"Lite sannsynlig" eller "usannsynlig"?

Kjell Magne Bondevik har ikke sagt særlig mye om KrF og regjeringsdeltakelse. Men i Vårt Land i dag har han en lang artikkel med hovedkonklusjon: Det er usannsynlig at KrF og Frp ender sammen i regjering. Og dersom det blir en regjering KrF ikke kan gå inn i, kan det være en god løsning at partiet ikke blir en definert del av regjeringens parlamentariske grunnlag.

Jeg er stadig urolig over den generelle holdning om at det er duket for en ny regjering, med usikker farge, men uansett to sterke nyanser av blått.  Men debatten kommer til å vedvare. Derfor:  Hvis  valget gir et resultat der de rødgrønne mister flertallet, må det dannes en ny (sannhet på linje med Lars Korvalds «Norge er et lite land i verden». Det som er sagt så langt, tolker jeg slik:

  

)        a) Høyre vil i regjering med hvem som helst som ikke er rødgrønn
      b)  Fremskrittspartiet vil ikke støtte en regjering der partiet selv ikke er med 
      c)   KrF og Venstre vil ha regjeringsskifte, Det primære ønske er H/KrF/V, men man vil ha samtaler   også med Frp, selv om begge partier regner med at det er «lite sannsynlig» at et slikt samarbeid kan etableres.

Til b): Velgerne bør få vite hva Frp gjør dersom de rødgrønne taper. Vil partiet ta en Celius og si: «På vippen, Lavinia, der er det godt å være»? Vil man kunne kaste en borgerlig regjering,slik det skjedde i 1986? 

Da hadde oljeprisen i løpet av våren falt  fra 29 til 15 dollar fatet. Mindretallsregjeringen  Willoch foreslå en rekke  innstramningstiltak, bl.a. øke bensinavgiften med 42 øre literen. Ap ville bare støtte innstramninger dersom man også hevet skattene for de rikeste.  Dette avviste Willoch.  Frp – i praksis Car I.Hagen, partiet hadde bare to stortingsrepresentanter –  hadde  lovet at han skulle stemme imot alle avgiftsøkninger, særlig bensinavgiften. Men han hadde også sagt at han ikke ville felle en borgerlig regjering.  Hagen sa nei til avgift, regjeringen ble felt, og Gro Harlem Brundtland kunne overta som statsminister. Denne saken preget forholdet mellom Frp og Høyre i lang tid.

Til c): Hverken V eller KrF har lyst til å regjere med Frp. Men avvises  partiet fra regjeringssamtaler allere nå, er de redde for en viss negativ effekt slik særlig Venstre opplevde i 2009, da Lars Sponheim var beinhard mot Frp.  Derfor samtale, men neppe lenger. Det er her Bondevik ikke vil si «lite sannsynlig» men «usannsynlig».

KrF/V-holdningen oppfattes og tolkes nok noe ulikt i de to partienes velgergrunnlag.

Med mindretallsregjeringer er det lett for Krf/V å ha et samarbeid om enkeltsaker og budsjett, uten å ha ansvar for regjeringens politikk utover det. Kjell Magne Bondevik har lang erfaring fra regjeringssamarbeid, og vet at det betyr felles politikk fra dag til dag. Det forutsetter et så stort fellesskap at det er grunnlag for et «kollektivt ansvar». Og der er Bondevik krystallklar: «Det finnes ikke mellom KrF og Frp».

Miljø, asyl og flyktninger og bistand er viktige stabbesteiner. Jeg har tolket små Frp-signaler om at partiet jenker seg i noen spørsmål dersom man får gjennomslag kanskje særlig på eldre- og helsepolitikk. Og Kjetil Solvik-Olsen er spiselig langt inn i både KrF og Venstre.

Blir det rent flertall for H/Frp er regjeringsspørsmålet avgjort, selv om jeg tviler på at H-ledelsen innerst inne er spesielt henrykt over alternativet. 

Jeg har ingen tro på en mindretallsregjering av Høyre og Frp, da vil nok H heller være alene. En slik situasjon gir, som Bondevik sier, «innflytelse, men ikke ansvar for mer enn det man kan ta ansvar for».  Bondevik regner med at det da blir betydelig fokus på KrF fordi partiets standpunkter «vil avgjøre utfallet i viktige saker», og slik mener han partiet kan bygges opp igjen. 

