tirsdag 2. mars 2010

Mappeinnsyn og rettssikkerhet

Jeg vet mer enn jeg er glad for om enkelte nordmenn, noen av dem ganske kjente. Ikke bare om deres politiske arbeid og holdninger – de er velkjente fra mediene. Men jeg vet også en del om deres og deres familiers privatliv, om seksuell legning, ekteskapelige sidesprang, alkohol(over)forbruk, barn utenfor ekteskap osv osv.

Dette vet jeg fordi jeg i 8 år leste mapper, overvåkningsmapper, i egenskap av å være ett av tre medlemmer i det Innsynsutvalget regjeringen oppnevnte i 2000. Vi kunne, med visse begrensninger, avgjøre hvem som fikk se ”mappa mi”, hva de kunne få se, og om de hadde vært utsatt for lovbrudd. I 379 saker ble det etter søknad tildelt erstatning.

Aldren fører myket med seg” (Ivar Aasen) - også en tendens til å oppholde seg i fortiden og forsøk på spa vekk snøen som falt i forfjor. Innsynsutvalget er historie. Men når Stortinget torsdag 4.mars drøfter den nye Politiregisterloven, føler jeg i alle fall for min egen del at enkelte erfaringer fra mappeutvalget kan være relevante.

Jeg er ikke spent på sakens utfall. En flertallskoalisjons regjeringen foreslår, og det vedtar Stortinget. Men det er viktig å stille enkelte spørsmålstegn ved en lov som åpner for mer bruk av forebyggende overvåking, hvor opplysninger kan oppbevares i praksis så lenge man ønsker. Prinsipielt bør det være rett til innsyn og vurdering av om man har vært utsatt for overgrep. Klageadgang uten innsynsrett må bli illusorisk og tilnærmet verdiløs.

Lund-rapporten om de hemmelige tjenester avslørte lovbrudd og betydelig overvåking på politisk grunnlag. Saken endte med at en statsråd måtte gå, og et flertall på Stortinget vedtok en midlertidig lov som åpnet for innsyn i registrene til Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i perioden mellom 8. mai 1945 og 8. juni 1996. Den loven var rettsnor for vårt arbeid i Mappeutvalget. 1.januar 2008 ble loven opphevet.

Gjennom den nye Politiregisterloven vil Regjeringen ikke gi enkeltindivider rett til å se "mappa si", altså rett til innsyn i PSTs registre. Man får ikke forsikre seg ved selvsyn at man ikke har vært utsatt for overgrep. Jeg er enig med dem som hevder at dette er i strid med grunnleggende rettsikkerhet.
Etter forslaget kan enkeltpersoner gå til det såkalte EOS-utvalget og eventuelt fremme en mistanke eller en klage. Så vil EOS-utvalget vurdere om det skjer en ulovlig registrering. Vedkommende som klager, vil ikke få vite om det er en sak som pågår, ”men hvis det er slik at PST skulle ha opptrådt ulovlig, vil dette bli anmerket og rettet opp”, fremholder Justisdepartementet. Og jeg ser at på enkelte punkter er den positiv for den enkeltes personvern og rettssikkerhet.
Vi har imidlertid levd med midlertidig innsynsrett i snart 10 år. Har egentlig det skapt noen vesentlige problem for PST?

PSTs fremste oppgave er å bekjempe og forebygge kriminalitet som truer statens sikkerhet. Terrorfaren og et høyt utviklet og teknologisk og industrialisert Norge med sterkt utadvendt økonomi og åpne grenser, er bare to argumenter for at vi trenger et sterkt PST som ivaretar våre nasjonale interesser overfor uønskede inntrengere. Vi trenger en tjeneste med gode kunnskaper om det norske samfunn, med evne til å skille skitt og kanel, med respekt for de politiske rammer som er langt rundt tjenesten. I så måte virker dagens PST ganske annerledes oppegående enn det POT jeg har registrert mer inngående, og jeg har stor respekt for de trusselvurderinger vi har fått de senere årene.

En må passe seg vel for å bruke 2010-briller når en skal vurdere det som skjedde særlig på 50-, 60- og 70-tallet. Jernteppet er for lengst dratt ned, muren er knust, russiske og andre østeuropeiske offiserer besøker det norske operasjonelle hovedkvarteret og andre av våre forsvarsanlegg.
Og likevel: Historien kan stundom gjenta seg - men på en annen måte. Vi har aldri noen garantier for at skritt mot åpenhet ikke avløses av større forståelse for hemmelighold og overvåking på et helt annet grunnlag enn øst-vest.

Etter 2.verdenskrig opplevde USA en Joseph McCarthy som skånselsløst forfulgte alle dissidenter. Kommunister mistet jobb, venner og fremtid. Fagforeninger ble kjøpt eller knust. Folk av koreansk opphav ble internert under koreakrigen og alminnelige menneskerettighetsforkjempere, radikalere og kulturperonligheter ble forfulgt landet rundt. Og forfølgelsen stanset ikke ved den enkelte – den gjaldt også venner som ble rammet av yrkesforbud, ulovlig overvåking
Det er enkelte sider ved de amerikanske tiltakene etter angrepet på WTC som kan minne litt om en tankegang vi burde være ferdig med, som forsterker inntrykket av at Franklin Roosevelt hadde et poeng da han sa i 1933: Det eneste vi kan frykte er frykten selv.

