mandag 18. januar 2010

Kameralys og egne interesser

Haiti trenger katastrofehjelp. Og når verdens medier trekker seg tilbake, trenger landet langsiktig utviklingsinnsats. Den langsomme, men vel så smertefulle katastrofen og elendigheten i Afrika trenger det samme. Og som Kai Eide, FNs spesialutsending i Afghanistan, sier: "Internasjonale givere må satse på mer langsiktige og varige prosjekter i Afghanistan. Giverne er for opptatt av raske resultater”.

Det er i slike sammenhenger jeg håper at verden tenker og handler som Frelsesarméens Anna Hristine Herje som langsiktig arbeider i Mellom-Amerika i 40 år, mesteparten av tiden på barnehjemmet "Lykkens hjem" nettopp i Port-au-Prince. Da president Aristide flyktet og Haiti falt i hendene på væpnede bander, ble utlendinger evakuert i all hast. Men major Herje fra Åfarnes i Romsdal nektet: "Det ville være forferdelig å reise fra alle barna på barnehjemmet".

Fordi Kirkens Nødhjelp har vært til stede på Haiti en rekke år i samarbeid med lokalepartnere, er det lettere å koordinere katastrofeinnsatsen dit det trengs mest. Samarbeidet har dreid seg bl.a. om å forebygge vold i utsatte, urbane områder gjennom utdanning og fritidstilbud for unge, migrasjon og situasjonen til hjemvendte flyktninger og migranter, støtte til umiddelbare behov og til langsiktig reetablering, forbedring av levekår i utsatte områder i Port-au-Prince og å bidra til stabiliserin heve kompetansen til demokratiske institusjoner gjennom opplæring av forskjellige aktører og spesielt politiske partier.I tillegg hare KN og partnerorganisasjoner arbeidet i flere år med katastrofeberedskap og -respons.

Langsiktig utviklingsarbeid er ikke spektakulært, skaper ikke de store oppslagene. Men det er er nødvendig enn noensinne. På Haiti er det de som allerede har vært til stede over år og som samarbeider med lokale organisasjoner, kan være de mest effektrive i katastrofehjelpen. Og når mediaskaren og hjelpeorganisasjonene trekker seg tilbake, er det viktig at noen vil fortsette et daglig, møysommelig arbeid som kan styrke infrastruktur og innebære hjelp til selvhjelp.

Naturkatastrofen i Haiti har tydeliggjort fellesskapet mellom mennesker på tvers av alle avstander og sosiale lag i folket. Vi kan bare håpe at det engasjementet som er skapt kan rulle videre som en bølge både i Norge og andre steder og hjelpe alle jordens fattige.

Etter hvert minsker katastrofens dimensjoner sett fra et norsk perspektiv, og verdens tv-kameraer slås av. Da er det viktig at vi forblir solidariske med alle som er rammet, at vi har et globalt perspektiv som utgangspunkt. Verdenssamfunnet har opplevd en naturkatastrofe av enorme dimensjoner.. Og aller verst rammet er som vanlig de fattigste. Katastrofebildene avdekker nøden, herjingene, men også den store urettferdighet i verden.

Den store utfordringen til oss er at det ikke blir med flotte skippertak, men at vi hele tiden deler. Vi må overvinne vår nærsynthet og selvopptatthet. Våge å vende et kritisk blikk mot oss selv, som medansvarlige.

* Den globale dødsbølgen HIV/AIDS tar over to millioner afrikanske liv hvert år.
* I denne verdensdelen døde nærmere 600 00 av tuberkulose, mens en tredjedel av verdens befolkning er infisert av tub-basillen.
* Malaria tar minst en million liv hvert år.
* 10 000 mennesker dør hver dag av vannrelaterte sykdommer. Svært mange av disse er barn under fem år.
* Siste tiåret er det flere som har dødd av mangel på rent vann enn det samlede antall omkomne i krig og konflikt siden andre verdenskrig.
* I Etiopia har fem millioner konstant for liten tilgang på mat.
Og slik kunne jeg fortsette.

Verdens økonomiske og politiske elite snakker om fattigdom og klimaforandringer. Men klarer de å omsette vakre ord til handling?
Kameraene fra Haiti vil snart bli slått av. Vi lamslås over de mange liv som er gåt tapt, rystes av bildene og beretningen fra nøden og elendigheten,
Men vi ser ikke de 30 000 barna i verden som hver dag dør av sult og sykdommer som det finnes behandling for.
Det er ennå tid til å mobilisere. Det er ennå tid å bygge de rette allianser for en rettferdig fordeling av ressursene i verdenssamfunnet, for en sosial kontrakt for verdens fattige.
Haiti trenger vår oppmerksomhet, både på kort og lang sikt. Menj det gjør Afrika i enda større grad.

