og opprør komme herfra? Skal innbyggerne sponses ved innkjøp av et spesielt fremkomstmiddel? Kommer tunnelen? Og hva skrev vel ikke Jules Verne?
På dette stedet flyttes en virksomhet med assosiasjoner til navnet på en politiker og næringsleder som for noen år siden dessverre var mye fremme i mediene. Lillebjørn sang om en kunstners arbeid her, tanken om et velkjent selskap ble lansert her for over 150 år siden, og her var det en gavmild embetsmann.
På dette stedet skal et over 750 år gammelt bygg restaureres for et tosifret antall millioner. Her ligger et vel 20 år gammelt ofte brukt hus, som ble ødelagt i brann, men bygget opp igjen. Her er noe av det lengste i Norge, og her var både han med samme mellomnavn som en norsk fredsprisvinner, og hans søster. Her utvikles spennende næringsmidler, og her kan gamle dyder bli restaurert.
Både hun med kjærlighetsmåltidet, hun med engler og jeger, og hun med kjærlighetssorgen kommer fra denne kommunen. For å bli gift måtte en herfra konvertere. En redningsdåd havnet i Nordahl Rolfsens lesebok.
En hendelse her med en admiral i hovedrollen skapte diplomatiske problemer for Norge, var en skandale for vårt forsvar, og ga navn til en populær betegnelse i fem år. Her er Nord-Europas største i sitt slag, den veier 50-100 tonn. En om lag 100 år gammel oppfinnelse i stålproduksjonen ble tatt i bruk over hele verden – og brukes fremdeles, men det ble like før jul bestemt slutt i en annen kommune i fylket
I denne kommunen har ikke alle som burde gjøre det, fulgt ordene i Matteus 25., selv hyrdene var til å begynne med litt unnfallende. Da rekefiskeren satset her, var det den beste nyhet siden en jernbanestrekning ble åpnet for 80-90 år siden. Kommunen grenser til tre andre fylker. Den ble i fjor landets største i en sammenheng, og kunne bokstavelig talt si ”ædabæda” til en Rogalands-kommune, som i år arrangerte et stort mesterskap relatert til temaet vi er inne på.
Fra dette møtestedet for en fest kom provokatøren som gjennomførte en stor klassereise og som en del møter mange ganger årlig. Viktige tall er særlig 739 og 765, og vi nærmer oss 63 og 65. Vi skal til en kommune som grenser til en kommune med endestasjon og et fotballag som bergsikkert overrasket i eliteserien.
På dette stedet var hertuginnen på besøk hos en god venn. En norsk forfatter som for syv år siden skrev en bok som gir ham en viktig plass i nyere norsk litteratur (den alene har gitt ham fire priser, han har minst 12 til), har fått sitt eget bibliotek her. Noen satset på at alle hus i byen skulle måles i alle nyanser av en farge, men det ble initiativtakerne stort sett blå for. Et kjent fiskeprodukt produseres her.
Et skip som både frakter både mennesker og gods, er samtidig et forskningsfartøy. Skipet har et eget rom med malerier av den kjente svaksynte norske maleren som skapte en spesiell teknikk. Maleriene ble overført fra en eldre båt med navn etter han som styrte en del av Norge som nå tilhører et annet land. Det nyeste skipet har samme navn som det to-tre kilometer lange trekkplasteret for turister som vi skal frem til. Her var det stor dramatikk før år 1900, sterkt skildret i en bok av han som ga penger til å gjenreise en kirke.
I denne kommunen utløste en annonse en handling som har fått meget stor oppmerksomhet denne høsten. Kommunen forvalter en spesiell arv, markert av dronning Sonja. I høst ble det også oppdaget husdyr med en annerledes farge enn den vanlige. Navnet er det samme som en av de klareste stjerner på himmelen, som to romfartsfarkoster og som dampbåten til en svensk ekspedisjon som utførte en førstegangsreise.
Noe verdifullt som ble funnet i denne kommunen i 30-årene, havnet på i en by der de klarte seg likevel. Fraflyttingskommunen vil nå ha funnet tilbake. En synsk mann som skal ha sette viktige hendelser som den første verdenskrig, den russiske revolusjon og et stort forlis, fikk kommunenavnet inn i et kallenavn (kommunen har for øvrig to andre navn). Et spesielt punkt i Europa ligger i kommunen.
Dette var lenge den største byen i Europa uten et toppserielag i fotball, men dette har i høst endret seg med en sensasjonell innsats. Byens klubb gikk på fem sesonger fra å slite i endredel av det tredje nivået til en sensasjonell toppserieinnsats.. Telefonkioskene i byen har en annen farge enn alle andre i landet. Bynavnet er også et astronomisk begrep med stor tyngdekraft. En fredsprisvinner bærer byens navn.
Sjefens eldste barnebarn giftet seg her i sommer, men det var adskillig større oppmerksomhet i april for tre år siden da nestsjefen giftet seg for 2.gang, Anti-tyske holdninger førte til at stedet ga navn til et meget spesielt og svært kjent hus. På ingen andre festninger bor det så mange som her. Denne lille byen har to jernbanestasjoner og et teater. Mange menn kjenner navnet.
Når vi hører hjerteslaget fra han som døde i en flyulykke, tenker vi automatisk på denne byen. Den ligger i et område der det i en periode fantes et kongedømme med norskinspurert styre. Et rekordantall mennesker har vært innom; noen av attraksjonene er et bevertningssted og en virksomhet som nesten alle kommer innom. Harry Potters liv har en relasjon til oppgaven.
Dette området har hatt et dårlig rykte, men er nå sterkt revitalisert. Navnet er knyttet til dem som nesten aldri taper, og av to grupper som begge har besøkte Norge i år, noen med ”saus”-musikk, noen med gospel. Et familietrekløver med dette navnet har besatt fem ulike regjeringsposter.
Denne kommunikasjonsåren har spilt en viktig rolle innen landets kultur, den er kalt både mødreveien og landets storgate. Den ble brukt av mange som ønsket seg et bedre liv, den står sentralt i en bok om druer, og den har gitt navn til en klassisk poplåt brukt bl.a. av Chuck Berry, Nat King Cole og Rolling Stones. Den er restaurert, men finnes ikke på noen GPS. Stadig flere nordmenn har den på ønskelisten , og Wenche Myhre er inne på noe.
Hun med det berømte kysset, er født i denne staten. Hun ble verdensstjerne for 10 år siden, fikk et enormt kjendispreg, måtte avruses, mistet hår, kjemper om penger og barn. Den verdenskjente intervjuer og samtalepartner som ledet en nobelkonsert i Oslo, er født her, det var også lastebilsjåføren som ble enda mer verdenskjent. I en by i denne staten hadde to presidentkandidater sin første tv-debatt i høst.
I høst var det 100 år siden lanseringen i denne byen av et verdenskjent produkt. En av filmhistoriens klassikere i moderne tid med den store klovnen i hovedrollen, er bygget over arbeidet ved en virksomhet tilknyttet produksjonen av produktet. Herfra kom han som for over 50 år siden skapte en melodi som ga grunnlag for en film som skapte opptøyer, en norsk by forsøkte å stanse den. Kjent fra et selskap og medsøstre i byen er hun med Arne og Olaf.
Dette stedet ble grunnlagt for vel 100 år siden med kapital fra ett land, område fra et annet, og norske materialer og ekspertise. Den norske grunnleggeren er hedret med et engelsk frimerke. Stedet var i mange tiår utgangspunkt for industriell virksomhet, men ble forlatt i 60-årene. Et produkt herfra reddet tusenvis av liv under 1.verdenskrig. Her ligger han begravet som manglet 180 km på å nå sitt store mål. Stedet var på 80-tallet okkupert i tre dager.
Hun som er fordi vi er, laget en fortelling samtidig med en prosess som angikk et menneske født i dette landet. Hun har et navn velkjent fra århundrers kunst, et av verkene ble stjålet i Norge men kom tilbake, Landet vi skal frem til ble selvstendig og fikk nytt navn i 1964. Da ble han valgt til president som senere fikk tittelen på livstid, men som likevel tapte makten ved de første frie valg på 90-tallet. Han hadde samme fornavns som stedet for et viktig europeisk slag. En innsjø med landets navn er blant de fem største i verdensdelen.
Har personer fra dette landet deltatt i et folkemord i hjemlandet på 90-tallet? Etterforskningen i Norge startet i høst. Landet har vært styrt av Tyskland og Belgia. To folkegrupper har står steilt imot hverandre, og på 90-tallet ble bortimot en million av den ene gruppen drept. En mann i et hotell handlet der Vesten var feig og sviktet totalt. Få, om noen, land har så mange kvinner i parlamentet.
Han har under 20 blank, er snart under 10, og kommer opprinnelig fra dette lille landet (et av de minste i sin verdensdel). Det grenser mot et hav og er ellers helt omgitt av et annet land, egentlig er det bare to litt store elvebredder. Her er en spesiell stripe beregnet på en abort, og frimerkesamlere vet at dette er et fugleland. Her er det røtter, i hvert fall hvert annet år.
Et attråverdig transportmiddel er årsaken til at hun som har vært mamma og gått sin vei i New York , neste år drar til den byen vi skal frem til. Den har et landemerke som står seg godt i eksteriøret, mens interiøret ikke lenger tilfredstiller dagens krav, slik at det er snakk om et nytt hus til formålet. Byen er landets største og eldste, men ikke hovedstad. Bynavnet er det samme som fornavnet til filmregissøren som fikk Oscar da han dro ut av en verdensdel, men kanskje ble vel så kjent da han kledde en mannlig dust i kvinneklær.
Denne helligdommen har mange hoder. Her ligger verdens største i sitt slag, 348 meter over terrenget. Stedet er ett av de få som er på Unescos liste over verdensarven både på grunn av natur og av kultur, det er mye fotografert og malt. Navnet er engelsk/lokalt sammensatt. Det kan være 50 graders temperaturforskjell sommer-vinter, og stedet er i et land som ligger mellom to hav.
En sanger fikk i høst en sekser på terningen, og et av bidragene har en tittel med denne byens navn, som har et sus av eventyr over seg, et sentralt ledd i en historisk ferdselsrute med tekstilpreg. Det er skrevet flere bøker med byens navn i tittelen, en av dem, av en libanesisk forfatter, inngår et tre som er kjent fra en liten bibelsk klatring.
Dette kongeriket er uten veier, og det fikk noe selvstendighet for 50-60 år siden. De mindre enn 10 000 innbyggerne har en annen religion enn statsreligionen i landet de egentlig tilhører. To fremkomstmidler som begge har hestekrefter, har samme navn som det, under 10 mil lange og under 5 mil på det bredeste, området vi skal frem til. Det ene er fra 1964, det andre er om lag halvannen meter høyt.
Det har vært en uro og aksjoner mot USA i dette landet, som ligger på en halvøy med et hav i vest og en bukt i sør. Her finner vi trolig den eldste ”skyskraperbyen” som finnes, over 1000 år eldre enn de amerikanske tårn, bygget av leire med høyder opp til 10 etasjer. Den gavmilde dronningen vi leser om 1.Kongebok og 2.Krønikenbok, samt i Koranen, levde i et oldtidsrike som lå her.
I høst kom en nyhetsmelding om at et tresifret antall tilhengere av en religion som er nærmest islam, med også har jødiske, kristne og hinduistiske trekk, fikk passere en grense og dra på en pilegrimsreise. Grensen er ikke internasjonalt anerkjent. Den ligger i det omdiskuterte område som vi skal frem til. Det grenser til fire land. Tre fjerdedeler er okkupert. Viktige årstall er 1949, 1967, 1974, 1981.
For første gang har presidenten i dette landet møtt presidenten i et naboland, det skjedde ved en fotballkamp i høst. Grensen mellom landene har vært stengt i mange år. En nordmann har fått et ualminnelig godt ettermæle for sin flyktningeinnsats i landet vi skal frem til. Landete ble kristnet svært tidlig. Landet har ikke kystlinje og ligger mellom et hav og en innsjø.
