En dag igjen: Det er ved å gi at vi får

I et av mine mange album har jeg et bilde fra november 1979. Mor Teresa har fått Nobels fredspris og det er mottagelse hos den indiske ambassadøren i Oslo. Mange pressefolk er til stede og jeg ligger på kne like ved siden av nonnen fra Makedonia. Jeg ligger der for å sanke gode sitater. Jeg husker bare ett. En ung kvinne kommer og nærmest hvisker:

– Mor Teresa, hvordan kan jeg best tjene min neste?

– Be om å få se Guds vilje med ditt liv, og prøv så å gjøre etter den.


To år senere besøkte jeg et av de såkalte dødshusene hennes i Calcutta. Der lå det forkomne mennesker, og vi visste at neste morgen ville noen av dem være døde. All verdens elendighet og håpløshet kunne vi se. Men det var engler i rommet. Barmhjertighetssøstre som i sine hvite og blå sarier gikk fra seng til seng, bøyde seg over de forkomne og ga dem en hjelpende hånd og et trøstende ord.
Mor Teresa har fortalt at hun besøkte dette stedet en gang i uken når hun var i Calcutta. Og etter å ha besøkt alle syke, la hun seg ned på knærne og hendene og begynte å vaske gulv og toaletter.

– De fattiges nød er ikke mangelen på ting, på velferd, sa hun, men det at de ikke hører til. De trenger kjærlighet, og kjærlighet er bare mulig der det er nærhet.


Juleevangeliets slitestyrke kan tyde på at holdbarhets- og stemplingsdato ikke er passert. Det viktige er å slippe budskapet til i årets øvrige 364 dager.


Tilbake til 1979: Da Nobel-banketten skulle holdes på Grand Hotel, avslo Mor Teresa å delta. Nobelpriskomiteen ga henne da en sjekk på 6000 amerikanske dollar med hjem til Calcutta. Utpå nyåret kom det brev fra henne med takk for «a wonderfull time in Oslo» og for bankett-pengene. For dem hadde hun dekket julebord for 2000 i Calcuttas verste slum.



Det er ved å gi at du får. Jul er glede.