lørdag 20. desember 2008

Fri og åpen religions- og kulturkritikk

"Vi ikke må få en paragraf som svekker retten til fri og åpen religions- og kulturkritikk". Dette var en av konklusjonene til Ytringsfrihetskommisjonen (1996-99. Regjeringen går en annen vei. Den vil fjerne blasfemiparagrafen, og i stedet la rasismeparagrafen utvides til å gjelde «angrep på religion eller livssyn»(Dagsavisen).

Dette er ikke i kommisjonens ånd. Det uttryker også Arne Jensen i Norsk Presseforbund, som skriver i et innlegg i Aftenposten Han påpeker at Regjeringen trekker inn Ytringsfrihetskommisjonens generelle begrunnelser for ytringsfriheten – sannhetssøking, demokrati og fri meningsdannelse – som krav til enkeltytringer.. "Det er i denne sammenheng en tilsnikelse. Ytringsfrihetskommisjonens kriterier danner et bakteppe for forståelsen av ytringsfriheten. De er ikke ment som krav til den enkelte ytring. Tvert imot mente Ytringsfrihetskommisjonen ikke bare at blasfemiparagrafen burde oppheves. Man antydet også en viss innsnevring av dekningsområdet for forbudet mot hatefulle ytringer – stikk i strid med det Regjeringen nå foreslår. Kommisjonen avslutter dette resonnementet slik: «Viktigst er imidlertid at vi ikke må få en paragraf som svekker retten til fri og åpen religions- og kulturkritikk.» Dessverre kan det se ut som det er i den retningen Regjeringen nå ønsker å gå. Det er i så fall sterkt beklagelig".

Jeg var et av medlemmene i Ytringsfrihetskommisjonen. Da vi la frem vår innstilling (i NOU 27, 1999) foreslo vi en opphevelse av blasfemiparagrafen. Dette ble imidlertid avvist av stortingsflertallet da saken ble behandlet i 2004. En av de grunnleggende tanker bak Ytringsfrihetskommisjonens innstilling, er at man må tolerere at onde og slette tanker får offentlig uttrykk, slik at de skal kunne gjendrives. Dette gjelder mye av det mange av oss misliker, enten det gjelder rasistiske eller blasfemiske ytringer. Unndras slike ytringer for offentlig kritikk, kan det føre til større utbredelse av de holdninger som ligger bak.

Straffelovens paragraf 142, som er plassert i kapitlet om forbrytelser mot den offentlige orden og fred, sier at det er straffbart i ord eller handling å forhåne eller på en krenkende måte å vise ringeakt for «nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse». Utgangspunktet var en paragraf fra 1842 som skulle bidra til å gi staten autoritet, idet «statens offentlige religion» var et av fundamentene for staten. Etter Arnulf Øverlands foredrag om «Kristendommen, den tiende landeplage» ble paragrafen i 1934 utvidet til å straffelegge utvist ringeakt for ethvert religionssamfunns trosbekjennelse eller gudsdyrkelse. Den paragrafen er senere ikke brukt. Vel 20 muslimske foreninger og meningheter stevnet i 1989 Aschehoug forlag og forlagsdirektør William Nygaard for brudd på paragrafen i anledning utgivelsen av Salman Rushdies «Sataniske vers», men de trakk senere saken. Mange muslimer oppfatter det som blasfemisk å stille spørsmål ved profeten Muhammeds person.

Hvem definerer begrepet blasfemi? Det som for en liberal kritiker er ment som saklig kritikk, kan av andre oppfattes som forhånelse. Enkelte vil endog oppfatte enhver negativ ytring overfor egen religion som blasfemisk, jamfør Rushdie-reaksjonene. Uansett kan en slik paragraf ikke håndheves på grunnlag av definisjonsmakt til de som føler seg mest forulempet. jeg synesn også at gen.sekr. Kristin Mile i Human-Etisk Forbund har et poeng når hun sier man være helt sikre på at ikke legitim religionskritikk rammes. "Dette er svært viktig i disse tider da det er sterke religiøse, internasjonale krefter i sving for å beskytte religioner mot kritikk. Om blasfemiparagrafen oppheves, betyr det selvsagt ikke at begrepet blasfemi, gudsbespottelse, forsvinner.

Jeg er ikke for blasfemi. Det har med folkeskikk å gjøre, med respekt for andre menneskers følelser. Men et av problemene med dagens paragraf er etter min mening at den på en viss måte kan virke legitimerende av alle de forhånelser, all den ukultur vi møter for eksempel i enkelte av NRKs underholdningsprogram, all latterliggjøring av Jesu lidelser på korset, «den fjollete piggtrådhatten» osv. Ingen har villet bruke blasfemiparagrafen mot dette. Dermed har man faktisk på en måte indirekte fått aksept for at dette ikke er blasfemi, nok et argument for å kvitte seg med paragrafen. Ukultur, dårlig folkeskikk og forsøpling av det offentlige rom i såkalt kunstnerisk sammenheng må møtes på andre måter enn med trusler om dom og straff.

Det er dessuten mulig at blasfemiparagrafen i seg selv fremmer forhånelser og blasfemi. Den provoserer enkelte, og fører til at noen går svært så langt i bruken av virkemidler og ordbruk for å tøye og sprenge det som oppfattes som grenser.
Noen håper kanskje også på den ekstra publisitet som en eventuell anmeldelse vil innebære. Typisk reaksjon i så måte er Ingvar Ambjørnsens uttalelse: Da jeg på nittitallet opplevde at mine bøker om Pelle og Proffen ble brent offentlig av en kristen lærer, måtte jeg nesten ta til tårene av ren og skjær takknemlighet. Intet gleder trolig Otto Jespersen mer enn hvis han kan oppnå blasfemi-anklager.

Jeg tror at de som i ulike sammenhenger protesterer mot det de oppfatter som blasfemiske ytringer, fremmer sin sak bedre ved å brukes åndens virkemidler enn å satse på paragrafer som er en levning fra en annen tid og et samfunn med en annen holdning til religionen.
Det skal bli spennende å se mottagelsen av Regjeringens forslag, om det kommer tradisjonell skuddveksling fra velkjente skyttergraver eller om det blir trefninger mer i åpent terreng.
(Dette er en oppdatert utgave av en blogg fra desember)

1 kommentar:

  1. Blasfemi er flott. Blasfemiparagrafen i enhver form bør fjernes totalt.

    SvarSlett