Får flere råd enn de gir?

Det er mye hyl og skrik i dag fordi  en ny politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet var militærnekter for 16 år siden: «En katastrofe for Forsvaret», sier pensjonert generalmajor og Høyre-politiker Lars Myraune. 

«Jeg har blitt mer realist med årene. Jeg tok det valget da jeg var 18 fordi jeg ønsket å ha siviltjeneste. Skulle jeg tatt det samme i dag, ville jeg tatt et annet valg. Jeg har aldri vært motstander av forsvaret og aldri pasifist», sier han til VG. Og bedyrer at han «ikke har gått på akkord med prinsippene sine for å få denne jobben».

Atle Ottesen droppet førstegangstjenesten  til fordel for 14 måneder  med å hjelpe elever med spesielle læringsbehov ved Borg videregående skole i Sarpsborg. årsak: Manglende motivasjon og pritest mot masseødeleggelsesvåpen.

  

De to viktigste grunnene til å skifte overbevisning er at man a) gjør som Peer Gynt: «Kom senere hen til andre resultater», eller b) innser at skal man opp og frem i livet bør man være fleksibel, «et prinsipp er noe man har til man får et annet».

Jeg har ikke noe behov for å drøfte Ottesens motiver for å si ja til stillingen, han er langt fra den eneste som har endret standpunkt i denne og lignende saker. Generelt må det være  til folks fordel at de ikke stivner i sin ungdoms absolutter.

Da er det egentlig mer nærliggende å lytte til den langt ferskere omvendelsen hos en annen nyutnevnt rådgiver, i Fiskeridepartementet, tidligere AUF-leder Martin Henriksen. For tre år siden sto han på talerstolen på Ap-landsmøtet og sa at «den viktigste miljøsaken akkurat nå er debatten om olje og gass utenfor Lofoten og Vesterålen». Den gang sa han et tydelig nei til oljeboring i områdene, nå har han «aldri hatt noe religiøst forhold til hvor og når vi skal bore etter olje».

Stillingen som politisk rådgiver i departementene er videreføringen av to stillinger som vokste fram fra slutten av 1940-tallet: personlig sekretær fra 1946 og personlig rådgiver fra 1974. I 1992 ble de to  stillingene erstattet av stillingen som politisk rådgiver. I Forsvarsdepartementet har det vært 18 politiske rådgivere slike stillinger siden 1992, 10 av dem har vært kvinner. Krav om avtjent militærtjeneste synes ikke å ha vært noe fremtredende kriterium, og jeg har tidligere ikke hørt noen kritikk av dette fra pensjonerte generaler. 

På min  twitter-konto har det i dag vært mange morsomheter/spydigheter rundt den nye rådghiveren Som f.eks. fra KrF leder Knut Arild Hareide: «Nyutnevnt politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet  uten militær førstegangstjeneste: En ny seier for SV i regjeringen».

Hareide kan sikkert få nærmere opplysninger om militær bakgrunn og hva som kreves i slike stillinger hos Malin Stensønes, politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet 1997-1999, og en klar kandidat til å overta Hareides 1.plass på KrF-listen i Akershus neste år.

.

Slik jeg har tolket disse rådgiverstillingene, får innehaverne flere råd enn de gir. Politisk lovende rekrutter (akkurat) må få trening, og et departement er en glimrende øvingsarena. Gjennom årene har det vært en rekke sentrale politikere som har gått i en god rådgiverskole. I utenriksdepartementet var f.eks. nåværende stortingspresident Dag Terje Andersen rådgiver i 1992.

Det synes ikke som om noen av de skiftende regjeringer de siste 20 årene har vært  spesielt opptatt av faglig bakgrunn eller erfaring hos de som blir politiske rådgivere.

Uansett syn på militærnekting før og nå, Atle Ottesen sier det som trengs i denne saken: «Jeg får den opplæringen jeg trenger, og skal være politiker ikke soldat».

I diskusjonen om fortid og nåtid kan det - uten noen som helst sammenligning eller direkte sammenheng - være interessant å ta med seg at både Einar Gerhardsen og Oscar Torp (statsminister, stortingspresident, statsråd i fire departementer, bl.a. forsvars-) ble dømt til fengsel for militærnekting.

(Når man er for gammel til å være et dårlig eksempel, nøyer man seg med å gi gode råd. Maurice Chavalier)