mandag 29. mars 2010

Midttømme eller Kvarme?

Vil biskop Møre biskop, Ingeborg Midttømme, bli den første kvinnelige og første faste preses (leder av bispekollegiet? Eller vil Oslo biskop, Ole Chr. Kvarme, bli bedt om å forlate den prektige bispegården i Vestre Aker og flytte tilbake til sin barndoms by Trondheim?

For 473 år siden måtte Olav Engelbrektson rømme fra landet og ble den siste romersk-katolske erkebiskop i Norge. Vil det som nå skal skje føre til at denne stilllingen gjenopprettes? I så fall må de andre biskopene strippes for litt av sin individuelle makt.

Dagens blandede bispekor synger i beste gregorianske stil med felles liturgiresitasjon - i alle fall enn så lenge - og samtidig med frie, svevende rytmer, ubundet av ethvert taktskjema. Vil en sterkere presesfunksjon eller en primas-ordning (i den norske kirke er man stort sett vaksinert mot begrepet erkebiskop) innebære at dirigentpinnen svinges med større suverenitet og det musikalske uttrykk i de 11 røstene tvinges inn i fastere former uten for mye kryss og b?

Mange spørsmål er uavklarte etter at Regjeringen bestemte seg i bispe-saken. Den vet så mye bedre enn Kirkemøte og biskoper hva som best tjener Den norske kirke. Derfor skal en 12.biskop bli superpendler, stasjoneres i Nidaros og med kontor både der og i Oslo. Men hvis den kirkestyrekåte regjeringen ikke legger totalt stavnsbånd på det nye dobbeltmenneske, må det vel bli en liten hybel i hovedstaden også. Hvis Senterpartiet ville foreslå å flytte deler av Landbruksdepartementet ut av hovedstaden, lar nok det seg ordne.

Det mest interessante med det som skjer, er ikke at den 12,biskopen må bo i Trondheim. Rent praktisk vil det være en hemsko, men Den norske kirke kommer til å leve greit med vedtaket, når et en gang blir effektuert. For den vanlige kirkemedlem den praktiske siden ved vedtaket ingen rolle. Men rent prinsipielt er det god grunn til noen bemerkninger, og generelt – uavhengig av plassering – innebærer ordningen med den 12. biskop en del uavklarte spørsmål.

Politikerne var enige om å gi Kirken større frihet, men altså ikke så mye at den selv kunne velge organisering av tilsynstjenesten. Dagens system med en preses som i tillegg har et helt bispedømme å ivareta, har vært særdeles belastende for de to jeg har fått følge på ganske nært hold, Finn Wagle i Nidaros og Olav Skjevesland i Agder. Begge gjorde/gjør en meget god jobb, men de har følt at de mange spesielle preses-oppgavene gjorde det vanskelig å legge ned så mye arbeidskraft i egent bispedømme som de gjerne ville.

Politikerne skal ha ros for vedtaket om en 12.biskop for å hjelpe på situasjonen. Men de var ikke villige til å si B etter A. 10 av 11 biskoper og et klart flertall på Kirkemøtet fremsto med et opplegg som etter deres mening best ville være til hjelp for Den norske kirke. Den debatten var ikke politikerne særlig interesserte i. Der det generelt er mulighet for distriktspolitiske overlegninger og symbolpolitikk av ulik bonitet, utvises alltid et betydelig engasjement og flagrende røykteppe-begrunnelser.

Nidaros biskop og kirkepolitikerne i Trøndelag har i denne saken svekket Den norske kirke. At de slåss for Nidaros i utgangspunktet, er naturlig. Det finnes argumenter for et slikt standpunkt, selv om begrunnelsen om Nidaros som noe spesielt åndelig tyngdepunkt ikke alltid synes like åpenbar i et Norge anno 2010.

Men når de sentrale kirkelige organer hadde sagt sitt, fortsatte Nidaros kampen i allianse med sentrale og regionale politikere. På den måten undergravet man Kirkemøtets autoritet og troen på kirkelig selvstyre. Vi har den siste måneden sett en en maktkamp og en strid som ikke innebærer en styrket Olavstradisjon. Jeg minner her om biskop Wagles ord om at det i Olavsarven ligger en utfordring til oppbrudd fra alle former for regional og nasjonal provinsialisme. Olavsarven gir rett forvaltet rike impulser for livet i samfunn og kirkemark. Den handler om seier gjennom nederlag, om å gi avkall på sitt eget – ikke for å vinne noen fortjeneste, men for å tjene en større sak, Guds sak og livets sak.

Det hadde stått atskillig mer respekt av kirken i Nidaros dersom den etter å ha slåss for sitt syn, hadde sluttet opp om Kirkemøtets og bispekollegiets vedtak som det beste i dagens situasjon. Når kirken så komme helt fri fra staten om noen år, vil det være naturlig med en total gjennomgang av hele organisasjonen og strukturen, der også etablering av et kirkelig tyngdepunkt i Nidaros naturlig ville komme inn.