Forandring er ordet som karakteriserer de siste 10-15 års utvikling i denne byen, som er blitt en av Europas ledende kulturbyer. Den ligger ved en bukt ikke så langt ifra en annen by der en nordmann på 90-tallet tok VM-gull i en idrett der en armsterk tok syv seire på rad i en tøff tur. Et bygg har gjennom sitt utseende og innhold vakt oppmerksomhet og beundring. Det bærer navnet til en familie som opprinnelig kom fra Sveits og som har fått i stand en museumskjede. Byen er en av de mest kjente i et urfolksområde.
Mye kulturhistorie preger denne byen. Her virket landets største dikter som skrev om sannhet, og kamp mot djevelen, og samtidig med ham var en annen stor dikter som bl.a. skrev om to kjente dronningers ( i et annet land) tragedie. Her virket geniet som dro sin vei da han ikke fikk en lovet stilling. Et dokument som ble etterfulgt i 14 år, bærer byens navn.
Han som både skrev en opera med samme navn som en norsk sjokolade med en spesiell form, og som ble inspirert til å skrive en annen opera etter et besøk i Norge, etablerte en virksomhet i denne byen. I sommer skapte en norsk regissør stor jubel for sin oppføring av en tredje opera, der spenningen mellom gode og ondt kobles til moderne historie. Byen ligger ved A9 i en delstat der et parti som hadde absolutt flertall, tapte valget i høst.
Fire mot en møttes her i et sentralt oppgjør i europeisk historie. Det er under 20 km vei til en hovedstad med en svært en viktig institusjon som nordmenn har et blandet forhold til. Stedets navn ble svært kjent i 1974, og i høst har denne sammenhengen vært på manges lepper. Dette er også navnet på den største jernbanestasjonen i en hovedstad i et annet land.
Over 150 nordmenn falt i dette området. De siste årene har det vært en aksjon for å bringe dem til begravelse i norsk jord eller til en fellesgrav i dette området. Det har alltid vært gjenstand for stridigheter mellom land og kirker, og her har det vært impulser både fra øst og vest. Tapet av mesteparten av området førte til at et land valgte side i 2.verdenskrig. Eventyr herfra inspirerte et stort nasjonalepos.
I domkirken her var det en mor som fikk en åpenbaring, hun ga bort eiendommen til et kloster, og fødte der en sønn. Historien om han finnes i fire populære bøker (solgt i nærmere 200.000 eksemplarer i Norge) og to filmer. Flere millioner turister har de senere år vandret i hans fotspor. Byen ble ofte herjer av styrker fra nabolandet for 4-500 år siden. Den ligger mellom to innsjøer som begge begynner med samme bokstav.
I denne pittoreske kystbyen er det mye grov vold og mange drap. Det er stor oppmerksomhet rundt en fars vanskelige forhold til sin datter. Herfra er det ferjeforbindelse både til et land som får stadig tettere kontakt med Norge på det menneskelige plan, og til en nabolandsøy med klipper, gode forhold for syklister og en hovedstad med samme navn som en norsk-amerikaner som ledet en polarekspedisjon som innebar både en kvinnelig førstegangshendelse og oppdagelse og fotografering av et ukjent område.
Mange har i høst møtt en ambisiøs psykolog som noe motyillig kommer til et hytteområde i denne kommunen. Det hender at landet styres herfra. Her ble han født som dro gjennom en viktig ferdselsåre begge veier og som fikk en statue i et av verdens største land. Og i et slag her døde han som tradisjonen mener var sønn av en konge og en trønderjente. Et skuespill med hans navn er skrevet av en av våre store klassikere.
Trygve Bratteli, Ole Hallesby, Einar Gerhardsen, Arnulf Øverland og Birger Ruud var alle innom dette stedet. En med navnet har scoret flest norske landslagsmål gjennom tidene, og en annen med navnet satte verdensrekord og ble egentlig opphavsmann til et velkjent idretts-/samfunnsuttrykk.
Verdens første verk i sitt slag skal åpnes til jul i denne kommunen, som er en halvøy med en fjord på hver side. Utenfor et område på sydspissen av halvøya flyter fjordene sammen. For 20 år siden gjorde Stortinget et politisk vedtak om å legge et viktig anlegg hit, men med tvilsom begrunnelse skjedde det aldri. Her bodde en stund politikeren som la seg ut med stålmannen.
En film med denne byens og hovedpersonens navn fikk en prestisjetung invitasjon og kan kanskje oppnå gunst hos en med en marsjkonges fornavn. Syv ganger appellerte den til Amanda. Her har det vært ferjested for en viktig krysning i over 400 år. En herfra, kjent for sin lyse dress, leder en institusjon som skapte røre i det politiske liv tidligere i år. Han med ”auau” kommer også herfra.
Her malte han som har preget nordmenns forestillinger om et spesielt vesen, det kjente maleriet av et annet, like kjent vesen. Blomstringen rundt 1.mai er viden kjent, bl.a. ble deler av innspillingen av en kjent norsk historisk film lagt hit på grunn av disse blomstene, som er giftige. Her var det urent vann, og navnet skal komme fra bønn i forbindelse med forbipassering.
I denne kommunen bodde han som ifølge Snorre sørger for et møte mellom to guder, det ble viktig for en forandring i det norske samfunn. Hendelsen har inspirert kommunevåpenet. Fylkeskommunen ønsker nå å frede stedet der en 17 år gamle jente gikk på tvers av tradisjonen og tilførte et næringsmiddel en ny ingrediens, slik at produktet i over 140 år er blitt det mange mener er et nasjonalprodukt. Kommunen grenser til syv andre, og navnet bærer preg av en kommunedeling.
Her var det sesongstart, her ligger et hotell som tre år på rad har toppet den kanskje mest prestisjetunge reiselivskåring, og her løpes det etter gresk modell. Han som sang om en hest, minner og midnattssol, instituerte et viktig arrangement her.
En hendelse her i 1940 med en admiral-følger i hovedrollen skapte diplomatiske problemer for Norge, var en skandale for vårt forsvar, og ga navn til en meget populær betegnelse i fem år. Her er Nord-Europas største i sitt slag, den veier 50-100 tonn. En om lag 100 år gammel oppfinnelse herfra i stålproduksjonen ble tatt i bruk over hele verden – men i høst kom budskapet om ovnsstenging et annet sted i fylket.
ADRESSEAVISEN:
I denne tidligere kommunen stedet ble det i høst undertegnet en avtale om en viktig fangst. Her er en endestasjon. En prisbelønt med samme navn ble innstilt til noe som åtte nordmenn har fått, han utgjør halvparten av et band som har halvparten av hans navn i halvparten av bandets navn. Også en med olympisk sølv har samme navn. En stormakt ble ifølge Adresseavisen angrepet av produkt herfra.
På denne gården ligger en statsminister begravet, han døde i et skuddår. Her ble det i år gjort et interessant funn, et drama har fått et skuespill. Gården ble overtatt av en ideell organisasjon, som skiftet navn på 90-tallet og i dag driver en spesialskole på stedet. Gården ligger i en kommune med en tradisjonell rett som våpen. En familie med samme savn som gården vi skal frem til, har i 150-200 år eid et tidligere krongods i en nabokommune.
Denne gården er et hellig sted med blod, og her har det bodd mennesker i 3000 år. De som kom ut for et stygt uvær i nabofylket herjet her. En tidligere president forbindes med stedet. To feller kjempet om vedkommendes stol. Her er landets største farm i sitt slag. Stedet ligger i et område som omfatter flere kommuner og har gitt navn til en spesiell rett; denne gården har en egen oppskrift som har vært urørt i generasjoner. En rose skapte glede.
En fra denne grensekommunen har vært populær denne høsten. Her finnes et minne om en meget viktig hendelse i norsk historie. Initiativtager var en prestesønn som senere laget en nyttig bok for emigranter. Kommunen er et viktig sted for en gruppe som sammen med andre i et tidligere norsk område utgjør 1000-1200 personer. En vinteridrettsmann har både olympisk gull og sølv i VM. Her er det flere planter som ikke finnes lenger nord, og kommunen er særlig kjent for en sko.
En ny, stor vei har gjort det lettere å komme til dette tettstedet, som er det største i en kommune. Her var det en lang arbeidskonflikt og en hendelse som er enestående i norgeshistorien. Det som skjedde har dannet grunnlag for et skuespill, trolig det eneste som har forårsaket arbeidsstans under forestillingen. En bedrift her, med tilknytning til hendelsen som er nevnt, er verdens nordligste i sitt slag.
Et lag der 5 av 6 representerte et lag fra dette stedet fikk pallplassering under et OL i høst, en av dem fikk også sølv individuelt. For over 100 år siden ble en viktig last fraktet til Norge om bord på med et skip samme navn som dette stedet. Med en dobling av siste konsonant blir det navnet på han med hornet og det skarpe synet. Her er det mye salg.
FÆDRELANDSVENNEN:
Noen titalls krigsfanger er fokus i et verk som en fra denne kommunen har brukt flere åre på å gjøre ferdig. En som har fire seniorgull og to juniorgull i VM, bor i kommunen, Her bor også hun med det store hjerte og plass for en gruppe utlendinger. Fugleelskere fryktet et bygg, en husselger lovet langvarige forsyninger av snop til kjøper, mange reagerte på et uanstendig vedtak om utsending, og her er trolig landets lengste bro i sitt slag.
I sommer var det et navneskifte på dette stedet slik at politikeren med patriarknavnet, han som ville begrense for mye og spurte for lite, fikk avløsning av en utenlandsk firkantbetegnelse med minner om en middagsrett. En Stavanger-mann står for det nye og lyse i kombinasjon med det gamle og mørke i et bygg. Og herfra kommer en som imiterer godt.
I denne kommunen har det gått varmt for seg. Den grenser til 8 andre kommuner, og her konkurrerte spesielle akrobater i sommer. En luftig, høyere utdanning her har fått godkjennelse. Herfra kom han som tok olympisk gull med 4/10 sekund margin på 1500 m.
Jakob Sande skriver i et dikt om en ikke helt ung mann som i sin barndom hadde sprunget barbent i noe som har gitt navn til denne tidligere kommunen. Navnet er også kjent fra et sted som har en høyde over havet som er brukt som tittel på en bok av en tidligere norsk statsråd. Herfra kommer han som fikk den samme prisen som Hege fikk i fjor, som har vært i arkivet, og som har skrevet om en debutantpostboks. Her kan man dra på safari.
BERGENS TIDENDE:
I høst var det en del oppmerksomhet rundt han som har fått en prestisjetung idrettspris, og som i to omganger har vært aktiv i en europeisk hovedstad. Han kommer fra denne kommunen, og det gjør også talentet som sa nei til en legendarisk manager. Her er det utviklet en fremtidsrettet industrimodell med bakgrunn i en gammel industrikultur. En gave laget i kommunen skapte problemer, og i høst kom en ungdomsbok om hendelser her for over 1200 år siden.
Unge giftelystne menn i en annen kommune bør komme over fjorden og hit til denne kommunen. En ensom planet mener at den tar turistkaka. I forbindelse med et kirkejubileum – som skyldes hun som satte mannen på et skjær og rodde fra ham – blir det i 2009 kamp mellom kirke og konge. 20 år gamle sår ble rippet opp i høst. Idolet bygger en spesielt utformet hytte, folk knyttes sammen på en spesiell måte, og noen trær ser ikke ut som andre trær.
Den velkjente utledingen som hadde hytte på dette stedet møter i en av høstens bøker en offiser som har gitt boken navn og som ser tilbake på livet, som bl.a. inneholdt tjeneste hos en norgesglad keiser. De fleste ble svært overrasket da forfatteren for noen år siden var norsk kandidat til en internasjonal pris. På dette stedet møter to vakre daler noe langt. Vel tre mil unna langs en kjærlighetsvei, ligger noe som er listeført og Norges eldste i sitt slag. I kommunen er det mye bringebær.
I denne kommunen, som grenser til seks andre, strevde politikere i motbakke. Han som spurte vinden og ble minnet med ufullstendige sannheter, kom herfra. Her var det NM i en spesiell vannaktivitet. En grunnstoff-poet fikk i oktober en massiv blokk. Alkohol skapte nettproblem. Sognepresten var talsmann for alternativt tilsyn.
