Kiropraktisk nødhjelp

Lørdag smalt det i ryggen. Igjen. Denne gangen lå jeg på sofaen og vridde meg for å ta opp en avisbunke. 1/10 sekund for sent skjønte jeg at dette kom til å gå galt. Igjen – fordi dette har skjedd før. Som min litterære favoritt, gårdsgutten Embret presist sier det til lille Anders i Sigurd Hoels ”Veien til verdens ende”: "Det fins mye rart - ute i verden. Det kommer til å hende deg mye rart....
Og etterpå - så skjønner du at allting hadde hendt deg før du var ti år. Sea hender det bare oppatt".

Jeg var vel 9 år da det glapp ordentlig på ski i Damefallet oppe i Moldeheia. Ingen tenkte vel vi skulle gjøre noe med verken,med skjevheten, med plagene. Det tok tid før ryggen kom i orden igjen. Et par år senere kastet jeg meg raskt og dristig ut i snømåking i gal stilling og altfor ambisiøs spadelast. Repetisjon. Som nygift støvsugde jeg en gang altfor fort og galt (men Marie godtok ikke det som unnskyldning for at jeg senere skulket slike gjøremål). Og når jeg trente som hardest, skjedde det noe med ryggen sånn annethvert år. Husk: Gode sko og løp på asfalt bare i konkurranse (maraton i New York og London byr ikke på grønne gressganger).

Men altså: Lørdag ettermiddag. Ispose og forsøk på bevegelse. Bevegelse er nøkkelordet, sier kiropraktoren. Både før, så langt som mulig under, og etter. Stillstand sliter, mens variert bevegelse gir motstandskraft. Du har to små plattformer, føttene, mens tyngdepunktet ligger mye høyere - du er skapt for bevegelse. Bevegelse skaper styrke til å tåle alle de løft, vridninger og belastninger du påfører muskler og ledd.

Faktisk er det fire år siden sist gang ryggen streiket. For jeg har blitt mye flinkere til bevege meg, eller kanskje helst: Fått tid til bevegelser utover det å nesten halvtidspendle til Oslo i 8 år etter avsluttet redaktørtid og ellers slite ned kontorstolen foran PC’en. En times tur med gode venner nesten hver ettermiddag gir resultater .

Tre behandlinger denne uken har – som vanlig – gitt et strålende resultat. Et siste knekk mandag så er jeg bedre enn før avisvridningen (ondt ofte lider den redaktør…).
Jeg er en sterk tilhenger av skolemedisinen, selv om en av utøverne langt tilbake anbefalte meg bare å ta det med ro når det smalt, ”det vil nok gå over av seg selv”. Det gjør slett ikke det alltid.

Skepsisen mot kiropraktikerer har avtatt, også blant legene. Fra 2006 ga lovendringer kiropraktoren og pasientene flere rettigheter. Nå har kiropraktor henvisningsrett til radiologiske undersøkelser, sykehus, spesialist eller fysioterapi, og rett til å sykemelde inntil 12 uker. For pasienten betyr systemet at man ikke trenger legehenvisning for at det offentlige skal dekke behandlingen, inntil 14 årlige behandlinger refunderes.

Fremover skal jeg ikke overdrive stillesittendene sysler. Skal fortsette med å gå på tur i variert terreng. Skal prøve å huske på de riktige løftestillingene. Ikke ta minste vridningsmotstandsvei.

Men det skjer nok igjen at ryggen slår seg vrang. Da er min hjelper i nøden i første sving kiropraktoren. Og faktisk, etternavnet hans er Rygg!

Kirke og homofili - to syn

Hvem er de 18 som står bak Carissimi i Rogaland? Det er naturlig å stille spørsmålet nå som Dag Øivind Østereng – samtidig som han er i drøftinger med biskopen – går ut offentlig og postulerer at ”en tredjedel av prestene i Rogaland vil skifte ut biskopen som åndelig leder dersom de får muligheten”.

Dette skjer i en situasjon der biskop Pettersen har støtte for sitt syn på vigsling av homofile samboende prester hos flertallet (50-34) i Kirkemøtet, kirkens øverste organ, hos et knapt flertall blant biskopene og i Lærenemnda.
Men det er bred enighet om at begge syn må ha rom i vår kirke, både i menighetene, blant vigslede og andre medarbeidere, i de kirkelige rådene og blant biskopene.

Bispemøtet har gjort det helt klart at tilsynsansvaret i vår kirke er lagt til de elleve, regionale tjenestegjørende biskopene, og at alle prester og kirkelig tilsatte står under tilsyn av sin respektive biskop. En lokal tilpasning kan eventuelt være at biskopen utpeker en prost til å stå i en særskilt rådgivnings- og veiledningsrelasjon til angjeldende medarbeider når det anses tjenlig.

”Den nye biskopen i Stavanger tillater at homofilt samboende kan ha vigslede stillinger i kirken, men det godtar ikke Bibelen”, mener Østereng. Hva Jesus måtte mene om spørsmålet kan ingen av oss si noe om, han omtaler det nemlig ikke,

Hvorledes skal Bibelen leses og forstås?
Lærenemnda og biskopene i vår kirke har et særlig ansvar for å bedømme lærespørsmål på grunnlag av den evangelisk-lutherske lære. Kirkemøtet har Lærenemnda og biskopene som sine teologisk sakkyndige, uten selv å være et læreorgan.

Det er enighet i nemnda om at endringer i kultur- og samfunnssituasjonen påvirker hvilke etiske spørsmål en retter til Skriften. Alle mener at de svar som kirken gjennom sitt fortolkningsarbeid kommer fram til, vil måtte sees i forhold til den foreliggende virkelighet og til menneskene den er til for. Derfor vil kristen etikk stadig måtte reformuleres om den skal nå fram til samtidens mennesker. Det innebærer ikke at kirken skal tilpasse seg ethvert skifte i kultur og samfunn.

Hvordan vi kan lese og forstå bibeltekster på en måte som fastholder Skriftens status som øverste norm for lære og forkynnelse, samtidig som vi tar hensyn til hvordan erfaringer og annen viten virker inn på vår tilnærming til Skriften, og til at Skriften er vevet inn i en tidsbestemt kontekst?

Lærenemnda erkjenner samlet at kirkens tro og praksis i Skriftens lys kan vise seg å være feilaktig. ”Det at Skriften betraktes som øverste norm, må føre til at kirken hele tiden arbeider med å forstå Skriften og dens budskap. Dette henger sammen med at lesning av Skriften også alltid innebærer fortolkning”.

”Erkjenne urett, forandre praksis”
Tekstene i Bbelen er to-tretusen år gamle. Det er derfor stor distanse mellom de forutsetninger dagens leser bringer med seg, og de kulturelle, historiske og sosiale forhold som reflekteres i tekstene. Tekstene er forankret i og medbestemt av en konkret sammenheng, preget av bestemte sosiale, kulturelle, historiske, økonomiske, og religiøse forutsetninger. Disse forutsetningene er åpenbart forskjellige fra dem som preger sammenhengen dagens leser står i.

Lærenemnda viser til at i kirkens historie er det eksempler på at mennesker og grupper av mennesker er blitt behandlet på måter som har krenket deres verd – ofte med henvisning til bestemte bibeltekster.” Noen ganger kan slike eksempler belyse den kritiske funksjon Skriften kan ha overfor kirken. Både gjennom å lytte til erfaringer og gjennom å lytte på ny til Skriften, er det blitt kastet lys over disse erfaringene og kirkens egen praksis, slik at kirken gradvis har kunnet erkjenne uretten og forandre sin holdning og praksis”.


Tekstens horisont
Lærenemnda er enig om at de tre tekstene i Det nye testamente som direkte omtaler homoseksuelle handlinger, finnes alle i den paulinske brevsamling og er i sin ordlyd klart avvisende.

Flertallet(11) sier imidlertid at ”vår tids forpliktende og likestilte homofile samliv mellom mennesker med en grunnleggende homoseksuell orientering, er ikke innenfor tekstenes horisont. En direkte overføring av de tekstene som omhandler homofil praksis til vår tid, uten øye for denne kulturforskjellen, vil etter vår mening være en feiltolkning.

Trusselen mot ekteskapet i dag er imidlertid mer den heterofile samlivspraksis som råder, enn at homofile kvinner og menn gis kirkelig aksept på å leve ut sin kjærlighet i trofaste og ansvarlige parforhold.
Å frata mennesker denne muligheten til å utfolde sin kjærlighet på en ansvarlig måte, kan oppleves som en krenkelse av deres menneskeverd. Det er viktig for kirken at homofile også kan forstå seg selv positivt som skapt i Guds bilde og under Guds omsorg med sine liv.

Kirken har ofte gjort urett mot mennesker, både av vanvare og ved å videreføre tidligere generasjoners normer, oppfatninger og holdninger. Ut fra vår skriftforståelse og i dagens virkelighet, finner vi det riktig å anerkjenne forpliktende homofilt samliv, erkjenne at homofile par kan leve sine liv i enhet med troen, og gi dem som lever slik, fullt ansvar i kirken”.

"Undergrave sin basis"
Mindretallet (10) fremholder at det blir et et problem hvis en opererer med tilrettelegginger, tilpasninger og anvendelser av tekstene som strider mot Skriftens åpenbare mening. ”Det kan da lett bli slik at det som mennesker i en gitt situasjon opplever som frigjørende, kan få avgjørende vekt. Skriften reduseres i så fall fra å være avgjørende autoritet til å være én blant flere kilder til erkjennelse og handling.

Kirken kan ikke sette til side klare bibelske prinsipper, bud og ordninger uten å undergrave sin basis i Jesu og apostlenes etiske undervisning- Hvis en bruker allmenne overveielser til å sette den entydige avvisning av homoseksuelle handlinger ut av spill, isolerer en ikke bare de tekstene som uttrykkelig omtaler homoseksuelle handlinger, men en ser også bort fra at disse tekstene er begrunnet i en orden i skaperverket og må forstås i lys av Jesu innskjerpelse av ekteskapet mellom mann og kvinne som en ordning villet av Gud. Både i kristent og allmennetisk perspektiv er det vesentlig å styrke et livskraftig fellesskap mellom mor, far og barn og motvirke at det svekkes som grunnleggende institusjon i samfunnet.