Det er mange uløste forhold ved den situasjon som nå oppstår. Men det som alltid melder seg når det gjelder ny biskop, er personvalget. Med den ordning som nå oppstår, tror noen at Kirkens faste preses vil fremstå som en mer sentral figur enn tidligere preseser, gi mer tyngde overfor mediene, føre til at kirken fremstår med èn stemme overfor medier og offentlighet i de store og viktige sakene.

Kanskje, kanskje ikke. Den enkelte biskop har avgjørelsesmyndigheten i de fleste saker. Et vedtak i Bispemøtet som gjelder forhold som er lagt til biskopen, vil derfor ikke være bindende for den enkelte biskop.

Men mediene går dit der de tror de finner spenninger, uenigheter, klare uttalelser, en uttrykksform som kan oppfattes av den vanlige borger Da er det ikke alltid tittel, ikke formell posisjon, ikke det ytre, som teller. Og slett ikke lokalisering.
Preses uttaler seg når bispemøtet har gjort vedtak. Hun vil kunne få større oppmerksomhet når preses/biskopene selv tar initiativet (ikke minst hvis Mellomkirkelig Råd har gjort et godt forarbeid). Men selv en fast preses vil som oftest nå ut bare i de få riksmediene og sitt egen bispedømme. Den norske kirke blir mer og mer regional. Både de store regionavisene og i enda større grad lokalavisene er interessert i sin egen biskop - og stort sett punktum. Regionalt og lokalt er biskopene mer langt synlige enn i nasjonalt perspektiv.

Navnespørsmålet er ikke det viktigste i denne saken, men personvalg vekker alltid interesse både innenfor den tettere kirkekjernen og i bredere samfunnssammenheng. Det er mange grunner til at preses bør være en av de sittende biskoper. Men hadde ikke Olav Fykse Tveit blitt gen.sekr. i Kirkenes Verdensråd, kunne han med sitt kloke teologiske skjønn og sin bakgrunn fra Mellomkirkelig Råd– etter min mening – blitt den beste første faste preses.

Olav Skjevesland er snart ferdig med sin periode. Flere av dagens biskoper er i en alder som antagelig ikke gjør det aktuelt for dem å være med på å bygge noe nytt. Laila Riksaasen Dahl i Tunsberg har tidligere vært aktuell som preses, men ønsket ikke å melde seg på.

Kanskje vil biskop Ingeborg Midttømme i Møre, 48 år, være en samlende kandidat? Med en fortid som leder av Presteforeningen har hun også betydelig administrativ erfaring. En som har lengre bispeerfaring er Ole Chr. Kvarme i Oslo. Han er 61 år og født i Molde (naturligvis en positiv egenskap i seg selv),men vokste opp i Trondheim, og kjenner norsk kirkelig godt etter sin bispegjerning i Borg og Oslo. En ung kraft, i denne sammenheng, er Halvor Nordhaug i Nidaros.

Men enn så lenge – kirken spår, Regjeringen rår. Og da vil jeg tippe at Midttømmes aksjer står sterkest.


Blogglisten

2 kommentarer:

  1. Jeg registrerer at bloggeren, som de fleste andre som argumenterer for Oslo som lokaliseringssted for Kirkens 12.biskop, er ute etter å redusere Nidaros-aspektet til en klassisk norsk distriktspolitisk lokaliseringsstrid. Er dette fordi man ikke har annet å ty til? Eller er det et resultat av uvitenhet?
    Jeg har forøvrig lest Bores innlegg hvor han forsøker å redusere Nidaros sin verdi som Norges kirkesentrum ved å vise til at Stavanger like gjerne kunne ha hatt samme status. Dette er vel med respekt å melde ganske søkt. Andre ville kanskje kalle det direkte historieløst.

    SvarSlett
  2. Enn så lenge har vi en kirkeordning hvor Kongen i Statsråd er øverste myndighet i spørsmål vedrørende kirkens ordning. Inntil noe annet foreligger må man forvente styring fra politiske organer; de folkevalgte ville ikke ha gjort jobben sin om de toet hender og så en annen vei. Ut fra den enorme interessen Kirkens 12.biskop har fått på nasjonalt plan, var det helt åpenbart at politikerne ville blande seg inn. Og en må nesten si heldigvis, saken tatt i betraktning. En kirke som nærmer seg løsrivelse trenger tydelig ledelse med symboler, og ikke en ny "kontorsjef".

    Det hevdes her at DNK har blitt svekket. Det er vel neppe slik. Kirken burde heller være glad for engasjementet saken har skapt utenfor de innerste kretser (les Kirkeråd og bispemøte). Dette engasjementet er et uttrykk for at folket faktisk bryr seg om hva som foregår i kirken. Og det er ikke selvsagt. Mtp. hva som potensielt kan svekke Kirken, kan man heller spørre seg om ikke enkelte røster,utgående fra visse sentralkirkelige fora, trenger rådgivning i møte med media. Det tar seg svært dårlig ut for Den norske kirke at Kirkerådslederen til stadighet er ute med kommentarer, som at navngitte, sentrale norske politikere farer med tøv, etc. Preses har også vært ute i media i nokså skrøpelig forfatning. Dette svekker Kirkens omdømme mer enn at Nidaros Biskop svarer ryddig på direkte spørsmål om sitt syn.

    SvarSlett