Om å reise i tid, rom og evighet

DAMAI BEACH, BORNEO: Jeg var første gang i utlandet som 13-åring. Elevutveksling med Moldes danske vennskapsby Vejle, gjennom foreningen Norden. Den betydde noe, den gangen. Fire år senere, i 1955, dro jeg med mor (50) og far (52) på ferie til en nordmann som var prest i Bengtsfors. Det var første gang mor og far var utenfor landets grenser. Da vår datter Ragnhild var 13 hadde hun vært i 30 land. Jeg var flere og tyve før jeg var oppe i et fly.

Jeg besøkte Finland i februaR 1962, og bak statuen av feltmarskalk Mannerheim innledet Marie og jeg et forhold som har vart til dags dato. Vi var i Helsinki på nordisk studentavholdsmøte. Dette er egentlig det eneste virkelig positive jeg har registrert av alkoholens virkninger.

Samme år var jeg for første gang utenfor Nordens grenser. Som vernepliktig journalist i Mannskapsavisa fikk jeg dekke militært VM i friidrett i Chateroux i Frankrike.
En forsinket bryllupsreise brakte oss til Rimini (charterreiser var det meste vi hadde råd til) i Italia. For første gang fikk jeg smake en merkelig rett som minnet om en utvidet potetkake med pålegg.

Utlandet fristet stadig mer. Med ett, to og etter hvert tre barn toget vi på kryss og tvers i Mellom-Europa. Vi hadde ikke bil, har aldri hatt det. Men så fikk et fremmelig vennepar låne et litt stor bil, og med unger slengt baki – barnesetesikring hadde vi ikke hørt om – ble det mye loff, banan og cola i veikanten, og ”haben Sie zwei zimmer mit frühstuck frei?” mot kvelden.

Etter hvert ballet det på seg. Nostalgien skyldes at jeg i øyeblikket sitter på en strand i Malaysia i månelys og ser utover et rolig Sørkinahav. Aldri hadde vel tenåringen og studenten trodd at noe slikt skulle bli mulig. Aldri var det i tankene at jeg skulle kunne loggføre 126 land (hvis man tar med Grønland, Færøyene og regner hvert land i Storbritannia for seg, de har jo landslag i fotball, og Øst-Tyskland var definitivt et land da jeg besøkte det og sto ved Muren med lyshavet i Vest-Berlin bak meg og mørke, piggtråd og skarpladede vaktpost rundt Alexanderplatz på den andre siden).

Ingen andre har som min generasjon sett et samfunn i rask endring, har opplevd at du fra Malaysia-stranden kan få forbindelse med barnebarn i Norge på sekunder, barnebarn som har mobiltelefon før de er 10 og spør om hvordan vi kom i kontakt med Internett når vi ikke hadde PC. Og så videre, videre, videre…

I gårsdagens Borneo Post leste jeg om nye observasjoner i himmelrommet, om galakser som i svimlende fart er på vei bort fra oss tiltrukket av en uhyggelig sterk kraft utenfor vårt univers. Kanskje styrkes teorien om at vårt univers bare er ett av flere bobler av univers som er i samme rom, at det dreier seg om et multivers. Tanker så svimlende at de går langt, langt over hodet til en stakkars realfagstudent som tok astronomi bifag i 1958 og storøyet fulgte professor Rolf Brahdes utlegninger i Solobservatoriet på Harestua.

I min tid her på jorden har vi fått atombombe, fjernsyn, vaskemaskin, mobiltelefon, elektrisk drevne biler, pc, kvinnelige stats-, finans- og forsvarsministre, kvinnelige prester, barnetrygd og røykelov. Hva vil våre oldebarn kunne trekke frem som nyvinninger i de 90 årene som er igjen av det 21.århundre? Vil de få avslørt mer om universets hemmeligheter?

For dem vil kanskje reiser til Malaysia eller Sør-Afrika fremstå som små, trivielle utflukter, der de står på utskytningsrampen og får vite at ettermiddagsraketten til Månen dessverre er en time forsinket på grunn av en liten meteorittskur, og at det fremdeles er 2 ledige plasser på charterturen til Mars om 14 dager.

Universet, multiverset. Det er mye vi ennå ikke vet, ikke helt skjønner. Kosmologer og fysikere og kreasjonister drøfter hvordan alt begynte og hva som var før begynnelsen. Teologer, fritenkere, ateister og jeg vet ikke hva strides om det finnes en Gud eller ikke, slik de fortsatt vil strides om 100 år – hvis verden står lenger enn til påske. Som om det noensinne vil kunne føres bevis for at Gud er, eller ikke er.

Universet er uendelig, er et mysterium. Påskebudskapet er bare snaue 2000 år gammelt, det er også et mysterium. Mot det blekner all påskekrim på skjerm og i boken. Det er lyset fra himmelen som konsentrerer sine stråler i Joh. 3,16: ”For så har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt men ha evig liv”.

Her under fullmånelyset ved strandkanten i Sørkinahavet holder jeg meg til Ivar Aasens ord om at ”vesle vetet strekk ikkje til, ei tru må stydja oppunder”. Og Petter Dass er stadig like aktuell med sitt postulat om at ”Gud er Gud om alle land lå øde. Gud er Gud om alle mann var døde”.Jeg lukker min lille 1,1 kg tunge pc, holder meg til Big Bang og konstaterer at nok en time er gått siden Skapelsen for ca. 13,75 milliarder år siden.

God påske!

Midttømme eller Kvarme?

Vil biskop Møre biskop, Ingeborg Midttømme, bli den første kvinnelige og første faste preses (leder av bispekollegiet? Eller vil Oslo biskop, Ole Chr. Kvarme, bli bedt om å forlate den prektige bispegården i Vestre Aker og flytte tilbake til sin barndoms by Trondheim?

For 473 år siden måtte Olav Engelbrektson rømme fra landet og ble den siste romersk-katolske erkebiskop i Norge. Vil det som nå skal skje føre til at denne stilllingen gjenopprettes? I så fall må de andre biskopene strippes for litt av sin individuelle makt.

Dagens blandede bispekor synger i beste gregorianske stil med felles liturgiresitasjon - i alle fall enn så lenge - og samtidig med frie, svevende rytmer, ubundet av ethvert taktskjema. Vil en sterkere presesfunksjon eller en primas-ordning (i den norske kirke er man stort sett vaksinert mot begrepet erkebiskop) innebære at dirigentpinnen svinges med større suverenitet og det musikalske uttrykk i de 11 røstene tvinges inn i fastere former uten for mye kryss og b?

Mange spørsmål er uavklarte etter at Regjeringen bestemte seg i bispe-saken. Den vet så mye bedre enn Kirkemøte og biskoper hva som best tjener Den norske kirke. Derfor skal en 12.biskop bli superpendler, stasjoneres i Nidaros og med kontor både der og i Oslo. Men hvis den kirkestyrekåte regjeringen ikke legger totalt stavnsbånd på det nye dobbeltmenneske, må det vel bli en liten hybel i hovedstaden også. Hvis Senterpartiet ville foreslå å flytte deler av Landbruksdepartementet ut av hovedstaden, lar nok det seg ordne.

Det mest interessante med det som skjer, er ikke at den 12,biskopen må bo i Trondheim. Rent praktisk vil det være en hemsko, men Den norske kirke kommer til å leve greit med vedtaket, når et en gang blir effektuert. For den vanlige kirkemedlem den praktiske siden ved vedtaket ingen rolle. Men rent prinsipielt er det god grunn til noen bemerkninger, og generelt – uavhengig av plassering – innebærer ordningen med den 12. biskop en del uavklarte spørsmål.

Politikerne var enige om å gi Kirken større frihet, men altså ikke så mye at den selv kunne velge organisering av tilsynstjenesten. Dagens system med en preses som i tillegg har et helt bispedømme å ivareta, har vært særdeles belastende for de to jeg har fått følge på ganske nært hold, Finn Wagle i Nidaros og Olav Skjevesland i Agder. Begge gjorde/gjør en meget god jobb, men de har følt at de mange spesielle preses-oppgavene gjorde det vanskelig å legge ned så mye arbeidskraft i egent bispedømme som de gjerne ville.

Politikerne skal ha ros for vedtaket om en 12.biskop for å hjelpe på situasjonen. Men de var ikke villige til å si B etter A. 10 av 11 biskoper og et klart flertall på Kirkemøtet fremsto med et opplegg som etter deres mening best ville være til hjelp for Den norske kirke. Den debatten var ikke politikerne særlig interesserte i. Der det generelt er mulighet for distriktspolitiske overlegninger og symbolpolitikk av ulik bonitet, utvises alltid et betydelig engasjement og flagrende røykteppe-begrunnelser.

Nidaros biskop og kirkepolitikerne i Trøndelag har i denne saken svekket Den norske kirke. At de slåss for Nidaros i utgangspunktet, er naturlig. Det finnes argumenter for et slikt standpunkt, selv om begrunnelsen om Nidaros som noe spesielt åndelig tyngdepunkt ikke alltid synes like åpenbar i et Norge anno 2010.

Men når de sentrale kirkelige organer hadde sagt sitt, fortsatte Nidaros kampen i allianse med sentrale og regionale politikere. På den måten undergravet man Kirkemøtets autoritet og troen på kirkelig selvstyre. Vi har den siste måneden sett en en maktkamp og en strid som ikke innebærer en styrket Olavstradisjon. Jeg minner her om biskop Wagles ord om at det i Olavsarven ligger en utfordring til oppbrudd fra alle former for regional og nasjonal provinsialisme. Olavsarven gir rett forvaltet rike impulser for livet i samfunn og kirkemark. Den handler om seier gjennom nederlag, om å gi avkall på sitt eget – ikke for å vinne noen fortjeneste, men for å tjene en større sak, Guds sak og livets sak.

Det hadde stått atskillig mer respekt av kirken i Nidaros dersom den etter å ha slåss for sitt syn, hadde sluttet opp om Kirkemøtets og bispekollegiets vedtak som det beste i dagens situasjon. Når kirken så komme helt fri fra staten om noen år, vil det være naturlig med en total gjennomgang av hele organisasjonen og strukturen, der også etablering av et kirkelig tyngdepunkt i Nidaros naturlig ville komme inn.

Det er mange uløste forhold ved den situasjon som nå oppstår. Men det som alltid melder seg når det gjelder ny biskop, er personvalget. Med den ordning som nå oppstår, tror noen at Kirkens faste preses vil fremstå som en mer sentral figur enn tidligere preseser, gi mer tyngde overfor mediene, føre til at kirken fremstår med èn stemme overfor medier og offentlighet i de store og viktige sakene.

Kanskje, kanskje ikke. Den enkelte biskop har avgjørelsesmyndigheten i de fleste saker. Et vedtak i Bispemøtet som gjelder forhold som er lagt til biskopen, vil derfor ikke være bindende for den enkelte biskop.

Men mediene går dit der de tror de finner spenninger, uenigheter, klare uttalelser, en uttrykksform som kan oppfattes av den vanlige borger Da er det ikke alltid tittel, ikke formell posisjon, ikke det ytre, som teller. Og slett ikke lokalisering.
Preses uttaler seg når bispemøtet har gjort vedtak. Hun vil kunne få større oppmerksomhet når preses/biskopene selv tar initiativet (ikke minst hvis Mellomkirkelig Råd har gjort et godt forarbeid). Men selv en fast preses vil som oftest nå ut bare i de få riksmediene og sitt egen bispedømme. Den norske kirke blir mer og mer regional. Både de store regionavisene og i enda større grad lokalavisene er interessert i sin egen biskop - og stort sett punktum. Regionalt og lokalt er biskopene mer langt synlige enn i nasjonalt perspektiv.

