Norrønafolket, det bør fare

KOVALAM: Sportssidene i indiske aviser er merkelige. Ikke et ord om Petter Northug og Ole Einar Bjørndalen. Til gjengjeld spalte opp og ned om cricket, landhockey og tennis. generelt i avisene finner jeg ikke et ord om franske presidenters kjærlighetsliv eller italienske statsministres mistresser. Derimot har både Indian Express, Hindu Times og The Times of India i løpet av forrige uke hatt innsiktsfulle analyser av den økonomiske og politiske utvikling i China, Sør-Korea og Vietnam, eksempler på vekstøkonomier i en verdensdel som vokser seg stadig sterkere mens USA og kanskje også Europa på litt sikt kan komme til å se mørkere tider. Historien er full av beretninger om rikers vekst og fall.

Det er journalistisk og samfunnsmessig barnelærdom at jo nærmere, jo mer interessant. Derfor får naturlig nok en bildrept på en vei i Norge uten midtskille mer publisitet enn de 17 som døde for et par uker siden da en båt kantret på den innsjøen der vi skulle hatt en båttur med en spektakulær dyreseanse i vannkanten sist lørdag, men som det ikke ble noe av fordi all trafikk ble stengt i 2 måneder.

I en større og viktigere sammenheng: Det slår meg hvor lite vi nordmenn egentlig får vite om det som skjer i den mest spennende verdensdelen i dag, med mange aspekter som allerede har og i fremtiden trolig enda mer vil få, betydning for våre barns og barnebarns arbeidsplasser og generelle situasjon (det er 72-åringen som skriver). Selvfølgelig er det unntak, flere jeg har truffet er opptatt av at Indias økonomiske og teknologiske utvikling ikke kommer alle til gode, og hvordan lokal misnøye med dette styrker maoisters forsøk på ideologisering.

Kerala er et spesielt interessant eksempel når det gjelder høyre-venstre. Særlig i byene finner du ikke sjelden røde flagg med sigd og hammer. Frykten for kommunismen var en av årsakene til at Norges første u-hjelpsprosjekt ble lagt nettopp hit. Kerala var nemlig det første ”land” - Indias mest avanserte delstatsamfunn har 33millioner innbyggere - i verden som valgte en kommunistisk regjering på demokratisk vis, i 1957. Når kommunistene sitter i regjering, organiserer opposisjonen streikene! Og streik i India er ingen småsak, da jeg var i Kochin i forrige uke var det buss-streik, med et trafikkbilde som ikke kan beskrives. Hvis bilslalåm hadde vært olympisk øvelse, ville vår minibuss-sjåfør være en åpenbar gullkandidat.

Over 90 prosent av befolkningen i Kerala kan lese og skrive, og man har en velutviklet offentlig sektor. Helsesystem er av høy klasse, barnedødeligheten er den laveste i India og levestandarden den høyeste. Folk lever lengre her, enn andre steder i landet.
Råvarer som kokosnøtter, gummi og keshaw-nøtter skapte arbeidsplasser, men nå ser man at adgangen til råvarer og lokalt næringsliv opp av multinasjonale selskaper, slik at lokalsamfunnet og arbeiderne mister muligheten til selv å styre utviklingen. Det kuttes i velferdstjenestene og arbeidsledigheten øker. Globaliseringen har ført med seg at India må låne i Verdensbanken og møter dens krav om kutt i velferden.

Men tilværelsen som turist i denne området er bekymringsløs,. og jeg møter mange som håper at den utvikler seg og gir arbeidsplasser som kan erstatte de som mistes. Hun som følger oss til værelsene på Travancore Heritage, forteller at det å få en jobb i et supermarked eller i turistbransjen er attraktivt for mange kvinner.

Like før jeg satte meg til å skrive dette - i 31 grader - fikk jeg på mailen min en artikkel fra forskning.no om at for tidlig fødte barn i India kan bli en så stor økonomisk belastning for foreldrene at legene råder dem til å la barnet dø. I motsetningn til Kertala har India generelt hatt en enorm barnedødelighet, så foreldrenes tilknytning til barna skjer senere. Både leger og foreldre må være pragmatiske på en helt annen måte enn vi er vant til i Norge, når det gjelder nyfødte og for tidlig fødte som trenger behandling på sykehuset. I India stilles daglig spørsmålet om det er verdt å investere helseressurser på et sykt og prematurt barn. I Norge ville et slikt spørsmål vært helt uakseptabelt.

Det nyttigste aspekt ved det at Norrønafolket, det vil fare, i dag er trolig at vi får oppleve hvordan det store, store flertall av verdens mennesker lever under fundamentalt andre livskår enn oss. I Johannesburg besøkte jeg en gang en av de såkalte squatters: slumområder bygd av bølgeblikk, eller murstein utenfor storbyene. Her bodde et ukjent syvmillioners antall mennesker, de fleste av dem kom fra andre steder på jakt etter lykken - og så var den ikke der heller.

- Hvordan er en vanlig arbeiders hverdag i Norge? spurte en av dem. Jeg fortalte om syketrygd, arbeidsledighetstrygd, tv, stereo, bil, hytte, utenlandsreiser osv. Jeg så hvordan skepsisen dryppet av ham, men en annen som kom bort til oss, understreket at jeg hadde vært nøktern.

Spørreren så alvorlig på meg og sa: -Dere takker vel mye for dette?
Da gikk jeg.