Dette skjer i en situasjon der biskop Pettersen har støtte for sitt syn på vigsling av homofile samboende prester hos flertallet (50-34) i Kirkemøtet, kirkens øverste organ, hos et knapt flertall blant biskopene og i Lærenemnda.
Men det er bred enighet om at begge syn må ha rom i vår kirke, både i menighetene, blant vigslede og andre medarbeidere, i de kirkelige rådene og blant biskopene.
Bispemøtet har gjort det helt klart at tilsynsansvaret i vår kirke er lagt til de elleve, regionale tjenestegjørende biskopene, og at alle prester og kirkelig tilsatte står under tilsyn av sin respektive biskop. En lokal tilpasning kan eventuelt være at biskopen utpeker en prost til å stå i en særskilt rådgivnings- og veiledningsrelasjon til angjeldende medarbeider når det anses tjenlig.
”Den nye biskopen i Stavanger tillater at homofilt samboende kan ha vigslede stillinger i kirken, men det godtar ikke Bibelen”, mener Østereng. Hva Jesus måtte mene om spørsmålet kan ingen av oss si noe om, han omtaler det nemlig ikke,
Hvorledes skal Bibelen leses og forstås?
Lærenemnda og biskopene i vår kirke har et særlig ansvar for å bedømme lærespørsmål på grunnlag av den evangelisk-lutherske lære. Kirkemøtet har Lærenemnda og biskopene som sine teologisk sakkyndige, uten selv å være et læreorgan.
Det er enighet i nemnda om at endringer i kultur- og samfunnssituasjonen påvirker hvilke etiske spørsmål en retter til Skriften. Alle mener at de svar som kirken gjennom sitt fortolkningsarbeid kommer fram til, vil måtte sees i forhold til den foreliggende virkelighet og til menneskene den er til for. Derfor vil kristen etikk stadig måtte reformuleres om den skal nå fram til samtidens mennesker. Det innebærer ikke at kirken skal tilpasse seg ethvert skifte i kultur og samfunn.
Hvordan vi kan lese og forstå bibeltekster på en måte som fastholder Skriftens status som øverste norm for lære og forkynnelse, samtidig som vi tar hensyn til hvordan erfaringer og annen viten virker inn på vår tilnærming til Skriften, og til at Skriften er vevet inn i en tidsbestemt kontekst?
Lærenemnda erkjenner samlet at kirkens tro og praksis i Skriftens lys kan vise seg å være feilaktig. ”Det at Skriften betraktes som øverste norm, må føre til at kirken hele tiden arbeider med å forstå Skriften og dens budskap. Dette henger sammen med at lesning av Skriften også alltid innebærer fortolkning”.
”Erkjenne urett, forandre praksis”
Tekstene i Bbelen er to-tretusen år gamle. Det er derfor stor distanse mellom de forutsetninger dagens leser bringer med seg, og de kulturelle, historiske og sosiale forhold som reflekteres i tekstene. Tekstene er forankret i og medbestemt av en konkret sammenheng, preget av bestemte sosiale, kulturelle, historiske, økonomiske, og religiøse forutsetninger. Disse forutsetningene er åpenbart forskjellige fra dem som preger sammenhengen dagens leser står i.
Lærenemnda viser til at i kirkens historie er det eksempler på at mennesker og grupper av mennesker er blitt behandlet på måter som har krenket deres verd – ofte med henvisning til bestemte bibeltekster.” Noen ganger kan slike eksempler belyse den kritiske funksjon Skriften kan ha overfor kirken. Både gjennom å lytte til erfaringer og gjennom å lytte på ny til Skriften, er det blitt kastet lys over disse erfaringene og kirkens egen praksis, slik at kirken gradvis har kunnet erkjenne uretten og forandre sin holdning og praksis”.
Tekstens horisont
Lærenemnda er enig om at de tre tekstene i Det nye testamente som direkte omtaler homoseksuelle handlinger, finnes alle i den paulinske brevsamling og er i sin ordlyd klart avvisende.
Flertallet(11) sier imidlertid at ”vår tids forpliktende og likestilte homofile samliv mellom mennesker med en grunnleggende homoseksuell orientering, er ikke innenfor tekstenes horisont. En direkte overføring av de tekstene som omhandler homofil praksis til vår tid, uten øye for denne kulturforskjellen, vil etter vår mening være en feiltolkning.
