Mer kommersiell journalistikk?

Er norske redaktører blitt svært gode i å konstruere journalistiske motiver for publisering av saker som er utelukkende kommersielt motivert? Frode Nakkim – senior kommunikasjonsrådgiver, 20/20 Communications tidligere journalist og nyhetssjef i VG – påstår dette i en interessant og ganske tankevekkende kronikk i Aftenposten. Han postulerer at når opplagstallene faller, tyr norske redaksjoner til ytterligere kommersielle virkemidler.Og han spør:Kan det hende avisenes nedtur har noe med journalistikken å gjøre?

Nakkim har nok mye rett i at når en for stor andel av journalistikken til forveksling ligner underholdning, og underholdningsbehovet blir dekket andre steder, er det kanskje ikke så rart at leserne velger annerledes. Salgbarhet er gradvis blitt et mer åpenlyst og akseptert kriterium for redaksjonelle avgjørelser. Samtidig er han som de fleste mediekommentatorer preget av tunnelsyn med enormt fokus på mediemiljøet i Oslo (jeg gjør her et stort unntak for min gamle medarbeider Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad, det er ingen som med tyngde bedre vurderer både mediene i Oslo og distrikts-Norge). De fire eksemplene Nakkim trekker frem er alle hentet fra Dagbladet og VG, men smittefaktoren er ikke blitt mindre med årene.Ikke minst gjelder det presentasjonsjournalistikken, typografiske virkemidler og billedbruk.

Nakkim mener at papiravisens overlevelsesstrategi ligger i å tone ned det overfladiske. Blir ”vesentlighet og etterrettelighet rettesnor i det daglige redaksjonsarbeidet, også på desken, kan avisene i det minste tilpasse seg restene av sitt tidligere marked”.
Selv om kriteriene for utvelgelse av stoff og bruk av virkemidler enkelte ganger kan diskuteres sterkt, mener jeg nok at grunnlaget for norske mediers journalistiske virksomhet er at man forsøke å finne og formidle sannheten. Mottoet bør være: Alt du formidler skal etter beste evne være sant – men du skal ikke formidle alt som er sant, det skal være aktverdige grunner for å gjøre det.

Aktverdighetskravet er redusert. Her er det behov for at redaktører ikke bare strekker grenser,men også setter grenser. Men hva er egentlig sannhet? Noen av oss tror det er selve sannheten når Jesus sier: Ergo sum via, veritas et vita – Jeg er veien, sannheten og livet. Andre vil synes dette er løgn og opium for folkket. Er det sant at 1+1 = 2? Bare i titallsystemet, i totallsystemet er 1+ 1 = 10, 1+1+1= 11. Er Hamas en terroristorganisasjon eller frigjøringsbevegelse? Kanskje skulle vi tenke mer over Platons ord: Sannheten – vårt adelsmerke så lenge vi aner den, men vår splint i øyet når vi tror å ha funnet den.

Selv på sitt beste formidler norske medier bare deler av sannheten, og da helst de mer spektakulære sider. Man snakker med rette om mediepress,om overdekning i enkelte saker,om personjakt. Ja! Men kanskje henger dette også sammen med at vi elsker å moralisere, noe som opplagt har med en likhetsideologi å gjøre, noe man finner mye mindre av i mange andre land.
Norske ledere skal ligne på folk flest, på samme tid som de skal være ”bedre”, og mer moralske. Litt på samme måte som elever ikke forventer å se sin lærer full eller i slåsskamp, forventer velgerne at ledere skal være moralsk plettfrie. De skal være ”best blant likemenn”. De skal ikke nyte alkohol i timene før de skal på Stortingets talerstol, de skal ikke fyllekjøre, ikke lyve, ikke betale hushjelper svart, de skal ikke leie ut husvære der det mangler godkjennelse, de skal ikke tjene penger ved hjelp av barnearbeid i land som ligger langt borte, og de skal slett ikke leve annerledes enn de lærer.
Vi venter at ledere skal være folkelige, samtidig som vi venter at de ikke skal gjøre de feilene folk flest gjør. De skal være våre like, men likevel bedre.

I flere store saker kan vi finne klare overtredelser av presseetikken, og ja, salgbarhet er kanskje også med i vurderingene. Men samtidig bidrar en omfattende dekning til å opprettholde Norge som et egalitært land, hvor budskapet er at ”elitene” ikke skal kunne rotte seg sammen og begå lovbrudd uten å bli ”tatt” for det. Det spørsmål som opptar folk mest, er hvorvidt de som er rike og berømte skal få fordeler allminnelige folk ikke får. Flere slike saker som nok har vært en stor belastning for de impliserte og deres nærmeste har nok samtidig bidratt til å opprettholde moralen i det norske samfunnet ved å propagandere for at det skal være likhet for loven.
Saklighet og omtanke er sentrale begreper i presseetikken. Det er ikke likegyldig hvordan en sak presenteres. Det er ikke uten videre lov å forskyve målestokken for det som er stort og for det som er smått. Står dimensjoneringen i forhold til sakens faktiske innhold og samfunnsbetydning? Medfører den unødige belastninger og skadevirkninger for den som omtales?

Til tross for at det finnes spekulative sider i presentasjonen av store saker, vil det være ensidig og høyst urettferdig bare å fokusere på disse. Avsløringer i media har spilt en viktig rolle ved å stimulere til offentlig debatt i forhold til hvordan makt blir oppnådd og utøvd, om standarden for oppførsel i offentlig liv, og om hvordan de som utøver makt (politikere, byråkrater, næringslivsledere osv ) er ansvarlige for sine handlinger og beslutninger overfor folket.
Medias innsats i enkeltsaker har i mange tilfeller vært en utløsende faktor for å hindre urett og rette opp feilaktige disposisjoner i samfunnet. Og ikke minst de to løssalgavisene som Nakkim nevner i sin kronikk, har gang på gang gjort en fortjenstfull innsats i slike sammenhenger.

Noe av det utfordrende ved våre dagers mediesamfunn er utvidelsen av det offentlige rom – både på vondt og godt. Denne utvidelsen har skjedd ved at større deler av folks privatsfære, eller kanskje heller personlige sfære, blir omtalt og beskrevet.
Mye av dette blir sett på som viktig og vesentlig stoff. Som for eksempel reportasjer om ulike mellommenneskelige forhold. En del av den personlige sfære som det tidligere ikke var vanlig å skrive om, blir nå løftet frem i det offentlige rom, og folk står frem med sine problemer, sine sykdommer, sine skilsmisser, sin sorg.
Det kan være til stor hjelp for mange at media på en helt annen måte enn før gir også menneskelig problemer et ansikt, ved å presentere enkeltpersoners livssituasjon. Dette har ført til at den virkelighet media formidler,har blitt mer mangfoldig enn før. Livet og sannheten, slik de fremstår i media, har fått flere fasetter.
Denne åpenheten er på mange måter svært bra, men den øker samtidig faren for at media tråkker over vare personlige grenser. Når mange vil ”stå frem” må man stundom beskytte enkelte mot seg selv. I pressens etikkbibel står det: ”Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft”.

Maktkritiske media må være kritisk også til egen maktbruk. Journalister og redaktører burde vite av erfaring at nyhetsmedienes journalistikk aldri er et passivt speilbilde. Nyheter representerer et utvalg av mulige historier, de presenteres med en vinkling som fremhever visse aspekter ved historien og underkjenner andre, de settes inn i en ramme som gjør nyhetene begripelige og som påvirker publikums tolkning av hva som er viktig, relevant og vesentlig. Faktorer som publikumsorientering, markedsinteresser og politisk orientering influerer også på slike valg.

Uavhengighet og etterrettelighet sitter nok fremdeles sterkt i den journalistiske ryggmarg. Men empati er ikke noe journalistisk fag, til tross for at medienes virksomhet handler om forhold til mennesker. Man blir lett for varme i hodet og for kalde i hjertet når de store scoopene er innen rekkevidde, ikke alltid flinke nok til å vurdere den belastning et stort omfang, en tøff tone og en nærgående metode påfører de som utsettes for slik journalistikk. Og om belastningen står i forhold til sakens alvor.

Det er et akutt behov for en presse som kan stille ubehagelige spørsmål. Det vi trenger, er en enda bedre presse. Og vi trenger journalister, kommentatorer og redaktører som tør være forsiktigere med de feteste typene, som tør vente med å trekke konklusjoner, og som tør å være Djevelens advokat overfor seg selv. Først da kan vi bedre ivareta den mentale helse både til dem som skriver, og til dem det blir skrevet om.
Det er viktigere enn noen gang å sette søkelys på hvordan mediene selv oppfyller sin rolle. Og dette kan ikke bare bety at det skal nedsettes en granskingskommisjon i ny og ne, men at det løpende i pressen må settes søkelys på hvordan pressen selv ivaretar sin rolle. I så måte synes jeg Bergens Tidende er forbilledlig når den som eneste norske avis har innført en ordning med et medieombud. Terje Angelshaug har en ukentlig spalte der avisens behandling av ulike saker vurderes med uavhengighet og integritet.

I tillegg til alle viktige ord om medias samfunnsrolle og behovet for kritisk journalistikk som skal rette opp urett, forsømmelser og feilaktige disposisjoner, anbefaler jeg i alt journalistisk virke å ta med seg ordene i Fil.4.8: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det!