Vårt Land konstaterer i et oppslag i dag at det er blitt ”fuktigere i avisspaltene”. Forsker Ivar Andenæs ved Institutt for Journalistikk har sammenlignet dekningen av alkohol i 1994 og i 2009. Antall spaltemetre som understreker gledene ved drikking er doblet til 55 pst, mens alkoholrelatert vold, ulykker, promillekjøring og alkoholisme er henvist til stadig mer beskjeden plass.
Mens politiet var den største hovedkilden i artikler der alkohol i 1994 var tema, er det i dag som oftest produktet som danner grunnlaget for artikler i form av produktomtaler. Produktbilder utgjør nær halvparten av bildene i illustrerte alkoholartikler.
Instanser som kan stille alkoholbruk i perspektiv – helsepersonell, frivillige organisasjoner, forskere eller offentlige myndigheter – blir verken brukt som hovedkilde eller illustrasjon.
Gen.sekr. Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund mener at pressen bør lære av denne undersøkelsen, ”jeg tror mediene på mange måter ikke har gjort jobben sin”.
Det er interessant at narkotikabruk – som er mye, mye mindre farlig for norsk folkehelse – omtrent uten unntak vurderes negativt og får skyggesidene behørig dekket i media. Og i relasjon til en nasjonal debatt – med lokalt utgangspunkt - sist høst: Hvorfor er ellers ganske så liberale politikere – godt støttet av mediene – så opptatt av forbud og restriksjoner når det gjelder spill, men ikke når det gjelder alkohol? Hvorfor er spilleavhengighet så mye lettere å skrive om enn alkoholavhengighet?
I et innlegg i Aftenposten skriver Synnøve Skeie Fosse, tidl. næringslivsleder i Stavanger Aftenblad og nyhetsredaktør i Fædrelandsvennen(hun undertegner som ”pasjonert vindrikker”):
"Pressen kan ikke skrive om alkohol som den skriver om pengespill uten å måtte ta et svært ubehagelig oppgjør meg eget alkoholforbruk og holdninger, uten å risikere å bli stemplet som avholdsfanatiker, restriksjonstroll og gledesdreper.
Men pengespill er møtt med økende kontroll og omfattende restriksjoner, er alkoholomsetningen liberalisert – og forbruket økt. Med pressens velsignelse. Det er pressens paradoksale – men akk, så forståelige – dobbeltmoral".
Konfrontert med alkoholens virkninger samler de minst restriksjonsglade politikere og lederskribenter seg gjerne om trylleformularet «mer opplysning». Det lyder så vakkert og riktig, men i virkelighetens verden er svært få villige til å ta konsekvensene av det vi vet. Nils Kjær har sagt at alkohol er en subtil væske, som siver gjennom det snedigste nett av lovparagrafer. Det er ingen dum observasjon, men må ikke hindre at politikere og media tar ansvar.
Ikke all edruskapspropaganda har vært like edruelig, ikke alle restriksjoner like godt begrunnet. Det er vesentlig at restriksjoner blir iverksatt på en slik måte at de blir forstått. Poenget er nemlig at den positive effekten av alkoholpolitiske tiltak ikke når igjennom hos grasrota og feige politikere fordi man tross all opplysning baserer seg på populæroppfatninger og misforståelser som ikke holder - vann.
Forsøk i skolen viser at det nytter å ta opp skadevirkningene ved alkoholforbruket. Enda mer gagn i den moraliserende grensesetting vil det være om elevenes foreldre trekkes inn. Desto sterkere moralnettet er i en befolkning, jo færre sosiale problemer blir det i et samfunn. Derfor bør både oppdragelsen i hjemmene og pedagogikken i skolen styrke verdifellesskapet i strid med den nye ideologien om verdinøytral pedagogikk.
*****
Her stanser forsøkene på en seriøs drøfting av presse og alkohol, men for spesielt interesserte tar jeg med noen historier fra min aktive redaktørtid (Romsdals Budstikke 1966-70, Vårt Land 1970-83), Stavanger Aftenblad (1983-2000).