I sommer ble det i dette området gjort et funn i dyreriket som det første i sitt slag i Norge. Det skyldes trolig miljøkriminalitet. Her planlegger vel 400 venner en storsatsning i hotellbransjen. Et trafikkspørsmål har skapt bølger. Her gikk politiet fra dør til dør. Han som tok gull og så ble oppsagt, kommer herfra. Vedtak om vær og humør skapte blest.
STAVANGER AFTENBLAD:
Du kan nesten ikke bo bedre enn i denne kommunen, skal vi tro en undersøkelse i høst. Vil en leder for mangfold og opprør komme herfra? Skal innbyggerne sponses ved innkjøp av et spesielt fremkomstmiddel? Kommer tunnelen? Og hva skrev vel ikke Jules Verne?
På dette stedet flyttes en virksomhet med assosiasjoner til navnet på en politiker og næringsleder som for noen år siden dessverre var mye fremme i mediene. Lillebjørn sang om en kunstners arbeid her, tanken om et velkjent selskap ble lansert her for over 150 år siden, og her var det en gavmild embetsmann.
På dette stedet skal et over 750 år gammelt bygg restaureres for et tosifret antall millioner. Her ligger et vel 20 år gammelt ofte brukt hus, som ble ødelagt i brann, men bygget opp igjen. Her er noe av det lengste i Norge, og her var både han med samme mellomnavn som en norsk fredsprisvinner, og hans søster. Her utvikles spennende næringsmidler, og her kan gamle dyder bli restaurert.
Både hun med kjærlighetsmåltidet, hun med engler og jeger, og hun med kjærlighetssorgen kommer fra denne kommunen. For å bli gift måtte en herfra konvertere. En redningsdåd havnet i Nordahl Rolfsens lesebok.
Søndag med mye spenning
Søndag så jeg to episoder i ”West Wing”, ”Presidenten” i DVD-utgave. Og jeg har sett filmen ”Mission Impossible 3” på TV2. Spenning i to varianter.
Og midt imellom kom meldingene om Israels angrep/uproporsjonale gjengjeldelse med tresifret antall døde i Gaza-stripen. Reell spenning. Angst. Hva nå?
Ingen president Bartlet, ingen spesialagent Ethan Hunt kan redde verden og skape fred i en 60 år lang konflikt der mennesker dør, menneskeliv ødelegges, hverdagene blir mer og mer usikre, og hatet gror.
”Presidenten” er suksess-serien uten like som gjennom syv sesonger fulgte åtte år i Det Hvite Hus med en president Bartlett som etter hvert mange, mange ønsket hadde vært levendegjort i Det Hvite Hus istedenfor George W. Bush. Temaene er som hentet ut av den fascinerende nasjonale og internasjonale politiske malstrøm. Tempoet er høyt og innsatsen stor. Verdens mektigste mann er ikke like mektig i alle situasjoner. Katastrofer, politisk spill fremfor handling, drap på en palestinsk leder, lobbyister med langt fra ideelle formål, lekkasjer, muligheter til gjenvalg prioritert foran det å virkelig få utrettet noe. Idealisme i møte med de kryssende hensyns relative styrke. Kompromisser. Formaliteter og kritiske avgjørelser. Personlige problemer.
Trolig er jeg mer interessert i amerikansk politikk enn de fleste. Men når så mange – også i Norge – i likhet med meg fulgte president Bartlett og hans medarbeidere Leo, C.J, Josh, Charlie, Sam, mrs. Landingham og alle de andre i syv år, tror jeg det var på grunn av troverdigheten. Jo, slik kunne det ha vært, slik er det i det virkelige liv. Både de enkle, men ofte like vanskelige, problemer i det mellommenneskelige som i den politiske hverdag; med mesterlig manus og spill.
”Mission Impossible 3” har bare to forgjengere. Den går inn i en serie filmer der ingenting er spart på den ytre dramatikk, de teknologisk mest utenkelige dippedutter, ytre effekter. Farefulle, dristige, halsbrekkende – bare ta ordboken i bruk – scener og handlinger. Men James Bond (shaken, not stirred) troner etter årtier fremdeles på topp fremfor Jason Bourne. Ethan Hunt er i beste fall på bronseplass.
Men hvorfor ser jeg med forventning frem til hver eneste nye episode av ”Presidenten”, trass i at jeg har sett alle 150-160 tidligere, mens jeg nesten smågjespet meg igjennom ”Mission Impossible 3”, der menneskene er forutsigbare stereotyper, utfallet gitt og der det mest spennende egentlig er hva nytt stuntmennene kan prestere denne gang?
Fantasi og virkelighet møtes i president Barack Obama og president Bartlets etterfølger Matthew Santos. Begge to unge, outsidere i forhold til det tradisjonelle partiapparatet, begge fra minoriteter (afroamerikanere og latinamerikanere), begge med en håpløs krig i arv. Vi følger president Santos til Inaugural Day, vi skal følge Barack Obama i fire år, foreløpig. Forventningene er skyhøye. Kan de retoriske mesterverk veksles inn i politiske realiteter, i en bedre hverdag for en av ti amerikanere som ikke har nok mat, for alle uten sykeforsikring? I en ny miljøpolitikk, en ny politikk i Irak?
Søndag døde 225 palestinere på Gazastripen (tall i Haaretz kl.00.55). Tør, kan og vil Obama gjøre noe for å svekke galskapen og få partene tilbake til forhandlingsbordet? Gjøre mer enn en bønn til Israel om å unngå sivile sårede, og til Hamas om å slutte med rakettangrep?
Fantasiens spenningsverden, realitylike eller reinspikka eventyr, ender alltid med at det/den gode seirer til slutt etter feilgrep og motgang underveis. Men denne fiktive spenningen vil alltid tape mot en virkelighet der heltene er borte og fremtidsutsiktene dystre.
Afghanistan, Darfur, Iran, Irak, Vestbredden – krigene, konfliktene,de beinharde og uforsonlige standpunktene alt skremmer. Jeg foretrekker spenningen på skjermen, på lerretet, fremfor realitetenes Mission 1-2-3-4-5-6 osv. inn i en evighet som kan bli, ja nettopp det – evigheten.
Og midt imellom kom meldingene om Israels angrep/uproporsjonale gjengjeldelse med tresifret antall døde i Gaza-stripen. Reell spenning. Angst. Hva nå?
Ingen president Bartlet, ingen spesialagent Ethan Hunt kan redde verden og skape fred i en 60 år lang konflikt der mennesker dør, menneskeliv ødelegges, hverdagene blir mer og mer usikre, og hatet gror.
”Presidenten” er suksess-serien uten like som gjennom syv sesonger fulgte åtte år i Det Hvite Hus med en president Bartlett som etter hvert mange, mange ønsket hadde vært levendegjort i Det Hvite Hus istedenfor George W. Bush. Temaene er som hentet ut av den fascinerende nasjonale og internasjonale politiske malstrøm. Tempoet er høyt og innsatsen stor. Verdens mektigste mann er ikke like mektig i alle situasjoner. Katastrofer, politisk spill fremfor handling, drap på en palestinsk leder, lobbyister med langt fra ideelle formål, lekkasjer, muligheter til gjenvalg prioritert foran det å virkelig få utrettet noe. Idealisme i møte med de kryssende hensyns relative styrke. Kompromisser. Formaliteter og kritiske avgjørelser. Personlige problemer.
Trolig er jeg mer interessert i amerikansk politikk enn de fleste. Men når så mange – også i Norge – i likhet med meg fulgte president Bartlett og hans medarbeidere Leo, C.J, Josh, Charlie, Sam, mrs. Landingham og alle de andre i syv år, tror jeg det var på grunn av troverdigheten. Jo, slik kunne det ha vært, slik er det i det virkelige liv. Både de enkle, men ofte like vanskelige, problemer i det mellommenneskelige som i den politiske hverdag; med mesterlig manus og spill.
”Mission Impossible 3” har bare to forgjengere. Den går inn i en serie filmer der ingenting er spart på den ytre dramatikk, de teknologisk mest utenkelige dippedutter, ytre effekter. Farefulle, dristige, halsbrekkende – bare ta ordboken i bruk – scener og handlinger. Men James Bond (shaken, not stirred) troner etter årtier fremdeles på topp fremfor Jason Bourne. Ethan Hunt er i beste fall på bronseplass.
Men hvorfor ser jeg med forventning frem til hver eneste nye episode av ”Presidenten”, trass i at jeg har sett alle 150-160 tidligere, mens jeg nesten smågjespet meg igjennom ”Mission Impossible 3”, der menneskene er forutsigbare stereotyper, utfallet gitt og der det mest spennende egentlig er hva nytt stuntmennene kan prestere denne gang?
Fantasi og virkelighet møtes i president Barack Obama og president Bartlets etterfølger Matthew Santos. Begge to unge, outsidere i forhold til det tradisjonelle partiapparatet, begge fra minoriteter (afroamerikanere og latinamerikanere), begge med en håpløs krig i arv. Vi følger president Santos til Inaugural Day, vi skal følge Barack Obama i fire år, foreløpig. Forventningene er skyhøye. Kan de retoriske mesterverk veksles inn i politiske realiteter, i en bedre hverdag for en av ti amerikanere som ikke har nok mat, for alle uten sykeforsikring? I en ny miljøpolitikk, en ny politikk i Irak?
Søndag døde 225 palestinere på Gazastripen (tall i Haaretz kl.00.55). Tør, kan og vil Obama gjøre noe for å svekke galskapen og få partene tilbake til forhandlingsbordet? Gjøre mer enn en bønn til Israel om å unngå sivile sårede, og til Hamas om å slutte med rakettangrep?
Fantasiens spenningsverden, realitylike eller reinspikka eventyr, ender alltid med at det/den gode seirer til slutt etter feilgrep og motgang underveis. Men denne fiktive spenningen vil alltid tape mot en virkelighet der heltene er borte og fremtidsutsiktene dystre.
Afghanistan, Darfur, Iran, Irak, Vestbredden – krigene, konfliktene,de beinharde og uforsonlige standpunktene alt skremmer. Jeg foretrekker spenningen på skjermen, på lerretet, fremfor realitetenes Mission 1-2-3-4-5-6 osv. inn i en evighet som kan bli, ja nettopp det – evigheten.
tirsdag 23. desember 2008
Julaften: Mangler vi noe?
Julaften.
Gud kommer til gir sitt nærvær til våre liv. I barnet som fødes inn i vår verden, så møter vi en gud som ikke kan stille seg likegyldig til noe i menneskenes liv.
Ser vi buen av håp fra stjernen på himmelen og til Jesus-barnet i krybben? Ser vi at den signaliserer at mennesket engang skal bli Gud lik?
Ser vi Gud i de fattige og forfulgte, i mennesker med ulik hudfarge og kulturell bakgrunn? Ser vi en Gud som først og sist er kjærlighet og er å finne overalt hvor det er mennesker til?
Svaret avhenger av mottakerapparatet, av vår vilje til å være stille og lytte og søke.
* * *
Jeg står utenfor hovedstaden Tegucigalpa i Honduras i Mellom-Amerika og stirrer på resultatene av orkanen Mitchs herjinger. Husene i en dalside er skrellet bort og ligger som en stor søppelhaug av tre og billig murstein.
Likevel – stemningen er preget av håp. Rundt meg er innbyggerne og noen få innleide eksperter i ferd med å reise nye hus. Sikrere hus, bedre forankret til grunnen. Enkle hus, om lag 10 000 norske kroner pr.stykke.
Pengene er samlet inn av Kirkens Nødhjelp i Norge.
Jeg treffer en enke med flere barn enn tenner, syv små i alderen 3-15 år flokker seg rundt mor. Mannen døde under orkanen. Vi går inn. Her er det noen senger, et kokested, noen enkle kjeler. Veggene er tomme, med et lite unntak, et utklipp fra et blad med et bilde og litt tekst. Da jeg reiste hjemmefra, sa kona mi: Hvis du kommer hjem med noen nytt til å ha på veggene våre, må vi kaste noe av det vi har.
Det er ganske fullt på veggene hjemme – et teppe, malerier, bilder, ikoner, bokhyller.
Men her utenfor Tegucigalpa signaliserer veggene en helt annen levestandard. Jeg stiller et naivt spørsmål til enken: Hvordan har dere det egentlig, det må være hardt å overleve? Hun smiler med de få tennene hun har igjen, peker på bildet og sier noe på spansk. Tolken forklarer at teksten til bildet er hentet fra Bibelen, fra den 23.salme, der det står ”Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting”.
Jeg syntes hun måtte mangle nesten alt. Hun sa: ”Jeg mangler ingenting”.
Herren er min hyrde,
jeg mangler ingen ting.
Han lar meg ligge i grønne enger,
han fører meg til vann der jeg finner hvile,
og gir meg ny kraft.
Gud kommer til gir sitt nærvær til våre liv. I barnet som fødes inn i vår verden, så møter vi en gud som ikke kan stille seg likegyldig til noe i menneskenes liv.
Ser vi buen av håp fra stjernen på himmelen og til Jesus-barnet i krybben? Ser vi at den signaliserer at mennesket engang skal bli Gud lik?
Ser vi Gud i de fattige og forfulgte, i mennesker med ulik hudfarge og kulturell bakgrunn? Ser vi en Gud som først og sist er kjærlighet og er å finne overalt hvor det er mennesker til?
Svaret avhenger av mottakerapparatet, av vår vilje til å være stille og lytte og søke.
* * *
Jeg står utenfor hovedstaden Tegucigalpa i Honduras i Mellom-Amerika og stirrer på resultatene av orkanen Mitchs herjinger. Husene i en dalside er skrellet bort og ligger som en stor søppelhaug av tre og billig murstein.
Likevel – stemningen er preget av håp. Rundt meg er innbyggerne og noen få innleide eksperter i ferd med å reise nye hus. Sikrere hus, bedre forankret til grunnen. Enkle hus, om lag 10 000 norske kroner pr.stykke.
Pengene er samlet inn av Kirkens Nødhjelp i Norge.
Jeg treffer en enke med flere barn enn tenner, syv små i alderen 3-15 år flokker seg rundt mor. Mannen døde under orkanen. Vi går inn. Her er det noen senger, et kokested, noen enkle kjeler. Veggene er tomme, med et lite unntak, et utklipp fra et blad med et bilde og litt tekst. Da jeg reiste hjemmefra, sa kona mi: Hvis du kommer hjem med noen nytt til å ha på veggene våre, må vi kaste noe av det vi har.
Det er ganske fullt på veggene hjemme – et teppe, malerier, bilder, ikoner, bokhyller.
Men her utenfor Tegucigalpa signaliserer veggene en helt annen levestandard. Jeg stiller et naivt spørsmål til enken: Hvordan har dere det egentlig, det må være hardt å overleve? Hun smiler med de få tennene hun har igjen, peker på bildet og sier noe på spansk. Tolken forklarer at teksten til bildet er hentet fra Bibelen, fra den 23.salme, der det står ”Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting”.
Jeg syntes hun måtte mangle nesten alt. Hun sa: ”Jeg mangler ingenting”.
Herren er min hyrde,
jeg mangler ingen ting.
Han lar meg ligge i grønne enger,
han fører meg til vann der jeg finner hvile,
og gir meg ny kraft.
En dag igjen: Det er ved å gi at vi får
I et av mine mange album har jeg et bilde fra november 1979. Mor Teresa har fått Nobels fredspris og det er mottagelse hos den indiske ambassadøren i Oslo. Mange pressefolk er til stede og jeg ligger på kne like ved siden av nonnen fra Makedonia. Jeg ligger der for å sanke gode sitater. Jeg husker bare ett. En ung kvinne kommer og nærmest hvisker:
– Mor Teresa, hvordan kan jeg best tjene min neste?
– Be om å få se Guds vilje med ditt liv, og prøv så å gjøre etter den.
To år senere besøkte jeg et av de såkalte dødshusene hennes i Calcutta. Der lå det forkomne mennesker, og vi visste at neste morgen ville noen av dem være døde. All verdens elendighet og håpløshet kunne vi se. Men det var engler i rommet. Barmhjertighetssøstre som i sine hvite og blå sarier gikk fra seng til seng, bøyde seg over de forkomne og ga dem en hjelpende hånd og et trøstende ord.
Mor Teresa har fortalt at hun besøkte dette stedet en gang i uken når hun var i Calcutta. Og etter å ha besøkt alle syke, la hun seg ned på knærne og hendene og begynte å vaske gulv og toaletter.
– De fattiges nød er ikke mangelen på ting, på velferd, sa hun, men det at de ikke hører til. De trenger kjærlighet, og kjærlighet er bare mulig der det er nærhet.
Juleevangeliets slitestyrke kan tyde på at holdbarhets- og stemplingsdato ikke er passert. Det viktige er å slippe budskapet til i årets øvrige 364 dager.
Tilbake til 1979: Da Nobel-banketten skulle holdes på Grand Hotel, avslo Mor Teresa å delta. Nobelpriskomiteen ga henne da en sjekk på 6000 amerikanske dollar med hjem til Calcutta. Utpå nyåret kom det brev fra henne med takk for «a wonderfull time in Oslo» og for bankett-pengene. For dem hadde hun dekket julebord for 2000 i Calcuttas verste slum.
Det er ved å gi at du får. Jul er glede.
– Mor Teresa, hvordan kan jeg best tjene min neste?
– Be om å få se Guds vilje med ditt liv, og prøv så å gjøre etter den.
To år senere besøkte jeg et av de såkalte dødshusene hennes i Calcutta. Der lå det forkomne mennesker, og vi visste at neste morgen ville noen av dem være døde. All verdens elendighet og håpløshet kunne vi se. Men det var engler i rommet. Barmhjertighetssøstre som i sine hvite og blå sarier gikk fra seng til seng, bøyde seg over de forkomne og ga dem en hjelpende hånd og et trøstende ord.
Mor Teresa har fortalt at hun besøkte dette stedet en gang i uken når hun var i Calcutta. Og etter å ha besøkt alle syke, la hun seg ned på knærne og hendene og begynte å vaske gulv og toaletter.
– De fattiges nød er ikke mangelen på ting, på velferd, sa hun, men det at de ikke hører til. De trenger kjærlighet, og kjærlighet er bare mulig der det er nærhet.
Juleevangeliets slitestyrke kan tyde på at holdbarhets- og stemplingsdato ikke er passert. Det viktige er å slippe budskapet til i årets øvrige 364 dager.
Tilbake til 1979: Da Nobel-banketten skulle holdes på Grand Hotel, avslo Mor Teresa å delta. Nobelpriskomiteen ga henne da en sjekk på 6000 amerikanske dollar med hjem til Calcutta. Utpå nyåret kom det brev fra henne med takk for «a wonderfull time in Oslo» og for bankett-pengene. For dem hadde hun dekket julebord for 2000 i Calcuttas verste slum.
Det er ved å gi at du får. Jul er glede.
mandag 22. desember 2008
Ikke med Frp i regjering
Er det et ”klart demokratisk problem” at Fremskrittspartiet ikke får regjeringsmakt dersom den rødgusjegrønne regjeringen mister flertallet neste høst? Siv Jensen mener det, sist artikulert i et intervju med Dagsavisen i dag.
Har Siv Jensen -som for en gangs skyld hverken er forarget eller sjokkert - noen gang hørt om den politiske tyngdeloven? Den som sier at der den politiske tyngde er, der finner man også regjeringsmakt. Fremskrittspartiet har i høst stilt seg utenom samtlige kompromisser Stortingets store, store flertall er kommet frem til i grunnleggende politiske saker. Når Siv Jensen sier at "terrenget har forandret seg, de andre partiene må bytte ut kartet", spørs det heller om ikke Frp bør anskaffe seg et kompass og finne den magnetiske pol(itikk). Når man skal vandre i det politiske landskap er det en fordel at turkameratene er noenlunde forutsigbare.
Samarbeide med Frp? "Det gått veldig bra de gangene de har giddet å prøve", sier Jensen. Og det skal Frp ha, i endel kommuner der partiet er med og danner flertall, er det inngått gode kompromisser. Og en rekke Frp-ordførere gjør en utmerket jobb for sine kommuner og nyter stor popularitet. Men jo mer man nærmer seg de bredere nasjonale problemstillinger, jo vanskelige vil det måtte bli.
Jeg synes Lars Sponheim tar Frp og partiets politikk på alvor når han konstaterer at den politiske avstand er for stor. Og da er det helt fair å si fra på forhånd. Det som er problemet blant de partiene som idag utgjør en varierende opposisjon, er først og fremst at Høyre ikke kan manne/kvinne seg opp til å si hvilket regjeringsalternativ man vil gå til valg på: H/V/KrF eller H/Frp. Høyre tviholder på at de fire vil kunne bli enige etter valget. Da kryper partiet under bordet og gjør som svenske Kolingen, som sier: "Jag nekar fakta". Og for å holde oss til Kolingen, med adresse til Frp: "Dé ska' karaktär till att sälja elastik pr. meter".
Fremfor å være i regjering med Frp, tror jeg Venstre og KrF vil ha størst gjennomslag for sin politikk i en regjering med Høyre eller med Arbeiderpartiet. For min egen del vil jeg være mye mer Venstre-komfortabel i et regjeringssamarbeid med Ap enn med Frp. Det som ville være mest klarleggende i dagen situasjon er at mitt førstevalg H/V/KrF går til valg med noen sentrale punkter som er et alternativ til dagens flertallskoalisjon.
Selv om jeg mener at Karthago bør ødelegges, kan de i opposisjonen som tror at regjeringspartiene mister flertallet, komme til å forregne seg stygt.
Har Siv Jensen -som for en gangs skyld hverken er forarget eller sjokkert - noen gang hørt om den politiske tyngdeloven? Den som sier at der den politiske tyngde er, der finner man også regjeringsmakt. Fremskrittspartiet har i høst stilt seg utenom samtlige kompromisser Stortingets store, store flertall er kommet frem til i grunnleggende politiske saker. Når Siv Jensen sier at "terrenget har forandret seg, de andre partiene må bytte ut kartet", spørs det heller om ikke Frp bør anskaffe seg et kompass og finne den magnetiske pol(itikk). Når man skal vandre i det politiske landskap er det en fordel at turkameratene er noenlunde forutsigbare.
Samarbeide med Frp? "Det gått veldig bra de gangene de har giddet å prøve", sier Jensen. Og det skal Frp ha, i endel kommuner der partiet er med og danner flertall, er det inngått gode kompromisser. Og en rekke Frp-ordførere gjør en utmerket jobb for sine kommuner og nyter stor popularitet. Men jo mer man nærmer seg de bredere nasjonale problemstillinger, jo vanskelige vil det måtte bli.
Jeg synes Lars Sponheim tar Frp og partiets politikk på alvor når han konstaterer at den politiske avstand er for stor. Og da er det helt fair å si fra på forhånd. Det som er problemet blant de partiene som idag utgjør en varierende opposisjon, er først og fremst at Høyre ikke kan manne/kvinne seg opp til å si hvilket regjeringsalternativ man vil gå til valg på: H/V/KrF eller H/Frp. Høyre tviholder på at de fire vil kunne bli enige etter valget. Da kryper partiet under bordet og gjør som svenske Kolingen, som sier: "Jag nekar fakta". Og for å holde oss til Kolingen, med adresse til Frp: "Dé ska' karaktär till att sälja elastik pr. meter".
Fremfor å være i regjering med Frp, tror jeg Venstre og KrF vil ha størst gjennomslag for sin politikk i en regjering med Høyre eller med Arbeiderpartiet. For min egen del vil jeg være mye mer Venstre-komfortabel i et regjeringssamarbeid med Ap enn med Frp. Det som ville være mest klarleggende i dagen situasjon er at mitt førstevalg H/V/KrF går til valg med noen sentrale punkter som er et alternativ til dagens flertallskoalisjon.
Selv om jeg mener at Karthago bør ødelegges, kan de i opposisjonen som tror at regjeringspartiene mister flertallet, komme til å forregne seg stygt.
To dager igjen: Uoppfylt håp
Fortellingene om hyrdene som fikk englebesøk, Guds sønns fødsel utenfor herberget, og løftene om fred på jorden treffer noe i vår dypeste lengsel, to tusen år etter begivenhetene. I et så langt perspektiv er det svært få ting som overlever og bevarer sin aktualitet.
Og merkelig nok kjennes de gamle juletekstene nye og friske, mens for eksempel politiske problemstillinger eller skikk og bruk virker totalt foreldet etter noen tiår.
Julen tilbyr en inngang til en annen virkelighet. Noe vi kan bli samtidige med. Noe som kan komme til oss og tilby oss sin fred. Og legger vi øret til, vil vi høre at vi på en underlig måte er samtidige med alle generasjoner som har feiret denne høytiden. Vi kan avlese noen av deres håp og lengsler når de hørte englenes budskap som skulle glede alt folket.
Bruker vi anledningen, kan vi nå inn til noe av det som varer, det som klinger fra slekt til slekt og fra sekel til sekel. Det ligger noe befriende i dette at det som virker overveldende viktig og stort akkurat nå - på godt eller vondt - vil få mindre dimensjoner i et langt perspektiv. Å feste blikket på det som varer, gir ro og balanse.
Fremdeles er nyhetsbildet slik at løftet om fred på jorden lyder som et ennå uoppfylt håp. Det kan virke mistrøstig, og mange må gjennomleve forferdelige tilstander. Dessto viktigere er det å holde fast på håpet om at det ennå kan bli annerledes, og i sentrum av julens budskap ligger nettopp et slikt håp: at det forunderlige kan møte dem som minst av alt venter det, at den høyeste kan stige ned til de laveste
Og merkelig nok kjennes de gamle juletekstene nye og friske, mens for eksempel politiske problemstillinger eller skikk og bruk virker totalt foreldet etter noen tiår.
Julen tilbyr en inngang til en annen virkelighet. Noe vi kan bli samtidige med. Noe som kan komme til oss og tilby oss sin fred. Og legger vi øret til, vil vi høre at vi på en underlig måte er samtidige med alle generasjoner som har feiret denne høytiden. Vi kan avlese noen av deres håp og lengsler når de hørte englenes budskap som skulle glede alt folket.
Bruker vi anledningen, kan vi nå inn til noe av det som varer, det som klinger fra slekt til slekt og fra sekel til sekel. Det ligger noe befriende i dette at det som virker overveldende viktig og stort akkurat nå - på godt eller vondt - vil få mindre dimensjoner i et langt perspektiv. Å feste blikket på det som varer, gir ro og balanse.
Fremdeles er nyhetsbildet slik at løftet om fred på jorden lyder som et ennå uoppfylt håp. Det kan virke mistrøstig, og mange må gjennomleve forferdelige tilstander. Dessto viktigere er det å holde fast på håpet om at det ennå kan bli annerledes, og i sentrum av julens budskap ligger nettopp et slikt håp: at det forunderlige kan møte dem som minst av alt venter det, at den høyeste kan stige ned til de laveste
lørdag 20. desember 2008
Fri og åpen religions- og kulturkritikk
"Vi ikke må få en paragraf som svekker retten til fri og åpen religions- og kulturkritikk". Dette var en av konklusjonene til Ytringsfrihetskommisjonen (1996-99. Regjeringen går en annen vei. Den vil fjerne blasfemiparagrafen, og i stedet la rasismeparagrafen utvides til å gjelde «angrep på religion eller livssyn»(Dagsavisen).
Dette er ikke i kommisjonens ånd. Det uttryker også Arne Jensen i Norsk Presseforbund, som skriver i et innlegg i Aftenposten Han påpeker at Regjeringen trekker inn Ytringsfrihetskommisjonens generelle begrunnelser for ytringsfriheten – sannhetssøking, demokrati og fri meningsdannelse – som krav til enkeltytringer.. "Det er i denne sammenheng en tilsnikelse. Ytringsfrihetskommisjonens kriterier danner et bakteppe for forståelsen av ytringsfriheten. De er ikke ment som krav til den enkelte ytring. Tvert imot mente Ytringsfrihetskommisjonen ikke bare at blasfemiparagrafen burde oppheves. Man antydet også en viss innsnevring av dekningsområdet for forbudet mot hatefulle ytringer – stikk i strid med det Regjeringen nå foreslår. Kommisjonen avslutter dette resonnementet slik: «Viktigst er imidlertid at vi ikke må få en paragraf som svekker retten til fri og åpen religions- og kulturkritikk.» Dessverre kan det se ut som det er i den retningen Regjeringen nå ønsker å gå. Det er i så fall sterkt beklagelig".
Jeg var et av medlemmene i Ytringsfrihetskommisjonen. Da vi la frem vår innstilling (i NOU 27, 1999) foreslo vi en opphevelse av blasfemiparagrafen. Dette ble imidlertid avvist av stortingsflertallet da saken ble behandlet i 2004. En av de grunnleggende tanker bak Ytringsfrihetskommisjonens innstilling, er at man må tolerere at onde og slette tanker får offentlig uttrykk, slik at de skal kunne gjendrives. Dette gjelder mye av det mange av oss misliker, enten det gjelder rasistiske eller blasfemiske ytringer. Unndras slike ytringer for offentlig kritikk, kan det føre til større utbredelse av de holdninger som ligger bak.
Straffelovens paragraf 142, som er plassert i kapitlet om forbrytelser mot den offentlige orden og fred, sier at det er straffbart i ord eller handling å forhåne eller på en krenkende måte å vise ringeakt for «nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse». Utgangspunktet var en paragraf fra 1842 som skulle bidra til å gi staten autoritet, idet «statens offentlige religion» var et av fundamentene for staten. Etter Arnulf Øverlands foredrag om «Kristendommen, den tiende landeplage» ble paragrafen i 1934 utvidet til å straffelegge utvist ringeakt for ethvert religionssamfunns trosbekjennelse eller gudsdyrkelse. Den paragrafen er senere ikke brukt. Vel 20 muslimske foreninger og meningheter stevnet i 1989 Aschehoug forlag og forlagsdirektør William Nygaard for brudd på paragrafen i anledning utgivelsen av Salman Rushdies «Sataniske vers», men de trakk senere saken. Mange muslimer oppfatter det som blasfemisk å stille spørsmål ved profeten Muhammeds person.
Hvem definerer begrepet blasfemi? Det som for en liberal kritiker er ment som saklig kritikk, kan av andre oppfattes som forhånelse. Enkelte vil endog oppfatte enhver negativ ytring overfor egen religion som blasfemisk, jamfør Rushdie-reaksjonene. Uansett kan en slik paragraf ikke håndheves på grunnlag av definisjonsmakt til de som føler seg mest forulempet. jeg synesn også at gen.sekr. Kristin Mile i Human-Etisk Forbund har et poeng når hun sier man være helt sikre på at ikke legitim religionskritikk rammes. "Dette er svært viktig i disse tider da det er sterke religiøse, internasjonale krefter i sving for å beskytte religioner mot kritikk. Om blasfemiparagrafen oppheves, betyr det selvsagt ikke at begrepet blasfemi, gudsbespottelse, forsvinner.
Jeg er ikke for blasfemi. Det har med folkeskikk å gjøre, med respekt for andre menneskers følelser. Men et av problemene med dagens paragraf er etter min mening at den på en viss måte kan virke legitimerende av alle de forhånelser, all den ukultur vi møter for eksempel i enkelte av NRKs underholdningsprogram, all latterliggjøring av Jesu lidelser på korset, «den fjollete piggtrådhatten» osv. Ingen har villet bruke blasfemiparagrafen mot dette. Dermed har man faktisk på en måte indirekte fått aksept for at dette ikke er blasfemi, nok et argument for å kvitte seg med paragrafen. Ukultur, dårlig folkeskikk og forsøpling av det offentlige rom i såkalt kunstnerisk sammenheng må møtes på andre måter enn med trusler om dom og straff.
Det er dessuten mulig at blasfemiparagrafen i seg selv fremmer forhånelser og blasfemi. Den provoserer enkelte, og fører til at noen går svært så langt i bruken av virkemidler og ordbruk for å tøye og sprenge det som oppfattes som grenser.
Noen håper kanskje også på den ekstra publisitet som en eventuell anmeldelse vil innebære. Typisk reaksjon i så måte er Ingvar Ambjørnsens uttalelse: Da jeg på nittitallet opplevde at mine bøker om Pelle og Proffen ble brent offentlig av en kristen lærer, måtte jeg nesten ta til tårene av ren og skjær takknemlighet. Intet gleder trolig Otto Jespersen mer enn hvis han kan oppnå blasfemi-anklager.
Jeg tror at de som i ulike sammenhenger protesterer mot det de oppfatter som blasfemiske ytringer, fremmer sin sak bedre ved å brukes åndens virkemidler enn å satse på paragrafer som er en levning fra en annen tid og et samfunn med en annen holdning til religionen.
Det skal bli spennende å se mottagelsen av Regjeringens forslag, om det kommer tradisjonell skuddveksling fra velkjente skyttergraver eller om det blir trefninger mer i åpent terreng.
(Dette er en oppdatert utgave av en blogg fra desember)
Dette er ikke i kommisjonens ånd. Det uttryker også Arne Jensen i Norsk Presseforbund, som skriver i et innlegg i Aftenposten Han påpeker at Regjeringen trekker inn Ytringsfrihetskommisjonens generelle begrunnelser for ytringsfriheten – sannhetssøking, demokrati og fri meningsdannelse – som krav til enkeltytringer.. "Det er i denne sammenheng en tilsnikelse. Ytringsfrihetskommisjonens kriterier danner et bakteppe for forståelsen av ytringsfriheten. De er ikke ment som krav til den enkelte ytring. Tvert imot mente Ytringsfrihetskommisjonen ikke bare at blasfemiparagrafen burde oppheves. Man antydet også en viss innsnevring av dekningsområdet for forbudet mot hatefulle ytringer – stikk i strid med det Regjeringen nå foreslår. Kommisjonen avslutter dette resonnementet slik: «Viktigst er imidlertid at vi ikke må få en paragraf som svekker retten til fri og åpen religions- og kulturkritikk.» Dessverre kan det se ut som det er i den retningen Regjeringen nå ønsker å gå. Det er i så fall sterkt beklagelig".
Jeg var et av medlemmene i Ytringsfrihetskommisjonen. Da vi la frem vår innstilling (i NOU 27, 1999) foreslo vi en opphevelse av blasfemiparagrafen. Dette ble imidlertid avvist av stortingsflertallet da saken ble behandlet i 2004. En av de grunnleggende tanker bak Ytringsfrihetskommisjonens innstilling, er at man må tolerere at onde og slette tanker får offentlig uttrykk, slik at de skal kunne gjendrives. Dette gjelder mye av det mange av oss misliker, enten det gjelder rasistiske eller blasfemiske ytringer. Unndras slike ytringer for offentlig kritikk, kan det føre til større utbredelse av de holdninger som ligger bak.
Straffelovens paragraf 142, som er plassert i kapitlet om forbrytelser mot den offentlige orden og fred, sier at det er straffbart i ord eller handling å forhåne eller på en krenkende måte å vise ringeakt for «nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse». Utgangspunktet var en paragraf fra 1842 som skulle bidra til å gi staten autoritet, idet «statens offentlige religion» var et av fundamentene for staten. Etter Arnulf Øverlands foredrag om «Kristendommen, den tiende landeplage» ble paragrafen i 1934 utvidet til å straffelegge utvist ringeakt for ethvert religionssamfunns trosbekjennelse eller gudsdyrkelse. Den paragrafen er senere ikke brukt. Vel 20 muslimske foreninger og meningheter stevnet i 1989 Aschehoug forlag og forlagsdirektør William Nygaard for brudd på paragrafen i anledning utgivelsen av Salman Rushdies «Sataniske vers», men de trakk senere saken. Mange muslimer oppfatter det som blasfemisk å stille spørsmål ved profeten Muhammeds person.
Hvem definerer begrepet blasfemi? Det som for en liberal kritiker er ment som saklig kritikk, kan av andre oppfattes som forhånelse. Enkelte vil endog oppfatte enhver negativ ytring overfor egen religion som blasfemisk, jamfør Rushdie-reaksjonene. Uansett kan en slik paragraf ikke håndheves på grunnlag av definisjonsmakt til de som føler seg mest forulempet. jeg synesn også at gen.sekr. Kristin Mile i Human-Etisk Forbund har et poeng når hun sier man være helt sikre på at ikke legitim religionskritikk rammes. "Dette er svært viktig i disse tider da det er sterke religiøse, internasjonale krefter i sving for å beskytte religioner mot kritikk. Om blasfemiparagrafen oppheves, betyr det selvsagt ikke at begrepet blasfemi, gudsbespottelse, forsvinner.
Jeg er ikke for blasfemi. Det har med folkeskikk å gjøre, med respekt for andre menneskers følelser. Men et av problemene med dagens paragraf er etter min mening at den på en viss måte kan virke legitimerende av alle de forhånelser, all den ukultur vi møter for eksempel i enkelte av NRKs underholdningsprogram, all latterliggjøring av Jesu lidelser på korset, «den fjollete piggtrådhatten» osv. Ingen har villet bruke blasfemiparagrafen mot dette. Dermed har man faktisk på en måte indirekte fått aksept for at dette ikke er blasfemi, nok et argument for å kvitte seg med paragrafen. Ukultur, dårlig folkeskikk og forsøpling av det offentlige rom i såkalt kunstnerisk sammenheng må møtes på andre måter enn med trusler om dom og straff.
Det er dessuten mulig at blasfemiparagrafen i seg selv fremmer forhånelser og blasfemi. Den provoserer enkelte, og fører til at noen går svært så langt i bruken av virkemidler og ordbruk for å tøye og sprenge det som oppfattes som grenser.
Noen håper kanskje også på den ekstra publisitet som en eventuell anmeldelse vil innebære. Typisk reaksjon i så måte er Ingvar Ambjørnsens uttalelse: Da jeg på nittitallet opplevde at mine bøker om Pelle og Proffen ble brent offentlig av en kristen lærer, måtte jeg nesten ta til tårene av ren og skjær takknemlighet. Intet gleder trolig Otto Jespersen mer enn hvis han kan oppnå blasfemi-anklager.
Jeg tror at de som i ulike sammenhenger protesterer mot det de oppfatter som blasfemiske ytringer, fremmer sin sak bedre ved å brukes åndens virkemidler enn å satse på paragrafer som er en levning fra en annen tid og et samfunn med en annen holdning til religionen.
Det skal bli spennende å se mottagelsen av Regjeringens forslag, om det kommer tradisjonell skuddveksling fra velkjente skyttergraver eller om det blir trefninger mer i åpent terreng.
(Dette er en oppdatert utgave av en blogg fra desember)
tirsdag 16. desember 2008
Til: Statsetatene Fra: Augustin
Det nærmer seg jul. Det gode i menneskene veller frem, vi gir i julegryter og via postgiroer, vi leser om tragiske skjebner. En kan bli rørt av mindre. Men gaven som virkelig har grepet hjerterøttene er Aftenpostens betagende åpenbaring om den vise kvinne departementsråd Eva Hildrum og hennes to vise menn: ekstern rådgiver Knut Grøholt og underdirektør i Samferdselsdepartementet Karl Halvorsen.
De trosset alle hindringer for å finne frem til "identifisering av forbedringspunkter i Samferdselsdepartementets etatsstyring og eierskapsutøvelse gitt dagens organisering. Dernest å øke forståelsen for ansvars- og oppgavefordelingen mellom departementet og tilknytete (begrepet er ukjent i Aschehoug og Gyldendals store norske ordbok) etater og selskaper. Endelig å bidra til ryddige prosesser i styringsforholdet".
Til en så alvorlig oppgaver er det det ikke nok å ha ansvar for kommunikasjonen her på jorden. De har gått erkebiskop Trond Giske i næringen- og det er litt av en prestasjon, bare det - og opprettet en direktekontakt oppad til den forlengst avdøde kirkefadere Augustin (354 - 430).
Fra ham lånes inspirasjon til en formålsparagraf for etatstyring m.m.m.m.m:
"Styringen av statsselskapene skal preges av fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt".
Selv har jeg brukt formuleringen (minus statsselskapene) mange ganger (altfor mange, spør du mine venner) de siste 35 årene , men det har vært i taler og debattinnlegg om tema som nok lå Augustin mer på hjertet enn statsselskapene.
Imidlertid -la oss glede oss over at i alle fall ett departement satser på en tung, kristen basert formålsparagraf. Kanskje burde også avgjørelsen om statsstøtte til Frelsesarmeens barne-.og ungdomsarbeid belyses i reservestjernen Liv Signe Navarsetes domene, slik at dette med kjærlighet i alt og toleranse overfor annerledes menende i homofilispørsmålet fikk mening.
"Hvordan ser kjærlighet ut?" spør Augustin. En skulle nesten tro han hadde vært rødgrønn statsminister, som uten å konsultere andre farger også selv svarer på stilte (krise)spørsmål.
Biskopen av Hippo, født i det som i dag er Algerie, definerer slik:
"Kjærlighet har hendene til å hjelpe andre. Den har føttene til å haste til de svake og trengende. Den har øyne til å se elendighet og nød. Den har ørene til å høre menneskenes sukk og sorg. Slik ser kjærligheten ut".
Og det kan være en god formålsparagraf for både sosial- og helsedepartement, NAV, barnevernet, alle andre som steller med mennesker - og kanskje først og fremst for deg og meg.
Skulle flere være interessert i formålsparagrafer i Augustins ånd, har jeg noen forslag:
Til landets redaktører: "De elsker sannheten når den avslører seg, og de hater den når den avslører dem".
Til økonomer og finanspressen: "Slette tider, sier menneskene. La oss bare leve rettferdig og godt, så er tidene gode nok. Vi er tidene - som vi er, så er tidene".
Til justis-og fengselsvesenet: "Du skal hate synden, men elske synderen".
Til de unge og utålmodige( under sterk tvil, hva sier KrF?): "Gi meg kyskhet og avholdenhet - men ikke ennå".
Og endelig til alle bekymrede: "Overlat fortiden til Guds nåde, nåtiden til Guds barmhjertighet og fremtiden til Guds ledelse".
De trosset alle hindringer for å finne frem til "identifisering av forbedringspunkter i Samferdselsdepartementets etatsstyring og eierskapsutøvelse gitt dagens organisering. Dernest å øke forståelsen for ansvars- og oppgavefordelingen mellom departementet og tilknytete (begrepet er ukjent i Aschehoug og Gyldendals store norske ordbok) etater og selskaper. Endelig å bidra til ryddige prosesser i styringsforholdet".
Til en så alvorlig oppgaver er det det ikke nok å ha ansvar for kommunikasjonen her på jorden. De har gått erkebiskop Trond Giske i næringen- og det er litt av en prestasjon, bare det - og opprettet en direktekontakt oppad til den forlengst avdøde kirkefadere Augustin (354 - 430).
Fra ham lånes inspirasjon til en formålsparagraf for etatstyring m.m.m.m.m:
"Styringen av statsselskapene skal preges av fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt".
Selv har jeg brukt formuleringen (minus statsselskapene) mange ganger (altfor mange, spør du mine venner) de siste 35 årene , men det har vært i taler og debattinnlegg om tema som nok lå Augustin mer på hjertet enn statsselskapene.
Imidlertid -la oss glede oss over at i alle fall ett departement satser på en tung, kristen basert formålsparagraf. Kanskje burde også avgjørelsen om statsstøtte til Frelsesarmeens barne-.og ungdomsarbeid belyses i reservestjernen Liv Signe Navarsetes domene, slik at dette med kjærlighet i alt og toleranse overfor annerledes menende i homofilispørsmålet fikk mening.
"Hvordan ser kjærlighet ut?" spør Augustin. En skulle nesten tro han hadde vært rødgrønn statsminister, som uten å konsultere andre farger også selv svarer på stilte (krise)spørsmål.
Biskopen av Hippo, født i det som i dag er Algerie, definerer slik:
"Kjærlighet har hendene til å hjelpe andre. Den har føttene til å haste til de svake og trengende. Den har øyne til å se elendighet og nød. Den har ørene til å høre menneskenes sukk og sorg. Slik ser kjærligheten ut".
Og det kan være en god formålsparagraf for både sosial- og helsedepartement, NAV, barnevernet, alle andre som steller med mennesker - og kanskje først og fremst for deg og meg.
Skulle flere være interessert i formålsparagrafer i Augustins ånd, har jeg noen forslag:
Til landets redaktører: "De elsker sannheten når den avslører seg, og de hater den når den avslører dem".
Til økonomer og finanspressen: "Slette tider, sier menneskene. La oss bare leve rettferdig og godt, så er tidene gode nok. Vi er tidene - som vi er, så er tidene".
Til justis-og fengselsvesenet: "Du skal hate synden, men elske synderen".
Til de unge og utålmodige( under sterk tvil, hva sier KrF?): "Gi meg kyskhet og avholdenhet - men ikke ennå".
Og endelig til alle bekymrede: "Overlat fortiden til Guds nåde, nåtiden til Guds barmhjertighet og fremtiden til Guds ledelse".
mandag 15. desember 2008
Ja til politisk tv-reklame
"Utvalget mener at man heller ikke skal ha noe forbud mot reklame for politiske partier eller holdninger. Et slikt forbud kunne medføre fare for inngrep i ytringsfriheten og dessuten være meget vanskelig å håndtere".
Dette sitatet er 25 år gammelt. Det finnes i "NOU 1985:11 TV2 -om etablering av en ny permanent riksdekkende fjernsynskanal". 25 år - fordi det regjeringsoppnevnte TV2-utvalget (som jeg hadde gleden av å lede) avga sin innstilling i mai 1983. Utvalget var meget bredt sammensatt, og gikk enstemmig inn for en ny landsdekkende fjernsynskanal. 11 av 13 medlemmer mente den burde være frittstående, mens 2 mente at den burde bli en Kanal 2 under NRK. Av de 11 mente 10 at en ny kanal burde reklamefinansieres, helt eller delvis.
Både en ny kanal, for ikke å sankke om reklame i fjernsynet,var på den tiden ganske dristige forslag i forhold til rådende oppfatninger i samfunnslivet
TV2 ble etablert etter stortingsvedtak 15 år senere og med start i 1992. Ikke struktur og finansiering akkurat slik vårt utvalg foreslå, men grunntanken likevel - et reklamefinansiert alternativ til NRK-TV. Vinjes ord om at "nye ting må få skje, dei og" blir stadig aktualisert, nye tanker som først forkastes, bryter seg likevel frem og etter noen år kan nesten ingen tenke seg reversering.
Det gjelder selvsagt i politikken. Da Stortinget i 1953 ga samtykke til prøvedrift med fjernsyn, sa mindretallets talsmann at "det er forbausende hvor liten interesse en møter for fjernsynet hos allmenheten".
Det gjelder i idretten - i 1972 måtte f.eks. Grete von der Lippe løpe en etappe i Holmenkollstafetten under falsk navn, kvinner var ikke ønsket. Og kvinnedeltakelse på lengre distanser i ski og friidrett, var lenge een upopulær tanke, "nesten en slags vederstyggelighet.
Det gjelder definitivt i kirken - jeg husker debatten om kvinnelige prester i på 50-, 60- og 70-tallet (og senere mot kvinnelige biskoper), med en argumentasjon fra motstanderne (det store kirkelige flertall) som til forveksling minner om noen av de argumenter som i dag brukes mot homofile samboende.
Den temmelig kompakte motstanden mot politisk tv-reklame har holdt seg, i alle fall blant politikere flest -frem til sist onsdag. Da overprøvde et enstemmig dommerpanel i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg norske myndigheter og sa ja til politisk tv-reklame. Lokalstasjonen TV-Vest (i dag eid av Stavanger Aftenblad) hadde utfordret det norske lovverket oven ved å sende en reklame for Pensjonistpartiet (!), som i motsetning til de andre partiene ikke slapp til redaksjonelt i NRK-TV.