Noen reaksjoner etter mitt mappearbeid:
1. Jeg har ingen problemer med å innse at POT hadde et legitimt behov for å sjekke ut praten om væpna oppgjør og revolusjon var noe annet enn snakk og et sterkt krydret politisk engasjement. Men når personer ble tett fulgt i over 20 år uten at man fant noe som helst bevis på ulovlig virksomhet, undres jeg over at man synes å ha brukt store ressurser på mye som til de grader løp ut i sanden.

2. POT levde i en hermetisk konspirasjonskultur, ofte uten forståelse for norsk politikk og det samfunn de levde i, hadde for dårlig vurderingsevne, spurte for sjelden: Er dette en sak?

3. De som de var grunn til å følge med på, de som ble tatt, de så vi ikke mappene til. De søkte ikke, og deres etterlatte var heller ikke synderlig interesserte.

4. Jeg vil forsterke den kritikk Lund-kommisjonen rettet mot en del dommere. Det synes svært lett å få rettskjennelse for avlytting. Noen av begrunnelsene var syltynne, (fant man et påskudd for å avlytte en person som også var journalist i Klassekampen, ble f.els. alle avisens telefoner avlyttet).
Det påhviler domstolene et ekstra ansvar for å sørge for at rettssikkerheten for mistenkte, siktede og tiltalte faktisk blir ivaretatt. Altfor ofte syntes det som om dommere avsa kjennelse om brev og telefonkontroll uten å fremføre en eneste motforestilling eller kritisk spørsmål. POT hadde altfor lett spill med svært mange dommere. Hvordan er det i dag?

5. Jeg mener også at det åpenbart må ha vært drevet atskillig rom- og telefonavlytting som ikke var rettslig godkjent, men kommet i stand etter lokalt eller mer privat initiativ, helt utenfor regelboka. Om alle som hevder at de har vært avlyttet fordi de fikk avspilt telefonsamtaler de nettopp hadde hatt , tør jeg ikke si. Men det må være betydelige mørketall i forhold til de kjennelser som er foretatt av en rett – for den listen kjenner jeg.

6. Innsyn var positivt for mange, men ikke for alle. En lege skriver i et legetidsskrift: ”Vi har begynt å få dem til konsultasjoner. Vi får være glad til at de ikke velger andre mer destruktive former for å prøve å bearbeide sine følelser etter mappeinnsyn. Frustrasjon, forbitrelse, fortvilelse, harme, skuffelse, mistenksomhet apati og søvnproblemer er bare noen av de følelsesmessige reaksjoner de overvåkede føler. Reaksjonene er sterke, forståelig nok. Belastningen ble stor når de etter mange års nagende usikker mistanke fikk bekreftet svart på hvitt at det blant arbeidskolleger, arbeidsgivere, naboer, medlemmer i syklubben, idrettsforeningen og vennekretsen hadde vært en rekke agenter for POT. Noen har i ettertid lurt på om det var lurt å få innsyn, kanskje hadde det vært bedre å la være? Slik disse menneskene fremstår under konsultasjoner, må de karakteriseres som syke, selv om reaksjonene på mange måter er helt naturlige og normale”.En interessant reaksjon kom fra noen som klaget over at de ikke hadde mappe. ”Tar du mappa fra gjennomsnitts-AKP’eren, tar du livslykken fra ham”?

7. Arbeidet i Innsynsutvalget var uhyre interessant for en som har vært opptatt av norsk etterkrigshistorie. Men ikke alltid var det lett å bevare entusiasmen. Det er ingen festforestilling å lese grundig igjernnom en detaljert 26 siders omtale av AKPs sommerleir på Herdla utenfor Bergen på slutten av 70-tallet, eller lange referater av tåkefylte diskusjoner i Studentersamfunnet i Trondheim der rapportøren åpenbart har likt seg dårlig: "Heldigvis satt jeg langt bak i rekkene, så jeg slapp skitne støvler og støvletter langt rundt ørene og på klærne av de som satt bak meg, særlig ille så det ut for de som isteden for skotøy fikk skitne raggsokker og sure tær stukket oppunder nesen når eiermannen la seg godt tilrette i stolen bak. Det var i det hele tatt vanskelig å skille kjønnene fra hverandre i tussmørket, men det var mange kjente SUF-ansikter å se. Hår og skjegg, tobakkstrøyk og skitne klær gjorde denne kvelden til et litenoppmuntrende minne. Det var i det hele tatt en depremerende og trist forsamling, en kunne være fristet til å si "Pigs".

Jeg regner uten videre med at dagens overvåking gjelder farligere grupper enn dette og at rapportene konsentrerer seg om det som kan være relevant.


Blogglisten

1 kommentar:

  1. Foredrag i regi av Rettspolitisk forening:

    Nedbyggingen av den liberale rettsstat, av Ketil Lund, tidligere høyesterettsdommer og formann i Stortingets granskningskommisjon for de hemmelige tjenester.

    Når: Torsdag 11. mars kl. 19.00
    Hvor: Frokostkjelleren, Karl Johans Gate 47

    Etter foredraget, kommentarer ved Nils Terje Dalseide, sorenskriver og leder for Metodekontrollutvalget, som avga NOU 2009: 15 – Skjult informasjon – åpen kontroll. Metodekontrollutvalgets evaluering av lovgivningen om politiets bruk av skjulte tvangsmidler og behandling av informasjon i straffesaker.

    Arrangementet er åpent for alle!

    Les videre om arrangementet her: http://bit.ly/cIohv4

    SvarSlett