Den lange partimarsjen

«Fordelen med et partiprogram er at man slipper å tenke», sier et svensk ordtak. Etter å ha vært med i Venstres programarbeid foran stortingsvalget i 2013, synes jeg ikke det holder. Og jeg er ikke helt enig med Henrik Ibsen når han sier at «Et parti, det er liksom en kjøttkvern, det; det maler alle hodene sammen til en grøt; og derfor så blir de også grøthoder og kjøtthoder, alle i hop!».

Men uansett – i dag legger Venstre frem førsteutkastet til neste års valgprogram, komitélederem Guri Melbye var allerede i Politisk kvarter og la frem noe av innholdet. 

Jeg er heldig som har fått tatt del i prosessen. Når jeg sier førsteutkast, er det i trygg forvissning om at etter høringsrunden i først lokal- og fylkespartiene, og siden en livlig landsmøtedebatt, så vil programmet på noen av punktene se annerledes ut. Demokrati er en slitsom sak, det hadde vært enklere uten velgere.

Det har vært en interessant prosess, ikke minst for en som i 36 år var mer opptatt av å analysere, kommentere og kritisere politiske manifestasjoner. Jeg har lært mye.

Det allmenne synet på partiprogrammer, ble hos eventyrfortellerne (akkurat!) Asbjørnsen og Moe uttrykt slik: «Men det er artig det en lover; om en holder det til jul, så er det inte sagt en holder det til mikkelsmess».  Det handlet hverken om Bondevik II eller de rødgrønne. Men ingen har flertall alene, ingen kan få igjennom alt. Poenget er å erkjenne - og si offentlig at dette vil partiet arbeide for, og havner man i regjering vil små og litt større nederlag melde seg. 

Utgangspunktet for det sosialliberale programarbeidet vårt var greit: Enkeltmennesket. Samfunnet skal bygges nedenfra, med sterke fellesskapsinstitusjoner som sikrer frihet og muligheter for alle, uten å frata den enkelte ansvar. Lokaldemokratiet  skal styrkes gjennom maktoverføring fra stat til lokale folkevalgte organer Kommunene må ikke bli gisler for nasjonal detaljplanlegging. Statsmakten bør respektere begrensningene i sin egen makt, og legge til rette for at borgerne kan leve frie liv, uten ubegrunnet mistanke og overvåkning. Et samfunn som er åpent, desentralisert og mangfoldig, gir best rom for personlig frihet innen fellesskapets rammer. Frihet handler ikke først og fremst om fravær av tvang eller statlig innblanding. Det  handler om å skape muligheter for utfoldelse for alle. 

Så langt, så godt, så 17.mai med hornmusikk, blafrende flagg i vårvinden, bunader og bjørkeløv. Men dette er basiskosten i det valgmåltiden vi skal servere, et koldtbord med noe for alle. Reindrift i Finnmark, svømmeopplæring for alle, skal vi legge ned opplysningskontorene for kjøtt for i det store perspektivet å bli mer miljøeffektive? Fjerne arveavgiften? Og hva med å øke bevilgningene til oppgradering og nyanskaffelser av forskningsmessig infrastruktur, vitenskapelig utstyr og til vedlikehold av bygningsmasse? Nasjonal minstelønn?

Noen områder er viktigere for Venstre enn andre. Vi tar ansvar i klimapolitikken. Fordi kloden trenger det, og fordi fremtidens velstand forutsetter det. Hvilke konkrete tiltak fremmer dette?

Vi er opptatt av skole, i forrige periode stor jeg selv på talerstolen i Stavanger bystyre og forkynte at nøkkelen til en bedre  skole er ikke flere rapporter og mindre undervisningstid for den enkelte. Svaret kan uttrykkes i ett ord: Læreren.  I dag har samfunnets mange krav gjort at bare halvparten av tiden kan brukes til det lærerne kan. Hva er innenfor realistiske rammer mulig å meisle ut i konkrete forslag, som er noe mer enn en lang, uprioritert ønskeliste?

Er det rettferdig at  arbeidstakere som er syke i en kort periode får full lønn, mens det gis 67 % kompensasjon til dem som er varig syke og ikke i stand til å sikre sin egen økonomi gjennom lønnet arbeidsinnsats?

Hvorfor i all verden skal vi ha en taxfree-ordning som gir mest fortjeneste til dem som reiser mest? Burde vi kanskje heller få en flyskatt, jo lenger du flyr, dess mer betaler du i miljøavgift (jeg kjenner en som klart ville få redusert  lommebok-innholdet   dersom en åpenbar ulogisk og urettferdig ordning ble fjernet). Men uansett hva de små bukkene sier som vandrer  over broen, vil nok de store Bukkene Bruse i Finansdepartementet avvise alle forsøk på endring av noen som bringer penger inn i statskassen.

NAV-reformen var et riktig  grep, men har  økt fokus på like tjenester fjernet handlingsrommet for gode lokale løsninger rundt den enkelte? Hvordan får vi til endret dette?

I Venstre har vi snakket mye om grønn skatt de siste årene,  å legge om fra skatt på arbeid til skatt på miljøskadelig atferd. Vi tror at dette vil gjøre det mer lønnsomt å arbeide og investere i norske bedrifter og arbeidsplasser, og mindre lønnsomt med forbruk og forurensing. Men hvordan få det til i praksis?

Mange av oss er bekymret over  et økende dokumentasjons- og kontrollregime i mange deler av offentlig sektor, spesielt i helse-, skole- og universitetssektoren. Mye tid og krefter går med til administrasjon og byråkrati. Hvordan kan vi  begrense skjemaveldet også for offentlig ansatte, innenfor rammen av et åpent samfunn?

Er det mulig å få gjort noe med detaljstyring,  byråkratiske kontrollsystemer og omfattende dokumentasjonskrav? Det legges for liten vekt de ansattes vurderingsevner som fagpersoner. Mange forhåndsdefinerte mål og sterke rapporteringskrav skaper lett en situasjon der de sakene som tar kortest prioriteres over de vanskeligste og viktigste. Dermed kan vanskelige, men svært viktige saker bli liggende. 

Samfunnet trenger styringssystemer som fremmer, ikke hindrer, kreativitet og initiativ og oppfinnsomhet. Mon ikke målstyringsprinsippet har lidd et lite forlis? Få, overordnede og forståelige mål er viktigere enn dagens målinflasjon.

Problemstillingene er nesten uendelige. Men vi starter ikke på bar bakke, prinsipp-programmet  ligger der, stortingsvalgprogrammet for inneværende periode likeså. Sammen med alle innlegg fra Trine Skei Grande og Borghild Tenden, to av de mest arbeidssomme på Tinget, en gruppe som hadde fått plass i en gammel telefonkiosk. Det dukker opp notater fra rådgivere, og de 12 komitémedlemmene har sin bagasje fra kommunestyre og fylkesting, miljøarbeid, skole og mer generell samfunnsinteresse. 

Jeg er komitéens eldste, 74, den yngste er langt nede på 20-tallet, svært mange under 40. Og de tenker prinsipielt. Kanskje i meste laget, av og til. Rådgivere i partiapparat og Storting har en imponerende oversikt på det meste, husker forslag og innlegg, passer på at vi ikke motsier det partiet har uttrykt tidligere, med mindre vi bevisst ønsker å endre på noe. Og det gjør vi – heldigvis. Svarene på vanskelige spørsmål er ikke nødvendigvis de samme i 2012 som de var for fire år siden.

I løpet av våren ble programmet langsomt vårt eget (lånt av Nordahl Grieg) før det gikk til ymse eksperter for faktakontroll og kritisk vurdering av om våre resonnementer holder i realismens grå lys (uten glødetråd).   

Vi er inne i en usikker verdensøkonomi, nærmest med krise i deler av euroområdet.  Norge vil påvirkes mer enn mange tror. Konkurranseutsatte næringer er mer og mer utsatt. Det blir stadig flere av oss for hver  yrkesaktiv – for mange er utenfor arbeidslivet. Det manifesteres litenvilje til å være i forkant av utviklingen, offentlig sektor og byråkratiet vokser.

Venstre har på langt nær alle svarene. Ingen har det, selv om det hender at noen oppfører seg som om de skulle ha det. Men vi har lyst til å være med på å møte utfordringene. Hvordan komme over i kunnskapssamfunnsøkonomien, få en miljø og energireform som innfrir klimamålene, reformere velferdsstaten, skape grobunn for vekst og velferd, sikre trygghet og frihet i offentlighet og samfunn (unnskyld, det blir alltid litt slagordpreget når politikk skal fremstilles i kortform).

Og den som lever, får se til våren hvor mye som overlever av det siste halvårs møter, faktaleting, forsøk på økonomisk ansvarlighet.