Trond Giske, som vi ellers mener å ha oppfattet som tilhenger av menneskerettighetsdommer, syntes dommen var "fullstendig prinsippløs", en dom som trolig heller bør avsies over norske politikere som legger politiske reklamefilmer ut på YouTube og ikke har noe forbud mot slik reklame på internett, for ikke å snakke om heldides avisannonser. Og egentlig er et slikt forbud en fornærmelse mot norske velgere, som om de ikke skulle kunne vurdere tv-reklame på samme måte som de gjennomskuer de overdrivelser, feilfremstillinger osv. osv., i politikernes løpende politiske debatt.
Jeg regner med at alle de i Norge som med begeistring har fremhevet viktigheten av at norsk lov implementerer menneskerettighetsvedtak i Strasbourg, følger opp denne saken - hvor smertelig det enn måtte være. Da f.eks. domstolen avsa en kjennelse i som endret det norske KRL-faget, var entusiasmen hos mange politikere stor for å følge opp en dom fra Strasbourg, ikke minst Trond Giskes parti følte behov for å handle raskt.
Det er for øvrig mange måter å Sven Egil Omdals (Norges beste mediekritiker, kunnskapsrik og usedvanlig velartikulert) medieblikk i Stavanger Aftenblad sist lørdag.
Sitatet fra 1983 står seg utmerket. Det blir etterhvert antikvert og ulogisk å ha politisk reklamefrislipp i alle andre kanaler enn fjernsynet. Men samtidig er det verdt å minne om Arne Garborgs ord som innledet tv-utredningen fra tidlig 80-tall:
Penger er langt ifrå det
største gode, ikkje det nest største heller.
men dei er eit stort gode for den
som brukar dei vitug
...
Skalet av alle ting kan ein få for
penger. Men ikkje kjernen; den er
ikkje for pengar fal.
Dette sitatet er 25 år gammelt. Det finnes i "NOU 1985:11 TV2 -om etablering av en ny permanent riksdekkende fjernsynskanal". 25 år - fordi det regjeringsoppnevnte TV2-utvalget (som jeg hadde gleden av å lede) avga sin innstilling i mai 1983. Utvalget var meget bredt sammensatt, og gikk enstemmig inn for en ny landsdekkende fjernsynskanal. 11 av 13 medlemmer mente den burde være frittstående, mens 2 mente at den burde bli en Kanal 2 under NRK. Av de 11 mente 10 at en ny kanal burde reklamefinansieres, helt eller delvis.
Både en ny kanal, for ikke å sankke om reklame i fjernsynet,var på den tiden ganske dristige forslag i forhold til rådende oppfatninger i samfunnslivet
TV2 ble etablert etter stortingsvedtak 15 år senere og med start i 1992. Ikke struktur og finansiering akkurat slik vårt utvalg foreslå, men grunntanken likevel - et reklamefinansiert alternativ til NRK-TV. Vinjes ord om at "nye ting må få skje, dei og" blir stadig aktualisert, nye tanker som først forkastes, bryter seg likevel frem og etter noen år kan nesten ingen tenke seg reversering.
Det gjelder selvsagt i politikken. Da Stortinget i 1953 ga samtykke til prøvedrift med fjernsyn, sa mindretallets talsmann at "det er forbausende hvor liten interesse en møter for fjernsynet hos allmenheten".
Det gjelder i idretten - i 1972 måtte f.eks. Grete von der Lippe løpe en etappe i Holmenkollstafetten under falsk navn, kvinner var ikke ønsket. Og kvinnedeltakelse på lengre distanser i ski og friidrett, var lenge een upopulær tanke, "nesten en slags vederstyggelighet.
Det gjelder definitivt i kirken - jeg husker debatten om kvinnelige prester i på 50-, 60- og 70-tallet (og senere mot kvinnelige biskoper), med en argumentasjon fra motstanderne (det store kirkelige flertall) som til forveksling minner om noen av de argumenter som i dag brukes mot homofile samboende.
Den temmelig kompakte motstanden mot politisk tv-reklame har holdt seg, i alle fall blant politikere flest -frem til sist onsdag. Da overprøvde et enstemmig dommerpanel i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg norske myndigheter og sa ja til politisk tv-reklame. Lokalstasjonen TV-Vest (i dag eid av Stavanger Aftenblad) hadde utfordret det norske lovverket oven ved å sende en reklame for Pensjonistpartiet (!), som i motsetning til de andre partiene ikke slapp til redaksjonelt i NRK-TV.
Trond Giske, som vi ellers mener å ha oppfattet som tilhenger av menneskerettighetsdommer, syntes dommen var "fullstendig prinsippløs", en dom som trolig heller bør avsies over norske politikere som legger politiske reklamefilmer ut på YouTube og ikke har noe forbud mot slik reklame på internett, for ikke å snakke om heldides avisannonser. Og egentlig er et slikt forbud en fornærmelse mot norske velgere, som om de ikke skulle kunne vurdere tv-reklame på samme måte som de gjennomskuer de overdrivelser, feilfremstillinger osv. osv., i politikernes løpende politiske debatt.
Jeg regner med at alle de i Norge som med begeistring har fremhevet viktigheten av at norsk lov implementerer menneskerettighetsvedtak i Strasbourg, følger opp denne saken - hvor smertelig det enn måtte være. Da f.eks. domstolen avsa en kjennelse i som endret det norske KRL-faget, var entusiasmen hos mange politikere stor for å følge opp en dom fra Strasbourg, ikke minst Trond Giskes parti følte behov for å handle raskt.
Det er for øvrig mange måter å Sven Egil Omdals (Norges beste mediekritiker, kunnskapsrik og usedvanlig velartikulert) medieblikk i Stavanger Aftenblad sist lørdag.
Sitatet fra 1983 står seg utmerket. Det blir etterhvert antikvert og ulogisk å ha politisk reklamefrislipp i alle andre kanaler enn fjernsynet. Men samtidig er det verdt å minne om Arne Garborgs ord som innledet tv-utredningen fra tidlig 80-tall:
Penger er langt ifrå det
største gode, ikkje det nest største heller.
men dei er eit stort gode for den
som brukar dei vitug
...
Skalet av alle ting kan ein få for
penger. Men ikkje kjernen; den er
ikkje for pengar fal.
onsdag 10. desember 2008
Presse, konfrontasjon og virkelighet
Med interesse har jeg lest en kronikk av Jon Schau, daglig leder, og Nicolai Prydz, styreformann, HippieMedia, i Aftenposten, "Konfrontasjonssamfunnet". Den inneholder en rekke synspunkter som det er nyttig å debattere. Et av hovedbudskapene er at " i Norge er konfrontasjon viktigere enn virkeligheten. Konfrontasjon undergraver innsikt og hemmer dialog og deling".
Det er viktig at også "den fjerde statsmakt" er i offentlighetens søkelys. Kronikken er et bidrag til dette, og den har som mange andre som kritiserer media noen viktige observasjoner og poenger. men bommer tildels på det jeg mener må være oppgaven for pressen - heretter brukt i betydningen aviser,visse deler av tv, nettaviser o.l. Noen kommentarer til enkelte av deres synspunkter:
”Konfrontasjonen har fått en for stor plass i vårt samfunn”.
Ja – pressen ER opptatt av konfrontasjon. Og det skal den være. Konfrontasjoner er sunne når de bidrar til å klargjøre motsetninger., til å skjerpe folks interesse for viktige samfunnsspørsmål. Men dersom de blir en slags medial form for bordtennis; angrep og sterke ord uten forsøk på en samlet oversikt over hva saken egentlig gjelder, uten analyse, uten forsøk på å skille klint og hvete, da havner man i underholdningsbransjen.
”Det er ikke konstruktivt å fokusere på feil”.
Ja – pressen ER opptatt av feil. Og det må den være. Nettopp fordi det er kontruktivt. Ikke fordi det er viktig å gapestokk-henge ut de som gjør feil, men først og fremst fordi det er i samfunnets interesse at ansvar klarlegges, at man lærer av feil. Skal noe rettes opp, fungere bedre, tjene flere, da må feil finnes og påpekes.
”Det kan virke som om media i Norge har mistet kontakt med sin samfunnsoppgave!”
Slik jeg ser det: pressen skal for det første innhente og formidle informasjon. Ikke alt det man vet, eller tror man vet, men det som er sant og relevant for den offentlige samtale. Å videreformidle alt man vet - uten ansvar, uten refleksjon og uten omtanke - er ikke informasjonsansvar, men makt uten ansvar.
For det andre skal pressen avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet. Det er et arbeid som særlig går ut over de mektige, og er derfor et arbeid som de mektige i utgangspunktet misliker.
For det tredje skal mediene også ta standpunkt, formidle verdier, målbære holdninger. Vel å merke: Forskjellige standpunkter, forskjellige verdier og forskjellige holdninger. Dersom pressen nedprioriterer samfunnsdebatten, og mediene blir et slags postvesen som bare sluser fram et vell av overflødig, ufordøyet informasjon - fordi man ikke lenger våger å mene noe - er det demokratiet som taper.
Min vurdering er at pressen blitt noe bedre med hensyn til den første oppgaven, mye bedre med hensyn til den andre, og dårligere med hensyn til den tredje.
Å avdekke kritikkverdige forhold skaper ofte problemer mellom presse og publikum. Utenfra vil mediekjøret fort bli oppfattet som nådeløst og hensynsløst. Bare idioter og moralske blindgjengere kan være i tvil om hvilken enorm belastning det såkalte mediekjøret representerer.
Å avdekke kritikkverdige forhold skaper ofte problemer mellom presse og publikum. Utenfra vil mediekjøret fort bli oppfattet som nådeløst og hensynsløst. Bare idioter og moralske blindgjengere kan være i tvil om hvilken enorm belastning det såkalte mediekjøret representerer.
Dette er problematisk i en tid der det er behov for å øke folks forståelse for at et levende demokrati trenger en presse som med dristighet og pågangsmot kan ta for seg fallskjermer i næringslivet, lukkethetskultur i helseforetak, mangelfull politietterforskning, fiksekultur i kommunen, våre folkevalgtes skjulte forbindelser - saker som de involverte gjerne hadde sette ikke ble omtalt. Ubehaget som rammer noen som følge av medienes flomlys i de mørke kroker er av og til nødvendig.
Folk må få å få kjennskap til lov- eller tillitsbrudd som samfunnstopper begår. Det samfunn er moralsk fattig som bare teller penger og lovbrudd, men slutter å interessere seg for etikk og moral. Offentlige personer som er svært viktige for samfunnet, må ha utstrakt tillit også som privatpersoner. Deres integritet, moral og personlige oppførsel er offentlige spørsmål.
Pressen må ikke undervurdere sin egen makt - på godt og vondt, og den må hele tiden bestrebe seg til det ytterste på ikke å påføre mennesker unødige lidelser. Men den kan ikke slutte å avdekke kritikkverdige forhold på toppen av samfunnet, selv om fallhøyden blir aldri så stor for dem det går ut over.
Men stundom går pressen ut med bastante konklusjoner på et altfor tidlig tidspunkt, med konklusjoner og vurderinger som i ettertid viser seg ikke å holde. I samfunnets grøftekanter ligger det atskillige som har fått sin livsskjebne beseglet av udugelige journalister eller sensasjonslyste aviser.
Mediene eksisterer ikke i et vakuum, og tilløp til refleksjon avsluttes gjerne med å si at vi får de mediene vi fortjener. en samfunnsrolle å spille, som uavhengige observatører og kritikere. Men det blir et problem hvis man ikke nøyer seg med disse rollene, men også blir anklager og jury.
"La oss fokusere på mulighetene og la oss inspirere og engasjere."