Selv hører jeg til den stadig mindre gruppe av mennesker som er totalavholdende og omtrent aldri har smakt alkohol (muligens noen dråper et par ganger, for ikke å gjøre et vertskap som ikke hadde noe annet, forlegen).
I en del situasjoner har det vært en stor fordel for andre at jeg er avholds. I de mange presseturer jeg var med på, ikke minst til årsmøtene i IPI, International Press Institute ("join the press and see the world") var det veldig greit å ha med en som sørget for betaling, at ingen ble snytt, og som hadde et distinkt bilde av veien hjem.
I slike sammenhenger både hjemme og ute kopierte Arve Solstad trønder-politikeren Jon Leirfalls berømte: "Hold deg med avholdsmann selv!" Leirfall hadde invitert en KrF'er til å sitte ved samme bord, og en Høyre-representant prøvde å få KrF'eren til sitt bord (det var den gang alle i KrF var avholds, i alle fall nord for København).
Da jeg som 32-åring møtte opp på Bristol til mitt første møte i Oslo Redaktørforening (jeg var så ung og uskyldig at serveringsdamen trodde jeg var et redaktørbarn, og derfor slo meg lett på skulderen da hun syntes jeg forsynte meg med vel mye jordbær: "Nå, nå, gutten min") og straks fikk beskjed fra Arve Solstad: "Kom og sett deg her!"
Jeg ble naturligvis meget smigret, "tenk at få sitta med storoksen, lilla jag, lilla jag og Arve Solstad". Kom senere hen til andre resultater når det gjaldt intensjonene, men Arve var alltid et usedvanlig hyggelig bordfellesskap.
Under et IPI-stevne i Bordeaux ble vi invitert hjem til grev Rotschilds berømte vinkjeller. Den var så fin av greven skiftet fløyelsjakke alt etter den serverte vinens farge. Og ettersom det ved hvert enkelt bord stod 11 glass, ble det endel jakkeskifter. Ved Solstads plass ble det 22 glass.
Menyen var trykt, og en vinkjenner erklærte entusiastisk at den billigste vinen kostet over 1000 kroner flasken på Vinmonopolet. Solstad foreslo da øyeblikkelig at vi sendte menyen som postkort til Arne Hestenes, han ville trolig sette større pris på den enn de fremmøte pressefolk, som endte kvelden på en ølstue.
For den yngre garde: Arne Hestenes var stjernejournalist i Dagbladet. Det var han som udødeliggjorde (jaja, i 10-20 år ihvertfall) mottoet som avisen den gang kunne presentere uten å rødme: "Alltid foran". Hestenes ble avbildet på 1.side, netto med bare Dagbladet foran, det sto jo mye der.
Hestenes var kongen av filmfestivalen i Cannes og prinsen av en rekke andre celebritetsevenementer i verden den vide. Reiseregningens var ikke av det spartanske slaget, men de ble anvist helt til en dag da Gunnar Larsen oppgitt kalte Hestenes inn på kontoret:
"Arne, hva er nå dette? Ute med Onassis? Han er jo død!"
"Ja, det er derfor det ble så dyrt".
I Vestfold Presseforening var fuktigheten av et noe rimeligere slag. På et årsmøte ble man enige om å unngå vekslepenger, hvoretter man satte deltagernes navn på en liste og den enkelte krysset av hver gang han (det var sånn, den gangen, alle v ar menn bortsett fra Birgit Borgersen Wiig, men hun eide Øvre Smaalenene, og det var i Østfold) hentet en longdrink.
Da formannen våknet neste formiddag, hadde kona luftet dressen og spurte interessert om hvordan årsmøtet hadde godt.
"Jo, det gikk greit, jeg ble gjenvalgt".
"Det så jeg jo av avstemningsresultatene som jeg fant i lommen din. Men jeg var overrasket over at du hadde så mange motkandidater!"
For oss som dekket politiske partiers landsmøter, var det alltid en opplevelse å møte herrene Herbjørn Sørebø og Lars-Jacob Krogh. Det var Sørebø som sa: "Journalistkoner har det som sjømannskoner. De står ved vinduet og undres: "Kommer han hjem? Kommer han hjem, eller mon han blir der ute?"
Ha en god, alkoholfri dag!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar