onsdag 20. januar 2010

Dødshus, mikro og grå stær

Olav og Brit Hodne, mikrokreditt og briller, Mor Teresas dødshus og grå stær operert i slummen i Calcutta - minnene står enda sterkere på netthinnen enn ferske inntrykk fra januarstrendene i Goa og backwaters i Kerala.

Mitt første møte med India skjedde for 30 år siden. Da Mor Teresa fikk Fredsprisen i 1979, hadde den indiske ambassadøren en mottagelse, der jeg gjorde en avtale om å besøke arbeidet hennes i Calcutta.

Det var sterkt å gå gjennom de såkalte dødshusene, der det lå forkomne mennesker. Vi visste at neste morgen ville noen av dem være døde. All verdens elendighet og håpløshet kunne vi se. Men det var engler i rommet. Barmhjertighetssøstre som i sine hvite og blå sarier gikk fra seng til seng, bøyde seg over de forkomne og ga dem en hjelpende hånd og et trøstende ord.

Mor Teresa besøkte dette stedet en gang i uken når hun var i Calcutta. Og etter å ha besøkt alle syke, la hun seg ned på knærne og hendene og begynte å vaske gulv og toaletter.
"De fattiges nød er ikke mangelen på ting, på velferd, men det at de ikke hører til. De trenger kjærlighet, og kjærlighet er bare mulig der det er nærhet. Når de skal dø, er det viktig at de gjør det foran et kjærlig ansikt."

Det var for øvrig Mor Teresa som holdt det korteste og mest virkningsfulle ledelses-foredraget jeg har hørt om. Det var i Hong Kong, med flere hundre dresskledde business-ledere.
Mor Teresa gikk på talerstolen, så ut over forsamlingen, og sa langsomt og
intenst:
"Kjenner dere medarbeidernes deres?" Hun tok en liten pause, så ut over forsamlingen før neste spørsmål:
"Er dere glad i dem?"
Og så gikk hun ned og satte seg. Til ettertanke både den gang og for konsernledelser i 2010.

I Calcutta bodde vi - far og mor og tre barn 5-13 år på fem ukers verdensrundtur til misjon, kirke og utviklingsarbeid - hos misjonærene Olav og Brit Hodne. De drev i flere tiår et fantastisk hjelpearbeid. Mor Teresa sa om Hodne: "Hvis du gir en fattig mann fisk, får han mat. Gir du ham en fiskestang, får han arbeid. Jeg gir de fattige mat, Hodne gir dem fiskestangen." Begge deler er nødvendig. Og det var fantastisk å se idealisme og realisme kombinert hos Hodne. Hvordan han var opptatt av hjelp til selvhjelp, ga flyktningene og de fattige lån slik at de kunne kjøpe vevstoler eller trykkplater til batikkarbeid, skapte små arbeidsgivere som etter hvert kunne høste frukt av egen innsats. ”Bedre å tenne lys enn å forbanne mørket”, sa Hodne. Han praktiserte begrepet mikrokreditt lenge før noen begynte å bruke begrepet.

Brit Hodne ba om, og mottok i hopetall, brukte briller fra Norge. De fikk neser å sitte på, og kom til nytte. Som et apropos til hjemlig debatt om kvalitet i helsesektoren, kan jeg fortelle om grå stær-dugnaden jeg fikk overvære. Øyenlege Asbjørn Tønjum kom på besøk til Hodne på en toukers dugnad. Den hjalp.
Vi gikk ned til elven sammen med noen damer. En lang rekke ventet på oss, de hadde grå stær.

(Grå stær: Inne i øyet, bak hornhinnen sitter en linse som samler synsbildet til et bilde på netthinnen. Denne linsen er helt gjennomsiktig og består av en geleaktig masse. Med årene blir denne linsen mindre gjennomsiktig. 1 av 20 60-åringer og halvpartene av alle 75-åringer har denen formen for stær.
For mange begynner sykdommen med at de blir mer nærsynte. Noen opplever at de slipper å bruke lesebriller. Andre blir mer langsynte og må begynne med briller. Etter hvert opplever de fleste at synet blir tåkete. Ofte kan det være vanskeligere å se ute enn, inne og særlig får mange problem i motlys).

