Nytter det med u-hjelp?

KOCHIN, KERALA: - Far hadde litt midler og klarte å skaffe seg en motorisert fiskebåt, takket være det norske uhjelps-prosjektet. Gradvis ble familiens økonomi bedre. Men jeg kjenner andre familier som ikke klarte å utnytte den norske innsatsen, og flere mente at overbeskatningen av fiskeressursene førte til at grupper av fiskere fikk det verre enn tidligere, sier en fisker vi treffer på trålerhavna i Kochin, sentrum for den første norske satsingen på u-hjelp. Et prosjekt som startet i l952 og varte i 20 år.

Jeg har inntrykk av at det fiskeren sier, representerer en rimelig oppsummering av innsatsen. Den bidro utvilsomt til utvikling og modernisering av fiskeriene, men forsterket også konflikter mellom ulike typer fiskere og nye aktører i næringen, la grunnlaget for overbeskatning og bidro til økte sosiale og økonomiske spenninger i landsbyene.

”Hva du evner, kast av i Det Indiske Hav”, sa Fremskrittspartiets ideologiske grunnlegger, Anders Lange, hånlig om Karala-prosjektet. Men i ettertid blir det oppvurdert og rost som ett av de få eksempler på vellykket teknologioverføring i u-hjelpens historie.

Hvorfor i all verden satset lille Norge, som kanskje kunne ha nok med sin gjenreisning og industrioppbygging etter krigen, på uhjelp? Tre sitater kan gi endel av svaret:
1. Vi bør alle samle oss om et mellomfolkelig løft av store dimensjoner med sikte på å stille de høyt utviklede lands tekniske og økonomiske ressurser til rådighet for de områder som ennå ligger uhyggelig langt tilbake både i økonomisk og sosial forstand. (Halvard Lange, utenriksminister)

Stikkord: Fredsvilje, idealisme, kirkens lange misjonstradisjoner og en arbeiderbevegelse tuftet på internasjonal solidaritet.

2. Mulighetene for vår redning ligger i at vi fortsetter den linje som Labour fulgte i India og ikke (som i China) spiller våre kort slik at russerne kan alliere seg med nasjonale og sosiale bevegelser fordi vi har alliert oss med reaksjonen. Vesten må for de våknende millionmassene komme til å representere nasjonal selvstendighet, økonomisk hjelp og utvikling.
(Trygve Bull, Nato-motstander)

Stikkord: forsvars- og sikkerhetspolitikk, kald krig og kommunistfrykt.

3. Vi burde også ofre noe på det positive forsvar. Det beste positive forsvar for Vestens kultur og vår livsform er å heve levestandarden i utviklingslandene. Jeg mener at utgiftene til dette forsvaret burde bli en del av vårt lands forsvarsutgifter.
(Konrad Nordahl, LO-leder)

3. Finne sysselsetting i et idealistisk arbeid for de mange norske «intellektuelle» som synes Norges tilsynelatende avhengighet av det kapitalistiske Amerika har påført dem intellektuell åndenød og hvis eneste bekjeftigelse hittill har vært periodevise utfall mot norske utenrikspolitiske standpunkter.
(Notat til partisekretær Haakon Lie,Ap)

Stikkord: partitaktikk, skepsis i deler av Ap til ÜSA og store forsvarsbevilgninger.

******
Har det nyttet med u-hjelp?
Siden 1952 har Norge brukt et tresifret antall milliarder (nærmere 200?) til utviklingsprosjekter og hjelp til selvhjelp utenfor landets grenser. Norske ønsker om effektivitet og handlefrihet har kollidert med mottakernes ønske om å beholde styringen innenfor landets administrative rammer og regler for kontroll. Etter hvert er man blitt flinkere til å spørre:
Hvilke utviklingsprosesser i mottakerlandene kan vi støtte opp under som kan bidra til en utvikling i tråd med norske bistandspolitiske målsettinger?

Noen vil mene at Norge har dyrket rollen som selvgod velgjører og brukt utviklingshjelpen til å tjene egne interesser. Vår bistand de siste 50 år er også full av eksempler på ideologisk blindhet og kostbare fiaskoer, viser et nytt historieverk. Har norsk utviklingshjelp faktisk klart å bidra til mindre fattigdom og til økonomisk utvikling i utviklingslandene? "Dette spørsmålet er det praktisk talt umulig å svare på", er konklusjonen i det tredje og siste bindet om norsk utviklingshjelps historie.

Alt arbeid mot undertrykkelse og fattigdom og bekjempelse av hiv/aids, har med politikk å gjøre. Politiske strukturer må endres og politikerne påvirkes. Den største utfordring til oss i Norge i dag er at vi må lære å se verden med nye, friske øyne, overvinne vår nærsynthet og selvopptatthet, våge å vende et kritisk blikk mot oss selv, som medansvarlige i samfunnet.

Bistand må gi resultater, og vi som mer eller mindrejobber har arbeidet med bistand (jeg varrtyreleder i kirkens Nødhjelp 2002-2006) vet også at den gjør det. Skal vi klare å opprettholde en bred støtte til bistanden må vi imidlertid klare å synliggjøre dette. Mange år med utviklingssamarbeid har vist at utvikling må komme innenfra og nedenfra, og at reelle resultater oppnås over tid gjennom deltakende prosesser. Lokal kapasitetsbygging er viktig innen mange sektorer, men disse tiltakene er ikke alltid like synlige og lette å måle. Kravene til synlige resultater må ikke føre til at viktig lærdom i utviklingssamarbeidet settes til side, og at fokuset kun blir på resultater som kan telles og lett synliggjøres. Men det må utvikles redskap som kan gjøre bistandsorganisasjonene i bedre stand til å evaluere resultatene av bistandsarbeidet.

Norge er et av de land som gir mest i bistand målt i andel av BNI. Vi beholder imidlertid over 99 prosent av vår rikdom for oss selv. Vi bør derfor kunne øke bistandsbudsjettet ytterligere. Mens høy oljepris bidrar til å gjøre Norge til et av verdens rikeste land, bidrar den samme oljeprisen til forverrede forhold i mange fattige land. Det er viktig at Norge går foran og signaliserer til andre rike land at det er mulig å foreta et slikt løft. Norge bør øke bistanden til 2% av BNI innen 2015. Det er ikke et spørsmål om vi har råd til det - men om vi vil. Og det bør være et meget kritisk søkelys på en del poster som regjering og departement i dag prøve rå legge inn under utviklingsparaplyen.


Myndighetene i mottakerland må få større innflytelse og eierskap over de ressurser som er til rådighet, inkludert bistanden. Dette er imidlertid en dreining av bistandspolitikken som stiller store krav til overvåkning og kontroll av utøvende myndighet, både hva angår maktfordeling og parlamentets rolle, og samspill mellom stat og sivilt samfunn. Et velfungerende sivilt samfunn og tydelige roller og mandater for folkevalgte strukturer er en forutsetning for at stater og regjeringer utvikler rammebetingelser som sikrer marginaliserte menneskers rettigheter. En sunn utvikling krever et balansert forhold mellom stat og sivilt samfunn.

Mennesker og institusjoner med makt eller ressurser har plikt til å arbeide for at alle mennesker skal ha tilgang til de samme godene. Dette forutsetter også kamp mot menneskers grådighet. Stater og markedsaktører er gjennom nasjonal eller internasjonal lovgivning spesielt forpliktet til å sørge for at alle får sine rettigheter innfridd. For å skape en mer rettferdig verden må fattige mennesker myndiggjøres og velstående mennesker ansvarliggjøres.

(I en ny blogg vil jeg komme tilbake til noen av mine inntrykk fra besøk til norske hjelpe- og utviklingsprosjekter)