"Lite sannsynlig" eller "usannsynlig"?

Kjell Magne Bondevik har ikke sagt særlig mye om KrF og regjeringsdeltakelse. Men i Vårt Land i dag har han en lang artikkel med hovedkonklusjon: Det er usannsynlig at KrF og Frp ender sammen i regjering. Og dersom det blir en regjering KrF ikke kan gå inn i, kan det være en god løsning at partiet ikke blir en definert del av regjeringens parlamentariske grunnlag.

Jeg er stadig urolig over den generelle holdning om at det er duket for en ny regjering, med usikker farge, men uansett to sterke nyanser av blått.  Men debatten kommer til å vedvare. Derfor:  Hvis  valget gir et resultat der de rødgrønne mister flertallet, må det dannes en ny (sannhet på linje med Lars Korvalds «Norge er et lite land i verden». Det som er sagt så langt, tolker jeg slik:

  

)        a) Høyre vil i regjering med hvem som helst som ikke er rødgrønn
      b)  Fremskrittspartiet vil ikke støtte en regjering der partiet selv ikke er med 
      c)   KrF og Venstre vil ha regjeringsskifte, Det primære ønske er H/KrF/V, men man vil ha samtaler   også med Frp, selv om begge partier regner med at det er «lite sannsynlig» at et slikt samarbeid kan etableres.

Til b): Velgerne bør få vite hva Frp gjør dersom de rødgrønne taper. Vil partiet ta en Celius og si: «På vippen, Lavinia, der er det godt å være»? Vil man kunne kaste en borgerlig regjering,slik det skjedde i 1986? 

Da hadde oljeprisen i løpet av våren falt  fra 29 til 15 dollar fatet. Mindretallsregjeringen  Willoch foreslå en rekke  innstramningstiltak, bl.a. øke bensinavgiften med 42 øre literen. Ap ville bare støtte innstramninger dersom man også hevet skattene for de rikeste.  Dette avviste Willoch.  Frp – i praksis Car I.Hagen, partiet hadde bare to stortingsrepresentanter –  hadde  lovet at han skulle stemme imot alle avgiftsøkninger, særlig bensinavgiften. Men han hadde også sagt at han ikke ville felle en borgerlig regjering.  Hagen sa nei til avgift, regjeringen ble felt, og Gro Harlem Brundtland kunne overta som statsminister. Denne saken preget forholdet mellom Frp og Høyre i lang tid.

Til c): Hverken V eller KrF har lyst til å regjere med Frp. Men avvises  partiet fra regjeringssamtaler allere nå, er de redde for en viss negativ effekt slik særlig Venstre opplevde i 2009, da Lars Sponheim var beinhard mot Frp.  Derfor samtale, men neppe lenger. Det er her Bondevik ikke vil si «lite sannsynlig» men «usannsynlig».

KrF/V-holdningen oppfattes og tolkes nok noe ulikt i de to partienes velgergrunnlag.

Med mindretallsregjeringer er det lett for Krf/V å ha et samarbeid om enkeltsaker og budsjett, uten å ha ansvar for regjeringens politikk utover det. Kjell Magne Bondevik har lang erfaring fra regjeringssamarbeid, og vet at det betyr felles politikk fra dag til dag. Det forutsetter et så stort fellesskap at det er grunnlag for et «kollektivt ansvar». Og der er Bondevik krystallklar: «Det finnes ikke mellom KrF og Frp».

Miljø, asyl og flyktninger og bistand er viktige stabbesteiner. Jeg har tolket små Frp-signaler om at partiet jenker seg i noen spørsmål dersom man får gjennomslag kanskje særlig på eldre- og helsepolitikk. Og Kjetil Solvik-Olsen er spiselig langt inn i både KrF og Venstre.

Blir det rent flertall for H/Frp er regjeringsspørsmålet avgjort, selv om jeg tviler på at H-ledelsen innerst inne er spesielt henrykt over alternativet. 

Jeg har ingen tro på en mindretallsregjering av Høyre og Frp, da vil nok H heller være alene. En slik situasjon gir, som Bondevik sier, «innflytelse, men ikke ansvar for mer enn det man kan ta ansvar for».  Bondevik regner med at det da blir betydelig fokus på KrF fordi partiets standpunkter «vil avgjøre utfallet i viktige saker», og slik mener han partiet kan bygges opp igjen. 

Gode erfaringer fra 80-og 90-tallet kan kanskje gjentas i dag, men slett ikke sikkert. Bondeviks ønske er konstruktiv opposisjonspolitikk med utgangspunkt i partiprogrammet, uten å være en del av regjeringens parlamentariske grunnlag, slik partiet var i regjeringen 1981-83. Da regjerte Høyre i mindretall.  KrF kunne ikke være med på å administrere abortloven, og Sp slo følge.  I 1983 endret KrF holdning og gikk inn i regjeringen sammen med Sp, og den satt altså til 1986.

Den rødgrønne regjeringen har demonstrert at den påståtte store fordel med flertallsregjering ikke holder. Det politiske spennet er for stort, og det er de små partnerne  som taper. Med en mindretallsregjering får Stortinget betydning igjen. I dag er alle sendinger fra Regjeringen ferdigpakket, og Stortingets eneste rolle er postbudets.

Slik situasjonen tegner seg i dag, synes det å bli regjeringssamtaler mellom fire partier HVIS – jeg gjentar: hvis – de rødgrønne taper.  Frp skal gi svært mye i saker som er svært viktige for KrF/V  om det skal lykkes å danne firkløverregjering, samtidig som man må ta med det Bondevik sier om «samarbeid om felles politikk fra dag til dag, fra time til time».

 Tips: Mindretallsregjering av Høyre. Men i en slik situasjon misunner jeg ikke Erna Solberg.