Grå stær behandles med operasjon. Tønjum satte seg ned på en stol, tok frem legekofferten, så over redskapene og var i gang. Kniven gikk raskt og effektivt. Tønjum lagde et lite snitt i øyet for å suge ut den gamle linsen, og erstattet den så med en ny i plast. De opererte takket overstrømmende, gikk over i en ny kø der damer med plaster og gazebind sørget for at de raskt kunne dra hjem.
Ikke helt norsk standard, men neste dag var synet normalt.

(Olav og Brit Hodne er besteforeldre til Joshua French)


Blogglisten

1 kommentar:

  1. Bra blogg du har her!

    Skriver en litt feilplassert kommentar, siden jeg ikke er på twittter, men hørte du etterlyste tips til gode norske politiske aviskommentatorer.

    Ingen fra Dagens Næringsliv, Finansavisen eller Kapital er med; betyr det at du ikke leser disse avisene? Håper ikke det er tilfelle.

    Forslag:
    Sofie Mathiassen DN, Trygve Hegnar FA, Kjetil Wiedsvang DN, Hilde Sandvik BT.

    Wiedsvang var den som bl. a. påpekte at kristne organisaasjoner burde sette seg høyere mål i livet enn å støtte FN og uhjelpsorganisasjoner.
    Da vi i dag ikke ikke kan unnkylde oss med å si : "Vi trodde det virket..."

    Vi har fasit nå. Bistand fører til at korrupte og udugelige regjeringer blir sittende med makten.

    Når det gjelder FN er du kanskje kjent med den såkalte Council on human rights? Fratar i hvertfall meg troen på at FN kan brukes konstruktivt.

    Poenget med disse momentene er at "stanghelleriet" som Wiedsvang m. fl. kaller enrettingen i det norske kommentariatet, er i beste fall fordummende. Resutatet er at nordmenn får en farlig tro på egen moralsk fortreffelighet, forsterker fordommene mot USA (at USA har hatt universiteter siden 1636/Harvard, mot Osl/1811 er det få som tenker over.) Og mest skremmende: norske avislesere tror verden er enkel. Alle søramerikanere er sosialister, alle republikanere er rasister, alle italienere er gale osv osv...

    Som Bjørn Gabrielsen, også DN, påpekte i fjor: Til og med Al Jazeera hadde en mer allsidig dekning av Iran/Hamas/Hezbollha/Israel konflikten enn norske medier som nesten ikke nevte Irans rolle i det hele tatt.

    Konklusjonen blir at hvis en leser kun norske medier ender en før eller senere opp som Knut Hamsun etter krigen: "Jeg fulgte med så godt jeg kunne. Leste Aftenposten hver dag. men der stod det ingenting om disse fæle leirene."

    Et spørsmål er også om oppegående mennesker bør støtte en avis som Klassekampen. Den bagatelliserer bruddene på menneskerettigheter i Iran, Russland og flere andre konfliktområder.

    Ja, vi har vendt oss til disse ny-kommunistene. "De er jo litt rabiate men Braanan er jo slik en interessant skribent"

    Tja. Kan det være at vi gjør det litt vel lett for oss selv? Hvor skal vi sette streken for hva vi godtar av verdirelativisering når det gjelder undertrykking, selv om det er gjort av de "gode, men litt overivrige sosialistene " som vi ser nå i Venezuela, Zimbabwe, Kina, Russland og som Klassekampen har prøvd å skyve under teppet i hele sin levetid?

    Noen tips til sikringskost: wsj.com, ft.com, the economist, spectator, sunday times uk.

    SvarSlett