Gode erfaringer fra 80-og 90-tallet kan kanskje gjentas i dag, men slett ikke sikkert. Bondeviks ønske er konstruktiv opposisjonspolitikk med utgangspunkt i partiprogrammet, uten å være en del av regjeringens parlamentariske grunnlag, slik partiet var i regjeringen 1981-83. Da regjerte Høyre i mindretall.  KrF kunne ikke være med på å administrere abortloven, og Sp slo følge.  I 1983 endret KrF holdning og gikk inn i regjeringen sammen med Sp, og den satt altså til 1986.

Den rødgrønne regjeringen har demonstrert at den påståtte store fordel med flertallsregjering ikke holder. Det politiske spennet er for stort, og det er de små partnerne  som taper. Med en mindretallsregjering får Stortinget betydning igjen. I dag er alle sendinger fra Regjeringen ferdigpakket, og Stortingets eneste rolle er postbudets.

Slik situasjonen tegner seg i dag, synes det å bli regjeringssamtaler mellom fire partier HVIS – jeg gjentar: hvis – de rødgrønne taper.  Frp skal gi svært mye i saker som er svært viktige for KrF/V  om det skal lykkes å danne firkløverregjering, samtidig som man må ta med det Bondevik sier om «samarbeid om felles politikk fra dag til dag, fra time til time».

 Tips: Mindretallsregjering av Høyre. Men i en slik situasjon misunner jeg ikke Erna Solberg.

Får flere råd enn de gir?

Det er mye hyl og skrik i dag fordi  en ny politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet var militærnekter for 16 år siden: «En katastrofe for Forsvaret», sier pensjonert generalmajor og Høyre-politiker Lars Myraune. 

«Jeg har blitt mer realist med årene. Jeg tok det valget da jeg var 18 fordi jeg ønsket å ha siviltjeneste. Skulle jeg tatt det samme i dag, ville jeg tatt et annet valg. Jeg har aldri vært motstander av forsvaret og aldri pasifist», sier han til VG. Og bedyrer at han «ikke har gått på akkord med prinsippene sine for å få denne jobben».

Atle Ottesen droppet førstegangstjenesten  til fordel for 14 måneder  med å hjelpe elever med spesielle læringsbehov ved Borg videregående skole i Sarpsborg. årsak: Manglende motivasjon og pritest mot masseødeleggelsesvåpen.

  

De to viktigste grunnene til å skifte overbevisning er at man a) gjør som Peer Gynt: «Kom senere hen til andre resultater», eller b) innser at skal man opp og frem i livet bør man være fleksibel, «et prinsipp er noe man har til man får et annet».

Jeg har ikke noe behov for å drøfte Ottesens motiver for å si ja til stillingen, han er langt fra den eneste som har endret standpunkt i denne og lignende saker. Generelt må det være  til folks fordel at de ikke stivner i sin ungdoms absolutter.

Da er det egentlig mer nærliggende å lytte til den langt ferskere omvendelsen hos en annen nyutnevnt rådgiver, i Fiskeridepartementet, tidligere AUF-leder Martin Henriksen. For tre år siden sto han på talerstolen på Ap-landsmøtet og sa at «den viktigste miljøsaken akkurat nå er debatten om olje og gass utenfor Lofoten og Vesterålen». Den gang sa han et tydelig nei til oljeboring i områdene, nå har han «aldri hatt noe religiøst forhold til hvor og når vi skal bore etter olje».

Stillingen som politisk rådgiver i departementene er videreføringen av to stillinger som vokste fram fra slutten av 1940-tallet: personlig sekretær fra 1946 og personlig rådgiver fra 1974. I 1992 ble de to  stillingene erstattet av stillingen som politisk rådgiver. I Forsvarsdepartementet har det vært 18 politiske rådgivere slike stillinger siden 1992, 10 av dem har vært kvinner. Krav om avtjent militærtjeneste synes ikke å ha vært noe fremtredende kriterium, og jeg har tidligere ikke hørt noen kritikk av dette fra pensjonerte generaler. 

På min  twitter-konto har det i dag vært mange morsomheter/spydigheter rundt den nye rådghiveren Som f.eks. fra KrF leder Knut Arild Hareide: «Nyutnevnt politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet  uten militær førstegangstjeneste: En ny seier for SV i regjeringen».

Hareide kan sikkert få nærmere opplysninger om militær bakgrunn og hva som kreves i slike stillinger hos Malin Stensønes, politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet 1997-1999, og en klar kandidat til å overta Hareides 1.plass på KrF-listen i Akershus neste år.

.

Slik jeg har tolket disse rådgiverstillingene, får innehaverne flere råd enn de gir. Politisk lovende rekrutter (akkurat) må få trening, og et departement er en glimrende øvingsarena. Gjennom årene har det vært en rekke sentrale politikere som har gått i en god rådgiverskole. I utenriksdepartementet var f.eks. nåværende stortingspresident Dag Terje Andersen rådgiver i 1992.

Det synes ikke som om noen av de skiftende regjeringer de siste 20 årene har vært  spesielt opptatt av faglig bakgrunn eller erfaring hos de som blir politiske rådgivere.

Uansett syn på militærnekting før og nå, Atle Ottesen sier det som trengs i denne saken: «Jeg får den opplæringen jeg trenger, og skal være politiker ikke soldat».

I diskusjonen om fortid og nåtid kan det - uten noen som helst sammenligning eller direkte sammenheng - være interessant å ta med seg at både Einar Gerhardsen og Oscar Torp (statsminister, stortingspresident, statsråd i fire departementer, bl.a. forsvars-) ble dømt til fengsel for militærnekting.

(Når man er for gammel til å være et dårlig eksempel, nøyer man seg med å gi gode råd. Maurice Chavalier)
 

De ventet i 25 år

«Kirken har gjennom mange hundre år gjort livet vanskelig for folk ved at syndsbegrepet er brukt på en nyansert måte».

Vårt Land skriver dette på lederplass i dag. Bakgrunnen er at biskop emeritus Odd Bondevik (71) og kateket Wenche Yamamoto (67) ventet på hverandre i 25 år før de giftet seg i sommer. Hvorfor? Noens oppfatning av at man ikke kan gifte seg med en fraskilt. Som Yamamoto sier: «Møre er et konservativt bispedømme. Vi så for oss overskriftene om biskopen som giftet seg med en fraskilt kvinne. Ingen av oss ville utsette barna mine for det.» De synes at «Gud har hatt en krokete vei med kjærligheten vår.»

 Jeg tror ikke det store flertallet i Møre bispedømme ville reagert som Odd og Wenche fryktet. Men jeg skjønner deres betenkninger.


 En del kristne  finner belegg i Bibelen for at gjengifte ikke kan godtas. Men
 mellommenneskelige forhold er stadig gjenstand for forandringer og meningsforskjeller. Derfor bør vi nærme oss menneskers forskjelligartede virkelighet med ydmyk respekt.
  
Enkeltord fra Bibelen brukes av noen som belegg for sine menneskebud. Men det er bare i lys av hele Bibelen at vi kan se hva det enkelte ord betyr. Det er bare gjennom det prismet som Kristus selv er, at vi får lys over Ordet og at Skriften blir klar nok.

Mange prester vier nå fraskilte, til tross for at Jesus setter tydelige grenser. Det er umulig å lese bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte i en slik situasjon uten å forholde seg til de spørsmålene som reises i mange menneskers liv. Skrifttolkningen har skjedd og skjer i en sammenheng der stadig flere av ulike grunner ikke makter å leve opp til høye idealer for samliv. Det er blitt tydeligere hvordan det å fastholde en restriktiv holdning vil kunne innebære store belastninger for dem som føler de kommer til kort i forhold til idealene. Slike trekk har vært med på å gi klangbunn for kirkens tolkning av bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte.


 Det er en alvorlig utfordring for kirken at så mange oppfatter den først og fremst som forvalter av bestemte normer. Det er alltid trist når noen opplever seg som tvunget til å distansere seg fra kirken fordi de får inntrykk av at den legger mer vekt på lovens krav enn på evangeliets løfte og fellesskapet som følger av det. De kjenner seg utestengt og uverdige av et prektighetsideal som er alt annet enn evangelisk. Derfor trekker de seg tilbake fra kirke og kristendom med en følelse av å være uønsket og mislykket. 

 Skriften er alltid gjenstand for fortolkning. Det gjelder å forstå de bibelske tekster både i lys av deres historiske mening og i forhold til vår egen tid. De perspektiver og spørsmål som en har med seg i sin tilnærming til tekstene, vil være med på å prege hva en ser og legger vekt på. Derfor varierer gjerne skrifttolkningen noe fra tid til tid. Enten en er seg det bevisst eller ikke, leser en alltid en tekst ut fra bestemte forutsetninger, for eksempel av kulturell, sosial, kunnskapsmessig og biografisk art.

 Endringer i kultur- og samfunnssituasjonen påvirker etiske spørsmål som rettes til Skriften. For eksempel var det for hundre år siden var det å slå barn sett på som en nødvendig del av barneoppdragelsen (Ordsp 13,24). I dag er det å slå barn blitt ulovlig, og de fleste vil nok også mene at det er synd. Og det har heldigvis skjedd en klar forskyvning i synet på skilsmisse og gjengifte. «Gjengifte er ingen umulighet; det kan tvert imot være i samsvar med evangeliets vesen å få begynne på nytt.» (biskop Laila Riksaasen Dahl).

To andre eksempler: Bibelord har vært brukt som forsvar for slaveri og motstand mot likeverd mellom kvinne og mann. Men de fleste i vår kirke ser bort fra disse enkeltordene, mener at Jesu budskap blir klarere  ved ny skriftbruk. 

Det har også bidratt til at kirken i visse spørsmål har forandret mening. endringer som har funnet sted i kirken i holdningen til slaveri, i synet på kvinners posisjon i familie, menighet og samfunn, og i forhold til skilsmisse og gjengifte. Vi har grepet Jesu budskapbedre ved ny skriftbruk. 
 

Ingen leser Bibelen uten briller. Vi har alle vår egen historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle bagasje. Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger. Historien bør vise at holdninger som er blitt utlagt som konsekvenser av ”Guds klare ord”, må revideres fordi man i likhet med Peer Gynt ”kom senere hen til andre resultater”.

Kirken skal ikke tilpasse seg ethvert skifte i kultur og samfunn. Også i saker hvor kirken har forandret syn, forblir Skriften en kritisk prøvende norm.


Men det som tidligere ble oppfattet som et entydig ”Guds ord”, er blitt modifisert og nyansert slik at det er åpnet for en ny holdning og praksis. Det legges mer vekt på andre tekster enn de som tidligere sto sentralt i refleksjonen over et bestemt spørsmål, og vekten av andre deler av bibelmaterialet får dermed betydning for hvordan teksten skal forstås. Når en i ettertid likevel ser at bibeltekstene har klare åpninger for endring, er det en innsikt i tekstene som ble vunnet nettopp som en del av selve endringsprosessen.


 Kirken er en størrelse som lever midt i menneskenes historie. Samtidsperspektivet har vært en nøkkel som åpnet Skriften. Slik ble nye sider ved budskapet oppdaget og konkretisert. Slik ble kirken i stand til å reflektere over nye sosiale og kulturelle situasjoner. I dialog med og under innflytelse av verdier og forståelsesmønster leses teksten med litt andre øyne.


Bibeltekster gjenspeiler sin samtids sosiale strukturer, institusjoner og holdninger. I dag er det større oppmerksomhet knyttet til hvordan tekstenes råd og formaninger ble påvirket av ulike sosiale og kulturelle forhold. I arbeidet med å forstå disse tekstene hører det derfor med å vurdere hvordan sosiale strukturer og kulturelle mønstre som den gang var utbredte og innflytelsesrike, er blitt endret og brutt opp under nye livsbetingelse.

Kirken har forsømt seg, og i forkynnelsen latt være å vise for menigheten at det faktisk er mulig å tolke og tyde skriften på forskjellig måte. Det er viktig at Bibelen ikke blir en uinteressant bok for de stadig flere som er lært opp til å tenke kritisk.

 (Noen av resonnementene om skriftforståelse og skriftbruk bygger på uttalelse fra Den norske kirkes lærenemnd i sak reist av Møre biskop 2006)