Heroin og Soria Moria

Heroin på respekt? Galskap eller et tiltak som kan redde liv? Må vi ikke må prøve ut om det virkelig er slik at heroin brukt i behandling der annet ikke nytter, kan redusere dødsfall, prostitusjon og kriminalitet. Er det slik at helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen ikke kan foreslå noe som ikke er nedfelt i Soria Moria-erklæringen? Siden 1980-tallet har Norge tillatt et stort antall årlige overdosedødsfall uten å sette inn tilstrekkelig med mottiltak – er det noe som mhar vært uunngåelig eller er det en regelrett skandale?

Dette er en sak der jeg har langt flere spørsmål enn bastante svar. Jeg leser hva de som skulle ha greie på det uhyre vanskelige temaet sier, og jeg konstaterer at de er dypt uenige. Men takket være den tanken som Venstres Ola Elvestuen lanserte i november, har vi ihvertfall fått en debatt. Argumentene for og imot forteller med at det er på høy tid. Er det mulig/fornuftig med et strengt kontrollert forsøk?

Vi leser avisreportasjer fra Sveits om lovprisning av gratis heroin til narkomane som har mislykkes med nesten all annen behandling. Vi registrerer synspunkter om at heroin på resept fjerner mesteparten av dødsfallene, prostitusjon og kriminalitet som følger heroinmisbruk – og at rekrutteringen til heroin går kraftig ned.
Samtidig viser reaksjoner over mange dager, gjengitt i sitatspaltene på http://bore-aktuelt.blogspot.com, at det finnes sterke motforestillinger som vi gjør lurt i å lytte til.

Kjør debatt! Men la oss slippe skyttergravene! Og husk at Krisen er heller ikke omtalt i Soria Moria.

Vi opplever i dag en verdiliberalisme som handler om at overlevert tradisjon forkastes, nye livsstiler omfavnes, familiemønstre endres raskt, og barn og unge vokser opp frigjort fra tradisjonelle, sosiale dyder om dannelse og ”dyd”. Alt dette på godt og vondt.
Den politiske liberalisme åpner for denne prosess, men sier intet om den er ønskelig.
Naturligvis er det problematisk å møtet med andre kulturer og ikke minst med de aller elendigste og mest hjelpetrengende i vår verden. Filosofen Henrik Syse stilte i en artikkel i Aftenposten spørsmålet om et land kan bli så ”liberalt” at det til slutt mister evnen til å se forskjell på godt og dårlig, på godt og ondt, om det er blitt slik at den verdimessige liberalisme presenterer den oppvoksende slekt for en valgfrihet og ansvarsfrihet som er grensesprengende.

Sosialliberalere må stå langt fremme i kampen for de svake. Ikke minst er det viktig at vi er stemme for dem som er så svake at de knapt kan viske, som ikke har interesseorganisasjoner, ikke lobbyister.
Venstre bør profilere seg som et parti som innser og er villig til å ta konsekvensene av at årsakene til fattigdom, rusmisbruk, kriminalitet osv. er langt mer uensartede og individuelle i dag enn da de universelle velferdsordningene ble vedtatt – og at det derfor kan være nødvendig å ta i bruk målrettede og individuelle tiltak samtidig som man ivaretar det beste ved dagens velferdssystem som skal gjelde alle.

Venstre må aldri bli et parti for det som John Kenneth Gailbraith kaller Den tilfredse majoritet, som blir mer og mer hensynsløs i sin streben etter mer trygghet, mer komfort, mer kjøpekraft, rikere opplevelser, bedre helse, høyere status til seg selv og sine – om nødvendig på bekostning av taperne.