Trusselen mot ekteskapet i dag er imidlertid mer den heterofile samlivspraksis som råder, enn at homofile kvinner og menn gis kirkelig aksept på å leve ut sin kjærlighet i trofaste og ansvarlige parforhold.
Å frata mennesker denne muligheten til å utfolde sin kjærlighet på en ansvarlig måte, kan oppleves som en krenkelse av deres menneskeverd. Det er viktig for kirken at homofile også kan forstå seg selv positivt som skapt i Guds bilde og under Guds omsorg med sine liv.
Kirken har ofte gjort urett mot mennesker, både av vanvare og ved å videreføre tidligere generasjoners normer, oppfatninger og holdninger. Ut fra vår skriftforståelse og i dagens virkelighet, finner vi det riktig å anerkjenne forpliktende homofilt samliv, erkjenne at homofile par kan leve sine liv i enhet med troen, og gi dem som lever slik, fullt ansvar i kirken”.
"Undergrave sin basis"
Mindretallet (10) fremholder at det blir et et problem hvis en opererer med tilrettelegginger, tilpasninger og anvendelser av tekstene som strider mot Skriftens åpenbare mening. ”Det kan da lett bli slik at det som mennesker i en gitt situasjon opplever som frigjørende, kan få avgjørende vekt. Skriften reduseres i så fall fra å være avgjørende autoritet til å være én blant flere kilder til erkjennelse og handling.
Kirken kan ikke sette til side klare bibelske prinsipper, bud og ordninger uten å undergrave sin basis i Jesu og apostlenes etiske undervisning- Hvis en bruker allmenne overveielser til å sette den entydige avvisning av homoseksuelle handlinger ut av spill, isolerer en ikke bare de tekstene som uttrykkelig omtaler homoseksuelle handlinger, men en ser også bort fra at disse tekstene er begrunnet i en orden i skaperverket og må forstås i lys av Jesu innskjerpelse av ekteskapet mellom mann og kvinne som en ordning villet av Gud. Både i kristent og allmennetisk perspektiv er det vesentlig å styrke et livskraftig fellesskap mellom mor, far og barn og motvirke at det svekkes som grunnleggende institusjon i samfunnet.
En evangelisk-luthersk kirke kan ikke innrette sin etikk etter interesser og ønsker som ikke har grunnlag i Skriften. Gjennom vår tolkning av de bibelske tekstene og det bibelske budskapet i lys av vitnesbyrdet om Kristus, er vi på ny kommet til at det ikke er dekning for å si ja til homofilt samliv. I dette syn ligger det ingen underkjennelse av homofiles menneskeverd. Kristne skal ikke gjøre forskjell på folk. Guds kjærlighet gjelder alle mennesker”.
Ikke kirkesplittende
Lærenemnda står sammen om å hevde at den uenighet som er avdekket i nemnda, ikke behøver å føre til at en ikke kan ha gudstjenestefellesskap. Selv om det er uenighet om hvordan Skriften skal forstås når det gjelder kirkens lære og forkynnelse i spørsmålet om homofilt samliv, ”er dette ikke en uenighet om forkynnelsen av lov og evangelium som nødvendigvis behøver å føre til kirkesplittelse. Det er en uenighet som gjør det vanskelig, men ikke umulig å stå sammen om Skriften som det troverdige og forpliktende vitnesbyrd om Guds vilje og evangeliet i Kristus”.
Jeg synes det er viktig å fastslå at det i Lærenemnda er ingen uenighet om at Skriften er den øverste norm for kirkens forkynnelse og lære, og at spørsmål som angår kirkens lære derfor må avklares gjennom fortolkning av Skriftens budskap. Dette gjelder også spørsmålet om homofilt samliv. Alle medlemmer forstår sitt standpunkt i spørsmålet om homofilt samliv som forankret i og begrunnet ut fra forståelse av Skriften og bibeltekstene.
Inspireres av Jesu kjærlighet
Lenge mente nesten alle teologer at det var ”Guds klare ord” at kvinner ikke kunne være prester. I dag er den dominerende tolkning at Skriften gir støtte til, eller i hvert fall ikke kan brukes mot, kvinners likeverd og likestilling. Samfunnet endret seg når det gjaldt å anerkjenne kvinners rettigheter, og da ble det også tydeligere hvordan den skrifttolkning som inntil da hadde dominert, gikk imot andre viktige perspektiver som også finnes i Skriften, slik som menneskers likhet og menneskets verdighet.
