Vil politikerne overstyre kirken?

Skal politikerne overstyre Den norske kirke underveis til et brudd mellom kirke og stat? Skal Regjeringen påtvinge kirken organisatoriske løsninger som er stikk i strid med dens ønske? Vet politikerne bedre enn kirken selv hva den trenger? Er det viktigste å gi Senterpartiet en liten triumf ved å bestemme at en ny 12. biskop, kirkens preses, skal plasseres i Trondheim, for å vise at man får til utflytninger fra Oslo?

Den norske kirke er inne i en politisk ønsket demokratireform som skal munne ut i selvstyre for kirken og endrede relasjoner mellom stat og kirke. Og jeg er 100 prosent enig med min etterfølger som kirkerådsleder, Nils Tore Andersen, når han sier at ”midt i denne prosessen, vil det være umåtelig uklokt, ja hårreisende, av regjeringen totalt å neglisjere det samme demokratiet”Politikerne vil ha større kirkelig selvstyre. Det sa i alle fall alle syv partier gjennom et vedtak, et forlik. Kirken skal få større indre selvstyre, deriblant retten til selv å utnevne sine biskoper. Man ser for seg at et endelig brudd mellom stat og kirke kan komme i 2012.

Ikke hjulpet med Trondheim
Det har vært et klart politisk flertall for å avlaste biskopenes preses i en dobbeltrolle som går utover både de nasjonale/internasjonale oppgaver preses har, og arbeidet i hans eget bispedømme. Men fordi det er kommet enkelte signaler om at Regjeringen kan komme til å skyve Kirkemøtets vedtak til side, har bispemøtet nå kommet med en sterk uttalelse: Biskopene sier nei til en ny biskop dersom han/hun plasseres i Trondheim: ”Vi er ikke hjulpet med at en ny ledende biskop plasseres i Trondheim. Det er ikke dette vi har bedt om. De problemene dette er ment å løse, vil da ikke bli løst”.

Trenger Norge en ”kirkehovedstad” der det kirkelige byråkrati flyttes ut av Oslo. Det kan tenkes – men det må Kirkemøtet avgjøre, ikke politikerne på tampen av ren relasjon.
I fjor holdt jeg et foredrag under Olavsdagene, og jeg listet opp argumenter både for og imot Nidaros som et kirkesenter, slik Sverige har det i Uppsala og Finland i Åbo.
Samtidig ser jeg at det synes å være en opplest og vedtatt faktum at Trondheim er det eneste naturlige lokaliseringssted.

Min påstand – naturligvis påvirket av mitt bosted – er at Stavanger og Rogaland står i en historisk vel så sterk ”åndelig dimensjon ” som ”nasjonens kirkelige sentrum med de sterke religiøse, historiske og nasjonale tradisjonene som er knyttet til Nidarosdomen”.

Overstyringskåte politikere
For å gjøre det helt klart: Jeg er ikke tilhenger av at spørsmålet om Den norske kirkes fremtidige organisasjon skal starte som en tradisjonell norsk lokaliseringsstrid. I arbeidet med å styrke samhandling i kirkeledelsen gjelder det både å ha sans for kirkelig tradisjon og samtidig vegre seg for tradisjonsromantikk.
Og aller mest: Slike spørsmål må avgjøres av kirken selv, av kirkemøtet, ikke av overstyringskåte politikere mer opptatt av av markeringer og hilsener hjem enn av kirkens beste.

Når jeg derfor lister opp en del momenter som sier noe om Stavanger og Rogalands sterke posisjon i norsk kirke- og kristenliv, er det ikke for å slåss mot Trondheim og Nidaros, ikke for å kaste Stavanger inn i en lokaliseringsstrid, men for å forsøke å illustrere det velkjente fenomen at ikke alt som blir prøvd fremstilt som en sannhet, en kjensgjerning, er det. Faktasjekk ble et sentralt begrep, i valgkampen, med fordel kan det gjøres også på andre områder.

Nåtid: Er det noe bispedømme med større og bredere kristelig/kirkelig aktivitet enn Stavanger? Med større misjonsengasjement enn noe annet ste, prosentvis flest misjonærer, suverent flest nye kirker bygget de senere årene, størst satsing på kirke-vedlikehold (jfr. St.Petri med 115 mill.kr. og St. Johannes i Stavanger med 40-60 mill. kr), satsing på nye gudstjenesteformer, nye menighetsordninger.