Navnespørsmålet er ikke det viktigste i denne saken, men personvalg vekker alltid interesse både innenfor den tettere kirkekjernen og i bredere samfunnssammenheng. Det er mange grunner til at preses bør være en av de sittende biskoper. Men hadde ikke Olav Fykse Tveit blitt gen.sekr. i Kirkenes Verdensråd, kunne han med sitt kloke teologiske skjønn og sin bakgrunn fra Mellomkirkelig Råd– etter min mening – blitt den beste første faste preses.

Olav Skjevesland er snart ferdig med sin periode. Flere av dagens biskoper er i en alder som antagelig ikke gjør det aktuelt for dem å være med på å bygge noe nytt. Laila Riksaasen Dahl i Tunsberg har tidligere vært aktuell som preses, men ønsket ikke å melde seg på.

Kanskje vil biskop Ingeborg Midttømme i Møre, 48 år, være en samlende kandidat? Med en fortid som leder av Presteforeningen har hun også betydelig administrativ erfaring. En som har lengre bispeerfaring er Ole Chr. Kvarme i Oslo. Han er 61 år og født i Molde (naturligvis en positiv egenskap i seg selv),men vokste opp i Trondheim, og kjenner norsk kirkelig godt etter sin bispegjerning i Borg og Oslo. En ung kraft, i denne sammenheng, er Halvor Nordhaug i Nidaros.

Men enn så lenge – kirken spår, Regjeringen rår. Og da vil jeg tippe at Midttømmes aksjer står sterkest.

Banning og kunstnerisk kvalitet

Både i TV-sendt idrett, kulturlivet og ellers i samfunnet synes det å bli en stadig lavere terskel for banning. Kulturell miljøforsøpling? Kunstnerisk virkemiddel? Språklig kreativitet? Manglende uttrykksevne? Åndsfattigdom? Brudd på det 2.bud om ikke å misbruke Herren din Guds navn?
TV3 og Kanal 5 som er underlagt britiske regler,innfører nå pipelyd på "unødvendig banning" i programmene sine. Hva er unødvendig? Hva gjør pipelydene med språket vårt?

En omvei via Sørishavet.
Journalist Ingvar Molaug hadde skrevet en sterk historie fra en tur på hvalfangst i Sørishavet. Han hadde fulgt den lille hvalbåtens vei fra kokeriet og ut på jakt. Velskrevet og dramatisk fortelling om oppdagelsen av en hvalblåsing, jakten, en topp skjerpet hvalskytter ved harpunen, hvalen som forsvant, men kom opp igjen, innsirklingen av målet, nær nok til å skyte - og så pang! Men bom. "Å, faen!" sa skytteren.

Molaug var en stilens og skildringens mester. Aftenbladet hadde et klart forbud mot banning i spaltene, men i denne sammenhengen fikk Molaug sjefredaktørens tillatelse til å bruke hvalskytterens reaksjon da han bommet. Hverken journalist eller sjefredaktør Thomsen hadde imidlertid regnet med frøken Omdal i korrekturen. Hun kunne avisens bibel, og gjorde det hun mente hun måtte med reportasjen. Da den kom på trykk, så høydepunktet slik ut: "Å gid", sa hvalskytteren".

For 20 år siden krydret Oluf fra Raillkattlia sine betraktninger i fjernsynet med et og annet bannord. KrF-stortingsmann og indremisjonshøvding Gunnar Prestegård reagerte kraftig over dette urensede utslipp i beste sendetid, mens senere leder av Nobelkomiteen, den gang rektor ved universitetet i Tromsø, KrF'eren Ole Danbolt Mjøs, tok Oluf i forsvar: "Det dreier seg om kunstneriske virkemidler og kan ikke sees løsrevet fra den helheten de hører til."
Det er åpenbart at til tider kan bannord ha en forsvarlig, klar kunstnerisk, menneske- og miljøskildrende effekt.

Professor Asbjørn Aarseth har i forbindelse med banning sagt at "påkallelse av høyere makter og bruk av tabuord brukes som virkemiddel på visse stilnivå dramastiserende ordkunst. Men dette virkemidlets stilistiske funksjon i sosiale, ikke-litterære sammenhenger kan være både generelt språkforsterkende og miljø-indikerende ved at det signaliserer en språklig identitet, vil det i litteraturen bidra til en komisk virkning.Det vil si at banning hører til på et lavt stilnivå. En tragisk helt banner ikke: Peer Gynt banner flittig i de første aktene, men fører et sobert språk mot slutten av femte akt".

Den som lytter nøye til radio og fjernsyn anno 2010, vil vel kunne være enig i at ikke i enhver situasjon eller sinnstilstand fremstår bannord som kriterium på kunstnerisk kvalitet. Når det går inflasjon i noe, forsvinner virkningen, man må ta i mer og mer uten at man likevel oppnår annet enn skuldertrekk. Saltet har mistet sin kraft.

Jeg ville satt hvalskytterens reaksjon på trykk, og jeg holder med Ole Danbolt Mjøs når det gjelder Oluf. Jeg ser de mange gode stilistiske, kunstneriske grep, som åpningen i Kiellands "Skipper Worse": "Lauritz - din Dævelunge! - op og klar vimpelen". Og jeg synes det er en treffende personkarakteristikk når Olav Aukrust i "Bil-beistet" beskriver Per Bakkens reaksjon da hesten som er spent for et lass gjødsel (vi snakker om 1920-tallet) blir skremt av en bil full av byfolk, og løper ut med et sørgelig resultat: "Satan, han salte, fortære og søkkje døkk ende i veret, og hakke og trakke dykk møyre, slik helvites elde som døkk, det skul'n betterde køyre ut over marki som møk!"

Det er ikke forfatteren som banner, banning blir i slike sammenhenger benyttet som personkarakteriserende eller miljøskildrende virkemiddel. Og de som er imot enhver bruk av bannord, har neppe reagert særlig over at Henrik Ibsen, ifølge litteraturviterne, nevner fanden 126 ganger i sine skuespill, pokker 37 ganger, helvede 15, dævel 32 osv. Og Bjørnstjerne Bjørnson lar personene banne 30 ganger bare i 1.akt av "Geografi og kjærlighet".

Kunstneriske virkemidler er det imidlertid vanskelig å få øye på i dataspillet fra Segas:"The House of the Dead: Overkill". Rekordorganisasjonen Guinness har nemlig talt hvor mange ganger et banneord på fire bokstaver dukker opp i løpet av kampanjedelen, og de kom til 189. I snitt blir det én gang per minutt, og ordet står for tre prosent av spillets samlede dialog. Dermed får spillet den tvilsomme æren av å være det spillet i verden med mest banning.

Generelt: De som ikke finner andre uttrykkeformer enn tirader av bannord når de på direkten skal meddele sine reaksjoner, kan med fordel grunne over det gamle ordtaket: "Sanning treng inga banning."
Men samtidig er det nok slik at de av oss som fremholder det 2.bud, gjør klokt i å tenke over det pater Kjell Arild Pollestad har sagt: "Man kan være nærmere Vårherre blant folk som banner enn blant mennesker som ber."

Kuala Lumpur - en overraskelse

Jeg er positivt overrasket over Kuala Lumpur (KL). Vi har vel alle enkelte forutinntatte holdninger, og rent onomatopoetisk har jeg forbundet Malaysias hovedstad med en litt skitten, overbefolket storby som det er mange av i Østen. I stedet: Mye flott arkitektur, svært mange grønne lunger, store og elegante butikksentra. Og tre etniske grupper – malaysere, kinesere og indere som har hvert sitt særpreg og likevel klarer å leve godt sammen. Det er vel 40 år siden de to førstnevnte gruppene tørnet sammen i et oppgjør som kanskje krevde et firesifret antall døde.

Vi starter i Stavanger, og på under halvannen time, litt mindre enn til Trondheim, lander vi på Schiphol med passe klaring til KL-flyet. 12 timer – og to stavangergrader og lett regn er byttet med pluss 30. Dette er en av de flotteste flyplassene jeg har besøkt, og både her og ellers i byen blir jeg slått av hvor rent det er, antagelig har man lært av Singapore når det gjelder å slå ned på forurensere på bakken. Men den globale forurensning setter spor også i KL, et omfattende blomsterpyntingsprogram må endres fordi duften forsvinner så raskt grunnet klimaendringer og pollen.

Et rask ekspresstog unna de 75 kilometrene inn til byen på under en time. Vi har funnet et godt hotell i det gyldne triangel, sentrumsområdet. Her ligger de fleste større hotellene. Prisene er behagelige, sammenlignet med norske, på internett kan det oppnås gode betingelser.

Byen er oversiktlig, uansett hvor du er kan du orientere deg etter de store landemerkene: Menara,421 meter høyt og med utsikt fra restaurantdelen i underkant av 300 meter.
Petronas-tvillingtårnene har 88 etasjer og når opp i 452 meter. Her kommer du imidlertid ikke høyere enn til 41 etasje, der ligger Skybridge mellom de to tårnene. Her deles det ut 1640 adgangstegn etter kl.08.30; vær tidlig ute! Petronas er Malaysias Statoil og er bare leietagere, det er en styrtrik inder som er eier tårnene – mange indere har gjort det meget bra her og er en del av en liten overeklasse en overklasse. Petronas er Asias mest lønnsomme selskap og bidrar med over en tredjedel av statsbudsjettet.

Jeg skal ikke ramse opp alle sightseeingsmuligheter, men ta i alle fall en tur i det omfattende grønne, og få med deg Nasjonalmonumentet og den store moskéen. Kongepalasset kan bare beskues på stor avstand, og det er ikke så lang tid kongen får nyte det. Malaysia har konge på åremål. Ni sultaner veksler med 5 års-perioder (de andre fire delstatslederne, guvernører, får ikke låne tronen). Selve administrasjonsdelen ligger forøvrig i en by mellom sentrum og flyplassen.

Det er utrolig lett å finne frem i KL. Rene highways slynger seg gjennom bysentrum, en monorail går i høyden og bringer deg til de fleste sentrale steder, og du skal kjøre mye taxi før må ut med mer enn 30 kr. (Valutaen heter ringit, og kursen er ca. 1,80).
Jeg hører ikke til de store museumsbesøkere, rusling gatelangs forteller ofte mer. Men jeg grep meg i å bruke en del tid i Nasjonalmuseet, ikke minst fordi det er mye interessant stoff om de siste 50 årenes hendelsene for å få en fri og multietnisk stat.

Chinatown er et must, akkurat så livlig som de store kinesiske områdene i eksempelvis Hong Kong og San Francisco. Gatene er fulle til trengsel av tusenvis selgere med piratkopier, fake armbåndsur og merkeklær, men også noen virkelig gode kjøp. En halvtimes fotmassasje gjør godt, og en ny, pirrende opplevelse er fiskespa’et, en halv time med føttene i vann der det vrimler av bitte små fisker som ernærer seg på din døde hud og napper den bort!

Etter en vandring i Chinatown kan du sveive innom Merdeka-plassen, med verdens høyeste flaggstang, 100 meter, en markering fra frihetsdagen i august 1957. Når trangen til å bevege seg igjen melder seg i varmen, er Little India stedet.
KL (navnet kommer av at her møtes de to elvene Kuala og Lumpur) er ikke blant de store norske turistmagnetene. Men jeg anbefaler gjerne et par-tre dagers besøk, jeg tror mange i likhet med meg vil bli positivt overrasket.

Og så kan man i neste omgang enten dra til Singapore (både dit og til Thailand går det tog fra KL) eller helst til Borneo, for å oppleve noe helt annet i jungelen der. Jeg håper å komme tilbake både med dette og glimt fra Brunei, en ministat med eventyrlige oljeinntekter.

I Malaysia, men---

Er i Malaysia frem til 1.påskedag, men er nettmulighetene gode, prøver jeg å skrive litt underveis.

Gud er ingen helbredelsesautomat

Oppfatter vi Gud som en automat man kan putte penger på for å få et ønsket produkt? Helbredelsespredikant Svein-Magne Pedersen har i disse dager igjen vært i offentlighetens søkelys, nå for å ha forsøkt å vekke et dødt barn til live igjen. Det er den samme Pedersen som i 2008 skulle ”gjøre folk friske" i nytt hus til 25 millioner kroner. ”Healing Ministries International healing centre", intet mindre. Så vidt jeg kan forstå tar han kr.500 pr.forbønn. Dette er som hentet ut av enkelte amerikanske vidunderpredikanters opplegg,og de er det mange grunner til å sette store spørsmålsregn ved.

Show? Juks og fanteri? Som kjent finnes det mer mellom himmel og jord enn humanetisk forbund. Beretningene om Snåsamannen Joralf Gjerstad var en stor boksuksess, men han fremtrådte på en ganske annen måte enn Pedersen, som bruker de store bokstavene. Jeg siterer fra et intervju med Nationen:
– Du brukar aldri ordet Gud når du behandlar folk?
– Nei. Folk får tenkje det dei vil, seier Gjerstad.
– Stillhetens tanke, legg han til.
– Men ein stad må jo krafta kome frå.

Omreisende helbredelsesforkynnere stiller stadig Den norske kirke overfor dette dilemmaet: Hvordan kan vi ta alvorlig erfaringen både til hun som mener hun har opplevd at Gud har grepet inn i hennes sykdom på overnaturlig vis, og til han som strir med plager han ikke blir kvitt, til tross for at han har bedt Gud om helbredelse. Kirkens tale må være troverdig for begge.

Kirken tror på helbredelse ved bønn. Vi tror at Gud kan forandre menneskers liv. Kirken har alltid bedt for syke og vil fortsette å gjøre det. Bibelen er full av fortellinger om syke mennesker som kom til Jesus og slik fikk et nytt liv, og den forteller om hvordan disiplene i den første kristne tid la hendene på dem som var syke og ba for dem.

Noen peker at når Den norske kirke tror at Gud kan helbrede, er det ingen vesentlig forskjell mellom Kirkens praksis og omreisende mirakelshow, det er kun en forskjell i form. Men når ble form uvesentlig? Det er et hav av forskjell på en predikant som er reisende i mirakler og underholdning på den ene siden, og på den andre siden en prest som etter grundig samtale legger hånden på et menneske og ber Gud gripe inn i dette menneskets liv. Når Kirken ber Gud om helbredelse må det skje innenfor rammer som gjør situasjonen trygg for den det gjelder, og som ikke lar et øyeblikks lunefulle stemningsbølge overta ansvarlighetens plass.

Derfor er det også at Den norske kirke gjerne tar et oppgjør med dem som gjør helbredelse til show og setter seg selv i sentrum som omreisende helbredere. Den som gir mennesker løfter og falske forhåpninger om mirakler, misbruker Guds navn.
Samtidig vedkjenner vi oss troen på helbredelse.

Da jeg var leder i Kirkerådet for noen år siden (2002-2006) var jeg med på to store internasjonale kirkemøter: Konferansen av Europeiske Kirkers generalforsamling i Trondheim og Det lutherske verdensforbunds i Canada. Begge steder var helbredelse et av nøkkelordene i samtalene. Gjennom å dele innsikter fra forskjellige steder og tradisjoner hjalp kirkene hverandre til en dypere forståelse av hva helbredelse er. Når vi snakker om helbredelse i disse internasjonale kirkefellesskapene er hovedfokuset helhet på mange nivåer: I den enkeltes liv, i nære relasjoner, i samfunnet og i skaperverket som vi er en del av. Alle har erfaringer av at den helheten vi lengter etter, er ødelagt. Når vi opplever at helheten blir gjenopprettet på et område i livet, opplever vi helbredelse.

Når vi forstår helbredelse på denne måten, tar vi den enkeltes lengting etter helhet og sammenheng i livet og i tilværelsen alvorlig. For mange er frihet fra fysiske plager ett element i denne helheten, men nesten aldri det eneste.

Sunn forkynnelse sier at Gud kan gripe inn i menneskers liv og gjenopprette helheten, men at vi må være åpne for at det ikke alltid skjer slik vi hadde tenkt. Oppfatter vi Gud som en automat man kan putte penger på for å få et ønsket produkt, har vi laget oss en gud for bortskjemte unger. Bønn er ikke et språk vi bruker for å kommandere Gud til å forandre tilværelsen, men et språk som også forandrer den som ber.

Kirken skal bidra til både omsorg og helbredelse. Det er ikke nødvendig å velge mellom Gud eller sunn fornuft. Kirkens tro er ikke uvitenskapelig, men den kan heller ikke bevises med vitenskapelige metoder.

Kirkens Familievern under press

De 22 kristne familievernskontorene er under press. Den mektige Bufetat med sitt stadig voksende byråkrati synes mindre og mindre å være en konstruktiv medspiller som stimulerer til innsats på et område der det blir større og større bruk for det forebyggende arbeid til familienes beste. Stundom kan det virke som om det er viktigere å ri ideologiske kjepphester enn å sørge for maksimal innsats. Overstyring svekker handlingsrommet for de lokale kontorer, og det ligger snublende nær å tenke at Bufetat egentlig ønsker færre kontorer med ideell bakgrunn og flere statlige. Det vil svekke fleksibilitet og handlekraft.

Den norske kirke har tre familievernkontorer i Rogaland: Egersund, Stavange og Haugesund. Faglig sterke kontorer, vel utystyret med menneskelige ressurser kan bidra med hjelp og støtte i vanskelige, ofte langvarige sammenhenger. Bispedømmerådet oppnevner styremedlemmene i kontorene, som ellers er selvstendige stiftelser.

I bispedømmerådet vedtok vi denne uken at styrene for alle tre kontorene skal bestå av de samme personene. Dette tydeliggjør kontorene som faglige og terapeutiske kontorer, det vil gi en mer effektiv ressursutnyttelse, organisering og drift, og ikke minst vil de forhåpentlig vil gi en bedre forhandlingssituasjon overfor Bufetats regionkontor Vestlandet.

Hvorfor skal Kirken drive med familievern?

De fleste vielser skjer i kirkelig regi, derfor har man følt et spesielt ansvar for ekteskap og familieliv. Avgjørende for kirkens troverdighet når den uttaleser seg om familiespørsmål og etikk, er at den er i praksisfeltet. Og kirken kan være et korrektiv til statlig familievern, en kritisk røst som det offentlige trenger.

Stor pågang og ventelister viser at det er behov for slike kontorer.

Kirken har vært i forkant når det gjelder sosial omsorg.

Det var Den norske kirke som begynte med familievernkontorer i Norge, midt på 50-tallet. Disse kontorene har gjort en viktig pioneroppgave, før også staten så dette som en oppgave. Nå er den offisielle politikk at familievernet i Norge skal ha to spor, det skal være både statlige og kirkelige kontorer.

I 2006 sa statsminister Stoltenberg at denne modellen er et eksempel på hvordan det offentlige kan fungere i samspill med private og ideelle virksomheter. Dessverre er denne modellen i ferd med å svekkes.

Lenge før det eksisterte et offentlig barnevern kom pietistenes hus for foreldreløse barn (waisenhus), og både i fattigpleie, sykehus og på andre områder var foregangsfolk. Dette er ført videre, de siste årene ikke minst av Frelsesarméen, Kirkens Bymisjon og kirkenes diakonale arbeid - stundom bedre enn i det offentlige apparatet. Kirkens Familievern sentralt har de senere årene hatt svak økonomi, et minimalt sekretariat og forhandlingsrommet til å utvikle egen organisasjon er blitt mindre etter at forvaltningsansvaret for familievernet ble overføret til staten. Antallet kirkelige kontorer er redusert, og forsøket i 2007 på en fusjon med Diakonhjemmet strandet. I møte med Bufdir opplevde man manglende vilje og forståelse for at dersom Kirkens Familievern skulle fungere som et selvstendig og likestilt det statlige, måtte man få på midler til drift og omstilling.

Det har vært reist spørsmålet om Kirkens Familievern skulle nedlegges, men i Plan for diakoni i Den norske kirke, er denne virksomheten regnet med.

Det som nå skjer i Rogaland er forhåpentlig et første skritt mot en ordning der alle landets kirkelige familievernkontorer blir en juridisk enhet, slik at man kan stå bedre rustet til å ivareta de enkelte kontorers driftsvilkår og være en sterkere motpart (det er synd å måtte bruke et slikt uttrykk, samspiller hadde vært uendelig mye mer konstruktivt, men det er det ikke dekning for å si).

Kontorenes virksomheten er viktigere enn noensinne. Familien er under press, antall oppløste ekteskap er stort. Kirkens kontorer tilbyr både forebyggende familievern og mekling ut fra gjeldende lov og bestemmelser. Totalt bygger virksomheten på det kristne menneskesynet og kristne verdinormer med respekt for den enkeltes integritet og med sikte på å hjelpe dem som oppsøker kontorene ut fra deres egne forutsetninger uavhengig av personlig livsførsel, seksuell legning, sosial status, religiøs tro eller politisk overbevisning. Virksomheten kjennetegnes av både store faglig dyktighet og omsorg.

Spådommer

Like etter den lite gloriøse tyvstarten i Holmenkollen, skrev politisk kommentator Eirik Mosveen i VG:
"For Trine Skei Grande er det fremover omtrent like lett å gjenreise tilliten til Venstre, som det er for Bjørn Einar Romøren å gjenreise respekten i folket".

Etter applausen søndag å dømme, blir det kanskje ikke så umulig for Trine likevel.

Bort med prest og kirke 17.mai?

Bør vi i integreringens navn og i kampen mot undertrykkelse av minoriteter feire 17.mai uten prest og kirke som en del av det offisielle programmet?
”Human-Etisk Forbund krever at nasjonaldagen feires uten prest og kirke", forteller Vårt Land. Og det er ikke småtteri av overgrep som skjer: Det er synd at 17.mai brukes til å ”splitte befolkningen”, fremholder lokallagslederen i Ski. Hun tenker spesielt på integrering av innvandrere.
På samme måte som enkelte håpløse, uprinsipielle, sikkert velmente men akk så småekstremistiske innslag vi med jevne mellomrom kan oppleve fra kristne, håper jeg i det lengste at dette er et enslig HEF-innslag og ikke en sentral kampanje

Men det er ikke første gang vi ser at innvandrere er greie å skyve foran seg i kampen mot kristendommens plass i det offentlige rom. Vil en eneste innvandrer ha problem med at det i et 17.mai-program fortelles at det arrangeres en gudstjeneste, at det blant de mange kveldsarrangementene av ulike slag med tilknytning til nasjonaldagen også inngår markeringer i kristne sammenhenger? På samme måte som det selvfølgelig må være plass for og kunngjøring i 17.mai-programmet om markeringer av nasjonaldagen både i islamsk, hinduistisk eller humanetisk regi?

Innvandrere har gjennomgående ingen problemer med kristendommens plass i det norske samfunn. De er tvertimot opptatt av det finnes aksept for religiøse ytringer i det offenlige rom, at det finnes et klima der religiøs utøvelse er en selvsagt ting. Mon ikke innvandrere er mer bekymret for sekulariseringen i Norge enn av det i markeringen av Norge felles, årlige høytidsdag, også forekommer innslags som forteller at det fremdeles er mange som ønsker å ta vare på kristne verdier som har vært viktige i utviklingen av den norske staten.

I Stavanger viftes det med flere titall lands flagg i barnetoget. Der går kristne skoler med sine faner, og skulle det komme tilsvarende muslimske vet jeg at de vil bli godt mottatt. Naturligvis.
Mangfold betyr ikke at ulikheter skal høvles bort, det innebærer respekt for forskjellene, tilrettelegging av mulighetene for utfoldelse. Inkludering av livssynsminoriteter kan i Norge aldri bety usynliggjøring av kristen tro.

Jeg vet ikke hvor mye Human-Etisk Forbund har engasjerer seg i konkrete tiltak for og arbeid blant innvandrere. Det jeg vet er at Den norske kirkes engasjement for innvandrere og integrering fulgte i kjølvannet av at Norge åpnet for økt arbeidsinnvandring på 1970-tallet. Kirken var raskt på banen og har siden dette forholdt seg aktivt til innvandringens utfordringer og muligheter. Det ble tidlig avgitt uttalelser fra Bispemøtet, Mellomkirkelig råd og etter hvert også fra Kirkemøtet. I løpet av 1990-tallet var det kirkeasyl som fikk mest oppmerksomhet. På 2000-tallet har Kirkemøtet behandlet tematikken to ganger, én i 2005 om asyl- og flyktningpolitikk og én i 2006 om innvandring og integrering.

Human Etisk Forbund burde dempe sine stundom frenetiske angrep på kristendom og kristen utfoldelse, og heller finne sammen med kirken i en felles aksjon for styrking av etiske verdier og bevisstgjøring på etiske problemstillinger i et samfunn som mer enn noensinne trenger det.

Når kommer det krav om at vår nasjonalsang av hensyn tillivssynsminoriteter må stryke linjene ”Olav på det landet malte korset med sitt blod”? For ikke å snakke om verset

Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut.
Alt hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet
så vi vant vår rett.

Jeg er overbevist om at svært mange nordmenn synger
”Gud signe vårt dyre fedreland,
og lat det som hagen bløma.
Lat lysa din fred frå fjell til strand
og vetter for vårsol røma.
Lat folket som brøder saman bu,
som kristne det kan seg søma"
uten at de oppfatter det som diskriminering av minoritetsgrupper eller som bidrag til å splitte befolkningen.

HEF i Ski strever i motbakke med bakglatte ski uten feste.

Sponheim bør få Hordaland

Rødgrønt dilemma: Lars Sponheim eller Reidar Sandal som ny fylkesmann i Hordaland?

I den ene vektskålen: Jordbrukssjef i Ulvik, der han ble ordfører 30 år gammel, ansvarlig for Venstres vekst og fall år som statsråd i to departementer, næring/handel og landbruk, ytterligere 9 år på Stortinget, 52 år

I den andre: Industrirådgiver, utdannet lektor, fra Florø, kirke-, utdannings- og forskningsminister i 2 år, dessuten 8 år på Storting et, 60 år.

Politisk erfaring: Fordel Sponheim (kommune, fylke og riks)
Geografisk tilhørighet: Fordel Sponheim
Offentlig profil: Fordel Sponheim (på godt og vondt)
Politisk ”kvote”: Fordel Sponheim
Administrative egenskaper: Fordel Sandal(antagelig)
Rødgrønn sympati: Fordel Sandal

Lars Sponheim har sagt: ”Det kan være at det er Venstres ”tur” nå" (se listen nedenfor). Han har definitivt et poeng, og når det gjelder relevant bakgrunn er han den beste kandidaten.

Selv om regjeringen kommer til å utnevne Erling Lae, Høyres nestleder, til ny fylkesmann i Vestfold, bør den være generøs nok til å også å utnevne Sponheim. Han har nok også sagt litt den siste tiden som noen ikke synes styrker hans kandidatur. I den sammenheng vil de kanskje, hvis Sponheim utnevnes, trøste seg med at ”den Stoltenberg giver et Embede, den give Han også Forstand” til å tilpasse sitt medieberegnede og overskriftsskapende språkbruk til en ny virkelighet. Jeg tror han kan klare det greit.
For Lars Sponheim er meget tilpasningsdyktig, han får fremragende attester for sin rolle som konstruktiv lagspiller i Bondevik-regjeringene. Han vil bli en fargerik, men god og lojal representant for Regjering og Storting i Hordaland.

Det er blitt mer og mer vanlig at fylksmannsembedene blir besatt av politikere, som regel på slutten av karriéren. Av de sittende fylkesmann er den politiske bakgrunn slik:
Arbeiderpartiet (4)
Buskerud: Kirsti Kolle Grøndahl, statsråd, første kvinnelige stortingspresident
Hedmark: Sigbjørn Johnsen, statsråd
Telemark: Kari Nordheim Larsen, statsråd
Nordland: Hill Martha Solberg,statsråd

Sosialistisk Venstreparti (3)
Aust-Agder: Øystein Djupedal, statsråd
Rogaland: Tora Aasland, stortingsrepr.
Nord-Trøndelag: Inge Ryan, stortingsrepr.

Senterpartiet (2)
Østfold: Anne Enger, statsråd,gen.sekr. Redniungsselskapet Oppland: Kristin Hille Valla, statsråd

Høyre (2)
Vestfold: Mona Røkke, statsråd
Troms: Svein Ludvigsen, statsråd

Fremskrittspartiet (2)
Oslo og Akershus: Hans J. Røsjorde, stortingsrepr.
Møre og Romsdal: Lodve Solholm, stortingsrepr.

Kristelig Folkeparti (2)
Hordaland: Svein Alsaker, stortingsrepr. ( to gull i tresteg, NM jr.)
Sør-Trøndelag: Kåre Gjønnes, statsråd

Rødgrønt - opposisjon 9 - 6. Med Sponheim og Lae blir stillingen uendret.

Tre fylkesmann har ingen markant politisk bakgrunn:
Vest-Agder: Ann Kristin Olsen, første kvinnelige politimester, sysselmann Svalbard
Sogn og Fjordane: Oddvar Flæte, næringslivet (blogger, den eneste)
Finnmark: Gunnar Hamnøy: Departementsråd Fiskeridep.

Fylkesmannen er den øverste offentlige representant i fylket og skal
*arbeide for at Stortingets og Regjeringens vedtak, mål og retningslinjer følges opp
*løse mer spesifiserte statlige oppgaver som blir lagt til fylkesmannen
*føre tilsyn med og gi råd og veiledning til kommunene
Fra 2004 er Fylkesmannen i Møre og Romsdal med i ei forsøksordning på 4 år med felles administrasjon for fylkesmannens og fylkeskommunens ansatte.  Også fylkesmannens oppgaver er endret i denne prøveperioden.

Suppekoking på galluptall

Fire politiske meningsmålinger denne uken. Store oppslag da Aftenpostens tall (torsdag) viste at Venstre var under sperregrensen. At en tidligere måling samme uke viste 5,3 (Klassekampen) og at målinger fredag (VG) og lørdag (DN) viste partiet over grensen, ble nesten ikke registrert.

KrF fikk fredag 3,9 på VGs måling, altså 0,1 under sperregrensen. Store oppslag. I en helsides gjestekommentar lørdag kopierte overskriften Arnulf Øverlands “Den tiende landeplage”. Samme dag fikk KrF 5,0 i Dagens Næringsliv.

I én måling er Erna forbi Siv, i en annen er forholdet omvendt.Og slik kommer det til å fortsette i 42 måneder til. Mellom 250 og 350 pluss og minus, opp og ned, rundt og rundt. Vet ikke journalister bedre, eller er fristelsene for store til å lage spennende oppslag?

Uansett: Realfagene står atskillig svakere blant journalister enn filologi og samfunnsfag. Mye tyder på at journalistikk-utdannelsene bør gi noen timer med elementær innføring i tall, statistikker, feilmarginer, forskjellen på prosent og prosentpoeng o.l. Det er pinlig å se den spikersuppekokende kommentarjournalistikk som bedrives på usikre meningsmålinger. Gjennomsnittsgall for alle målinger, helst over en viss periode, gir i alle fall et bedre grunnlag for analyse.

Slike tall-leker kan gi visse antydninger om situasjonen i øyeblikket, men vi får aldri vite hvor stor "vet ikke"-gruppen er. Og uansett tall vet vi av erfaring at det skjer mye valginnspurten.De som kommer først ut på oppløpssiden om våren, er ofte ikke de som bryter målsnoren.

De eneste slutninger jeg tør trekke av tallene i det halvåret som har gått, er at Ap definitivt ikke har styrket seg, at Venstre balanserer rundt sperregrensen, H/Frp samlet bikke er svekket og at KrF ikke er i medvind.
Så kommer et budsjett - de rødgrønne tjener nok ikke noe på dette. Hverken i år og neste år. Men blir opposisjonen mer troverdig av den grunn? Hvem tror velgerne er best til å administrere kutt og redusert bruk av Oljefondet?
Det er langt til 2013.

Reduser fotballimporten

Fotballen ruler og ruller. Seriestart. Forhåndsstoff. Mye forhåndsstoff. Tabelltips. Kan Åge Hareide skape entusiasme i Stavanger igjen? Erik Huseklepp – blir han solgt? Hva med Brann da, fortsetter nedturen ? Vil Molde savne Mame Diouf? Er det blitt for mange lag i Eliteserien (den bør hete så, sponsornavn er en uting i serie- og stevnearrangement, tenk om Holmenkollrennene skulle bli Coca Cola Skifestival), og vil det bety flere kjedelige kamper og redusert tilskuermengde?

For norsk toppfotball er etter min mening det mest bekymringsfulle at det er for mange utenlandske spillere. Visst er det inspirerende å spille sammen med eller se på ballekvilibrister, gjennombruddsfarlige og oppfinnsomme spillere med erfaring fra internasjonale ligaer. Men på langt, langt nær er importen av så høy kvalitet, det kan umulig være til norsk fotballs beste at enkelte kamper kan minne om kompanioppgjør i Fremmedlegionen. Utviklingen bidrar også til kunstig store budsjetter med påfølgende underskudd og redningsaksjoner. Og den svekker lokal tilhørighet til klubben.

Rosenborg og Molde er de største favavlorittene foran årets sesong. På 90-tallet var Moldes berømte S-er (Stavrum, Solskjær og Sundgot)lokale. I dag står S i Molde for Senegal, og i Rosenborg står den for Sverige. I begge klubbene består spillerstallen om lag en tredjedels utlendinger. Det kan ikke bety annet enn at klubbenes egne talenter får en vanskeligere vei til eliten.

Lysten til kortsiktig suksess må ikke overskygge behovet for langsiktig satsing. Eller som Odd Berg, Moldes tidligere spiss og suksessrike juniortrener, har formulert det: ”Dersom de aldri får sjansen til å vise seg frem, og bare ytterst sjelden får spilletid på øverste nivå, er det å sammenligne med å invitere noen til fest og så plassere dem på kjøkkenet”.

Jeg tror Norges Fotballforbund på lang sikt vil gjøre norsk fotball en tjeneste dersom man fastsatte at ingen klubb kan ha mer enn 3-4 utenlandske spillere i troppen.

Vil politikerne overstyre kirken?

Skal politikerne overstyre Den norske kirke underveis til et brudd mellom kirke og stat? Skal Regjeringen påtvinge kirken organisatoriske løsninger som er stikk i strid med dens ønske? Vet politikerne bedre enn kirken selv hva den trenger? Er det viktigste å gi Senterpartiet en liten triumf ved å bestemme at en ny 12. biskop, kirkens preses, skal plasseres i Trondheim, for å vise at man får til utflytninger fra Oslo?

Den norske kirke er inne i en politisk ønsket demokratireform som skal munne ut i selvstyre for kirken og endrede relasjoner mellom stat og kirke. Og jeg er 100 prosent enig med min etterfølger som kirkerådsleder, Nils Tore Andersen, når han sier at ”midt i denne prosessen, vil det være umåtelig uklokt, ja hårreisende, av regjeringen totalt å neglisjere det samme demokratiet”Politikerne vil ha større kirkelig selvstyre. Det sa i alle fall alle syv partier gjennom et vedtak, et forlik. Kirken skal få større indre selvstyre, deriblant retten til selv å utnevne sine biskoper. Man ser for seg at et endelig brudd mellom stat og kirke kan komme i 2012.

Ikke hjulpet med Trondheim
Det har vært et klart politisk flertall for å avlaste biskopenes preses i en dobbeltrolle som går utover både de nasjonale/internasjonale oppgaver preses har, og arbeidet i hans eget bispedømme. Men fordi det er kommet enkelte signaler om at Regjeringen kan komme til å skyve Kirkemøtets vedtak til side, har bispemøtet nå kommet med en sterk uttalelse: Biskopene sier nei til en ny biskop dersom han/hun plasseres i Trondheim: ”Vi er ikke hjulpet med at en ny ledende biskop plasseres i Trondheim. Det er ikke dette vi har bedt om. De problemene dette er ment å løse, vil da ikke bli løst”.

Trenger Norge en ”kirkehovedstad” der det kirkelige byråkrati flyttes ut av Oslo. Det kan tenkes – men det må Kirkemøtet avgjøre, ikke politikerne på tampen av ren relasjon.
I fjor holdt jeg et foredrag under Olavsdagene, og jeg listet opp argumenter både for og imot Nidaros som et kirkesenter, slik Sverige har det i Uppsala og Finland i Åbo.
Samtidig ser jeg at det synes å være en opplest og vedtatt faktum at Trondheim er det eneste naturlige lokaliseringssted.

Min påstand – naturligvis påvirket av mitt bosted – er at Stavanger og Rogaland står i en historisk vel så sterk ”åndelig dimensjon ” som ”nasjonens kirkelige sentrum med de sterke religiøse, historiske og nasjonale tradisjonene som er knyttet til Nidarosdomen”.

Overstyringskåte politikere
For å gjøre det helt klart: Jeg er ikke tilhenger av at spørsmålet om Den norske kirkes fremtidige organisasjon skal starte som en tradisjonell norsk lokaliseringsstrid. I arbeidet med å styrke samhandling i kirkeledelsen gjelder det både å ha sans for kirkelig tradisjon og samtidig vegre seg for tradisjonsromantikk.
Og aller mest: Slike spørsmål må avgjøres av kirken selv, av kirkemøtet, ikke av overstyringskåte politikere mer opptatt av av markeringer og hilsener hjem enn av kirkens beste.

Når jeg derfor lister opp en del momenter som sier noe om Stavanger og Rogalands sterke posisjon i norsk kirke- og kristenliv, er det ikke for å slåss mot Trondheim og Nidaros, ikke for å kaste Stavanger inn i en lokaliseringsstrid, men for å forsøke å illustrere det velkjente fenomen at ikke alt som blir prøvd fremstilt som en sannhet, en kjensgjerning, er det. Faktasjekk ble et sentralt begrep, i valgkampen, med fordel kan det gjøres også på andre områder.

Nåtid: Er det noe bispedømme med større og bredere kristelig/kirkelig aktivitet enn Stavanger? Med større misjonsengasjement enn noe annet ste, prosentvis flest misjonærer, suverent flest nye kirker bygget de senere årene, størst satsing på kirke-vedlikehold (jfr. St.Petri med 115 mill.kr. og St. Johannes i Stavanger med 40-60 mill. kr), satsing på nye gudstjenesteformer, nye menighetsordninger.

Her begynte kristningen
Fjern fortid: Kirken har mer enn noe annet formet den rogalandske identitet, trolig mer enn i noe annet bispedømme. Her begynte kristningen av Norge lenge før slaget på Stiklestad, gjennom påvirkning fra vest. Norge ble samlet til ett rike i Hafrsfjord og hadde et kongssete på Utstein, her kom det senere et klosteranlegg som er landets best bevarte. Mange forunderlige steinkors ble plantet her på 1000-tallet. Olav Tryggvason født på en holme i Frøylandsvatnet på Jæren mellom 960 og 970, grunnleggeren av Nidaros, var den helt sentrale kongen i kristningsverket mellom Håkon den Gode og Olav den hellige.

Det var utallige kristne messer i Rogaland før gudstjenesten på Moster i 995 - som var utgangspunkt for 1000-årsmarkeringen av kristendommens inn føring i Norge. Rogaland var kristnet landområde under Erling Skjalgson.

Stavanger domkirke fra første halvdel av 1100-tallet er den eldste stående domkirken i Norge, er den av landets middelalderdomkirker som i størst grad har beholdt sitt middelalderske utrykk, og dessuten den eneste av landets domkirker som har vært i kontinuerlig bruk siden 1300-tallet Nidarosdomen har en sterk historie, den er majestetisk, storslått, den var kroningskirke (senere velsigningskirke). Likevel mener jeg at domkirken i Stavanger er den som i dag mest symboliserer den norske kirke slik den ønsker å fremstå anno 2010 og i årene fremover.

Nyere fortid: Det Norske Misjonsselskap stiftet i Stavanger 1842. To år senere ble Israelsmisjonen stiftet i Stavanger, og samme år fikk byen første søndagsskolen i Norge etter mønsteret vi kjenner i dag, Den første bibelforeningen i Norge ble stiftet her.
Ragnhild Hærem fra Sauda var en pioner og eksempel på kvinners engasjement i startfasen av det rike og mangefasetterte kristelige organisasjonsarbeid som vokste frem i Norge i siste halvdel av 1800-tallet, Hennes sønn, Peter Hærem, tok initiativ til det som er blitt Norges KFUK-KFUM.

Det som Trondheim har og Stavanger ikke har, er geografisk plassering - Trondheim ligger i Midt-Norge - og byen er et naturlig sentrum for sørsamisk kirkeliv. Dette er et godt argumentlokaliseringsmessig.

Bredt norsk kirkeliv
Norsk kirkeliv er uendelig mye mer enn kirkebyråkrati og bispesekretariat i Oslo. Vi har Misjonshøyskole og hovedkvarter for Det Norske Misjonsselskap i Stavanger, hovedkvarter for Sjømannsmisjonen - Den norske kirke i utlandet og lærerakademi i Bergen, nasjonalhelligdom, liturgisk senter, førskoledanning på høgskolenivå og pilegrimstyngdepunkt i Trondheim, mediehøyskole i Kristiansand, kateketutdannelse i Volda, kirkemusikkstudium og Samisk kirkeråd i Tromsø, osv. Slik spredning bør vi ha, og når nye institusjoner skal plasseres må hele landet vurderes.

Jeg tror det er relativt lett å få hele Kirke-Norge med å satse på Nidaros som pilegrimssenter hvis man ikke overspiller Trondheims- og St.Olav-fokus, men også inkorporerer leia Stavanger-Trondheim, med Utstein, Moster, Selje, Veøy og Reinsklosteret som de viktige punkter.
Kirkemøtet fast til Trondheim synes jeg er en god ide - hvis det kan skaffes høvelige lokaler som kan tilfredsstille kirkemøtets krav.
Og jeg ønsker trønderne - og Norge - all mulig lykke i et forsøk på å få Nidarosdomen som pilegrimsmål, nasjonal signingskirke og nasjonalhelligdom, på UNESCOs verdensarvliste. Det samme gjelder offisiell status for pilegrimsveiene til Nidaros som ”European Culture Route”.

Olavsarven
Trønderne peker ofte på Olavsarven som et sterkt punkt for at Nidaros i kirkens egentlige senter. Nå tror jeg denne arven først og fremst er et kjent begrep i Trøndelag. Men jeg er helt enig i at Olavsarven bør kunne brukes positiv til å fremheve
- lange linjer og dype røtter i norsk kultur
- bevisstgjøring av kristenkulturen
- Guds storhet som et orienteringspunkt i tilværelsen
- viktigheten av å tenke bakover og være våken oppover
- om behovet for noe som er større enn oss selv for å bevare livskvaliteten og
få en retning på livet,
- det spesielle ved den kirkelige tradisjonen, det som ikke kan fås ved enhver
ideologisk hjørnebutikk ellers.
Det er viktigere å få løftet frem, tydeliggjøre og levendegjøre disse aspektene, enn å bruke Olavsarven mer generelt som et grunnlag for kamp om lokalisering av kirkelige organer og instanser.

Ut med fylkesmann og helsesøster?

Står rådmann, lensmann, helsesøster og jordmor for fall? Likestillingsombudet vil ha kjønnsnøytrale titler. “En liten symbolsk handling, og mange andre skritt må tas for å kjempe mot stereotypiene våre, men å endre titlene kan være et viktig lite skritt”, sier Sunniva Ørstavik.

Ørstavik går i ombudsporene til Eva Kolstad, hun som ble verdens første likestillingsombud, i 1978. Hun brøt grenser også tidligere fire år tidligere, da hun i 1974 ble Norges første kvinnelige partileder, i Venstre.
I dag er det unaturlig å bruke betegnelsen partiformann. Men jeg husker fleipen da kravet kom om “partileder”. Folkevittigheten var ende over seg. Men “nye ting må få skje, dei og” (Vinje). Etter hvert ble den nye betegnelsen naturlig. De andre partiene fulgte opp. Listen ser slik ut:
1974, Eva Kolstad, Venstre
1975: Berit Ås, SV.
1979: Hilde Haugsgjerd, Rød Valgallianse.
1981: Gro Harlem Brundtland, Ap.
1988: Kaci Kullmann Five, H.
1991: Anne Enger Lahnstein, Sp.
1994: Valgerd Svarstad Haugland, KrF.
2006: Siv Jensen. Frp (men partiet fikk over til betegnelsen leder først i 2009).

I mange sammenhenger er språk makt. Men dra ikke dette for langt i sammenheng med bekymringene for vårt kjønnsdelte arbeidsmarked. Jeg hører til dinosaurene som innbiller seg at gjennomsnittlig er kvinners omsorgsgen, i alle fall omsorgsevne og -vilje, større enn menns, og at den gjennomsnittlige mekaniske interessen er størst hos menn.

Det viktigste er etter min mening at arbeid med mennesker ikke må verdsette mindre enn arbeids med tall og maskiner, og at for eksempel en treårig fagutdannelse ikke gir ulik lønnsvurdering der det er snakk om “kvinne-” og “mannsyrker”.
Jeg tror likelønn i denne sammenhengen betyr langt mer enn titler. Men kan det tas kjønnsnøytrale grep og finne sakssvarende, andre titler enn de som ender på -mor, -søster, -mann og -bror, og på den måten øke det “utradisjonelle” kjønns interesse for, og dermed erfaringsmessige styrking av, slike yrker, er det bare utmerket (men siden det nå engang er mor som føder barn, klarer jeg ikke å legge noe endringsengasjement i begrepet jordmor).

Samme år som Eva Kolstad brøt formannsmuren, ble Ebba Lodden vår første fylkesmann, i Aust-Agder. Men der står muren fremdeles. Tidligere var det amtmann og langt tilbake også sysselmann. I Sverige heter det länshøvding. Fylkeshøvding er antydet som en norsk variant, men hva vil den folkevalgte fylkesordføreren - så lenge vi har en fylkeskommune, den bør avvikles - si til det? Et syssel var tidligere betegnelsen på et forvaltningsområde, som ble ledet av en sysselmann. Gamle begrep gis stundom nytt innhold, hva med fylkessyssel?

Sivilombudsmannen kan med fordel hete Sivilombudet, og riksmeklingsmannen (som nå er en kvinne, Kari Gjesteby) bør naturlig være Riksmekleren.

En av landets kvinnelige rådmenn, Kirsten Lehne Pedersen, sier til NTB at hun er mer opptatt av innholdet i tjenestene og at folk forstår titlene. ”Hvis det går an å finne kjønnsnøytrale titler som folk vil forstå, er jo det fint. Men for meg er ikke dette en stor og viktig sak, og jeg ser ikke noe umiddelbart behov for å gjøre noe med dette”.
I sak har hun et godt poeng, men der det er mest fornuftig å endre, er det ikke nødvendig å nedsette kommisjoner og vente i det uendelig. Man kommer langt med sunn fornuft.

Teori og virkelighet

Til tross for at Fremskrittspartiet har programfestet sin motstand mot eiendomsskatt, går Nordreisa med Frp-ordfører John Karlsen i spissen inn for å innføre slik skatt – også for hytteeiere: ”Vi har ikke penger så vi måtte gjøre det” (Aftenposten).
Frp sa før valget at de er garantister for at innføring av eiendomsskatt ikke skal finne sted i deres kommuner. Men virkeligheten forandres stadig. Min favorittserie på tv er (var) "Yes, Minister". Der sier Jim Hacker til Sir Humphrey Appleby at "det er neppe noen lenger som bruker latin i våre dager". Hvorpå Sir Humphrey svarer med: "Tempora mutantur, nos et mutamur in illis" - tidene forandrer seg og vi med dem".

Dagens ord til absolutt alle politikere kommer fra Forkynneren (Predikeren som det het i den gamle Bibelen): ”Det er bedre at du ikke gir noe løfte enn at du lover og ikke holder ord".

Ord i Midt-Østen og i Norge

Israel vil bygge 1600 nye boliger i Øst-Jerusalem og utvider et ultraortodoks jødisk nabolag i et område der det hovedsakelig bor palestinere.
Mønsteret er velkjent. Palestinerne ydmykes. Amerikanerne overses. Ingenting tyder på at den nåværende israelske regjering virkelig ønsker en fred som palestinerne kan leve med..
USAs visepresident ”fordømmer avgjørelsen, Det er nøyaktig den type steg som undergraver tilliten vi trenger”.
Ord. Ord.

Til Israel: Fredsbestrebelser er ikke bare å ta avstand fra krig men også ta avstand fra tanken om seier.

Til USA: Den som ønsker fred, må forsvare livet. Sett Israel under press. I mange år har USA vært den største leverandøren av konvensjonelle våpen til Israel. I en tiårsavtale fra 2007 til 2017 har USA avtalt å gi $30 milliarder i militær hjelp til Israel, en økning på 25% sammenlignet med perioden forut for Bushadministrasjonen.

Til Norge: Vi har regler som forbyr eksport av våpen til Israel. Men statseide Nammo har kjøpt seg en fabrikk i USA som følger amerikanske regler.
Nærings- og handelsdepartementet har gjort det helt klart at norske bedrifter i utlandet må følge det regelverk som gjelder i landet de befinner seg i, uansett hvilke konsekvenser dette har for hvor norsk våpen ender opp.
Er det ikke da merkelig at USA krever sluttbrukererklæring av alle land de eksporterer våpen til, også Nato-allierte, fordi de er livredde for at de skal havne i hendene på terrorister?
Ap har en formulering om å «arbeide for å få sluttbrukererklæring fra flest mulig land». Har regjeringen planer om å gjøre dette til noe mer enn ord?

Verden er overbefolket av ord.

Budsjettet, det gamle testamente, opposisjonens ansvar og Snekkersvekara

Brann-Haugesund innleder Eliteserien lørdag. Men det bør knytter seg betydelig større interesse til regjeringslagets treningsmatch på Thorbjørnrud, et budsjettoppgjør på egen banehalvdel og der målet er 4 pst mindre enn vanlig. Et nytt forsvarsspill skal drilles inn. Vanligvis spillekåte og utgiftsdrivende SV’ere vil få en brutal innføring i nødvendigheten av defensivt spillemønster, men også sentrallinjen i Ap og Sp-spillernes forkjærlighet for flate baller ut og fremover mot banens ytterste grønne områder, vil få klare beskjeder om å trekke bakover, tette hullene i forsvaret og drive oppholdende strid på egen banehalvdel uten å lage selvmål.

Ved kong Belsasars gjestebud (Daniels bok kap.5) skrev en usynlig hånd et hemmelighetsfullt Mene Tekel på veggen - en høytidelig advarsel om en endelig dom, besluttet av en høyere makt. Dette er utlagt i mer eskatologisk sammenheng: Læren om de siste tider og eventuell fornyelse, i gammeltestamentlig sammenheng: det babylonske rikes undergang, men tolket i dagens teologiske språk: Tidligere enn andre å kunne se tegn på en forestående katastrofe eller ulykkelig slutt,

Den høyere makt er i 17.etasje, og skriften på Thorbjørnsrud er ikke fra en usynlig hånd, den kommer fra Jens Stoltenberg (Siv, Erna og Trine vil nok mener at det nesten kommer ut på det samme), mens hans røst og profet er Sigbjørn Johnsen.
På Thorbjørnrud vil den øvrige regjering resitere 2010 utgaven av Salmenes Bok og vende seg mot Sofria Morias lovede land: "Vi løfter våre øyne opp mot fjellene: Hvor skal vår hjelp komme fra"? (salmenes Bok 1211)
Imidlertid er dette en “salme ved festreisene” og dem blir det ikke mange av fremover.

Siden 2007 har pengebruken i Norge økt med 200 milliarder kroner - 40 000 kroner pr. nordmann. I stort sett meget fornuftige og stort sett enstemmige tiltak er det brukt atskillig mer enn det Handlingsregelen sier bør være maksimum i et normalår: 4 prosent av oljefondets avkastning. Men for å sitere statssekretær Roger Skjerva (SV) i ANB-NTB: “Dette er klassisk keynesiansk motkonjunkturpolitikk. I forrige periode var det riktig å føre en ekspansiv budsjettpolitikk for å motvirke høy ledighet. Nå er vi nødt til å vende tilbake til handlingsregelen av hensyn til kronekursen og konkurranseutsatt næringsliv.
Det blir flere pensjonister, og de hever høyere pensjon enn før. I 2011 vil pensjonsutgiftene øke med 6 milliarder kroner. Også sykefraværet har stor innvirkning på den statlige bunnlinjen.”

Norge er i en misunnelsesverdig økonomisk posisjon. Men der hvor en del i dagens situasjon må ligge flatt, gå ned eller helt ut, må noe opp, samtidig som regjeringensmedlemmer helst vil unngå kutt (stillstand vil bli betegnet som kutt) i velferdsordninger eller kommuneøkonomi, og enkelte partier svært gjerne vil finne plass til lovede og populære nye tiltak. Dette fører til en omfattende skattejakt i regjeringen

Som kjent er det vanskelig å løfte den stolen man selv sitter på. Det politiske liv er alltid er serie løfter som aldri blir innfridd, og mange velgerne sukker nok resignert sammen med Inge Lønning (H: "Vi er visst i ferd med å venne oss til at valgløfter ikke er til for å holdes".
Regjeringen vil bli kritisert der valgløfter (særlig fra førvalgstiden i 2009) brytes. Og det vil være fortjent. Da visste man hva som måttet komme. Men regjeringen skal ha ros for å ha taklet verdenskrisen slik at den ikke (foreløbig) har fått særlige utslag i Norge.

Ansvarlig opposisjon skjønte at ekstra midler møtte settes inn, den var med og la hyssing og limbånd rundt store pakker. Men opposisjonen vil få en kraftig utfordring: Være ansvarlig også når man begynner nedtrappingen til vanlig bruk av handlingsregelen. Det vil være lett og fristende å fleske til med kritikk og ironi når populære tiltak må kuttes ut, når samferdselssatning kanskje må reduseres, når en del virksomhet må tilbake til 2007-budsjettet, hvis barnetrygd og/eller kontantstøtte dempes ned, og ikke minst: hvis skattene for enkelte grupper som tåler det, bli øket litt.
Hvis man er enig i at utgiftene må ned, må man også være villig til konkrete og realistiske anvisninger om eventuelle alternative kutt/inntektsmuligheter.

Det blir et tøft år for regjeringspartiene, “Uår i landet, går an å bøte på, men uår i folket er vanskelig å bøte på” (Håvamål). Galluptallene kan gå ned. Men det er lenge til september 2013, og politikerne vil på sikt tjene på ansvarlighet - jeg torr stadig på det gode i menneskene.

Men også opposisjonen kan bli straffet på sikt hvis den oppleves som uansvarlig, og skulle (deler av) den komme i posisjon, vil det være nyttig at man er tilbake på handlingsregelens 4 prosent - men kanskje også i en situasjon der kan være nyttig at an har drøftet det Aslak Bonde antyder i Morgenbladet? "Er statsrådene riktig tøffe, kan de gjøre opprør mot Stoltenberg og Johnsen. De kan forlange endringer i måten statsbudsjettet føres på. Dersom man kunne skjene mellom drift og investeringer, ville budsjettdiskusjonen automatisk endrer karakter. Det er mulig. Om man bare vil”.

Enn så lenge: Det er ikke sikkert klageropene i helgen fra tribunene og sportssidene over måltørke og poengtap, vil bli sterkere enn de gammeltestamentlige ramaskrikene (Jeremias 31.15, se også Matteus 2.18) på Thorbjørnsrud over ødeleggelser og barn som er tatt fra dem.

Thorbjørnsrud ligger på Jevnaker. Men etter treningskampen til helgen vil regjeringens aker kanskje ikke være fullt så jevn, opprevet etter harde tacklinger og fellinger og føtter forsøkt satt hardt i bakken. Det kan bli hardt for Sigbjørn Johnson å dra igang Musevisa og håpe på at det ender slik:
"Heisann og hoppsann og fallerallera,
da skal alle sammen bare være glad"
Men det det blir nok som med Snekkersvekara: Omkamp på Nes!

Norge - skikonservatismens hjemland

Nei. Nei. Nei. Nei
Stikkordet er norsk skisport og nyvinninger. Kvinner i sporet og i bakken. Olympiske vinterleker. Glassfiberski. Stafett. Sprint. Skiskøyting. Fellesstart. Kunstsnø. Jaktstart. Maskinell løypepreparering. Nikkersadelen i Skiforeningen. Beskyttelse av Holmenkollen som ”skisportens Mekka”.

”Konservatismen i skisporten kan man tilskrive at vi har regnet oss som opphavslandet for moderne skiidrett, en slags eiendomsrett som i praksis innebærer at vi mener å vite hva som er riktig og egentlig skiløping: Gå rett bortover i ett skispor, med intervallstart i konkurranser. Samlede ski, stilfull diagonalgang, sugende stavtak.
Nasjonalromantikk malt i sportsramme”.
(Matti Goksøyr, professor i idrettshistorie)

Gutta i ledelsen i Kollenhopp ville ha Bjørn Einar Romøren først utfor nyue Kollen. V 239 m og verdensrekord i Planica i 2005, åtte seire i World Cup, mor som medlem (eneste kvinne) i hoppkomitéen i Norges Skiforbund. De fikk det ikke som de ville, de trikset - og lurte seg selv, ble de store, store taperne, et symbol på den gamle tid.

Kanskje begynte det med den revolusjonerende endringen at man gikk over fra en til to skistaver: ”Thi jeg vil just ikke sige at det ser vakkert ut, når en skiløber eller skiløberske kommer vraltende bortover jordene, formelig hengende over to stave. Holdningen bliver uskjønn og gangen usikker.”Slik skrev Laurentius Urdahl i "Haandbog i skiløbning" i 1893.

1916 arrangerte ble det nordisk skimesterskap for studenter. Dette førte til kraftige reaksjoner fra Norges Skiforbund, stundom kalt Niorges Skiforbud.
Et forslag om olympiske vinterleker på samme måte som sommerleker (inn ført i 1896) ble negativt mottatt i hele Norden, man var redde for eksistensen av sine egne storarrangementer. Likevel ble det leker i Chamonix i 1924. Selv om det gikk bra for Norge, beste nasjon med 4 gull (Thorleif Haug tok 3 av dem på ski), ble de ikke anerkjent. Også foran lekene i St. Moritz i 1928 - igjen beste nasjon med 6 gull (4 av dem på ski).

Holdningen til OL kan muligens også illustreres gjennom det faktum at etter lekene i Lake Placid i 1932 - Norge nest best ned 3 gull hvorav 2 på ski - fortalte en deltaker at han fikk regning fra Skiforbundet på OL-dressen og de to par ski han brukte. Men dette kan nok kanskje også skyldes 30-tallets generelt dårlige økonomi i Norge.

Ved OL i 1936 i Garmisch-Partenkirchen hadde alpine øvelser kommet på programmet, igjen med motstand fra Norge. Vi ble beste nasjon med 7 gull, men det kunne vært ytterligere to dersom Norge ikke hadde fått igjennom et barbert alpinprogram. Det skulle bare gis medalje sammenlagt for utfor og slalåm. 17 år gamle Laila Schou Nilsen vant utfor, men var litt uheldig i slalåm og fikk derfor bare bronse. Birger Ruud ikke bare vant hopprennet, han vant også utfor men falt i slalåm og endte på 4.plass.

Norges Skiforbund i gikk i forkant av 1952-OL i Oslo sterkt imot langrenn for kvinner , men den internasjonale olympiske komité sa ja.

Så kom glassfiberskiene på 70-tallet. Fysjom, fysjom. Ski skulle være av tre, og norske skifabrikker måtte beskyttes. Igjen seilte utviklingen forbi oss. Den siste store internasjonale seier på treski ble vunnet under VM i Falum i 19o74, da Magne Myrmo gikk til topps på 15 km (Oddvar Braa ble nr. 5 og Ivar Formo nr.6 - begge på glassfiber).

”Nå ødlegg den toillingen løypa"! skrek Magnar Lundemo om den enbeinsskøytende Magnar Rismyhr i Gausdal i 1981. (Men Lundemo har mye av æren for at bloddoping ble forbudt. Etter at han rettmessig beskyldte finnene for bloddoping under OL i 1984, kom det på IOC`s forbudsliste i 1985). Rismyhr var en skøytepionerene i Norge på 1970 -tallet, og satset på internasjonale turrenn. Men allerede på 60-tallet praktiserte finnen navn Pauli Sitonen en form for skøyting. Han var også den første som gikk et langt renn uten festesmøring, og tok utallige seire i turrenn over hele Europa.

Men det var amerikaneren Bill Koch som i siste halvdel av 1970-årene for alvor startet med skøyting med én fot i store mesterskap. Dette revolusjonerte langrennsporten. Norge prøvde å holde igjen, ryktene gikk om at det skadet hoftene osv. Enbensskøyting ble forsøkt stoppet på alle mulige måter - innsnevring med pinner langs løypa er et eksempel - men ingeting virket. I 1987 kom fristil for første gang på det internasjonale programmet (50 km).

Ingenting var hellig lenger. Jan Bokløv kom på midten av 80-tallet med V-stilen. Villmannen fra Koskullskulle" Jan ”Kamikaze” Boklöv, ble han kalt, og ble sammenlignet med både en kråke og en hekkesaks i norske aviser. Nordmannen Torbjørn Yggeseth, formann i det internasjonale skiforbundets hoppkomité (FIS), ville fjerne hoppdommeren som ga Boklöv 18 i stil i et verdenscuprenn i Sapporo:
”Det er rett og slett en skam at svensken Jan Boklöv vinner internasjonale hopprenn og får toppkarakterer for sin "skrevende" skiføring. Vinnerhopp skal ikke se slik ut,, slike dommere bør fjernes øyeblikkelig”.Latterliggjøring og norsk motstand hjalp ikke: Jan Boklöv tok i mot glasspokalen som vinner av verdenscupen i hopp sesongen 1988/89. .

I utgangspunktet likte ikke Norge skisprint og fellesstarter heller. Derimot var det faktisk en nordmann, Gunder Gundersen, som ga kombinert et etterlengtet løft, kanskje reddet øvelsen. Gundermetoden er ganske enkelt at beste fra hopprennet går først ut i langrennssporet. Gundersen var selv kombinertløper, og han gjorde det mulig å skjønne hvem som vinner et kombinertrenn. Ikke som da Tom Sandberg gikk inn til gull i VM i Holmenkollen i 1982 uten at andre enn hans sekundanter egentlig skjønte hva som skjedde.

I skiskyting var man skeptisk til overgangen fra grovkaliberg til finkaliber. Hva skjer når det for alvor blir spørsmål om å gå over til laserskyting?

Nordmenn har alltid hatt et spesielt forhold til ski og skisport, det har vært en del av vår identitet. Som polarpioneren Roald Amundsen sa en gang: ”Jeg tør si, vi elsket våre ski. Vi klappet og kjælte dem hver gang vi spente dem på”.
Og det er kanskje nettopp derfor at vi har vært skeptiske til forandring, til alt nytt. Vi har visst hva vi har, vi har vært skeptiske til det vi kunne komme til å få. Ingen eksperimenter, trygg styring.
”Vi viste verden vinterveien” er et klassisk sitat fra 1924. Men senere har våre veiskilt nesten alltid pekt bakover. Norge har vært skisportens vugge, men det er farlig å bli liggende i vuggen, da kommer søvnen.

”På skier har jeg rent;
jeg har spurt meg frem;
de frittet hvor jeg skulle;
jeg svarte: jeg skal hjem”(Henrik Ibsen)

Om idrett og norsk konservatisme kan det for øvrig leses en utmerket artikkel av Astrid Meland på dagbladet.no

Tabloid dramatikk, arv og miljø

Norge er et godt og trygt land å leve i, med små alvorlige problemer. Se bare toppsakene i mediene de siste dagene, naturligvis personifiserte: Petter Northug, Trond Giske, Anette Sagen/Bjørn Einar Romøren. Stikkord: Tabloid dramatikk.

Jeg siler disse tre sakene gjennom to nett. Det ene er relatert til Harald Eias og Ole-Martins Ihle i denne ukes ”Hjernevasket”. Om arv og miljø, om å vise at biologiske forklaringer er relevante, selv om de ikke alltid er de moralske foretrukne. Det er bedre å vite om disse enn å basere seg på en naiv fornektelse.

Det andre handler om den klassiske kommunikasjonsrådet: Legg deg så flat du kan når du tabber deg ut.
1. Petter Northug var sint, skuffet og avvisende til å svare på journalistenes dyptborenden og eksistensielle ”hva føler du?” Medie-Norge vendte enstemmig tommelen ned, publikums-Norge var delt. Skilederne hadde gått på kommunikasjonskurs, og presset på: ”Legg deg flat”. Northug gjorde et forsøk som alle kunne se og høre ikke engang var kvarthjertet.
Når det oppleves ekte: Norge elsker angrende syndere: Jo større fall, med påfølgende ydmykhet og syndserkjennelse, jo større tilgivelse. Protestantisk kristendom i et nøtteskall.

Men atomnummer 79 lukter alltid suksess. Petter Sutrekopp ble Petter Gullkopp. Søndag kveld og mandag morgen var Northug en kronet nasjonalhelt.
Arv? Sikkert. Miljø? Oppvekst i landlige omgivelser, avhengig av skibruk til og fra skole, opp lia. ”De fleste av gullene våre ble vunnet av unger som har ruslet ut i snøfonna og lekt seg til ferdighetene” (Esten O. Sæther i Dagbladet). Og glem endelig ikke at “trønderne er født til sejer, tok 15 av 23 norske medaljer” (Politiken, Danmark” .
Arv - miljø 1-1.

2. Smittet av regjeringens store samråd, kokte næringsmninister Trond Giske sammen et "Hummersupperåd" (John O. Egelands treffende betegnelse) der en av fire er milliardærarving, og der den rikeste av dem, Cecilie Astrup Fredriksen, representerer navnemessig både den gamle og den nye riksmannstid. Hun er for øvrig skatteflyktning. Uvilkårlig tenker jeg på en strofe fra den gamle leirsangen i det kristelige skolelaget: ” Vi intet i egen kraft kan gjøre”. Ung-milliardærene er født med sølvskje i munn og lener seg på tidligere generasjoners innsats. Det viktigste er arv i ordets mest håndfaste betydning.
Arv - miljø 1-0 .

Derimot er den åndelige arven fra Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli forskuslet.”Hvor er fagbevegelsen, politikerne, gründerne, industriledere og representanter fra sliterne i små og mellomstore bedrifter?” (Per Arne Olsen, Frp).
Trond Giske la seg slett ikke flat, “jeg mener fortsatt at det hadde vært fint å ha kronprinsen med“. Han blir neppe tilgitt av Jens Stoltenberg.
Arv - miljø 0-1

3. Gutta i bakken med Bjørn Einar Romøren i spissen blåste Oslo kommunes vedtak om Anette Sagen som første hopper utfor en lang Holmenkollmarsj. Ikonet Bjørn Wirkola mente at ”dette er ikke noe for småpikene” ,(men småpiker er gode å ha når det skal sankes gullmedaljer, ikke sant? Kanskje bør det fremover være slik at alle hopper etter Sagen). Den gamle tid bør havne på Skimuseet: ”Er dette det karslige hoppmiljøets siste krampetrekning for å holde tilløpet fritt for jenter?” Esten O. Sæther, Dagbladet), eller er det ”et tegn på at likestillingen har kommet langt når guttene prøvehopper for jentene” (Jens Stoltenberg.
Arv - miljø 1-1.

Kommunikasjonsekspert Kjell Terje Ringdal sier at Romørens unnskyldning er en norsk versjon av Tiger Woods forsvarstale: ”kaste seg ned på bakken, leke puddel og logre med halen, innrømmer skyld og tar alt, men forsøker samtidig å kaste litt kritikk mot dem som har blåst dette opp”.
Tilforlatelig? Se hva mamma - og nestleder i Skiforbundets hopputvalg, Bente Lill-Romøren, mener: ”Det var ikke naturlig at Sagen skulle være først ut, en hopper fra Kollenhopp burde åpnet“. I balansens navn tar jeg med reaksjonen og oppsummeringen fra pappa Ole Sagen: ”I det hele tatt synes jeg de som gjorde dette er noen skikkelige drittsekker”.Arv - miljø: 1 - ½.

Sluttresultat: Arv -Miljø: 4 - 3 ½. Fordel Eie/Ihle.
Nytt punkt i kommunikasjonslæren om tabber: Flatlegging er ikke nødvendig når du senere tar gull, men den må oppleves ekte og den må ikke være ledsaget av noe ”men”.
Generelt: Kødd ikke med jentene.


