De ventet i 25 år

«Kirken har gjennom mange hundre år gjort livet vanskelig for folk ved at syndsbegrepet er brukt på en nyansert måte».

Vårt Land skriver dette på lederplass i dag. Bakgrunnen er at biskop emeritus Odd Bondevik (71) og kateket Wenche Yamamoto (67) ventet på hverandre i 25 år før de giftet seg i sommer. Hvorfor? Noens oppfatning av at man ikke kan gifte seg med en fraskilt. Som Yamamoto sier: «Møre er et konservativt bispedømme. Vi så for oss overskriftene om biskopen som giftet seg med en fraskilt kvinne. Ingen av oss ville utsette barna mine for det.» De synes at «Gud har hatt en krokete vei med kjærligheten vår.»

 Jeg tror ikke det store flertallet i Møre bispedømme ville reagert som Odd og Wenche fryktet. Men jeg skjønner deres betenkninger.


 En del kristne  finner belegg i Bibelen for at gjengifte ikke kan godtas. Men
 mellommenneskelige forhold er stadig gjenstand for forandringer og meningsforskjeller. Derfor bør vi nærme oss menneskers forskjelligartede virkelighet med ydmyk respekt.
  
Enkeltord fra Bibelen brukes av noen som belegg for sine menneskebud. Men det er bare i lys av hele Bibelen at vi kan se hva det enkelte ord betyr. Det er bare gjennom det prismet som Kristus selv er, at vi får lys over Ordet og at Skriften blir klar nok.

Mange prester vier nå fraskilte, til tross for at Jesus setter tydelige grenser. Det er umulig å lese bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte i en slik situasjon uten å forholde seg til de spørsmålene som reises i mange menneskers liv. Skrifttolkningen har skjedd og skjer i en sammenheng der stadig flere av ulike grunner ikke makter å leve opp til høye idealer for samliv. Det er blitt tydeligere hvordan det å fastholde en restriktiv holdning vil kunne innebære store belastninger for dem som føler de kommer til kort i forhold til idealene. Slike trekk har vært med på å gi klangbunn for kirkens tolkning av bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte.


 Det er en alvorlig utfordring for kirken at så mange oppfatter den først og fremst som forvalter av bestemte normer. Det er alltid trist når noen opplever seg som tvunget til å distansere seg fra kirken fordi de får inntrykk av at den legger mer vekt på lovens krav enn på evangeliets løfte og fellesskapet som følger av det. De kjenner seg utestengt og uverdige av et prektighetsideal som er alt annet enn evangelisk. Derfor trekker de seg tilbake fra kirke og kristendom med en følelse av å være uønsket og mislykket. 

 Skriften er alltid gjenstand for fortolkning. Det gjelder å forstå de bibelske tekster både i lys av deres historiske mening og i forhold til vår egen tid. De perspektiver og spørsmål som en har med seg i sin tilnærming til tekstene, vil være med på å prege hva en ser og legger vekt på. Derfor varierer gjerne skrifttolkningen noe fra tid til tid. Enten en er seg det bevisst eller ikke, leser en alltid en tekst ut fra bestemte forutsetninger, for eksempel av kulturell, sosial, kunnskapsmessig og biografisk art.

 Endringer i kultur- og samfunnssituasjonen påvirker etiske spørsmål som rettes til Skriften. For eksempel var det for hundre år siden var det å slå barn sett på som en nødvendig del av barneoppdragelsen (Ordsp 13,24). I dag er det å slå barn blitt ulovlig, og de fleste vil nok også mene at det er synd. Og det har heldigvis skjedd en klar forskyvning i synet på skilsmisse og gjengifte. «Gjengifte er ingen umulighet; det kan tvert imot være i samsvar med evangeliets vesen å få begynne på nytt.» (biskop Laila Riksaasen Dahl).

To andre eksempler: Bibelord har vært brukt som forsvar for slaveri og motstand mot likeverd mellom kvinne og mann. Men de fleste i vår kirke ser bort fra disse enkeltordene, mener at Jesu budskap blir klarere  ved ny skriftbruk. 

Det har også bidratt til at kirken i visse spørsmål har forandret mening. endringer som har funnet sted i kirken i holdningen til slaveri, i synet på kvinners posisjon i familie, menighet og samfunn, og i forhold til skilsmisse og gjengifte. Vi har grepet Jesu budskapbedre ved ny skriftbruk. 
 

Ingen leser Bibelen uten briller. Vi har alle vår egen historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle bagasje. Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger. Historien bør vise at holdninger som er blitt utlagt som konsekvenser av ”Guds klare ord”, må revideres fordi man i likhet med Peer Gynt ”kom senere hen til andre resultater”.

Kirken skal ikke tilpasse seg ethvert skifte i kultur og samfunn. Også i saker hvor kirken har forandret syn, forblir Skriften en kritisk prøvende norm.


Men det som tidligere ble oppfattet som et entydig ”Guds ord”, er blitt modifisert og nyansert slik at det er åpnet for en ny holdning og praksis. Det legges mer vekt på andre tekster enn de som tidligere sto sentralt i refleksjonen over et bestemt spørsmål, og vekten av andre deler av bibelmaterialet får dermed betydning for hvordan teksten skal forstås. Når en i ettertid likevel ser at bibeltekstene har klare åpninger for endring, er det en innsikt i tekstene som ble vunnet nettopp som en del av selve endringsprosessen.


 Kirken er en størrelse som lever midt i menneskenes historie. Samtidsperspektivet har vært en nøkkel som åpnet Skriften. Slik ble nye sider ved budskapet oppdaget og konkretisert. Slik ble kirken i stand til å reflektere over nye sosiale og kulturelle situasjoner. I dialog med og under innflytelse av verdier og forståelsesmønster leses teksten med litt andre øyne.


Bibeltekster gjenspeiler sin samtids sosiale strukturer, institusjoner og holdninger. I dag er det større oppmerksomhet knyttet til hvordan tekstenes råd og formaninger ble påvirket av ulike sosiale og kulturelle forhold. I arbeidet med å forstå disse tekstene hører det derfor med å vurdere hvordan sosiale strukturer og kulturelle mønstre som den gang var utbredte og innflytelsesrike, er blitt endret og brutt opp under nye livsbetingelse.

Kirken har forsømt seg, og i forkynnelsen latt være å vise for menigheten at det faktisk er mulig å tolke og tyde skriften på forskjellig måte. Det er viktig at Bibelen ikke blir en uinteressant bok for de stadig flere som er lært opp til å tenke kritisk.

 (Noen av resonnementene om skriftforståelse og skriftbruk bygger på uttalelse fra Den norske kirkes lærenemnd i sak reist av Møre biskop 2006)