En evangelisk-luthersk kirke kan ikke innrette sin etikk etter interesser og ønsker som ikke har grunnlag i Skriften. Gjennom vår tolkning av de bibelske tekstene og det bibelske budskapet i lys av vitnesbyrdet om Kristus, er vi på ny kommet til at det ikke er dekning for å si ja til homofilt samliv. I dette syn ligger det ingen underkjennelse av homofiles menneskeverd. Kristne skal ikke gjøre forskjell på folk. Guds kjærlighet gjelder alle mennesker”.

Ikke kirkesplittende
Lærenemnda står sammen om å hevde at den uenighet som er avdekket i nemnda, ikke behøver å føre til at en ikke kan ha gudstjenestefellesskap. Selv om det er uenighet om hvordan Skriften skal forstås når det gjelder kirkens lære og forkynnelse i spørsmålet om homofilt samliv, ”er dette ikke en uenighet om forkynnelsen av lov og evangelium som nødvendigvis behøver å føre til kirkesplittelse. Det er en uenighet som gjør det vanskelig, men ikke umulig å stå sammen om Skriften som det troverdige og forpliktende vitnesbyrd om Guds vilje og evangeliet i Kristus”.

Jeg synes det er viktig å fastslå at det i Lærenemnda er ingen uenighet om at Skriften er den øverste norm for kirkens forkynnelse og lære, og at spørsmål som angår kirkens lære derfor må avklares gjennom fortolkning av Skriftens budskap. Dette gjelder også spørsmålet om homofilt samliv. Alle medlemmer forstår sitt standpunkt i spørsmålet om homofilt samliv som forankret i og begrunnet ut fra forståelse av Skriften og bibeltekstene.

Inspireres av Jesu kjærlighet
Lenge mente nesten alle teologer at det var ”Guds klare ord” at kvinner ikke kunne være prester. I dag er den dominerende tolkning at Skriften gir støtte til, eller i hvert fall ikke kan brukes mot, kvinners likeverd og likestilling. Samfunnet endret seg når det gjaldt å anerkjenne kvinners rettigheter, og da ble det også tydeligere hvordan den skrifttolkning som inntil da hadde dominert, gikk imot andre viktige perspektiver som også finnes i Skriften, slik som menneskers likhet og menneskets verdighet.

Jeg tror denne utvikling vil få stadig bredere nedslag i kirken også i spørsmålet om vigsling av homofile til stillinger. I dag er det først og fremst et ansvar for hele kirken å tenke gjennom hvordan en håndterer uenigheten – i respekt for dem som har et annet syn enn en selv har, og i respekt for de mennesker som mest direkte berøres av det aktuelle spørsmål. Kirken må alltid la seg inspirere av Jesu kjærlighet, som er uten grenser, og hvorledes han i sin samtid løftet frem de utstøtte og foraktede mennesker – og ta med seg denne inspirasjonen inn i vår egen tid.

Leger, journalister og tillit

Når lege anbefaler et legemiddel, kan vi være helt sikker på at det utelukkende skjer ut fra faglige premisser, eller kan det - bevisst eller ubevisst - skyldes at legen har hatt betalte oppdrag for legemiddelindustrien? Kan det være for lett å bli for grei med en finansieringskilde - mest hensiktsmessig ikke å bite den hånden som gir en mat?

Er ikke korrupsjon et snublende nært begrep hvis forvaltere av offentlige midler tar imot gaver, reiser og økonomisk premiering på individuell basis fra legemiddelfirma som ønsker å påvirke valg av medikamenter og utstyr?

Og tilsvarende: Når en journalist skriver om en ny bil, kan man da være sikker på at det ikke er bilfirmaet som har betalt reisen til et spennende, attraktivt reisemål for presentasjonen? At ikke journalisten over lengre tid har fått låne bilen til ”testing”?
Har reiselivsjournalisten valgt reisemål og betalt et opplegg selv, eller er det et byrå, en turistsjef eller lignende som har invitert og betalt?
Kan leserne stole ubetinget på journalisters evne til å styre unna alle interessekonflikter og fremstå helt uavhengige i sine valg?

Legemiddelindustrien finansierte i fjor norsk forskning for 1 milliard kroner, fremgår det av en reportasje i Stavanger Aftenblad. Totalt ble det omsatt legemidler for rundt 17,5 milliarder kroner i 2009. En stor industri, med stor påvirkningskraft, med stor PR-innsats - spør bare journalister som arbeider med helsestoff om hvor ofte de får tips om nye ”mirakel”-medisiner. Og spør leserne om hvor ofte de ser ukritiske oppslag om slike nye midler.

Myndighetene har sterke og forståelige ønsker om at medisinske miljøer tiltrekker seg oppdragsforskning. Men utvises det så stor nok forsiktighet i samarbeidet med legemiddelindustrien at det ikke oppstår interessekonflikter?

Direktør Sissel Rogne i Bioteknologinemnda trekker frem et eksempel for Stavanger Aftenblad: Den såkalte HPV-vaksinen skal nå gis til 12 åre gamle jenter for å forebygge forstadier til kraft i livmorhalsen. De som gir råd om vaksinen har hatt betalte oppdrag for legemiddelindustrien. Noen av disse rådgiverne har vært aktive i avisdebatten om nødvendigheten og nyttigheten av et så stort vaksinetiltak. Det dreier seg om store penger, i denne sammenhengen en kontrakt på 25.000 vaksinedoser årlig.
Bioteknologinemda advarte mot raske avgjørelser og sa at det var for kort tid til informasjon om nytte og bivirkninger av HPV, Betenkte forskere var enige, men ville ikke stå frem. ”Både fordi de kan bli upopulære i eget fagmiljø og fordi de kan bli utelukket fra utvalg og samarbeidsprosjekter også med legemiddelfirmaer”.

Bindinger mellom lege og industri kan gi retningslinjer for medisinsk behandling som ikke utelukkende er begrunnet i vitenskapelige fakta, og kan også virke inn på legers avgjørelse om medisinbruk.
At legene selv er klar over slike forhold, viser den innskjerping som de siste to-tre årene har skjedd meg regelverket. Alle invitasjoner fra leverandør til lege går nå via ledelsen, som vurderer om det faglige innhold er relevant. Men budsjettene er så trange at det ikke hadde blitt særlig ,mange turer dersom en prinsipielt sa nei til alle sponsorer - noe som naturligvis er den ideelle situasjon.

Jeg har også merket meg at når vitenskapelige artikler skal publiseres, spør legeforeningens tidsskrift om noen kan tjene eller tape økonomisk på at artikkelen blir publisert, om forfatteren har mottatt økonomisk støtte (honorar, reisetilskudd, bevilgninger, forskningsmidler). Hvis så er tilfelle skal dette opplyses i artikkelen.

Tilsvarende gjelder naturligvis også for journalister. Tekstreklameplakaten sier at utgifter til redaksjonell virksomhet skal som hovedregel betales av redaksjonen selv. Medarbeidere bør bare unntaksvis delta på reiser som er betalt av utenforstående interesser. Det er god presseskikk på en nøytral måte å gjøre publikum kjent med unntak fra hovedregelen. Den vanskeligere økonomiske situasjon må ikke gjøre at man her slakker av på kravene, det kan fort straffe seg. Publikum må være trygg på at det redaksjonelle stoffet springer ut av en selvstendig og uavhengig journalistisk vurdering, og at innhold og presentasjon er uten bindinger til utenforstående eller egne interesser.

Jeg tror vi i Norge har gode regelverk og høy etisk standard både blant leger og journalister. Nettopp derfor er det viktig stadig å være på vakt, stadig tenke igjennom nye situasjoner og forhold, stadig se seg i speiler og spørre: Vil denne handlingen, denne avgjørelsen, tåle en eksponering i Dagsrevyen eller på VGs førsteside?

Troverdighet er avhengige av klare regler, gjennomsiktighet og stor etisk bevissthet i alle ledd og alle sammenghenger. Det er ikke bare i politikken at kommersielle interesser har utløst økt påvirknings-satsing.

Høyre med hodet i oljesanden

Høyre stikker hodet i oljesanden og lurer velgerne. Vi hadde begynt å tro at partiet mente alvor med det klimaengasjementet som ble frontet før valget Men etter at Aftenposten kan melde at Høyre kommer til å stemme mot KrFs forslag om å trekke Statoil ut av det omstridte oljesand-prosjektet i Canada, viser det seg at alt er som før.

Før valget het det at "Høyre vil bruke alle tilgjengelige pressmidler for å få Statoil ut” .Nå: ”Hvis det er ett selskap som skal gjøre dette, er det ikke dumt det er Statoil”. Høyre kommer til å stemme mot Krfs forslag om å trekke Statoil ut av det omstridte prosjektet”.

Gen.sekr. Rasmus Hansson i World Wildlife Found sier til Aftenposten: ”Å stemme for dette forslaget er det minste de kan gjøre. Hvis dagens aksjelov er viktigere for Høyre enn jordens klima, vet vi hvor vi har Høyres klimapolitikk”.

Utvinning av olje fra oljesand krever 2-5 ganger så mye energi og CO2-utslipp som konvensjonell oljeutvinning.
• Statoil antar at oljereservene i lisensene som nå kjøpes opp, er på rundt 2,2 milliarder fat olje. Det tilsvarer omlag tre års oljeproduksjon på hele den norske sokkelen.
• Når oljeproduksjonen er på topp i feltet, vil CO2-utslippene på over 7 millioner tonn CO2 i året.
• ”Bare kull er verre enn slik utvinning av oljeutvinning” (Fatih Birol, sjeføkonomen i Det internasjonale energibyrået IEA).

Indianerne i Alberta opplever at oljesandutvinningen har ført til 30 prosent flere krefttilfeller og ødelegger naturen, og dermed livsgrunnlaget dere. Gigantiske maskiner graver dypt i grunnen, der det for ikke så lenge siden sto gammel skog. Fuglene holdes på avstand med luftkanoner. For å få opp flytende olje sprøytes enorme mengder vanndamp ned i brønnliknende konstruksjoner og underminerer alle kandiske klimamål.

Nikolai Astrups saltomortale ligner til forveksling en uttalelse fra rektor Torbjørn Digernes ved NTNU, som er engasjert i prosjektet: «Det er ikke sånn at verden hadde vært et bedre sted om NTNU hadde latt være å engasjere seg i dette prosjektet» .

Morgenbladet har kommentert sarkastisk og helt presist: Altså: Hvis ikke vi nordmenn går inn i diktaturet X, vil amerikanerne gjøre det (og de er verre enn oss). Amerikanerne vil hevde at hvis ikke de går inn, vil russerne/kineserne gjøre det (og de er enda verre). Russerne/kineserne vil hevde at hvis ikke de går inn, så ... et eller annet. Og hvis vi ikke utvinner oljesand, vil jo alternativet være kull. Og hvis ikke kull? Energimangel. Og dermed fattigdom! Og opprør! Og så har vi helvete løs.

Rektor Digernes’ logikk kan dessuten brukes til alt: Det er ikke sånn at verden hadde vært et bedre sted om (vi i firmaet X) hadde latt være å (levere denne gassen til gasskamrene). Noen andre hadde uansett solgt den. Det er ikke sånn at verden hadde vært et bedre sted om (vi, forskerne X) hadde latt være å (finne opp disse masseødeleggelsesvåpnene). Noen andre hadde uansett funnet dem opp”.

Statssekretær Hilde Singsås følger opp Digernes: ”Miljøet blir ikke bedre av at vi selger våre aksjer til noen som bryr seg mindre om miljøet”. Finnes det noe området der dette resonnementet ikke kan brukes?

Fra ord til handling er det nok lenger i Høyre enn fra september til januar. Og i fremtiden bør Høyres løfteutstedelser datostemples: Svært begrenset gyldighet.

Svikter pressen alkolhol-dekningen?

Er det pressefolks egen holdning til alkoholbruk som gjør at skyggesidene får stadig mindre plass i norsk presse? Slipper alkoholindustrien mye lettere unna pressens kritiske blikk enn andre viktige maktfaktorer? Svikter presssen sitt samfunnsansvar når ”gladsakene” dominerer alkohol-omtalen?

Vårt Land konstaterer i et oppslag i dag at det er blitt ”fuktigere i avisspaltene”. Forsker Ivar Andenæs ved Institutt for Journalistikk har sammenlignet dekningen av alkohol i 1994 og i 2009. Antall spaltemetre som understreker gledene ved drikking er doblet til 55 pst, mens alkoholrelatert vold, ulykker, promillekjøring og alkoholisme er henvist til stadig mer beskjeden plass.
Mens politiet var den største hovedkilden i artikler der alkohol i 1994 var tema, er det i dag som oftest produktet som danner grunnlaget for artikler i form av produktomtaler. Produktbilder utgjør nær halvparten av bildene i illustrerte alkoholartikler.

Instanser som kan stille alkoholbruk i perspektiv – helsepersonell, frivillige organisasjoner, forskere eller offentlige myndigheter – blir verken brukt som hovedkilde eller illustrasjon.

Gen.sekr. Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund mener at pressen bør lære av denne undersøkelsen, ”jeg tror mediene på mange måter ikke har gjort jobben sin”.

Det er interessant at narkotikabruk – som er mye, mye mindre farlig for norsk folkehelse – omtrent uten unntak vurderes negativt og får skyggesidene behørig dekket i media. Og i relasjon til en nasjonal debatt – med lokalt utgangspunkt - sist høst: Hvorfor er ellers ganske så liberale politikere – godt støttet av mediene – så opptatt av forbud og restriksjoner når det gjelder spill, men ikke når det gjelder alkohol? Hvorfor er spilleavhengighet så mye lettere å skrive om enn alkoholavhengighet?

I et innlegg i Aftenposten skriver Synnøve Skeie Fosse, tidl. næringslivsleder i Stavanger Aftenblad og nyhetsredaktør i Fædrelandsvennen(hun undertegner som ”pasjonert vindrikker”):
"Pressen kan ikke skrive om alkohol som den skriver om pengespill uten å måtte ta et svært ubehagelig oppgjør meg eget alkoholforbruk og holdninger, uten å risikere å bli stemplet som avholdsfanatiker, restriksjonstroll og gledesdreper.
Men pengespill er møtt med økende kontroll og omfattende restriksjoner, er alkoholomsetningen liberalisert – og forbruket økt. Med pressens velsignelse. Det er pressens paradoksale – men akk, så forståelige – dobbeltmoral".

Konfrontert med alkoholens virkninger samler de minst restriksjonsglade politikere og lederskribenter seg gjerne om trylleformularet «mer opplysning». Det lyder så vakkert og riktig, men i virkelighetens verden er svært få villige til å ta konsekvensene av det vi vet. Nils Kjær har sagt at alkohol er en subtil væske, som siver gjennom det snedigste nett av lovparagrafer. Det er ingen dum observasjon, men må ikke hindre at politikere og media tar ansvar.

Ikke all edruskapspropaganda har vært like edruelig, ikke alle restriksjoner like godt begrunnet. Det er vesentlig at restriksjoner blir iverksatt på en slik måte at de blir forstått. Poenget er nemlig at den positive effekten av alkoholpolitiske tiltak ikke når igjennom hos grasrota og feige politikere fordi man tross all opplysning baserer seg på populæroppfatninger og misforståelser som ikke holder - vann.

Forsøk i skolen viser at det nytter å ta opp skadevirkningene ved alkoholforbruket. Enda mer gagn i den moraliserende grensesetting vil det være om elevenes foreldre trekkes inn. Desto sterkere moralnettet er i en befolkning, jo færre sosiale problemer blir det i et samfunn. Derfor bør både oppdragelsen i hjemmene og pedagogikken i skolen styrke verdifellesskapet i strid med den nye ideologien om verdinøytral pedagogikk.

*****

Her stanser forsøkene på en seriøs drøfting av presse og alkohol, men for spesielt interesserte tar jeg med noen historier fra min aktive redaktørtid (Romsdals Budstikke 1966-70, Vårt Land 1970-83), Stavanger Aftenblad (1983-2000).
Selv hører jeg til den stadig mindre gruppe av mennesker som er totalavholdende og omtrent aldri har smakt alkohol (muligens noen dråper et par ganger, for ikke å gjøre et vertskap som ikke hadde noe annet, forlegen).

I en del situasjoner har det vært en stor fordel for andre at jeg er avholds. I de mange presseturer jeg var med på, ikke minst til årsmøtene i IPI, International Press Institute ("join the press and see the world") var det veldig greit å ha med en som sørget for betaling, at ingen ble snytt, og som hadde et distinkt bilde av veien hjem.
I slike sammenhenger både hjemme og ute kopierte Arve Solstad trønder-politikeren Jon Leirfalls berømte: "Hold deg med avholdsmann selv!" Leirfall hadde invitert en KrF'er til å sitte ved samme bord, og en Høyre-representant prøvde å få KrF'eren til sitt bord (det var den gang alle i KrF var avholds, i alle fall nord for København).

Da jeg som 32-åring møtte opp på Bristol til mitt første møte i Oslo Redaktørforening (jeg var så ung og uskyldig at serveringsdamen trodde jeg var et redaktørbarn, og derfor slo meg lett på skulderen da hun syntes jeg forsynte meg med vel mye jordbær: "Nå, nå, gutten min") og straks fikk beskjed fra Arve Solstad: "Kom og sett deg her!"
Jeg ble naturligvis meget smigret, "tenk at få sitta med storoksen, lilla jag, lilla jag og Arve Solstad". Kom senere hen til andre resultater når det gjaldt intensjonene, men Arve var alltid et usedvanlig hyggelig bordfellesskap.

Under et IPI-stevne i Bordeaux ble vi invitert hjem til grev Rotschilds berømte vinkjeller. Den var så fin av greven skiftet fløyelsjakke alt etter den serverte vinens farge. Og ettersom det ved hvert enkelt bord stod 11 glass, ble det endel jakkeskifter. Ved Solstads plass ble det 22 glass.
Menyen var trykt, og en vinkjenner erklærte entusiastisk at den billigste vinen kostet over 1000 kroner flasken på Vinmonopolet. Solstad foreslo da øyeblikkelig at vi sendte menyen som postkort til Arne Hestenes, han ville trolig sette større pris på den enn de fremmøte pressefolk, som endte kvelden på en ølstue.

For den yngre garde: Arne Hestenes var stjernejournalist i Dagbladet. Det var han som udødeliggjorde (jaja, i 10-20 år ihvertfall) mottoet som avisen den gang kunne presentere uten å rødme: "Alltid foran". Hestenes ble avbildet på 1.side, netto med bare Dagbladet foran, det sto jo mye der.
Hestenes var kongen av filmfestivalen i Cannes og prinsen av en rekke andre celebritetsevenementer i verden den vide. Reiseregningens var ikke av det spartanske slaget, men de ble anvist helt til en dag da Gunnar Larsen oppgitt kalte Hestenes inn på kontoret:
"Arne, hva er nå dette? Ute med Onassis? Han er jo død!"
"Ja, det er derfor det ble så dyrt".

I Vestfold Presseforening var fuktigheten av et noe rimeligere slag. På et årsmøte ble man enige om å unngå vekslepenger, hvoretter man satte deltagernes navn på en liste og den enkelte krysset av hver gang han (det var sånn, den gangen, alle v ar menn bortsett fra Birgit Borgersen Wiig, men hun eide Øvre Smaalenene, og det var i Østfold) hentet en longdrink.
Da formannen våknet neste formiddag, hadde kona luftet dressen og spurte interessert om hvordan årsmøtet hadde godt.
"Jo, det gikk greit, jeg ble gjenvalgt".
"Det så jeg jo av avstemningsresultatene som jeg fant i lommen din. Men jeg var overrasket over at du hadde så mange motkandidater!"

For oss som dekket politiske partiers landsmøter, var det alltid en opplevelse å møte herrene Herbjørn Sørebø og Lars-Jacob Krogh. Det var Sørebø som sa: "Journalistkoner har det som sjømannskoner. De står ved vinduet og undres: "Kommer han hjem? Kommer han hjem, eller mon han blir der ute?"

Ha en god, alkoholfri dag!

Dødshus, mikro og grå stær

Olav og Brit Hodne, mikrokreditt og briller, Mor Teresas dødshus og grå stær operert i slummen i Calcutta - minnene står enda sterkere på netthinnen enn ferske inntrykk fra januarstrendene i Goa og backwaters i Kerala.

Mitt første møte med India skjedde for 30 år siden. Da Mor Teresa fikk Fredsprisen i 1979, hadde den indiske ambassadøren en mottagelse, der jeg gjorde en avtale om å besøke arbeidet hennes i Calcutta.

Det var sterkt å gå gjennom de såkalte dødshusene, der det lå forkomne mennesker. Vi visste at neste morgen ville noen av dem være døde. All verdens elendighet og håpløshet kunne vi se. Men det var engler i rommet. Barmhjertighetssøstre som i sine hvite og blå sarier gikk fra seng til seng, bøyde seg over de forkomne og ga dem en hjelpende hånd og et trøstende ord.

Mor Teresa besøkte dette stedet en gang i uken når hun var i Calcutta. Og etter å ha besøkt alle syke, la hun seg ned på knærne og hendene og begynte å vaske gulv og toaletter.
"De fattiges nød er ikke mangelen på ting, på velferd, men det at de ikke hører til. De trenger kjærlighet, og kjærlighet er bare mulig der det er nærhet. Når de skal dø, er det viktig at de gjør det foran et kjærlig ansikt."

Det var for øvrig Mor Teresa som holdt det korteste og mest virkningsfulle ledelses-foredraget jeg har hørt om. Det var i Hong Kong, med flere hundre dresskledde business-ledere.
Mor Teresa gikk på talerstolen, så ut over forsamlingen, og sa langsomt og
intenst:
"Kjenner dere medarbeidernes deres?" Hun tok en liten pause, så ut over forsamlingen før neste spørsmål:
"Er dere glad i dem?"
Og så gikk hun ned og satte seg. Til ettertanke både den gang og for konsernledelser i 2010.

I Calcutta bodde vi - far og mor og tre barn 5-13 år på fem ukers verdensrundtur til misjon, kirke og utviklingsarbeid - hos misjonærene Olav og Brit Hodne. De drev i flere tiår et fantastisk hjelpearbeid. Mor Teresa sa om Hodne: "Hvis du gir en fattig mann fisk, får han mat. Gir du ham en fiskestang, får han arbeid. Jeg gir de fattige mat, Hodne gir dem fiskestangen." Begge deler er nødvendig. Og det var fantastisk å se idealisme og realisme kombinert hos Hodne. Hvordan han var opptatt av hjelp til selvhjelp, ga flyktningene og de fattige lån slik at de kunne kjøpe vevstoler eller trykkplater til batikkarbeid, skapte små arbeidsgivere som etter hvert kunne høste frukt av egen innsats. ”Bedre å tenne lys enn å forbanne mørket”, sa Hodne. Han praktiserte begrepet mikrokreditt lenge før noen begynte å bruke begrepet.

Brit Hodne ba om, og mottok i hopetall, brukte briller fra Norge. De fikk neser å sitte på, og kom til nytte. Som et apropos til hjemlig debatt om kvalitet i helsesektoren, kan jeg fortelle om grå stær-dugnaden jeg fikk overvære. Øyenlege Asbjørn Tønjum kom på besøk til Hodne på en toukers dugnad. Den hjalp.
Vi gikk ned til elven sammen med noen damer. En lang rekke ventet på oss, de hadde grå stær.

(Grå stær: Inne i øyet, bak hornhinnen sitter en linse som samler synsbildet til et bilde på netthinnen. Denne linsen er helt gjennomsiktig og består av en geleaktig masse. Med årene blir denne linsen mindre gjennomsiktig. 1 av 20 60-åringer og halvpartene av alle 75-åringer har denen formen for stær.
For mange begynner sykdommen med at de blir mer nærsynte. Noen opplever at de slipper å bruke lesebriller. Andre blir mer langsynte og må begynne med briller. Etter hvert opplever de fleste at synet blir tåkete. Ofte kan det være vanskeligere å se ute enn, inne og særlig får mange problem i motlys).

Grå stær behandles med operasjon. Tønjum satte seg ned på en stol, tok frem legekofferten, så over redskapene og var i gang. Kniven gikk raskt og effektivt. Tønjum lagde et lite snitt i øyet for å suge ut den gamle linsen, og erstattet den så med en ny i plast. De opererte takket overstrømmende, gikk over i en ny kø der damer med plaster og gazebind sørget for at de raskt kunne dra hjem.
Ikke helt norsk standard, men neste dag var synet normalt.

(Olav og Brit Hodne er besteforeldre til Joshua French)

Timelønn kr. 1.90

GOA: Sementen kom veltende ut av blandemaskinen og opp i et stort kar. En jente (dame under 30) fylte et mindre kar og sendte det videre til en ny jente et trinn høyere opp på det provisoriske stillaset. Som igjen sendte det videre ett trinn til topps. Tungarbeid i pluss 32.

Spørsmål til sjåføren: Hvor stor er lønnen til disse arbeiderne?
Svar: 100 rupi om dagen.
Det betyr 15 kroner for 8 timer, timelønn 1,90. Men, sa sjåføren da han så vår reaksjon, "menn tjener dobbelt så mye".

Min erfaring er at sjåførutsagn på veien fra flyplassen og inn til sentrum ikke alltider en dekkende situasjonsbeskrivelse. Det kan kanskje være klokt å ta detaljene i sjåførens svar med noen teskjeer currysaus.

I India er det i alle fall ingen Likestillingslov som pålegger arbeidsgiver å lønne kvinner og menn på samme måte uten hensyn til kjønn. Norsk lov sier at "kvinner og menn i samme virksomhet skal ha lik lønn for samme arbeid eller arbeid av lik verdi".

Men hva er "lik verdi"? Om de har liker lang uytdannelse, måles en sykepleier til å ha like høy verdi som en ingeniør? Er pengeflytting, tall og maskiner prioritert over arbeid med mennesker?
Historisk har det i Norge vært en selvfølge at kvinner var billigere arbeidskraft enn menn, enten de arbeidet i industrien, som tjenestefolk i private hjem eller som funksjonærer i moderne yrker. Siden midten av 1980-tallet har lønnsgapet mellom menn og kvinner vært stabilt på rundt 15 prosent. Ikke underlig at likestilling var et gjennomgående tema i 8.mars-markeringer, og et tegn på at fremdeles bør dette være en kampdag.

Skyldes lønnsgapet forskjeller i utdanningslengde og alder? Svært lite.
Følger lønnsgapet det kjønnsdelte arbeidsmarkedet? Ja.
Hva med forhandlingssystemet? Det opprettholder stabile lønnsrelasjoner, også mellom kvinner og menn.
Hva skjer i foreldrefasen? Lønnsforskjellene vokser.
Lyspunkter? Kvinner og menn har om lag lik lønn i samme stilling i samme virksomhet.

Jeg tror hun har rett, sosialantropolog Long Litt Woon fra Malaysia med blikk for Norge sett utenfra: "Først når velferdstiltak våger å utfordre nedarvet vanetenkning og praksis, vil flere kvinner tjene bedre og flere menn bruke mer tid på barna sine".

8. mars i fjor hørte jeg hovedtaler Nina Galta (ap)i Byparken i Stavanger. Jeg tror at også hun har en viktig påminnelse, dette at "det er flere kvinner som ikke har halvparten av våre rettigheter, vi må minne oss selv om alt vi har oppnådd, men samtidig ha sympati og solidaritet med andre kvinner".
Kan Norge hjelpe til med å skaffe bedre lønnsforhold for kvinner i India? I mange, mange land på nesten alle kontinenter?
Høsten 2008 ble det klart at Oljefondets etikk-utvalg ville beholde en omstridt investering i selskapet Monsanto, som blant annet driver bomullsproduksjon i India der det skal ha forekommet barnearbeid. Selskapet hadde barn helt ned i åtteårsalderen som jobbet 14 timer dagen med produksjon av bomullsfrø i et miljø der de var kraftig utsatt for plantegift.
Men oljefondet mener det vil kunne være med å bidra for mindre barnearbeid ved fortsatt være aksjonær i selskapet. "Selv om tallene er usikre, har selskapet redusert omfanget av barnearbeid med 90 prosent i noen regioner, og 70 prosent i andre regioner", sa daværende finansminister Kristin Halvorsen.

Kan det gjøres noe tilsvarende når det gjelder kvinnearbeid?
Norwatch har satt søkelys på hvordan systemet med underleverandører i tekstilsektoren skaper en stadig råere hverdag for mellom 100-120 millioner arbeidere i den fattige delen av verden.
Problemet gjelder ikke bare fabrikkene som syr klærne, men hele leverandørkjeden som vever, spinner og produserer råmaterialer som bomull. Nederst i kjeden står bomullsplukkerne på plantasjene i sør – som oftest kvinner. De betales med en akkordlønn langt under minstelønn og har ingen sosiale rettigheter.

Har Oljefondet og Norad instrumenter til å påvirke barns og kvinners situasjon, slik at f.eks.indiske menn ikke får kanskje dobbelt så mye lønn for samme arbeid som kvinner?

Den store Julereisen - svar

1. Sauda. Sparebanken Vest/Sauda Sparebank. Vektløfteren Hildeborg Juvet Hugdal. Fairtrade.
2. Avaldsnes. Cecilie Pedersen, fotball. Tolkien, ”Ringenes Herre”. Jomfru Marias synål. Kirketårnet kledd i papir.
3. Ørsta. ”Side Brok”. Ivar Aasen. Roar og Pål Sverre Hagen, Marie og Magnus Takvam. Anders Hovden (”Fagert er landet”)
4. Frøya. Titran. 1899. John A. Widtsoe. Tore Strømøy.
5. Rissa. Hertug Skule. Dronning Margrete. Håkon Håkonsson. Orknøyene. Magnus Lagabøte. Kristina (av Tønsberg). Spania. Kristin Lavransdatter.
6. Frans Josefs Land. Nansen til Johansen etter en del måneders overvintring: På tide å være dus. Keiser i Østerrike-Ungarn. Rudolf, Mayerling-dramaet.
7. New Orleans. Louis Armstrong, Joe Louis. Red Wings /Detroit
8. Duluth, Minnesota. ”Duluth No.1”, Ole A. Røsjø. “Leiv Erikson”, seilte fra Hemnesberget til USA. Duluth Skandinav (1887-1965)
9. Hannibal. Lecter, ”Nattsvermeren”, Anthony Hopkins. Mark Twain-Tom Sawyer, Huck Finn
10. Chicago. OL 2016. Obama. Renée Kathleen Zellweger, ( Kjellfrid Irene Andreassen fra Kirkenes) Catherine Zeta-Jones ..
11, Austin. Lady Bird Johnson. Lance Armstrong. Austin Powers, ”Spioner som oss”.
12. Charlotte Amalie, (de amerikanske) Jomfruøyene. Dansk Vestindia. Christian V, Gyldenløvefeiden. St. Croix, Gerd Brantenberg, Fredrikstad
13. Medoza. Argentina og Chile. Aconcagua. Vin.
14. (Den demokratiske republikken) Kongo. 1960. Lumumba. Belgia. Thorbjørn Jagland. Omar Bongo (Gabon).
15. Lalibela i Etiopia. 11 kirker hugget ut i stein.
16. Samoa. Jakob Roggeveen, Påskeøya. Trafikk. Tsunami.
17. Norfolk Island. Norwich, Åge Hareide. Terrier. Norfolk Virginia med NATO-base. Mytteriet på Bounty. Pine.
18. Napier. Ari Deco. New Zealand. Wellington, Waterloo.
19. Adelaide. Dikken Zwilgmeyer, ”Barndom” (Olaugs selskap). Vilhelm IV
20. Macao. Kjartan Fløgstad, ”Shanghai Ekspress”. HongKong, kinesisk territorium. Gambling
21. Ras Al-Khaimah, emirat. Snøhetta.
22. Oman. KNM ”Fridtjof Nansen”, piratjakt. Rub Al-Khali. Muskat.
23. Ukraina. Gant. Tsjernobyl. Dnepr, Dnestr
24. Sibiu (Romania). Hermannstadt. Gøring. Europeisk kulturby. Postforbindelse.
25. Transilvania. Dracula. Romania. Siebenbürgen.
26. Gozo. Kalypso. Harry Belafonte, ”Banana Boat Song”, ”En glad calypso om våren”, Per Asplin, Banana Airlines. Dykking. Ggantija-templene..
27. Korsika. Antoine de Saint-Exupéry, ”Den lille prinsen”. Napoleon. Asterix, René Goscinny, 1977.
28. .Gernika. Real Madrid. Picassos maleri fra tysk bombeangrep 1937. Baskerland.
29. Leon (Spania). Kari Gjesteby, riksmeklingsmann, Konrad Knudsen, Leon Trotski, permanent revolusjon, Leon Panetta, CIA.
30. Torino. Klede (fra Jesu død?).og lignende 2006, Bystøl og Aamodt. Juventus.
31. Liberec i Tsjekkia. Northug og Hattestad, VM-gull. Chamberlain, ”peace in our time”, Hitlers innmars i Sudetenland, tysktalende. Ferdinand Porsche, designet VW-bobla.
32. Rouen. Lycèe Corneille. Gange-Rolv. Jeanne d’Arc.
33. Spa. ”Flere byer i Belgia”. Ardennene.
34. Wolfsburg. Wolf betyr ulv. Rune Bratseth, Werder Bremen, Volskswagen, Ferdinand Porsche.
35. Isle of Man. Douglas (McArthur og DC3). Bee Gees.
36. Fårø (Gotland). Liv og Linn Ullmann. Ingmar Bergmann ”Persona” ”Troløsa”. Hans Gude Gudsesen (Opticom, datalagring) kjøpte Bergmanns hus og lager stiftelse.
37. Lørenskog. Christina Vukicevic, Thomas Alsgård, Johan Olav Koss, Henning Berg (100 landskamper), M2M, Tom Nordlie. David Welander, ”Navnet Jesus”, århundrets salme.
38. Mjøndalen. Torgeir Micaelsen. Mads Hansens dribleraid. Jørn Hurum, en ”missing link”, dinosaurus på Svalbard. Herman Wildenvey. Lars Korvald.
39. Kongsberg. Dag Solstad, ”Ellevte roman, bok atten”. Mauritz Hansen, roman, kriminalroman. Bergverksdrift og –skole. KongsbergGruppen.
40. Holmestrand. Olav Duun. Thomas Bache-Gabrielsen og konjakk. Harriet Backer og Agathe Backer Grøndahl. Aluminium, gull
41. Tønsberg. Sven Føyn (detektiv skildret av Jan Mehlum). Varg Veum, Raymond Chandler. Biskoper. Osebergskipet.
42. Larvik. Oscar Wisting (begge polene), Wilhelm W. Boye Karlsen og Thoresen. Bøkeskog. Hagen/Treschow. Bølgen.
43. Langangen. Korketrekkeren, største betongbro. Jan Erik Langangen.
44. Gjesdal. Oltedal skole. Spinning. Kronprinsessens besøk. Liv Kyllingstad Godin.
45. Strand. Dorrit Pedersen, De usynlige, Iskysset. Hadja Tajik. Jon Gjedebo. Gunn-Rita Dahle (fire seire i Birkebeinerrittet).

Til påske kommer en tilsvarende Påskereise

Kameralys og egne interesser

Haiti trenger katastrofehjelp. Og når verdens medier trekker seg tilbake, trenger landet langsiktig utviklingsinnsats. Den langsomme, men vel så smertefulle katastrofen og elendigheten i Afrika trenger det samme. Og som Kai Eide, FNs spesialutsending i Afghanistan, sier: "Internasjonale givere må satse på mer langsiktige og varige prosjekter i Afghanistan. Giverne er for opptatt av raske resultater”.

Det er i slike sammenhenger jeg håper at verden tenker og handler som Frelsesarméens Anna Hristine Herje som langsiktig arbeider i Mellom-Amerika i 40 år, mesteparten av tiden på barnehjemmet "Lykkens hjem" nettopp i Port-au-Prince. Da president Aristide flyktet og Haiti falt i hendene på væpnede bander, ble utlendinger evakuert i all hast. Men major Herje fra Åfarnes i Romsdal nektet: "Det ville være forferdelig å reise fra alle barna på barnehjemmet".

Fordi Kirkens Nødhjelp har vært til stede på Haiti en rekke år i samarbeid med lokalepartnere, er det lettere å koordinere katastrofeinnsatsen dit det trengs mest. Samarbeidet har dreid seg bl.a. om å forebygge vold i utsatte, urbane områder gjennom utdanning og fritidstilbud for unge, migrasjon og situasjonen til hjemvendte flyktninger og migranter, støtte til umiddelbare behov og til langsiktig reetablering, forbedring av levekår i utsatte områder i Port-au-Prince og å bidra til stabiliserin heve kompetansen til demokratiske institusjoner gjennom opplæring av forskjellige aktører og spesielt politiske partier.I tillegg hare KN og partnerorganisasjoner arbeidet i flere år med katastrofeberedskap og -respons.

Langsiktig utviklingsarbeid er ikke spektakulært, skaper ikke de store oppslagene. Men det er er nødvendig enn noensinne. På Haiti er det de som allerede har vært til stede over år og som samarbeider med lokale organisasjoner, kan være de mest effektrive i katastrofehjelpen. Og når mediaskaren og hjelpeorganisasjonene trekker seg tilbake, er det viktig at noen vil fortsette et daglig, møysommelig arbeid som kan styrke infrastruktur og innebære hjelp til selvhjelp.

Naturkatastrofen i Haiti har tydeliggjort fellesskapet mellom mennesker på tvers av alle avstander og sosiale lag i folket. Vi kan bare håpe at det engasjementet som er skapt kan rulle videre som en bølge både i Norge og andre steder og hjelpe alle jordens fattige.

Etter hvert minsker katastrofens dimensjoner sett fra et norsk perspektiv, og verdens tv-kameraer slås av. Da er det viktig at vi forblir solidariske med alle som er rammet, at vi har et globalt perspektiv som utgangspunkt. Verdenssamfunnet har opplevd en naturkatastrofe av enorme dimensjoner.. Og aller verst rammet er som vanlig de fattigste. Katastrofebildene avdekker nøden, herjingene, men også den store urettferdighet i verden.

Den store utfordringen til oss er at det ikke blir med flotte skippertak, men at vi hele tiden deler. Vi må overvinne vår nærsynthet og selvopptatthet. Våge å vende et kritisk blikk mot oss selv, som medansvarlige.

* Den globale dødsbølgen HIV/AIDS tar over to millioner afrikanske liv hvert år.
* I denne verdensdelen døde nærmere 600 00 av tuberkulose, mens en tredjedel av verdens befolkning er infisert av tub-basillen.
* Malaria tar minst en million liv hvert år.
* 10 000 mennesker dør hver dag av vannrelaterte sykdommer. Svært mange av disse er barn under fem år.
* Siste tiåret er det flere som har dødd av mangel på rent vann enn det samlede antall omkomne i krig og konflikt siden andre verdenskrig.
* I Etiopia har fem millioner konstant for liten tilgang på mat.
Og slik kunne jeg fortsette.

Verdens økonomiske og politiske elite snakker om fattigdom og klimaforandringer. Men klarer de å omsette vakre ord til handling?
Kameraene fra Haiti vil snart bli slått av. Vi lamslås over de mange liv som er gåt tapt, rystes av bildene og beretningen fra nøden og elendigheten,
Men vi ser ikke de 30 000 barna i verden som hver dag dør av sult og sykdommer som det finnes behandling for.
Det er ennå tid til å mobilisere. Det er ennå tid å bygge de rette allianser for en rettferdig fordeling av ressursene i verdenssamfunnet, for en sosial kontrakt for verdens fattige.
Haiti trenger vår oppmerksomhet, både på kort og lang sikt. Menj det gjør Afrika i enda større grad.

