Statsministeren, bibelhistorien og norsk hverdag

Statsminister Jens Stoltenberg - eller i alle fall hans taleskriver - har lest sin bibelhistorie, Nyttårstalen ble startet med beretningen om de syv fete og de syv magre år (1.Mosebok kap.41 - 49). Beretningen kan utdypes noe:
Statsministerens utgangspunkt har to punkter som viser at han vil inkludere sine to regjeringpartnere. A) Utgangspunktet er en drøm, og B) i den er det kyr som spiller hovedrollen.
Farao har sovnet. Han står nede ved Nilen og observerer at syv kuer, fine å se til og i godt hold, stiger opp av elven og begynner å beite i elvegresset. Etter dem kommer det opp av elven syv andre kyr, stygge å se til og i dårlig hold. De stygge spiser opp de andre. Da våkner farao - men han sovner igjen og får en tilsvarende drøm om syv tynne aks som ble slukt av syv tynne aks, svidd av østavinden.

Farao skjønte at han ikke skjønte alt - det er en viktig lærdom både for statsministre og oss andre - og han inviterte derfor alle spåmenn og vismenn til rådslag. Det trodde han var en god idé. Det synes nok Stoltenberg også, som han sa det senere i talen: ”Vi inviterer til samarbeid om arbeid”.
Men verken spå- eller vismenn kunne tolke drømmene, og farao sendte derfor bud etter Josef (Vi skal komme tilbake til hvorfor).

Og følg nå godt med, for Josef var klar i sin tolkning: ”Det Gud vil gjøre, har han kunngjort for farao”. KrF vil nok tolke dette slik at det ikke er så dumt å se etter Guds vilje også i politikken. Spørsmålet er imidlertid: Hvordan åpenbares Guds vilje, hvordan skal vi tolke hans ord og hans bud? Og dette har menneskene og politikerne - i den grad de har vært interessert i Guds vilje - strevet med siden Josefs og faraos tid, og helt til 1.januar 2010. Spesielt interessant blir jo dette når en husker på at Josef var israeler - og innvandrer.

Hvorfor ble Josef faraos drømmetyder? Her kan alle, uten å komme i konflikt med departementets og mange folkevalgtes holdning til av kristendomsundervisningen i skolen, med stor fordel lese 1.Mosebok. Kort fortalt: Josefs mange brødre er misunnelig på ham fordi han har drømmer (eller visjoner, Siv Jensen kritiserer statsministeren for å mangle slike) som han kan tyde. De selger ham som slave til Egypt, til hoffmannen Potifar. Der viser Josef seg som en perspektivrik og trofast tjener, og Potifar lar innvandreren og trellen forvalte hans eiendom og penger.

Josef er en vakker mann, og Potifars hustru kaster sine øyne på ham: ”Ligg med meg!” sier hun utallige ganger. Men Josef svarer bestemt nei. En dag flykter han ut av huset for hennes pågang, hun tar kappen hans og roper ut: Overfallsforsøk! Han kom inn og ville ligge med meg!
Husbonden tror henne og kaster Josef i fengsel.

Farao ble litt senere sint på to hoffmenn og sendte dem i fengsel. Der møtte de Josef, og han tolket noen drømmer de hadde. De ble tatt til nåde, slik Josef hadde sagt.
Det går to år - og farao får sine drømmer ved Nilens bredd. Josef hentes ut av fengslet for å tolke de fete og magre kyrne og aksene, og han forteller farao at femteparten, 20 prosent, av grøden må innkreves (skatt, ville vi si) i de gode årene, for å kunne møte behovet i de syv magre. Farao synes dette lyder klokt, og setter Josef til å styre over hele Egypt, gir ham seglringen.

De magre årene kommer, nød oppstår over hele jorden, ”fra alle land kom det folk til Egypt”. Også Josefs far og brødre kommer, familiegjenforening, og farao sier: "La din far og dine brødre bo i den beste delen av landet”.
Forholdene blir bare verre, men folket får korn, og farao kjøper opp all jord - unntatt prestenes (kan tolkes på flere måter i dag). Folket sier: ”Du har berget vårt liv. Vil du bare vise godvilje mot oss, skal vi være faraos treller”.

Her forlater vi historien om farao, omvendte voldtektsforsøk, urettmessig fengsling, drømmer, diskusjonen om hva Gud egentlig har ment, rådslag, skattlegging, innvandring, folkets trelldom og avhengighet av statsmakten. Men som man vil se inneholder bibelhistorien mangt og meget til ettertanke både for statsministre og opposisjon.

Hele Vestens kunst- og kulturhistorie er uløselig knyttet til kirken. Bibelen har vært en levende undertekst til svært mange bøker og teaterstykker. Den kristne kirke har vært den sentrale kulturskapende kraft i vår verdensdel. Fall og oppreisning er de dramatiske valgmuligheter i ethvert menneskeliv. Frelse og fortapelse er de to polene i vår evige skjebne.

Vår dagligtale er full av bibelske ord og uttrykk. Noen eksempler:
Til å ta og føle på (2. Mosebok 10,21). Evas drakt (1. Moserbok 2,25). Livet i hendene (Salme 119, 109). Ære den som æres bør (Romerne 13,7). Den gylne regel (Matteus 7,12). Legge ordene i munnen på (2. Mosebok 4,15). Herre i eget hus (Ester 1,22). Falle i god jord (Matteus 13,8). Fred og ingen fare (1. Tessalonikerbrev 5,3). Gammel og mett av dage (1. Mosebok 25,8). Holde sin sti ren (Salme 119,9). Ulv i fåreklær (Matteus 7,15). Alfa og omega. (Johannes åpenbaring 22,13). En tid for alt (Forkynneren 3,1). Svelge kameler (Matteus 23,24). Døden i gryta (2. Kongebok 4,40). Gjennom nåløyet (Lukas 18,25). Fra de rikes bord (Lukas 16,21). Lukket med syv segl (Johannes Åpenbaring 5,1). Som mor, så datter(Esekiel16,44). So manna fra himmelen (2.Mosebok, kap.16). Lege, leg deg selv (Lukas 4.) Landet som flyter med melk og honning (3. Mosebok). Gå på dem smale vei (Matteus 7,13). Slå seg på brystet (Lukas (18,13). Når en blind leder en blind (Matteus 15,12). Kreti og pleti (2.Samuel 8,18). Ramaskrik (Jeremia 31,15). Sulamitten (Høysangen 6,13). Babelsk forvirring (1. Mosebok 11, 1-9).

Jeg avslutter med å sitere Andreas Hompland: ”Å kjenna sin Bibel er eit uttrykk for kulturell dannelse. Bibelen, Bibelens språk og Bibelens metaforer er heilt grunnleggende for å forstå norske seiemåtar og norsk språk. Bibelen er ein del av vår felles kulturarv, som er ni ferd med å bli borte fra allmenndannelsen. Dermed blir språk og litteratur fattigere, og det blir stadig meir vi ikke forstår av klassisk litteratur og billedkunst”.
Amen.