Jeg tror denne utvikling vil få stadig bredere nedslag i kirken også i spørsmålet om vigsling av homofile til stillinger. I dag er det først og fremst et ansvar for hele kirken å tenke gjennom hvordan en håndterer uenigheten – i respekt for dem som har et annet syn enn en selv har, og i respekt for de mennesker som mest direkte berøres av det aktuelle spørsmål. Kirken må alltid la seg inspirere av Jesu kjærlighet, som er uten grenser, og hvorledes han i sin samtid løftet frem de utstøtte og foraktede mennesker – og ta med seg denne inspirasjonen inn i vår egen tid.
Det foregår en annen debatt i vår kirke og spesielt innenfor de konservative organisasjoner om skilsmisse og gjengifte. I VL 26.01.10 skriver to professorer, Jan-Olav Henriksen MF og Paul Leer-Salvesen UIA, et meget saklig og begrunnet innlegg som innspill i denne debatten. Konklusjonene som disse trekker, er svært relevant til det som er saken i dagens blogg. Jeg sitter igjen med et meget sterkt inntrykk av at disse prestene som ikke ønsker biskop Erlings tilsynsmyndighet er mer opptatt av Bibelens bokstav enn av bibelens anliggende og budskap. Disse prestene måte å lese Bibelen på "innebærer i praksis ikke å ta Bibelen budskap på alvor og vitner om liten forståelse for selve poenget i Jesu undervisning - som er å verne om den svake part i et samliv." (Henriksen/Leer-Salvesen) De sier videre: "Dersom Bibelen skal adlydes blindt og vilkårlig på denne måten, er det ikke til å undres over at respekten for kirkens etiske undervisning er i ferd med å forsvinne."
SvarSlettVi må ikke glemme avstanden i tid, de kulturelle og historiske forhold som er mellom de bibelske tekster og dagens situasjon.
Jeg vil bare anbefale disse bibeltro prester om å sette seg ned sammen med sin biskop og skape et forum der det skapes en god dialog som kan hjelpe oss alle til være en kirke som møter ulike mennesker med de samme forutsetninger som Jesus møtte datidens mennesker. Det er gjennom dialog vi blir en troverdig kirke for alle, også for dem som har et annet ståsted når det gjelder å leve ut sin kjærlighet.
Når vennene mine spør meg hvordan det fungerer, eller er, å være kristen, og utdyper spørsmålet med alle de tanketomme drønnende kristne tønnene som høylydt proklamerer sin forakt for hva det skulle være, så pleier jeg å si at de kristne stort sett er et snitt av befolkningen forøvrig; gruppen av oss kristne er sammensatt omtrent som storsamfunnet. Det begynner dog å bli vanskeligere og vanskeligere å forsvare dette argumentet. Ikke nødvendig vis fordi sammensetningen av kristne forandrer seg eller at intelligensen forskyves, men fordi det ser ut til at de jeg, kanskje for hardt, velger å kalle de dumme til stadighet blir tatt så til de grader på alvor innad i kirken, og dermed forskyver oppfattelsen av de kristne nedover på klokskapsskalaen.
SvarSlettDet skremmer meg at de som kan bringe kirka videre gjemmer seg under steiner i frykt for å bli fratatt sin troverdighet om de skulle åpne munnen i støyen fra de som ramler mest. Det er kanskje på tide å feie ting under teppet for å dempe støyen.
Enhver mening fortjener å bli anerkjent, men det er ikke enhver anerkjent mening som fortjener å bli tatt på alvor. Vi tar de ikke på alvor de som selger avlat, vi tar dem ikke på alvor de som mener kvinner er underlagt menn og vi tar dem ikke på alvor de som er imot kvinnelige prester. De har lov å mene, de har lov å gjøre og de har lov å skape sine egne bevegelser, men det at noen mener og roper tilsier ikke at de samme noen på noen måte er smarte eller at de har rett.
De som på alvor hevder at Jesus selv skulle nektet å velsigne noen som tror på han, det være seg kvinner, spedalske, horer, eller partnere av samme kjønn - de skaper ikke nye tanker, de fronter ingen konstruktivitet, de bringer ikke verden framover, de framstår ikke som kloke og de innbyr ikke utenforstående til å bli kjent med Jesus. Tvert i mot er de med på å gjøre det vanskeligere tilgjengelig å tro på en mann som angivelig skal være Guds sønn. Når kirken velger å bruke enormt med ressurser, spalteplass, medietid, og møtetid på disse, da fremstår kirken ikke som noe annet enn en organisme som kretser rundt en samling blinde nede i et hull.
