Kirkens Familievern under press

De 22 kristne familievernskontorene er under press. Den mektige Bufetat med sitt stadig voksende byråkrati synes mindre og mindre å være en konstruktiv medspiller som stimulerer til innsats på et område der det blir større og større bruk for det forebyggende arbeid til familienes beste. Stundom kan det virke som om det er viktigere å ri ideologiske kjepphester enn å sørge for maksimal innsats. Overstyring svekker handlingsrommet for de lokale kontorer, og det ligger snublende nær å tenke at Bufetat egentlig ønsker færre kontorer med ideell bakgrunn og flere statlige. Det vil svekke fleksibilitet og handlekraft.

Den norske kirke har tre familievernkontorer i Rogaland: Egersund, Stavange og Haugesund. Faglig sterke kontorer, vel utystyret med menneskelige ressurser kan bidra med hjelp og støtte i vanskelige, ofte langvarige sammenhenger. Bispedømmerådet oppnevner styremedlemmene i kontorene, som ellers er selvstendige stiftelser.

I bispedømmerådet vedtok vi denne uken at styrene for alle tre kontorene skal bestå av de samme personene. Dette tydeliggjør kontorene som faglige og terapeutiske kontorer, det vil gi en mer effektiv ressursutnyttelse, organisering og drift, og ikke minst vil de forhåpentlig vil gi en bedre forhandlingssituasjon overfor Bufetats regionkontor Vestlandet.

Hvorfor skal Kirken drive med familievern?

De fleste vielser skjer i kirkelig regi, derfor har man følt et spesielt ansvar for ekteskap og familieliv. Avgjørende for kirkens troverdighet når den uttaleser seg om familiespørsmål og etikk, er at den er i praksisfeltet. Og kirken kan være et korrektiv til statlig familievern, en kritisk røst som det offentlige trenger.

Stor pågang og ventelister viser at det er behov for slike kontorer.

Kirken har vært i forkant når det gjelder sosial omsorg.

Det var Den norske kirke som begynte med familievernkontorer i Norge, midt på 50-tallet. Disse kontorene har gjort en viktig pioneroppgave, før også staten så dette som en oppgave. Nå er den offisielle politikk at familievernet i Norge skal ha to spor, det skal være både statlige og kirkelige kontorer.

I 2006 sa statsminister Stoltenberg at denne modellen er et eksempel på hvordan det offentlige kan fungere i samspill med private og ideelle virksomheter. Dessverre er denne modellen i ferd med å svekkes.

Lenge før det eksisterte et offentlig barnevern kom pietistenes hus for foreldreløse barn (waisenhus), og både i fattigpleie, sykehus og på andre områder var foregangsfolk. Dette er ført videre, de siste årene ikke minst av Frelsesarméen, Kirkens Bymisjon og kirkenes diakonale arbeid - stundom bedre enn i det offentlige apparatet. Kirkens Familievern sentralt har de senere årene hatt svak økonomi, et minimalt sekretariat og forhandlingsrommet til å utvikle egen organisasjon er blitt mindre etter at forvaltningsansvaret for familievernet ble overføret til staten. Antallet kirkelige kontorer er redusert, og forsøket i 2007 på en fusjon med Diakonhjemmet strandet. I møte med Bufdir opplevde man manglende vilje og forståelse for at dersom Kirkens Familievern skulle fungere som et selvstendig og likestilt det statlige, måtte man få på midler til drift og omstilling.

Det har vært reist spørsmålet om Kirkens Familievern skulle nedlegges, men i Plan for diakoni i Den norske kirke, er denne virksomheten regnet med.

Det som nå skjer i Rogaland er forhåpentlig et første skritt mot en ordning der alle landets kirkelige familievernkontorer blir en juridisk enhet, slik at man kan stå bedre rustet til å ivareta de enkelte kontorers driftsvilkår og være en sterkere motpart (det er synd å måtte bruke et slikt uttrykk, samspiller hadde vært uendelig mye mer konstruktivt, men det er det ikke dekning for å si).

Kontorenes virksomheten er viktigere enn noensinne. Familien er under press, antall oppløste ekteskap er stort. Kirkens kontorer tilbyr både forebyggende familievern og mekling ut fra gjeldende lov og bestemmelser. Totalt bygger virksomheten på det kristne menneskesynet og kristne verdinormer med respekt for den enkeltes integritet og med sikte på å hjelpe dem som oppsøker kontorene ut fra deres egne forutsetninger uavhengig av personlig livsførsel, seksuell legning, sosial status, religiøs tro eller politisk overbevisning. Virksomheten kjennetegnes av både store faglig dyktighet og omsorg.