Tilleggsrergfleksjon: Nordmenn elsker enere, i idrett. Vi kan gjerne ha ski- og sjakkgymnas, men ikke eliteskoler eller eliteuniversiteter Middelmådige fotballspillere i elitserien kan ha en årslønn (med begrenset antall timers innsats) på langt over en million kroner uten at et øyenbryn løftes, for ikke å snakke om beundreingen og forståelsen for at utenlandsproffer kan få tosifret millioninntekt Men skulle en statsminister med heldøgnsjobb og lønn rundt en million få 6 pst i lønnstillegg der landsgjennomsnittet er 4,6, braker det løs. Idrettsmenn som flytter til land med særdeles gunstige skattebetingelser (bl.a. Ole Einar Bjørndalen og Aksel Lund Svindal til Østerrike, Kjetil André Aamot og Petter Solberg til Monaco), hører ikke et negativt ord, mens næringslivets skatteflyktninger havner i gapestokken Med mindre de inviteres til Giskes rådslag.
Likhetstanken strekker seg ikke over hele spekteret.

Tilleggsobservasjon: I ukeavisen Ledelse skriver Magne Lerø at ”det er noe Kjell Inge Røkke-aktig over Northug de er begge vulkaner av vilje og følelser“.
Ja , de har begge en unik seiersvilje. Kjell Inge Røkke “oppdaget” jeg på slutten av 60-tallet. Som leder av Romsdal Friidrettskrets var jeg ofte tilstede - og deltok gjerne selv - på ulike arrangementer. En dag kom jeg hjem til Marie og sa: “I dag så jeg to meget interessante gutter som utmerket seg i 10-12års klassen de, må det bli noe av. Den ene hadde et flott steg, nydelig teknikk, et åpenbart talent. Den andre hadde ikke de samme naturlige anlegg, kikke så finslept teknikk, men alt det ble kompensert med en innsats og seiersvilje jeg aldri har opplevd blant så unge“.
Den ene var Bjørn Rune Gjelsten, den andre Kjell Inge Røkke. Det ble noe av dem.

Mappeinnsyn og rettssikkerhet

Jeg vet mer enn jeg er glad for om enkelte nordmenn, noen av dem ganske kjente. Ikke bare om deres politiske arbeid og holdninger – de er velkjente fra mediene. Men jeg vet også en del om deres og deres familiers privatliv, om seksuell legning, ekteskapelige sidesprang, alkohol(over)forbruk, barn utenfor ekteskap osv osv.

Dette vet jeg fordi jeg i 8 år leste mapper, overvåkningsmapper, i egenskap av å være ett av tre medlemmer i det Innsynsutvalget regjeringen oppnevnte i 2000. Vi kunne, med visse begrensninger, avgjøre hvem som fikk se ”mappa mi”, hva de kunne få se, og om de hadde vært utsatt for lovbrudd. I 379 saker ble det etter søknad tildelt erstatning.

”Aldren fører myket med seg” (Ivar Aasen) - også en tendens til å oppholde seg i fortiden og forsøk på spa vekk snøen som falt i forfjor. Innsynsutvalget er historie. Men når Stortinget torsdag 4.mars drøfter den nye Politiregisterloven, føler jeg i alle fall for min egen del at enkelte erfaringer fra mappeutvalget kan være relevante.

Jeg er ikke spent på sakens utfall. En flertallskoalisjons regjeringen foreslår, og det vedtar Stortinget. Men det er viktig å stille enkelte spørsmålstegn ved en lov som åpner for mer bruk av forebyggende overvåking, hvor opplysninger kan oppbevares i praksis så lenge man ønsker. Prinsipielt bør det være rett til innsyn og vurdering av om man har vært utsatt for overgrep. Klageadgang uten innsynsrett må bli illusorisk og tilnærmet verdiløs.

Lund-rapporten om de hemmelige tjenester avslørte lovbrudd og betydelig overvåking på politisk grunnlag. Saken endte med at en statsråd måtte gå, og et flertall på Stortinget vedtok en midlertidig lov som åpnet for innsyn i registrene til Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i perioden mellom 8. mai 1945 og 8. juni 1996. Den loven var rettsnor for vårt arbeid i Mappeutvalget. 1.januar 2008 ble loven opphevet.

Gjennom den nye Politiregisterloven vil Regjeringen ikke gi enkeltindivider rett til å se "mappa si", altså rett til innsyn i PSTs registre. Man får ikke forsikre seg ved selvsyn at man ikke har vært utsatt for overgrep. Jeg er enig med dem som hevder at dette er i strid med grunnleggende rettsikkerhet.
Etter forslaget kan enkeltpersoner gå til det såkalte EOS-utvalget og eventuelt fremme en mistanke eller en klage. Så vil EOS-utvalget vurdere om det skjer en ulovlig registrering. Vedkommende som klager, vil ikke få vite om det er en sak som pågår, ”men hvis det er slik at PST skulle ha opptrådt ulovlig, vil dette bli anmerket og rettet opp”, fremholder Justisdepartementet. Og jeg ser at på enkelte punkter er den positiv for den enkeltes personvern og rettssikkerhet.
Vi har imidlertid levd med midlertidig innsynsrett i snart 10 år. Har egentlig det skapt noen vesentlige problem for PST?

PSTs fremste oppgave er å bekjempe og forebygge kriminalitet som truer statens sikkerhet. Terrorfaren og et høyt utviklet og teknologisk og industrialisert Norge med sterkt utadvendt økonomi og åpne grenser, er bare to argumenter for at vi trenger et sterkt PST som ivaretar våre nasjonale interesser overfor uønskede inntrengere. Vi trenger en tjeneste med gode kunnskaper om det norske samfunn, med evne til å skille skitt og kanel, med respekt for de politiske rammer som er langt rundt tjenesten. I så måte virker dagens PST ganske annerledes oppegående enn det POT jeg har registrert mer inngående, og jeg har stor respekt for de trusselvurderinger vi har fått de senere årene.

En må passe seg vel for å bruke 2010-briller når en skal vurdere det som skjedde særlig på 50-, 60- og 70-tallet. Jernteppet er for lengst dratt ned, muren er knust, russiske og andre østeuropeiske offiserer besøker det norske operasjonelle hovedkvarteret og andre av våre forsvarsanlegg.
Og likevel: Historien kan stundom gjenta seg - men på en annen måte. Vi har aldri noen garantier for at skritt mot åpenhet ikke avløses av større forståelse for hemmelighold og overvåking på et helt annet grunnlag enn øst-vest.

Etter 2.verdenskrig opplevde USA en Joseph McCarthy som skånselsløst forfulgte alle dissidenter. Kommunister mistet jobb, venner og fremtid. Fagforeninger ble kjøpt eller knust. Folk av koreansk opphav ble internert under koreakrigen og alminnelige menneskerettighetsforkjempere, radikalere og kulturperonligheter ble forfulgt landet rundt. Og forfølgelsen stanset ikke ved den enkelte – den gjaldt også venner som ble rammet av yrkesforbud, ulovlig overvåking
Det er enkelte sider ved de amerikanske tiltakene etter angrepet på WTC som kan minne litt om en tankegang vi burde være ferdig med, som forsterker inntrykket av at Franklin Roosevelt hadde et poeng da han sa i 1933: Det eneste vi kan frykte er frykten selv.

Noen reaksjoner etter mitt mappearbeid:
1. Jeg har ingen problemer med å innse at POT hadde et legitimt behov for å sjekke ut praten om væpna oppgjør og revolusjon var noe annet enn snakk og et sterkt krydret politisk engasjement. Men når personer ble tett fulgt i over 20 år uten at man fant noe som helst bevis på ulovlig virksomhet, undres jeg over at man synes å ha brukt store ressurser på mye som til de grader løp ut i sanden.

2. POT levde i en hermetisk konspirasjonskultur, ofte uten forståelse for norsk politikk og det samfunn de levde i, hadde for dårlig vurderingsevne, spurte for sjelden: Er dette en sak?

3. De som de var grunn til å følge med på, de som ble tatt, de så vi ikke mappene til. De søkte ikke, og deres etterlatte var heller ikke synderlig interesserte.

4. Jeg vil forsterke den kritikk Lund-kommisjonen rettet mot en del dommere. Det synes svært lett å få rettskjennelse for avlytting. Noen av begrunnelsene var syltynne, (fant man et påskudd for å avlytte en person som også var journalist i Klassekampen, ble f.els. alle avisens telefoner avlyttet).
Det påhviler domstolene et ekstra ansvar for å sørge for at rettssikkerheten for mistenkte, siktede og tiltalte faktisk blir ivaretatt. Altfor ofte syntes det som om dommere avsa kjennelse om brev og telefonkontroll uten å fremføre en eneste motforestilling eller kritisk spørsmål. POT hadde altfor lett spill med svært mange dommere. Hvordan er det i dag?

5. Jeg mener også at det åpenbart må ha vært drevet atskillig rom- og telefonavlytting som ikke var rettslig godkjent, men kommet i stand etter lokalt eller mer privat initiativ, helt utenfor regelboka. Om alle som hevder at de har vært avlyttet fordi de fikk avspilt telefonsamtaler de nettopp hadde hatt , tør jeg ikke si. Men det må være betydelige mørketall i forhold til de kjennelser som er foretatt av en rett – for den listen kjenner jeg.

6. Innsyn var positivt for mange, men ikke for alle. En lege skriver i et legetidsskrift: ”Vi har begynt å få dem til konsultasjoner. Vi får være glad til at de ikke velger andre mer destruktive former for å prøve å bearbeide sine følelser etter mappeinnsyn. Frustrasjon, forbitrelse, fortvilelse, harme, skuffelse, mistenksomhet apati og søvnproblemer er bare noen av de følelsesmessige reaksjoner de overvåkede føler. Reaksjonene er sterke, forståelig nok. Belastningen ble stor når de etter mange års nagende usikker mistanke fikk bekreftet svart på hvitt at det blant arbeidskolleger, arbeidsgivere, naboer, medlemmer i syklubben, idrettsforeningen og vennekretsen hadde vært en rekke agenter for POT. Noen har i ettertid lurt på om det var lurt å få innsyn, kanskje hadde det vært bedre å la være? Slik disse menneskene fremstår under konsultasjoner, må de karakteriseres som syke, selv om reaksjonene på mange måter er helt naturlige og normale”.En interessant reaksjon kom fra noen som klaget over at de ikke hadde mappe. ”Tar du mappa fra gjennomsnitts-AKP’eren, tar du livslykken fra ham”?

7. Arbeidet i Innsynsutvalget var uhyre interessant for en som har vært opptatt av norsk etterkrigshistorie. Men ikke alltid var det lett å bevare entusiasmen. Det er ingen festforestilling å lese grundig igjernnom en detaljert 26 siders omtale av AKPs sommerleir på Herdla utenfor Bergen på slutten av 70-tallet, eller lange referater av tåkefylte diskusjoner i Studentersamfunnet i Trondheim der rapportøren åpenbart har likt seg dårlig: "Heldigvis satt jeg langt bak i rekkene, så jeg slapp skitne støvler og støvletter langt rundt ørene og på klærne av de som satt bak meg, særlig ille så det ut for de som isteden for skotøy fikk skitne raggsokker og sure tær stukket oppunder nesen når eiermannen la seg godt tilrette i stolen bak. Det var i det hele tatt vanskelig å skille kjønnene fra hverandre i tussmørket, men det var mange kjente SUF-ansikter å se. Hår og skjegg, tobakkstrøyk og skitne klær gjorde denne kvelden til et litenoppmuntrende minne. Det var i det hele tatt en depremerende og trist forsamling, en kunne være fristet til å si "Pigs".

Jeg regner uten videre med at dagens overvåking gjelder farligere grupper enn dette og at rapportene konsentrerer seg om det som kan være relevant.