Kirken burde bruke mye mer tid på å høre på de kloke enn på de som ikke er det. Gjør man ikke det framstår man som dum, og skal man formidle et budskap om at det finnes en mann som har oppstått fra de døde, har gått på vannet, lever i himmelen og skal komme tilbake for å dømme levende og døde - ja, da formidles kanskje ikke det budskapet så godt om det fortelles av noen de søkende ser på som idioter.
Kjære Thor Bjarne
SvarSlettTakk for en interessant og balansert framstilling av saken i din blogg. Jeg liker både form og farge på de ord og argumenter du velger å bruke.
Først en liten kommentar til oppslaget i NRK. Som mediemann burde du ha gode forutsetninger for å forstå mediemekanismer og skjønne at i dette tilfellet har nok media selv en sterkere hånd på rattet enn det undertegnede er helt komfortabel med. Postulatet om at ”en tredjedel av prestene i Rogaland vil skifte ut biskopen som åndelig leder dersom de får muligheten,” er ikke sitat fra meg, selv om det kan se slik ut. Journalisten har undersøkt kirkelandskapet selvstendig med langt flere sannhetsvitner enn meg, men har brukt Carissimi som platform for å peke på noen antatte størrelsesforhold i bispedømmet. Det jeg har sagt i så måte er at et slikt antall ikke er usannsynlig. Postulatet blir derfor litt vanskelig for meg, siden jeg aldri har postulert det, men legges likevel tilsynelatende i munnen på meg.
Det som media har rett til, og som denne saken illustrerer, er nok at kirkelandskapet i Stavanger bispedømme i stor grad står for tradisjonell forståelse av Skriften, med den uro som det innebærer i møte med vår tids utfordringer. At dette er en personlig nød langt inn i presterekker og menighetene gjør både bispedømmerådets leder og kirkelig overordnede klokt i å lytte til.
To syn. - For Carissimi er det nettopp respekten for to syn som er vårt bærende anliggende. Vi ønsker ikke å nedkjempe det nye synet eller de som representerer det. Vi ønsker ikke Erling Pettersen fjernet fra Stavanger bispestol, selv om noen kan få inntrykk av det i media. Det vi ber om er at kirkens tradisjonell lære mangler det tilsynsvernet som det trenger for å framstå med nødvendig kirkelig legitimitet. Slik legitimitet forankres i vår kirke i bispetjenesten (tilsynstjenesten). Når lærenemnda siteres av deg, må vi ikke glemme at Lærenemnda delte deg radikalt i to når konklusjonene skulle trekkes, og halve lærenemnda sa at de to synene var uforenlige og kunne ikke samtidig legges til grunn for kirkelig lære, liturgi og ordninger. De forvaltningsmessige grep som Kirkemøtet gjørde i 2007 var derfor en overkjøring av dette prinsipielle utsagnet om uforenlighet i Lærenemnda.
Carissimi ønsker ikke å angripe biskopen eller systemet, men dra forvaltningsmessige og ordningsmessige konsekvenser av en dyp lærespilttelse i Den norske kirke. I denne dialogen har biskop Erling Pettersen sagt seg villig til å prøve å stå i, så gjenstår det hva dette kan bringe av resultat.
Media kan stenge og lukke for god intern kommunikasjon, men media har også en selvstendig sammfunnsmessig rolle, som gjør at vi må kunne tåle at media bringer budskap som blir kraftig forenklet og tabliod. I oppslaget som det her refereres til, opplever jeg at ord og vinkling var på siden av det som Carissimi ønsker å stå bak som fokus og vinkling. Da er vi brukt for å belyse noe annet enn det vi for vår del synes tjener saken, og kaller på noe større aktsomhet i møte med journalister. Som du skjønner har ikke vi løpt til media for å komme ut med slikt budskap.
Om det du ellers skriver i bloggen din kunne jeg ha skrevet mye. Lar det ligge nå, selv om det er interessant nok det du referer til. Ville bare oppklare hva som er Carissimi sitt ansikt i sakens anliggende.
Mvh
Dag Øivind Østereng
Talsmann for Carissimi