Søndag med mye spenning

Søndag så jeg to episoder i ”West Wing”, ”Presidenten” i DVD-utgave. Og jeg har sett filmen ”Mission Impossible 3” på TV2. Spenning i to varianter.
Og midt imellom kom meldingene om Israels angrep/uproporsjonale gjengjeldelse med tresifret antall døde i Gaza-stripen. Reell spenning. Angst. Hva nå?
Ingen president Bartlet, ingen spesialagent Ethan Hunt kan redde verden og skape fred i en 60 år lang konflikt der mennesker dør, menneskeliv ødelegges, hverdagene blir mer og mer usikre, og hatet gror.

”Presidenten” er suksess-serien uten like som gjennom syv sesonger fulgte åtte år i Det Hvite Hus med en president Bartlett som etter hvert mange, mange ønsket hadde vært levendegjort i Det Hvite Hus istedenfor George W. Bush. Temaene er som hentet ut av den fascinerende nasjonale og internasjonale politiske malstrøm. Tempoet er høyt og innsatsen stor. Verdens mektigste mann er ikke like mektig i alle situasjoner. Katastrofer, politisk spill fremfor handling, drap på en palestinsk leder, lobbyister med langt fra ideelle formål, lekkasjer, muligheter til gjenvalg prioritert foran det å virkelig få utrettet noe. Idealisme i møte med de kryssende hensyns relative styrke. Kompromisser. Formaliteter og kritiske avgjørelser. Personlige problemer.

Trolig er jeg mer interessert i amerikansk politikk enn de fleste. Men når så mange – også i Norge – i likhet med meg fulgte president Bartlett og hans medarbeidere Leo, C.J, Josh, Charlie, Sam, mrs. Landingham og alle de andre i syv år, tror jeg det var på grunn av troverdigheten. Jo, slik kunne det ha vært, slik er det i det virkelige liv. Både de enkle, men ofte like vanskelige, problemer i det mellommenneskelige som i den politiske hverdag; med mesterlig manus og spill.

”Mission Impossible 3” har bare to forgjengere. Den går inn i en serie filmer der ingenting er spart på den ytre dramatikk, de teknologisk mest utenkelige dippedutter, ytre effekter. Farefulle, dristige, halsbrekkende – bare ta ordboken i bruk – scener og handlinger. Men James Bond (shaken, not stirred) troner etter årtier fremdeles på topp fremfor Jason Bourne. Ethan Hunt er i beste fall på bronseplass.
Men hvorfor ser jeg med forventning frem til hver eneste nye episode av ”Presidenten”, trass i at jeg har sett alle 150-160 tidligere, mens jeg nesten smågjespet meg igjennom ”Mission Impossible 3”, der menneskene er forutsigbare stereotyper, utfallet gitt og der det mest spennende egentlig er hva nytt stuntmennene kan prestere denne gang?

Fantasi og virkelighet møtes i president Barack Obama og president Bartlets etterfølger Matthew Santos. Begge to unge, outsidere i forhold til det tradisjonelle partiapparatet, begge fra minoriteter (afroamerikanere og latinamerikanere), begge med en håpløs krig i arv. Vi følger president Santos til Inaugural Day, vi skal følge Barack Obama i fire år, foreløpig. Forventningene er skyhøye. Kan de retoriske mesterverk veksles inn i politiske realiteter, i en bedre hverdag for en av ti amerikanere som ikke har nok mat, for alle uten sykeforsikring? I en ny miljøpolitikk, en ny politikk i Irak?

Søndag døde 225 palestinere på Gazastripen (tall i Haaretz kl.00.55). Tør, kan og vil Obama gjøre noe for å svekke galskapen og få partene tilbake til forhandlingsbordet? Gjøre mer enn en bønn til Israel om å unngå sivile sårede, og til Hamas om å slutte med rakettangrep?
Fantasiens spenningsverden, realitylike eller reinspikka eventyr, ender alltid med at det/den gode seirer til slutt etter feilgrep og motgang underveis. Men denne fiktive spenningen vil alltid tape mot en virkelighet der heltene er borte og fremtidsutsiktene dystre.

Afghanistan, Darfur, Iran, Irak, Vestbredden – krigene, konfliktene,de beinharde og uforsonlige standpunktene alt skremmer. Jeg foretrekker spenningen på skjermen, på lerretet, fremfor realitetenes Mission 1-2-3-4-5-6 osv. inn i en evighet som kan bli, ja nettopp det – evigheten.