Her begynte kristningen
Fjern fortid: Kirken har mer enn noe annet formet den rogalandske identitet, trolig mer enn i noe annet bispedømme. Her begynte kristningen av Norge lenge før slaget på Stiklestad, gjennom påvirkning fra vest. Norge ble samlet til ett rike i Hafrsfjord og hadde et kongssete på Utstein, her kom det senere et klosteranlegg som er landets best bevarte. Mange forunderlige steinkors ble plantet her på 1000-tallet. Olav Tryggvason født på en holme i Frøylandsvatnet på Jæren mellom 960 og 970, grunnleggeren av Nidaros, var den helt sentrale kongen i kristningsverket mellom Håkon den Gode og Olav den hellige.

Det var utallige kristne messer i Rogaland før gudstjenesten på Moster i 995 - som var utgangspunkt for 1000-årsmarkeringen av kristendommens inn føring i Norge. Rogaland var kristnet landområde under Erling Skjalgson.

Stavanger domkirke fra første halvdel av 1100-tallet er den eldste stående domkirken i Norge, er den av landets middelalderdomkirker som i størst grad har beholdt sitt middelalderske utrykk, og dessuten den eneste av landets domkirker som har vært i kontinuerlig bruk siden 1300-tallet Nidarosdomen har en sterk historie, den er majestetisk, storslått, den var kroningskirke (senere velsigningskirke). Likevel mener jeg at domkirken i Stavanger er den som i dag mest symboliserer den norske kirke slik den ønsker å fremstå anno 2010 og i årene fremover.

Nyere fortid: Det Norske Misjonsselskap stiftet i Stavanger 1842. To år senere ble Israelsmisjonen stiftet i Stavanger, og samme år fikk byen første søndagsskolen i Norge etter mønsteret vi kjenner i dag, Den første bibelforeningen i Norge ble stiftet her.
Ragnhild Hærem fra Sauda var en pioner og eksempel på kvinners engasjement i startfasen av det rike og mangefasetterte kristelige organisasjonsarbeid som vokste frem i Norge i siste halvdel av 1800-tallet, Hennes sønn, Peter Hærem, tok initiativ til det som er blitt Norges KFUK-KFUM.

Det som Trondheim har og Stavanger ikke har, er geografisk plassering - Trondheim ligger i Midt-Norge - og byen er et naturlig sentrum for sørsamisk kirkeliv. Dette er et godt argumentlokaliseringsmessig.

Bredt norsk kirkeliv
Norsk kirkeliv er uendelig mye mer enn kirkebyråkrati og bispesekretariat i Oslo. Vi har Misjonshøyskole og hovedkvarter for Det Norske Misjonsselskap i Stavanger, hovedkvarter for Sjømannsmisjonen - Den norske kirke i utlandet og lærerakademi i Bergen, nasjonalhelligdom, liturgisk senter, førskoledanning på høgskolenivå og pilegrimstyngdepunkt i Trondheim, mediehøyskole i Kristiansand, kateketutdannelse i Volda, kirkemusikkstudium og Samisk kirkeråd i Tromsø, osv. Slik spredning bør vi ha, og når nye institusjoner skal plasseres må hele landet vurderes.

Jeg tror det er relativt lett å få hele Kirke-Norge med å satse på Nidaros som pilegrimssenter hvis man ikke overspiller Trondheims- og St.Olav-fokus, men også inkorporerer leia Stavanger-Trondheim, med Utstein, Moster, Selje, Veøy og Reinsklosteret som de viktige punkter.
Kirkemøtet fast til Trondheim synes jeg er en god ide - hvis det kan skaffes høvelige lokaler som kan tilfredsstille kirkemøtets krav.
Og jeg ønsker trønderne - og Norge - all mulig lykke i et forsøk på å få Nidarosdomen som pilegrimsmål, nasjonal signingskirke og nasjonalhelligdom, på UNESCOs verdensarvliste. Det samme gjelder offisiell status for pilegrimsveiene til Nidaros som ”European Culture Route”.

Olavsarven
Trønderne peker ofte på Olavsarven som et sterkt punkt for at Nidaros i kirkens egentlige senter. Nå tror jeg denne arven først og fremst er et kjent begrep i Trøndelag. Men jeg er helt enig i at Olavsarven bør kunne brukes positiv til å fremheve
- lange linjer og dype røtter i norsk kultur
- bevisstgjøring av kristenkulturen
- Guds storhet som et orienteringspunkt i tilværelsen
- viktigheten av å tenke bakover og være våken oppover
- om behovet for noe som er større enn oss selv for å bevare livskvaliteten og
få en retning på livet,
- det spesielle ved den kirkelige tradisjonen, det som ikke kan fås ved enhver
ideologisk hjørnebutikk ellers.
Det er viktigere å få løftet frem, tydeliggjøre og levendegjøre disse aspektene, enn å bruke Olavsarven mer generelt som et grunnlag for kamp om lokalisering av kirkelige organer og instanser.