Haiti trenger hjelp. Mye hjelp. Og det kreves ikke minst koordinering av hjelpen. Den må først gå til de som trenger det mest, pengene må brukes til det som trengs mest, noen må holde oversikten og gjøre de barskeste, men beste prioriteringer.
På begynnelsen av 2000-tallet var jeg i Kosovo der Action for Churches Together deltok konstruktivt i hjelpearbeidet etter krigshandlinger. Det som slo meg var den nesten uendelige mengden av hvite biler med ulike hjelpeorganisasjoners logo. En tysk hjelpearbeider sa til meg at egentlig visste de ikke helt hva de skulle gjøre, hvor det virkelig trengtes hjelpeinnsats.

Det ledende medisinske tidsskriftet The Lancet skiteres i dag av VG. De påpeker at store organisasjoner ofte er i konkurranse med hverandre, og at de er «besatt av å skaffe penger gjennom å profilere sin egen innsats. (...) Mediedekning er et mål i seg selv, og er ofte målet for aktivitetene.»



En amerikaner fortalte meg at han hadde stått midt oppe i et fruktbart utviklingsarbeid da han fikk beskjed fra sin hjemmeorganisasjon om å dra til Pristina i Kosovo. ”Men det vil kunne svekke den viktige innsatsen i Sudan”, svarte han. ”Kom deg av gårde. Det er i Kosovo at tv-.kameraene er nå, vi må være synlige!” var responsen han fikk.
Katastrofehjelp er livhjelpende når ulykken skjer. Det spektakulære, det dramatiske, får oppmerksomhet, og skal ha det. Folks giverglede stimuleres. Medias beretninger åpner øyne og lommebok.

For et par år siden sto jeg på flyplassen i Lockie i Kenya, på grensen til Sudan, og så hvordan flyene fra World Food Program tok av med tung og livgivende last. Men WFP-sjef James Morris anklager den rike verden for dobbeltmoral. ”Hvorfor kan vi akseptere et nivå av lidelse og håpløshet i Afrika som vi ikke aksepterer i andre deler av verden? Vi kan simpelthen ikke la dette passere”.

Økende økonomisk frihet for de rike samfunn må ikke bli ufrihet for andre samfunn eller for neste generasjon. Mer enn noensinne trengs skarpe røster inn i diskusjonen om de maktstrukturer som tjener rike land og utarmer fattige. Ethvert økonomisk system og enhver politisk beslutning bør vurderes ut fra hvordan virkningen blir for de aller fattigste blant oss.
Det onde kan holdes i sjakk, det kan forhindres fra å få overtaket. Det beste virkemiddel er å prøve å realisere rettferdighet, solidaritet, tilgivelse og kjærlighet i alle mellommenneskelige forhold; lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Verdensbanken og Pengefondet øker arbeidet med å gjennomføre de såkalte Fattigdomsstrategiene på nasjonalt nivå. I flere av landene har Kirkens Nødhjelp bidratt til å styrke det sivile samfunns deltagelse i disse prosessene. Samtidig har man rettet søkelyset på det urimelige i at fattige land skal tvinges til å fortsette å betale gjeld som av ulike grunner er illegitim, for eksempel ved at långiverene har gitt lån til korrupte regimer eller diktaturer. Det må en holdningsendring til i de rike landene; de må ta ansvar for egen utlånspraksis og ikke skyve alt ansvar over på låntakeren.

Vi vet at
- å bekjempe hiv/aids er som å eliminere analfabetisme, tilby helsedekning til alle, etablere sosiale rettigheter og fjerne vold i hjemmet på en gang.
- brøkdeler av de beløp som settes inn i krigsoperasjoner ville være helt vesentlige bidrag til å løse de viktigste helseproblemene i de fattigste landene.
- det er ressurser nok til å utvikle et globalt partnerskap for utvikling mellom rike og fattige land, til å forandre verden

Det finnes mye kunnskap i og om verden i dag, men langt fra nok visdom. Vi må arbeide for at det også blir vilje nok til at kunnskapene omsettes i konkret og nødvendig handling.

Vi må hjelpe når akutt katastrofe inntreffere. Men vi må samtidig gjøre mye mer for at den langsomme katastrofen, den løpende elendigheten, ikke blir glemt.

Bistand skaper utvikling

Norsk utviklingsbistand hjelper mennesker til bedre livskår, bedre helse, utdannelse, tro på en fremtid. Ikke alt lykkes. Ikke alt kommer frem dit det skal, ikke alle mellomledd er like ærlige. Men det er de ikke alltid i hjemlig sammenheng heller, økonomisk kriminalitet er et stadig mer velkjent begrep på nordiske breddegrader.
Noen enkle, kall dem gjerne banale, opplevelser fra bistands-felten:

TEGUCIGALPA, HONDURAS: Orkanen Mitch har herjet og tatt med seg alle hjemmene i en fjellside. Nå ligger de i splintret i en eneste stor søppelhaug nederst i dalen. Action by Christians Together (det internasjonale Kirkens Nødhjelp) stiller med byggematerialer av et mer solid slag enn de som hadde vært i de ødelagte husene. Beboerne er i full sving med å lage murstein og reise nye hus. Jeg besøker en familie som har mistet mye. Far døde i katastrofen, mor sitter igjen med fem barn. Noen filler er seng, noen blikkbokser kokekar. Noe mer finnes ikke - unntatt en side fra et ukeblad er var klistret opp på veggen, et bilde med tekst. De har mistet det meste, men er strålende glad for å ha fått tak over hodet. -Er det ikke ille, spør jeg. Nei, hun synes ikke det - og peker på utklippet. Tolken oversetter:
”Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting” (Fra Salmenes Bok, 23,1),

NUBAFJELLENE, SUDAN: Jeg syntes det har vært en tøff natt. Over 30 grader inne i huset der jeg overnattet, aircondition har de ikke hørt om. Vi går noen kilometer, så hører vi sangen og musikken før vi ser noe. Alle landsbyens innbyggere er samlet til fest. Kirkens Nødhjelp har bekostet en sårt tiltrengt sykestue. Gleden er stor. ”Vi ber ikke om flere gaver”, sier en av landsbyens eldste under den lille festen. ”Men vi ber om at vi får hjelp til selvhjelp slik at den unge generasjonen kan få et noe bedre liv, få muligheter til selv å forsørge seg og sine. Og fremfor alt – vi ønsker fred”.

GOURMA, MALI: Vi markerer et tredje trinn i KNs hverdag. Det begynte med nødhjelp etter tørkekatastrofen i 1984. Men Mali ville at de som gikk inn, måtte forplikte seg til fortsatt innsats i landet. Ingen andre ville til Gourma-distriktet, Norad spådde fiasko. I 1987 begynte utviklingsdelen, og under mitt besøk skriverv vi under på en avtale som overdrar KNs bygninger, biler osv i Gossi til en lokal organisasjon, som nå kommer i vanlig utviklende partnersamarbeid med KN. Om det som skjer kan jeg kanskje si som Winston Churchill sa det om 2.verdenskrig i 1942: ”Dette er ikke slutten. Det er ikke engangs begynnelsen på slutten. Men kanskje er det slutten på begynnelsen”.

Tilbake til Mali. En ettermiddag besøker vi tuareger noen mil utenfor den gamle KN-basen. Vi finner om lag 20 av dem og prater litt. De er glade for tiltak som har gjort hverdagen litt mindre vanskelig for dem. En sier: ”Den aller største forskjellen er at nå kan alle skrive en liten beskjed uten å måtte be om hjelp. For 10 år siden var det ingen av oss som kunne skrive. Du skulle bare vite hva dette betyr for selvfølelsen vår”.

Og endelig i et telt, jeg møter en mann med topputdannelse fra Sorbonne i Paris. Glimrende eksamen, mange jobbtilbud. Men han har vendt tilbake til familie og klan. Han skal overta som leder. ”De trenger meg. Kanskje kan jeg utgjøre en liten forskjell”.

CHIANG MAI, THAILAND: I et kloster vever kvinner duker. ”Vi er hiv-positive. Her unngår vi stigma og diskriminering, her får vi praktisk hjelp til å mestre hverdagen”.

RWANDA: Under et tre med brede grener som gir noe skygge i kvelende varme. Landsbyen er samlet. En prest reiser seg og forteller om hvordan foreldre og søsken ble brutalt myrdet for 12 år siden. En annen går frem og sier: ”Det var jeg som drepte dem” – og forteller hvorfor. Om krigen, propagandaen fra hutuene, indoktrineringen, fiendebildene. Presten legger armene rundt ham og sier: ”Du er tilgitt. Vi kan ikke bygge det nye Rwanda på hat”.
Dagen før har jeg besøkt dokumentasjonssenteret for folkemordet der nærmere en million ble drept i en etnisk rensning mens Vesten snudde ryggen til galskapen. Men forsoningen under landsbytreet bringer håp. Barmhjertighet, rettferdighet, deltakelse og forsvarlig forvaltning av skaperverket kan bare oppnås ved fravær av hat og vold.

BUKAVU, KONGO: På en fransk-norsk oppbygd yrkesskole møter jeg to unge. Han måtte skyte sin første fiende da han var 11. Hun var 13 da en gruppe geriljasoldater kidnappet henne, tok henne inn i jungelen, misbrukte henne over lang tid før hun klarte å flykte.
Merket for livet. Og likevel – begge er optimister. Nå får de opplæring; han skal bli sveiser hun sjåfør.

