Leger, journalister og tillit

Når lege anbefaler et legemiddel, kan vi være helt sikker på at det utelukkende skjer ut fra faglige premisser, eller kan det - bevisst eller ubevisst - skyldes at legen har hatt betalte oppdrag for legemiddelindustrien? Kan det være for lett å bli for grei med en finansieringskilde - mest hensiktsmessig ikke å bite den hånden som gir en mat?

Er ikke korrupsjon et snublende nært begrep hvis forvaltere av offentlige midler tar imot gaver, reiser og økonomisk premiering på individuell basis fra legemiddelfirma som ønsker å påvirke valg av medikamenter og utstyr?

Og tilsvarende: Når en journalist skriver om en ny bil, kan man da være sikker på at det ikke er bilfirmaet som har betalt reisen til et spennende, attraktivt reisemål for presentasjonen? At ikke journalisten over lengre tid har fått låne bilen til ”testing”?
Har reiselivsjournalisten valgt reisemål og betalt et opplegg selv, eller er det et byrå, en turistsjef eller lignende som har invitert og betalt?
Kan leserne stole ubetinget på journalisters evne til å styre unna alle interessekonflikter og fremstå helt uavhengige i sine valg?

Legemiddelindustrien finansierte i fjor norsk forskning for 1 milliard kroner, fremgår det av en reportasje i Stavanger Aftenblad. Totalt ble det omsatt legemidler for rundt 17,5 milliarder kroner i 2009. En stor industri, med stor påvirkningskraft, med stor PR-innsats - spør bare journalister som arbeider med helsestoff om hvor ofte de får tips om nye ”mirakel”-medisiner. Og spør leserne om hvor ofte de ser ukritiske oppslag om slike nye midler.

Myndighetene har sterke og forståelige ønsker om at medisinske miljøer tiltrekker seg oppdragsforskning. Men utvises det så stor nok forsiktighet i samarbeidet med legemiddelindustrien at det ikke oppstår interessekonflikter?

Direktør Sissel Rogne i Bioteknologinemnda trekker frem et eksempel for Stavanger Aftenblad: Den såkalte HPV-vaksinen skal nå gis til 12 åre gamle jenter for å forebygge forstadier til kraft i livmorhalsen. De som gir råd om vaksinen har hatt betalte oppdrag for legemiddelindustrien. Noen av disse rådgiverne har vært aktive i avisdebatten om nødvendigheten og nyttigheten av et så stort vaksinetiltak. Det dreier seg om store penger, i denne sammenhengen en kontrakt på 25.000 vaksinedoser årlig.
Bioteknologinemda advarte mot raske avgjørelser og sa at det var for kort tid til informasjon om nytte og bivirkninger av HPV, Betenkte forskere var enige, men ville ikke stå frem. ”Både fordi de kan bli upopulære i eget fagmiljø og fordi de kan bli utelukket fra utvalg og samarbeidsprosjekter også med legemiddelfirmaer”.

Bindinger mellom lege og industri kan gi retningslinjer for medisinsk behandling som ikke utelukkende er begrunnet i vitenskapelige fakta, og kan også virke inn på legers avgjørelse om medisinbruk.
At legene selv er klar over slike forhold, viser den innskjerping som de siste to-tre årene har skjedd meg regelverket. Alle invitasjoner fra leverandør til lege går nå via ledelsen, som vurderer om det faglige innhold er relevant. Men budsjettene er så trange at det ikke hadde blitt særlig ,mange turer dersom en prinsipielt sa nei til alle sponsorer - noe som naturligvis er den ideelle situasjon.

Jeg har også merket meg at når vitenskapelige artikler skal publiseres, spør legeforeningens tidsskrift om noen kan tjene eller tape økonomisk på at artikkelen blir publisert, om forfatteren har mottatt økonomisk støtte (honorar, reisetilskudd, bevilgninger, forskningsmidler). Hvis så er tilfelle skal dette opplyses i artikkelen.

Tilsvarende gjelder naturligvis også for journalister. Tekstreklameplakaten sier at utgifter til redaksjonell virksomhet skal som hovedregel betales av redaksjonen selv. Medarbeidere bør bare unntaksvis delta på reiser som er betalt av utenforstående interesser. Det er god presseskikk på en nøytral måte å gjøre publikum kjent med unntak fra hovedregelen. Den vanskeligere økonomiske situasjon må ikke gjøre at man her slakker av på kravene, det kan fort straffe seg. Publikum må være trygg på at det redaksjonelle stoffet springer ut av en selvstendig og uavhengig journalistisk vurdering, og at innhold og presentasjon er uten bindinger til utenforstående eller egne interesser.

Jeg tror vi i Norge har gode regelverk og høy etisk standard både blant leger og journalister. Nettopp derfor er det viktig stadig å være på vakt, stadig tenke igjennom nye situasjoner og forhold, stadig se seg i speiler og spørre: Vil denne handlingen, denne avgjørelsen, tåle en eksponering i Dagsrevyen eller på VGs førsteside?

Troverdighet er avhengige av klare regler, gjennomsiktighet og stor etisk bevissthet i alle ledd og alle sammenghenger. Det er ikke bare i politikken at kommersielle interesser har utløst økt påvirknings-satsing.