Kjip stat

Den norske stat har dessverre en tradisjon for å være kjipe overfor hardt utsatte grupper. Sist blir vi minnet om det i dagens melding om at 18. september får pionerdykkerne i Nordsjøen sin sak prøvd for den internasjonale menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Dykkerne har så langt tapt sine erstatningssaker i det norske rettsvesenet.

Pionérer i nordsjødykkingen ofret helsen sin for det som skulle bli vår alles store gullgruve. De spilte en viktig rolle i arbeidet med å realisere det norske oljeeventyret Penger kan ikke bøte på de lidelser og de helseplager som har rammet dem: «Vi er ute etter respekt og oppreisning. Og her må det være det samme regelverket for oss, som for alle andre som får kompensert for ødelagt helse.  

Etableringen av en ny og ukjent industri skapte  betydelige utfordringer. Pionérdykkerne utførte noen av de tøffeste jobbene. For mange ble prisen svært høy. Et nasjonalt jag etter olje- og gassressurser i Nordsjøen sendte dykkerne ned i Nordsjøens til 500 m dyp under etableringen av oljeindustrien på 1960- og 70-tallet. I dag er grensen på tilsvarende arbeid 180 m.

Det høye tempoet i leting og utvikling og faglig usikkerhet utsatte dykkerne for svært høy risiko De visste ikke hvor skadelig jobben på havbunnen var. Staten som oppdragsgiver fortalte ingenting, selv om den fikk mange advarsler om farene de utsatte dykkerne for ved å la dem arbeide i dypet. Tvert imot fortsatte staten å la dem dykke uten å videreformidle advarslene til dem som ble utsatt for risikoen. Helsen ble ofret i innsatsen for å gi oljebransjen den informasjon den trengte på dypt vann.

En granskingskommisjon viste at:
- tre av fire pionerdykkere ble utsatt for dykkerulykker og dykkerrelaterte sykdommer.
- hver femte har mistet bevisstheten under dykking
- et stort antall er uføretrygdet

Andre undersøkelser har vist at
- 1967 til 1990 omkom 55 dykkere i oljevirksomheten i Nordsjøen
- 98 prosent av dem som arbeidet i Nordsjøen er påført skader
- 75 prosent av nordsjødykkerne har hatt dykkersjukdommer eller vært utsatt for ulykke
- nærmere hver femte nordsjødykker har begått selvmord
- et stort antall er uføretrygdet
- mange plages av leddsmerter, synsforstyrrelser og konsentrasjonsproblemer

Staten aksepterte ikke granskingskommisjonens rapport. Lovavdelingen i Justisdepartementet konkluderte med at staten ”ikke hadde vært nok involvert”. Snakk om fraskriving av ansvar! I den årelange kampen for nordsjødykkernes rettferdighet, har staten sitter rundt bordet hele veien. Den er lovgiver, rettighetshaver, operatør og grunneier. Den har også ansvar for forskning og utdanning. Staten sitter med mange hatter og roller.

Nordsjødykkerne har spilt en viktig rolle i arbeidet med å realisere det norske oljeeventyret. Etableringen av en ny og ukjent industri medførte betydelige utfordringer. Pionerdykkerne utførte noen av de tøffeste jobbene. For mange ble prisen for dette svært høy. Det ble etablert en kompensasjonsordning, men noen egentlig erkjennelse av ansvar var den ikke.

Veien til Strasbourg er en skammens vei og den norske stat uverdig.