ERITREA: Vi har kjørt ned fra hovedstaden Asmara som ligger på samme høyde som Galdhøpiggen. I den lille landsbyen går jeg bort til en kvinne som står og tapper vann fra en kran som nettopp er kommet på plass, i et samarbeid mellom landbruksdepartementet i Eritrea og KN, ved hjelp av midler fra lønnstrekk for Hydro-arbeidere på Karmøy. Jeg spør hvordan det er å få innlagt vann. Hun ser på meg og smiler stort: ”For ett år siden bruke jeg og de tre døtrene mine hver dag 3-4 timer på å gå til en vannkilde, og 3-4 timer på tilbakeveien. Nå kan døtrene mine gå på skole, jeg tror de kan få en bedre fremtid. Og mange av oss kvinner kan delta i det arbeidet du ser der borte (hun peker på en lang rekke mennesker som bygger et oppdemmingsanlegg) – for første gang i vårt liv kan vi tjene penger selv. Og vi merker allerede at helsetilstanden er blitt klart bedre”.

ADDIS ABEBA: Tidligere prostituerte sitter i en stor sal og syr. Noen av dem lager stolaer, vakre og funksjonelle, i liturgiske farger. Mange av dem pynter i dag norske prestekjoler. ”De er utrolige arbeidsvillige, og de har utviklet stor dyktighet på kort tid. De ser at det er håp om en fremtid i en annen sammenheng enn den de kommer fra”, sier den etiopiske lederen for prosjektet.

TURKANA, KENYA: Jeg har vært på et kortvarig besøk og hørt - til dels sett litt - hvordan norsk ideologi omkring "distriktsutbygging" fikk innvirkning på u-hjelpen og bidro til et millionsluk uten noen positive resultater, trolig et av de mest mislykkede prosjekter i vår uhjelps-historie. Men jeg har sett mange flere prosjekter som har skapt positiv utvikling, både i regi av Norad og ikke minst gjennom frivillige organisasjoner.

*********
Som styreleder i Kirkens Nødhjelp (2002-2006) har jeg deltatt i debatten omkring norsk bistandspolitikk. Hvor stor del skal administreres av det offentlige, hvor stor del av midlene skal kanaliseres gjennom organisasjoner. Her, som på så mange områder, må det riktige være et både-og, både offentlig og frivillig innsats.
Mens et offentlig utvalg ledet av professor Jørn Rattsø vil redusere den delen av norsk bistand som går gjennom frivillige organisasjoner til fordel for mer bilateral avstand direkte gjennom offentlige myndigheter, har en annen professor, Kjetil Storsletten, følgende enkle budskap: ”Bistand gitt via frivillige organisasjoner gir mer for pengene enn gjennom offentlige myndigheter, og gir disse bedre mulighet til kontroll og innsyn” . Han anbefaler større andel av bistanden gjennom frivillige organisasjoner og mindre bilateral støtte til regjeringer.
Storsletten fremholder at det er dessverre betydelig svinn i offentlig administrasjon i mange fattige land, mens svært lite forsvinner når bistanden skjer gjennom frivillige organisasjoner. Prosessene er åpne og granskes av en kritisk presse.

Jeg er overbevist om at en kombinasjon av og samarbeid mellom offentlig og privat bistand gir de beste resultater. Fremdeles er det slik at begeistring i kirke, LO og andre organisasjoner er et viktig ledd i holdningsdannelse og samarbeidsvilje med krefter i bistandslandene.
For å få størst mulig gjennomsiktig økonomibruk i de frivillige organisasjonene, ville det være en begynnelsen om man på hjemmesiden måtte oppgi en revisorkontrollert opplysning om hvor stor del av de samlede inntekter som går til administrasjon og innsamling og utgifter i Norge (og for enkelte organisasjoner kanskje også overføring til administrasjon i andre vestlige land. Dette gjelder i særlig grad Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Røde Kors, Leger Uten Grenser, Plan, Care, Skolenes u-landsaksjon (som har fått et nytt navn), Misjonsorganisasjonenes uhjelpssamarbeid o.l. Men det er også viktig å være våken overfor og ikke uten videre kanalisere hjelp gjennom organisasjoner og institusjoner med liten eller ingen faglig innsikt. Noen av dem drevet frem av brennende ildsjeler som sørger for at hver krone går dit de skal, andre dessverre opprettet for å gi inntekt til enkeltpersoner og med liten eller ingen dokumentert innsats.

Feilsteg, svindel, fiaskoer - alt er beklagelig, alt må gjøres for å redusere at slikt utvikler seg. Men slikt må aldri føre til at man med bredd penn avskriver utviklingsbistanden, det vil være feigt.
Så skal vi diskutere prinsipper og strategier, fadderordninger og innsamlingsmåter, og alle de andre problemstillinger som kan - og bør - reises omkring norske bistandsmidler og bruken av dem.
Men det er et ugjenkallelig faktum at norsk bistand bidrar til utvikling.

I en tid der suksesskriterier ofte er forakten for svakhet, en tid der det kan se ut som om vi bryr vi oss mindre med de store linjer og sosiale forpliktelser utenfor den lille private sfære, en tid der budskapet om den grenseløse egoismens belønning slår stadig sterkere rot; i en slik tid stilles hver enkelt av oss overfor et påtrengende spørsmål: Er det et slikt samfunn vi vil ha? Er det en slik verden vi vil ha?
Medmenneskelighet er et ord som alltid er aktuelt.

(Dette er den andre av to blogger om norsk bistandspolitikk)

Nytter det med u-hjelp?

KOCHIN, KERALA: - Far hadde litt midler og klarte å skaffe seg en motorisert fiskebåt, takket være det norske uhjelps-prosjektet. Gradvis ble familiens økonomi bedre. Men jeg kjenner andre familier som ikke klarte å utnytte den norske innsatsen, og flere mente at overbeskatningen av fiskeressursene førte til at grupper av fiskere fikk det verre enn tidligere, sier en fisker vi treffer på trålerhavna i Kochin, sentrum for den første norske satsingen på u-hjelp. Et prosjekt som startet i l952 og varte i 20 år.

Jeg har inntrykk av at det fiskeren sier, representerer en rimelig oppsummering av innsatsen. Den bidro utvilsomt til utvikling og modernisering av fiskeriene, men forsterket også konflikter mellom ulike typer fiskere og nye aktører i næringen, la grunnlaget for overbeskatning og bidro til økte sosiale og økonomiske spenninger i landsbyene.

”Hva du evner, kast av i Det Indiske Hav”, sa Fremskrittspartiets ideologiske grunnlegger, Anders Lange, hånlig om Karala-prosjektet. Men i ettertid blir det oppvurdert og rost som ett av de få eksempler på vellykket teknologioverføring i u-hjelpens historie.

Hvorfor i all verden satset lille Norge, som kanskje kunne ha nok med sin gjenreisning og industrioppbygging etter krigen, på uhjelp? Tre sitater kan gi endel av svaret:
1. Vi bør alle samle oss om et mellomfolkelig løft av store dimensjoner med sikte på å stille de høyt utviklede lands tekniske og økonomiske ressurser til rådighet for de områder som ennå ligger uhyggelig langt tilbake både i økonomisk og sosial forstand. (Halvard Lange, utenriksminister)

Stikkord: Fredsvilje, idealisme, kirkens lange misjonstradisjoner og en arbeiderbevegelse tuftet på internasjonal solidaritet.

2. Mulighetene for vår redning ligger i at vi fortsetter den linje som Labour fulgte i India og ikke (som i China) spiller våre kort slik at russerne kan alliere seg med nasjonale og sosiale bevegelser fordi vi har alliert oss med reaksjonen. Vesten må for de våknende millionmassene komme til å representere nasjonal selvstendighet, økonomisk hjelp og utvikling.
(Trygve Bull, Nato-motstander)

Stikkord: forsvars- og sikkerhetspolitikk, kald krig og kommunistfrykt.

3. Vi burde også ofre noe på det positive forsvar. Det beste positive forsvar for Vestens kultur og vår livsform er å heve levestandarden i utviklingslandene. Jeg mener at utgiftene til dette forsvaret burde bli en del av vårt lands forsvarsutgifter.
(Konrad Nordahl, LO-leder)

3. Finne sysselsetting i et idealistisk arbeid for de mange norske «intellektuelle» som synes Norges tilsynelatende avhengighet av det kapitalistiske Amerika har påført dem intellektuell åndenød og hvis eneste bekjeftigelse hittill har vært periodevise utfall mot norske utenrikspolitiske standpunkter.
(Notat til partisekretær Haakon Lie,Ap)

Stikkord: partitaktikk, skepsis i deler av Ap til ÜSA og store forsvarsbevilgninger.

******
Har det nyttet med u-hjelp?
Siden 1952 har Norge brukt et tresifret antall milliarder (nærmere 200?) til utviklingsprosjekter og hjelp til selvhjelp utenfor landets grenser. Norske ønsker om effektivitet og handlefrihet har kollidert med mottakernes ønske om å beholde styringen innenfor landets administrative rammer og regler for kontroll. Etter hvert er man blitt flinkere til å spørre:
Hvilke utviklingsprosesser i mottakerlandene kan vi støtte opp under som kan bidra til en utvikling i tråd med norske bistandspolitiske målsettinger?

Noen vil mene at Norge har dyrket rollen som selvgod velgjører og brukt utviklingshjelpen til å tjene egne interesser. Vår bistand de siste 50 år er også full av eksempler på ideologisk blindhet og kostbare fiaskoer, viser et nytt historieverk. Har norsk utviklingshjelp faktisk klart å bidra til mindre fattigdom og til økonomisk utvikling i utviklingslandene? "Dette spørsmålet er det praktisk talt umulig å svare på", er konklusjonen i det tredje og siste bindet om norsk utviklingshjelps historie.

Alt arbeid mot undertrykkelse og fattigdom og bekjempelse av hiv/aids, har med politikk å gjøre. Politiske strukturer må endres og politikerne påvirkes. Den største utfordring til oss i Norge i dag er at vi må lære å se verden med nye, friske øyne, overvinne vår nærsynthet og selvopptatthet, våge å vende et kritisk blikk mot oss selv, som medansvarlige i samfunnet.