Journalistikken kan aldri fokusere bare på det positive, bare på mulighetene. Vi har fått en egen stiftelse, konferanse og prisutdeling for "Kritisk og undersøkende journalistikk". Dette et et utmerket forsøk på å stimulere denne delen av samfunnsoppdraget, og stadig oftere ser vi at god journalistikk får konkrete konsekvenser, nettopp fordi feil, uetisk og kriminell atferd osv. avdekkes. Men: I tillegg til det kritiske er det viktig at undersøkende journalistikk også finner frem til det og de som lykkes, får det til, tar de riktige grepene. Hvorfor lykkes de? Hva kan andre lære?
torsdag 4. desember 2008
Ap-"spill og vær glad"
”Spill, spill, spill og vær glad, spill med de penger du har…" klinger det flerstemt fra Oslo Arbeiderpartis kor, med leder Jan Bøhler som strålende forsanger. Og kjenningsmelodien er ikke til å ta feil av:
"Bingo, bingo, where ya gonna go-e-o
Bingo, Bingbo, whatcha gonna do-e-o
Bingo, Bingo, does your mommy know
That you're goin' down the road to see a little girleo” (fritt etter Jim Reeves)
Departementet gjorde en god jobb da bandittene forsvant. Men bingoautomatene får stå. Riktignok skal det neste år komme nye krav om tapsgrenser, skjerpet seddelforbud og krav innholdet i spillene og automatene. Kulturdepartementet har vurdert dem som lite avhengige i forhold til spilleavhengighet”- ”Det hadde vært et problem hvis de skapte spilleavhengighet”, sier Rune Tokle i Oslo Arbeiderparti til VG. Mon det er så enkelt?
Arbeiderpartiet er ikke alene om å melke valgkamp-penger fra bingoautomatene. Både et parti som står meg atskillig nærmere og andre har også hatt gode bingo-tilskudd. Men Arbeiderpartiet er definitivt størst. 3,2 mill.kr ble det i første halvår.
Jeg forstår at "Landsorganisasjonen mot Spilleavhengighet" finner dette provoserende og skuffende. "Trond Giske har lukket ørene", hevder en talskvinne.
Men neste år er det valg.
På søndagsskolen lærte vi at det er ikke alt som er lov som gavner. Og hvor er det blitt av Trond Giskes ellers så fremragende gehør?
"Bingo, bingo, where ya gonna go-e-o
Bingo, Bingbo, whatcha gonna do-e-o
Bingo, Bingo, does your mommy know
That you're goin' down the road to see a little girleo” (fritt etter Jim Reeves)
Departementet gjorde en god jobb da bandittene forsvant. Men bingoautomatene får stå. Riktignok skal det neste år komme nye krav om tapsgrenser, skjerpet seddelforbud og krav innholdet i spillene og automatene. Kulturdepartementet har vurdert dem som lite avhengige i forhold til spilleavhengighet”- ”Det hadde vært et problem hvis de skapte spilleavhengighet”, sier Rune Tokle i Oslo Arbeiderparti til VG. Mon det er så enkelt?
Arbeiderpartiet er ikke alene om å melke valgkamp-penger fra bingoautomatene. Både et parti som står meg atskillig nærmere og andre har også hatt gode bingo-tilskudd. Men Arbeiderpartiet er definitivt størst. 3,2 mill.kr ble det i første halvår.
Jeg forstår at "Landsorganisasjonen mot Spilleavhengighet" finner dette provoserende og skuffende. "Trond Giske har lukket ørene", hevder en talskvinne.
Men neste år er det valg.
På søndagsskolen lærte vi at det er ikke alt som er lov som gavner. Og hvor er det blitt av Trond Giskes ellers så fremragende gehør?
Onkel Bank - og truseskift
Det var en gang Onkel Bank. Han var en god venn, en du stolte på også i tynt. Ville det beste for deg, Ga deg gode råd når du spurte. Gode for deg. Onkel Bank hadde ikke lønnsbonus, og slett ikke noe fordelsprogram. Alle ble behandlet likt. Nesten, i hvert fall. Noen er alltid likere enn andre.
Kontantene forsvant mer og mer. Gradvis gjorde også den personlige servicen. Sjekkene kom. De var gratis – nesten. Og vi fikk konvoluttene som vi velvilligst kunne få legge bankgiroer i og sende til Bank. Mer upersonlig nå. Rasjonalisering. Bank la på seg. Vi fikk betalings- og kredittkort. Mer rasjonalisering. En dag fikk vi høre om Bankenes nye medhjelper, han het Gebyr. Vi møtte ham aldri personlig, bare som et minustegn i kontomeldingene. Han ble stadig smartere og snek seg inn hver gang Bank gjorde oss noe den kalte tjeneste, men som alltid var kortformen til fortjeneste.
En rask medhjelper som gjorde banklivet lettere, var Nettbank. Hun hadde mange fordeler, men Gebyr innyndet seg hos henne også. Jo mindre vi så til Bank personlig, jo mer møtte vi Gebyr.
Bank var stor, men ville alltid bli større. Inn på banen kom Bonus . Og Rådgiver. For ikke snakke om Kreditt, han ble løssluppen, han. En gammel og helt nødvendig arbeider hos Bank, var Rente. Hun oppførte seg lenge nokså likt hos Bank og brødrene hans, helt til hun begynte å gjøre forskjell. Stor forskjell. Hos noen gjorde hun seg liten, nesten usynlig hvis man begynte å snakke om tjener Brukskonto.
Over til Reality. Torsdag forteller Dagens Næringsliv om Elisabet (85). Da sønnen i vinter overtok økonomien for sin syke mor, ble han sjokkert da han fant ut at hun hadde en seniorkonto med 150.000 kroner innestående, der Nordea ga 0,1 pst rente. 150 kroner i året. Hadde hun brukt min bank hadde beløpet vært 8-9000 kroner. Og dette ingen seniorkonto (jeg er 70), det er faktisk på en konto. På en sparekonto – der jeg kan ta ut penger temmelig ofte uten at Gebyr dukker opp – hadde det blitt enda mer.
”Hvorfor har dere ikke tatt kontakt med mor og rådet henne til en bedre plassering av pengene?”, undret sønnen, som møtte null forståelse. Når Nordea sendte ut kontoutskrift med rentesats oppgitt, hadde den oppfylt sin informasjonsplikt. Og dessuten, Elisabeth hadde ikke tatt imot tilbudet om Fordelsprogram. ”Vår strategi er å belønne de som er medlem av kundeprogrammene våre…. Vi vil ikke gi fordeler til de kundene som er utenfor program”, sier informasjonssjef Thomas Sevang.
Fordel? Fordel! Er det en fordel å få en rente på 0,1 pst. mens banken låner ut de samme pengene mot en rente på – ja, hvor mye? Rådgiver gransker kontoer for å kunne oppsøke kunder og foreslå bedre plasseringer. Bedre i alle fall for Bank, dette året har vi sett en rekke tragihistorier om de snurrigste plasseringer som bare har ett fellestrekk: Bank taper aldri – unntatt når noen har kraft nok å gå til Bankklagenemnda.
Onkel Bank - det var en gang, for lenge siden..
Elisabeths sønn har selv blitt nedringt av finansinstitusjoner de siste årene med tilbud om å kjøpe all slags investeringsprodukter. ”Hvorfor tar de heller ikke vare på de kundene som har vært hos dem gjennom 34 år?”
En vis kan spørre med enn 10 dårer kan svare.
I rettferdighetens navn: Nordea er ikke alene. DnB Nor gir 0,15 prosent på brukskonto(de eldres spareklubb). Ellers er spennet stort, Sparebanken Sør gir 3,35 pst, min lokale SR-Bank har en seniorkonto til 5,85 pst. (Tallkilde: Dagens Næringsliv)
”Bytt bank!” foreslo finansminister Halvorsen når det gjaldt lånerentene. Saktere gjort enn lett hvis det gjelder lån. Men dra gjerne på bankshopping for innskudd. Jeg kjenner en som har sparepenger til 7,0 pst i en bank, brukskonto til nesten 6,0 prosent i en annen, og en tredje som har filial rundt hjørnet. Glem trofastheten (mange banker har gjort det allerede), sjekk innskuddsrenten. Skift truse hver dag – skift bank så ofte det er nødvendig.
Kontantene forsvant mer og mer. Gradvis gjorde også den personlige servicen. Sjekkene kom. De var gratis – nesten. Og vi fikk konvoluttene som vi velvilligst kunne få legge bankgiroer i og sende til Bank. Mer upersonlig nå. Rasjonalisering. Bank la på seg. Vi fikk betalings- og kredittkort. Mer rasjonalisering. En dag fikk vi høre om Bankenes nye medhjelper, han het Gebyr. Vi møtte ham aldri personlig, bare som et minustegn i kontomeldingene. Han ble stadig smartere og snek seg inn hver gang Bank gjorde oss noe den kalte tjeneste, men som alltid var kortformen til fortjeneste.
En rask medhjelper som gjorde banklivet lettere, var Nettbank. Hun hadde mange fordeler, men Gebyr innyndet seg hos henne også. Jo mindre vi så til Bank personlig, jo mer møtte vi Gebyr.
Bank var stor, men ville alltid bli større. Inn på banen kom Bonus . Og Rådgiver. For ikke snakke om Kreditt, han ble løssluppen, han. En gammel og helt nødvendig arbeider hos Bank, var Rente. Hun oppførte seg lenge nokså likt hos Bank og brødrene hans, helt til hun begynte å gjøre forskjell. Stor forskjell. Hos noen gjorde hun seg liten, nesten usynlig hvis man begynte å snakke om tjener Brukskonto.
Over til Reality. Torsdag forteller Dagens Næringsliv om Elisabet (85). Da sønnen i vinter overtok økonomien for sin syke mor, ble han sjokkert da han fant ut at hun hadde en seniorkonto med 150.000 kroner innestående, der Nordea ga 0,1 pst rente. 150 kroner i året. Hadde hun brukt min bank hadde beløpet vært 8-9000 kroner. Og dette ingen seniorkonto (jeg er 70), det er faktisk på en konto. På en sparekonto – der jeg kan ta ut penger temmelig ofte uten at Gebyr dukker opp – hadde det blitt enda mer.
”Hvorfor har dere ikke tatt kontakt med mor og rådet henne til en bedre plassering av pengene?”, undret sønnen, som møtte null forståelse. Når Nordea sendte ut kontoutskrift med rentesats oppgitt, hadde den oppfylt sin informasjonsplikt. Og dessuten, Elisabeth hadde ikke tatt imot tilbudet om Fordelsprogram. ”Vår strategi er å belønne de som er medlem av kundeprogrammene våre…. Vi vil ikke gi fordeler til de kundene som er utenfor program”, sier informasjonssjef Thomas Sevang.
Fordel? Fordel! Er det en fordel å få en rente på 0,1 pst. mens banken låner ut de samme pengene mot en rente på – ja, hvor mye? Rådgiver gransker kontoer for å kunne oppsøke kunder og foreslå bedre plasseringer. Bedre i alle fall for Bank, dette året har vi sett en rekke tragihistorier om de snurrigste plasseringer som bare har ett fellestrekk: Bank taper aldri – unntatt når noen har kraft nok å gå til Bankklagenemnda.
Onkel Bank - det var en gang, for lenge siden..
Elisabeths sønn har selv blitt nedringt av finansinstitusjoner de siste årene med tilbud om å kjøpe all slags investeringsprodukter. ”Hvorfor tar de heller ikke vare på de kundene som har vært hos dem gjennom 34 år?”
En vis kan spørre med enn 10 dårer kan svare.
I rettferdighetens navn: Nordea er ikke alene. DnB Nor gir 0,15 prosent på brukskonto(de eldres spareklubb). Ellers er spennet stort, Sparebanken Sør gir 3,35 pst, min lokale SR-Bank har en seniorkonto til 5,85 pst. (Tallkilde: Dagens Næringsliv)
”Bytt bank!” foreslo finansminister Halvorsen når det gjaldt lånerentene. Saktere gjort enn lett hvis det gjelder lån. Men dra gjerne på bankshopping for innskudd. Jeg kjenner en som har sparepenger til 7,0 pst i en bank, brukskonto til nesten 6,0 prosent i en annen, og en tredje som har filial rundt hjørnet. Glem trofastheten (mange banker har gjort det allerede), sjekk innskuddsrenten. Skift truse hver dag – skift bank så ofte det er nødvendig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