Haiti trenger hjelp. Mye hjelp. Og det kreves ikke minst koordinering av hjelpen. Den må først gå til de som trenger det mest, pengene må brukes til det som trengs mest, noen må holde oversikten og gjøre de barskeste, men beste prioriteringer.
På begynnelsen av 2000-tallet var jeg i Kosovo der Action for Churches Together deltok konstruktivt i hjelpearbeidet etter krigshandlinger. Det som slo meg var den nesten uendelige mengden av hvite biler med ulike hjelpeorganisasjoners logo. En tysk hjelpearbeider sa til meg at egentlig visste de ikke helt hva de skulle gjøre, hvor det virkelig trengtes hjelpeinnsats.

Det ledende medisinske tidsskriftet The Lancet skiteres i dag av VG. De påpeker at store organisasjoner ofte er i konkurranse med hverandre, og at de er «besatt av å skaffe penger gjennom å profilere sin egen innsats. (...) Mediedekning er et mål i seg selv, og er ofte målet for aktivitetene.»



En amerikaner fortalte meg at han hadde stått midt oppe i et fruktbart utviklingsarbeid da han fikk beskjed fra sin hjemmeorganisasjon om å dra til Pristina i Kosovo. ”Men det vil kunne svekke den viktige innsatsen i Sudan”, svarte han. ”Kom deg av gårde. Det er i Kosovo at tv-.kameraene er nå, vi må være synlige!” var responsen han fikk.
Katastrofehjelp er livhjelpende når ulykken skjer. Det spektakulære, det dramatiske, får oppmerksomhet, og skal ha det. Folks giverglede stimuleres. Medias beretninger åpner øyne og lommebok.

For et par år siden sto jeg på flyplassen i Lockie i Kenya, på grensen til Sudan, og så hvordan flyene fra World Food Program tok av med tung og livgivende last. Men WFP-sjef James Morris anklager den rike verden for dobbeltmoral. ”Hvorfor kan vi akseptere et nivå av lidelse og håpløshet i Afrika som vi ikke aksepterer i andre deler av verden? Vi kan simpelthen ikke la dette passere”.

Økende økonomisk frihet for de rike samfunn må ikke bli ufrihet for andre samfunn eller for neste generasjon. Mer enn noensinne trengs skarpe røster inn i diskusjonen om de maktstrukturer som tjener rike land og utarmer fattige. Ethvert økonomisk system og enhver politisk beslutning bør vurderes ut fra hvordan virkningen blir for de aller fattigste blant oss.
Det onde kan holdes i sjakk, det kan forhindres fra å få overtaket. Det beste virkemiddel er å prøve å realisere rettferdighet, solidaritet, tilgivelse og kjærlighet i alle mellommenneskelige forhold; lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Verdensbanken og Pengefondet øker arbeidet med å gjennomføre de såkalte Fattigdomsstrategiene på nasjonalt nivå. I flere av landene har Kirkens Nødhjelp bidratt til å styrke det sivile samfunns deltagelse i disse prosessene. Samtidig har man rettet søkelyset på det urimelige i at fattige land skal tvinges til å fortsette å betale gjeld som av ulike grunner er illegitim, for eksempel ved at långiverene har gitt lån til korrupte regimer eller diktaturer. Det må en holdningsendring til i de rike landene; de må ta ansvar for egen utlånspraksis og ikke skyve alt ansvar over på låntakeren.

Vi vet at
- å bekjempe hiv/aids er som å eliminere analfabetisme, tilby helsedekning til alle, etablere sosiale rettigheter og fjerne vold i hjemmet på en gang.
- brøkdeler av de beløp som settes inn i krigsoperasjoner ville være helt vesentlige bidrag til å løse de viktigste helseproblemene i de fattigste landene.
- det er ressurser nok til å utvikle et globalt partnerskap for utvikling mellom rike og fattige land, til å forandre verden

Det finnes mye kunnskap i og om verden i dag, men langt fra nok visdom. Vi må arbeide for at det også blir vilje nok til at kunnskapene omsettes i konkret og nødvendig handling.

Vi må hjelpe når akutt katastrofe inntreffere. Men vi må samtidig gjøre mye mer for at den langsomme katastrofen, den løpende elendigheten, ikke blir glemt.

Blogglisten

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar