onsdag 31. mars 2010

Om å reise i tid, rom og evighet

DAMAI BEACH, BORNEO: Jeg var første gang i utlandet som 13-åring. Elevutveksling med Moldes danske vennskapsby Vejle, gjennom foreningen Norden. Den betydde noe, den gangen. Fire år senere, i 1955, dro jeg med mor (50) og far (52) på ferie til en nordmann som var prest i Bengtsfors. Det var første gang mor og far var utenfor landets grenser. Da vår datter Ragnhild var 13 hadde hun vært i 30 land. Jeg var flere og tyve før jeg var oppe i et fly.

Jeg besøkte Finland i februaR 1962, og bak statuen av feltmarskalk Mannerheim innledet Marie og jeg et forhold som har vart til dags dato. Vi var i Helsinki på nordisk studentavholdsmøte. Dette er egentlig det eneste virkelig positive jeg har registrert av alkoholens virkninger.

Samme år var jeg for første gang utenfor Nordens grenser. Som vernepliktig journalist i Mannskapsavisa fikk jeg dekke militært VM i friidrett i Chateroux i Frankrike.
En forsinket bryllupsreise brakte oss til Rimini (charterreiser var det meste vi hadde råd til) i Italia. For første gang fikk jeg smake en merkelig rett som minnet om en utvidet potetkake med pålegg.

Utlandet fristet stadig mer. Med ett, to og etter hvert tre barn toget vi på kryss og tvers i Mellom-Europa. Vi hadde ikke bil, har aldri hatt det. Men så fikk et fremmelig vennepar låne et litt stor bil, og med unger slengt baki – barnesetesikring hadde vi ikke hørt om – ble det mye loff, banan og cola i veikanten, og ”haben Sie zwei zimmer mit frühstuck frei?” mot kvelden.

Etter hvert ballet det på seg. Nostalgien skyldes at jeg i øyeblikket sitter på en strand i Malaysia i månelys og ser utover et rolig Sørkinahav. Aldri hadde vel tenåringen og studenten trodd at noe slikt skulle bli mulig. Aldri var det i tankene at jeg skulle kunne loggføre 126 land (hvis man tar med Grønland, Færøyene og regner hvert land i Storbritannia for seg, de har jo landslag i fotball, og Øst-Tyskland var definitivt et land da jeg besøkte det og sto ved Muren med lyshavet i Vest-Berlin bak meg og mørke, piggtråd og skarpladede vaktpost rundt Alexanderplatz på den andre siden).

Ingen andre har som min generasjon sett et samfunn i rask endring, har opplevd at du fra Malaysia-stranden kan få forbindelse med barnebarn i Norge på sekunder, barnebarn som har mobiltelefon før de er 10 og spør om hvordan vi kom i kontakt med Internett når vi ikke hadde PC. Og så videre, videre, videre…

I gårsdagens Borneo Post leste jeg om nye observasjoner i himmelrommet, om galakser som i svimlende fart er på vei bort fra oss tiltrukket av en uhyggelig sterk kraft utenfor vårt univers. Kanskje styrkes teorien om at vårt univers bare er ett av flere bobler av univers som er i samme rom, at det dreier seg om et multivers. Tanker så svimlende at de går langt, langt over hodet til en stakkars realfagstudent som tok astronomi bifag i 1958 og storøyet fulgte professor Rolf Brahdes utlegninger i Solobservatoriet på Harestua.

I min tid her på jorden har vi fått atombombe, fjernsyn, vaskemaskin, mobiltelefon, elektrisk drevne biler, pc, kvinnelige stats-, finans- og forsvarsministre, kvinnelige prester, barnetrygd og røykelov. Hva vil våre oldebarn kunne trekke frem som nyvinninger i de 90 årene som er igjen av det 21.århundre? Vil de få avslørt mer om universets hemmeligheter?

For dem vil kanskje reiser til Malaysia eller Sør-Afrika fremstå som små, trivielle utflukter, der de står på utskytningsrampen og får vite at ettermiddagsraketten til Månen dessverre er en time forsinket på grunn av en liten meteorittskur, og at det fremdeles er 2 ledige plasser på charterturen til Mars om 14 dager.

Universet, multiverset. Det er mye vi ennå ikke vet, ikke helt skjønner. Kosmologer og fysikere og kreasjonister drøfter hvordan alt begynte og hva som var før begynnelsen. Teologer, fritenkere, ateister og jeg vet ikke hva strides om det finnes en Gud eller ikke, slik de fortsatt vil strides om 100 år – hvis verden står lenger enn til påske. Som om det noensinne vil kunne føres bevis for at Gud er, eller ikke er.

Universet er uendelig, er et mysterium. Påskebudskapet er bare snaue 2000 år gammelt, det er også et mysterium. Mot det blekner all påskekrim på skjerm og i boken. Det er lyset fra himmelen som konsentrerer sine stråler i Joh. 3,16: ”For så har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt men ha evig liv”.

Her under fullmånelyset ved strandkanten i Sørkinahavet holder jeg meg til Ivar Aasens ord om at ”vesle vetet strekk ikkje til, ei tru må stydja oppunder”. Og Petter Dass er stadig like aktuell med sitt postulat om at ”Gud er Gud om alle land lå øde. Gud er Gud om alle mann var døde”.Jeg lukker min lille 1,1 kg tunge pc, holder meg til Big Bang og konstaterer at nok en time er gått siden Skapelsen for ca. 13,75 milliarder år siden.

God påske!

Blogglisten

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar