Presse, konfrontasjon og virkelighet

Med interesse har jeg lest en kronikk av Jon Schau, daglig leder, og Nicolai Prydz, styreformann, HippieMedia, i Aftenposten, "Konfrontasjonssamfunnet". Den inneholder en rekke synspunkter som det er nyttig å debattere. Et av hovedbudskapene er at " i Norge er konfrontasjon viktigere enn virkeligheten. Konfrontasjon undergraver innsikt og hemmer dialog og deling".

Det er viktig at også "den fjerde statsmakt" er i offentlighetens søkelys. Kronikken er et bidrag til dette, og den har som mange andre som kritiserer media noen viktige observasjoner og poenger. men bommer tildels på det jeg mener må være oppgaven for pressen - heretter brukt i betydningen aviser,visse deler av tv, nettaviser o.l. Noen kommentarer til enkelte av deres synspunkter:

”Konfrontasjonen har fått en for stor plass i vårt samfunn”.

Ja – pressen ER opptatt av konfrontasjon. Og det skal den være. Konfrontasjoner er sunne når de bidrar til å klargjøre motsetninger., til å skjerpe folks interesse for viktige samfunnsspørsmål. Men dersom de blir en slags medial form for bordtennis; angrep og sterke ord uten forsøk på en samlet oversikt over hva saken egentlig gjelder, uten analyse, uten forsøk på å skille klint og hvete, da havner man i underholdningsbransjen.

”Det er ikke konstruktivt å fokusere på feil”.

Ja – pressen ER opptatt av feil. Og det må den være. Nettopp fordi det er kontruktivt. Ikke fordi det er viktig å gapestokk-henge ut de som gjør feil, men først og fremst fordi det er i samfunnets interesse at ansvar klarlegges, at man lærer av feil. Skal noe rettes opp, fungere bedre, tjene flere, da må feil finnes og påpekes.

”Det kan virke som om media i Norge har mistet kontakt med sin samfunnsoppgave!”

Slik jeg ser det: pressen skal for det første innhente og formidle informasjon. Ikke alt det man vet, eller tror man vet, men det som er sant og relevant for den offentlige samtale. Å videreformidle alt man vet - uten ansvar, uten refleksjon og uten omtanke - er ikke informasjonsansvar, men makt uten ansvar.

For det andre skal pressen avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet. Det er et arbeid som særlig går ut over de mektige, og er derfor et arbeid som de mektige i utgangspunktet misliker.

For det tredje skal mediene også ta standpunkt, formidle verdier, målbære holdninger. Vel å merke: Forskjellige standpunkter, forskjellige verdier og forskjellige holdninger. Dersom pressen nedprioriterer samfunnsdebatten, og mediene blir et slags postvesen som bare sluser fram et vell av overflødig, ufordøyet informasjon - fordi man ikke lenger våger å mene noe - er det demokratiet som taper.

Min vurdering er at pressen blitt noe bedre med hensyn til den første oppgaven, mye bedre med hensyn til den andre, og dårligere med hensyn til den tredje.
Å avdekke kritikkverdige forhold skaper ofte problemer mellom presse og publikum. Utenfra vil mediekjøret fort bli oppfattet som nådeløst og hensynsløst. Bare idioter og moralske blindgjengere kan være i tvil om hvilken enorm belastning det såkalte mediekjøret representerer.

Dette er problematisk i en tid der det er behov for å øke folks forståelse for at et levende demokrati trenger en presse som med dristighet og pågangsmot kan ta for seg fallskjermer i næringslivet, lukkethetskultur i helseforetak, mangelfull politietterforskning, fiksekultur i kommunen, våre folkevalgtes skjulte forbindelser - saker som de involverte gjerne hadde sette ikke ble omtalt. Ubehaget som rammer noen som følge av medienes flomlys i de mørke kroker er av og til nødvendig.

Folk må få å få kjennskap til lov- eller tillitsbrudd som samfunnstopper begår. Det samfunn er moralsk fattig som bare teller penger og lovbrudd, men slutter å interessere seg for etikk og moral. Offentlige personer som er svært viktige for samfunnet, må ha utstrakt tillit også som privatpersoner. Deres integritet, moral og personlige oppførsel er offentlige spørsmål.

Pressen må ikke undervurdere sin egen makt - på godt og vondt, og den må hele tiden bestrebe seg til det ytterste på ikke å påføre mennesker unødige lidelser. Men den kan ikke slutte å avdekke kritikkverdige forhold på toppen av samfunnet, selv om fallhøyden blir aldri så stor for dem det går ut over.

Men stundom går pressen ut med bastante konklusjoner på et altfor tidlig tidspunkt, med konklusjoner og vurderinger som i ettertid viser seg ikke å holde. I samfunnets grøftekanter ligger det atskillige som har fått sin livsskjebne beseglet av udugelige journalister eller sensasjonslyste aviser.

Mediene eksisterer ikke i et vakuum, og tilløp til refleksjon avsluttes gjerne med å si at vi får de mediene vi fortjener. en samfunnsrolle å spille, som uavhengige observatører og kritikere. Men det blir et problem hvis man ikke nøyer seg med disse rollene, men også blir anklager og jury.

"La oss fokusere på mulighetene og la oss inspirere og engasjere."

Journalistikken kan aldri fokusere bare på det positive, bare på mulighetene. Vi har fått en egen stiftelse, konferanse og prisutdeling for "Kritisk og undersøkende journalistikk". Dette et et utmerket forsøk på å stimulere denne delen av samfunnsoppdraget, og stadig oftere ser vi at god journalistikk får konkrete konsekvenser, nettopp fordi feil, uetisk og kriminell atferd osv. avdekkes. Men: I tillegg til det kritiske er det viktig at undersøkende journalistikk også finner frem til det og de som lykkes, får det til, tar de riktige grepene. Hvorfor lykkes de? Hva kan andre lære?