Bistand må gi resultater, og vi som mer eller mindrejobber har arbeidet med bistand (jeg varrtyreleder i kirkens Nødhjelp 2002-2006) vet også at den gjør det. Skal vi klare å opprettholde en bred støtte til bistanden må vi imidlertid klare å synliggjøre dette. Mange år med utviklingssamarbeid har vist at utvikling må komme innenfra og nedenfra, og at reelle resultater oppnås over tid gjennom deltakende prosesser. Lokal kapasitetsbygging er viktig innen mange sektorer, men disse tiltakene er ikke alltid like synlige og lette å måle. Kravene til synlige resultater må ikke føre til at viktig lærdom i utviklingssamarbeidet settes til side, og at fokuset kun blir på resultater som kan telles og lett synliggjøres. Men det må utvikles redskap som kan gjøre bistandsorganisasjonene i bedre stand til å evaluere resultatene av bistandsarbeidet.

Norge er et av de land som gir mest i bistand målt i andel av BNI. Vi beholder imidlertid over 99 prosent av vår rikdom for oss selv. Vi bør derfor kunne øke bistandsbudsjettet ytterligere. Mens høy oljepris bidrar til å gjøre Norge til et av verdens rikeste land, bidrar den samme oljeprisen til forverrede forhold i mange fattige land. Det er viktig at Norge går foran og signaliserer til andre rike land at det er mulig å foreta et slikt løft. Norge bør øke bistanden til 2% av BNI innen 2015. Det er ikke et spørsmål om vi har råd til det - men om vi vil. Og det bør være et meget kritisk søkelys på en del poster som regjering og departement i dag prøve rå legge inn under utviklingsparaplyen.


Myndighetene i mottakerland må få større innflytelse og eierskap over de ressurser som er til rådighet, inkludert bistanden. Dette er imidlertid en dreining av bistandspolitikken som stiller store krav til overvåkning og kontroll av utøvende myndighet, både hva angår maktfordeling og parlamentets rolle, og samspill mellom stat og sivilt samfunn. Et velfungerende sivilt samfunn og tydelige roller og mandater for folkevalgte strukturer er en forutsetning for at stater og regjeringer utvikler rammebetingelser som sikrer marginaliserte menneskers rettigheter. En sunn utvikling krever et balansert forhold mellom stat og sivilt samfunn.

Mennesker og institusjoner med makt eller ressurser har plikt til å arbeide for at alle mennesker skal ha tilgang til de samme godene. Dette forutsetter også kamp mot menneskers grådighet. Stater og markedsaktører er gjennom nasjonal eller internasjonal lovgivning spesielt forpliktet til å sørge for at alle får sine rettigheter innfridd. For å skape en mer rettferdig verden må fattige mennesker myndiggjøres og velstående mennesker ansvarliggjøres.

(I en ny blogg vil jeg komme tilbake til noen av mine inntrykk fra besøk til norske hjelpe- og utviklingsprosjekter)

Norrønafolket, det bør fare

KOVALAM: Sportssidene i indiske aviser er merkelige. Ikke et ord om Petter Northug og Ole Einar Bjørndalen. Til gjengjeld spalte opp og ned om cricket, landhockey og tennis. generelt i avisene finner jeg ikke et ord om franske presidenters kjærlighetsliv eller italienske statsministres mistresser. Derimot har både Indian Express, Hindu Times og The Times of India i løpet av forrige uke hatt innsiktsfulle analyser av den økonomiske og politiske utvikling i China, Sør-Korea og Vietnam, eksempler på vekstøkonomier i en verdensdel som vokser seg stadig sterkere mens USA og kanskje også Europa på litt sikt kan komme til å se mørkere tider. Historien er full av beretninger om rikers vekst og fall.

Det er journalistisk og samfunnsmessig barnelærdom at jo nærmere, jo mer interessant. Derfor får naturlig nok en bildrept på en vei i Norge uten midtskille mer publisitet enn de 17 som døde for et par uker siden da en båt kantret på den innsjøen der vi skulle hatt en båttur med en spektakulær dyreseanse i vannkanten sist lørdag, men som det ikke ble noe av fordi all trafikk ble stengt i 2 måneder.

I en større og viktigere sammenheng: Det slår meg hvor lite vi nordmenn egentlig får vite om det som skjer i den mest spennende verdensdelen i dag, med mange aspekter som allerede har og i fremtiden trolig enda mer vil få, betydning for våre barns og barnebarns arbeidsplasser og generelle situasjon (det er 72-åringen som skriver). Selvfølgelig er det unntak, flere jeg har truffet er opptatt av at Indias økonomiske og teknologiske utvikling ikke kommer alle til gode, og hvordan lokal misnøye med dette styrker maoisters forsøk på ideologisering.

Kerala er et spesielt interessant eksempel når det gjelder høyre-venstre. Særlig i byene finner du ikke sjelden røde flagg med sigd og hammer. Frykten for kommunismen var en av årsakene til at Norges første u-hjelpsprosjekt ble lagt nettopp hit. Kerala var nemlig det første ”land” - Indias mest avanserte delstatsamfunn har 33millioner innbyggere - i verden som valgte en kommunistisk regjering på demokratisk vis, i 1957. Når kommunistene sitter i regjering, organiserer opposisjonen streikene! Og streik i India er ingen småsak, da jeg var i Kochin i forrige uke var det buss-streik, med et trafikkbilde som ikke kan beskrives. Hvis bilslalåm hadde vært olympisk øvelse, ville vår minibuss-sjåfør være en åpenbar gullkandidat.

Over 90 prosent av befolkningen i Kerala kan lese og skrive, og man har en velutviklet offentlig sektor. Helsesystem er av høy klasse, barnedødeligheten er den laveste i India og levestandarden den høyeste. Folk lever lengre her, enn andre steder i landet.
Råvarer som kokosnøtter, gummi og keshaw-nøtter skapte arbeidsplasser, men nå ser man at adgangen til råvarer og lokalt næringsliv opp av multinasjonale selskaper, slik at lokalsamfunnet og arbeiderne mister muligheten til selv å styre utviklingen. Det kuttes i velferdstjenestene og arbeidsledigheten øker. Globaliseringen har ført med seg at India må låne i Verdensbanken og møter dens krav om kutt i velferden.

Men tilværelsen som turist i denne området er bekymringsløs,. og jeg møter mange som håper at den utvikler seg og gir arbeidsplasser som kan erstatte de som mistes. Hun som følger oss til værelsene på Travancore Heritage, forteller at det å få en jobb i et supermarked eller i turistbransjen er attraktivt for mange kvinner.

Like før jeg satte meg til å skrive dette - i 31 grader - fikk jeg på mailen min en artikkel fra forskning.no om at for tidlig fødte barn i India kan bli en så stor økonomisk belastning for foreldrene at legene råder dem til å la barnet dø. I motsetningn til Kertala har India generelt hatt en enorm barnedødelighet, så foreldrenes tilknytning til barna skjer senere. Både leger og foreldre må være pragmatiske på en helt annen måte enn vi er vant til i Norge, når det gjelder nyfødte og for tidlig fødte som trenger behandling på sykehuset. I India stilles daglig spørsmålet om det er verdt å investere helseressurser på et sykt og prematurt barn. I Norge ville et slikt spørsmål vært helt uakseptabelt.

Det nyttigste aspekt ved det at Norrønafolket, det vil fare, i dag er trolig at vi får oppleve hvordan det store, store flertall av verdens mennesker lever under fundamentalt andre livskår enn oss. I Johannesburg besøkte jeg en gang en av de såkalte squatters: slumområder bygd av bølgeblikk, eller murstein utenfor storbyene. Her bodde et ukjent syvmillioners antall mennesker, de fleste av dem kom fra andre steder på jakt etter lykken - og så var den ikke der heller.

- Hvordan er en vanlig arbeiders hverdag i Norge? spurte en av dem. Jeg fortalte om syketrygd, arbeidsledighetstrygd, tv, stereo, bil, hytte, utenlandsreiser osv. Jeg så hvordan skepsisen dryppet av ham, men en annen som kom bort til oss, understreket at jeg hadde vært nøktern.

Spørreren så alvorlig på meg og sa: -Dere takker vel mye for dette?
Da gikk jeg.

Utfordrer "sannheten" om Norges krig

Interessert i Norge og 2.verdenskrig? Les årets bok “Krigshistorien - Toralv Fanebust og sannheten”, av Sandnes-mannen Frode Fanebust. Barnebarnet til
Toralv Fanebust, dømt og fengslet for ærekrenkelser - trolig et av etterkrigstidens store justismord. Hvis du skal lese en ikke-skjønnlitterær bok på nyåret, anbefaler jeg denne.

Norge 1940-45.
En fredselskende, liten nasjon og et brutalt og massivt overfall.
Et tappert folk som holdt stand og kjempet heroisk mot overmakten gjennom fem lange år.
En liten flokk nazister, svikere og profitører som alle fikk sin velfortjente straff da krigen var vunnet.
Eller…?

Nye generasjoner setter stundom spørsmålstegn ved etablerte “fakta”. Myter, kalles det av andre, ikke minst av Frode Fanebust. Han utfordrer og nyanserer, oppfordrer til debatt. Og han har en aktverdig grunn: Behandlingen av bestefaren, Toralv Fanebust - redaktør, antinazist og sannhetssøker. Han var blant dem som sterkt tok avstand fra nazismen, både før og under krigen og okkupasjonen. Han bisto også aktivt, med eget liv som innsats, ved å hjelpe britiske agenter å få sendt radiomeldinger tilbake til London. Men han kunne ikke tåle hvordan den nye makten etter 1945 tok seg til rette, og måtte i fengsel. For ærekrenkelse av riksadvokat Sven Arntzen, for en påstand om at den aktive Milorg-lederen Arntzen var skyldig i grovt uaktsomt angiveri ”som kan ha ført til en opprulling av motstandsorganisasjonen XU, massearrestasjoner og henrettelser, og i vesentlig grad ha svekket det norske motstandsarbeidet!”

En skal være meget forsiktig med å se fortiden med dagens briller på, men så langt jeg kan sa av den sakens dokumenter, representerer den ikke akkurat stjerneeksempler på fair og rettferdig jus, den burde aldri blitt reist.

Frode Fanebust har rett i at det er et påtagelig gap mellom historikernes krig og de nasjonalromantiske forestillinger mange bærer på, men fremdeles lever den tradisjonelle oppfatningen i svart-hvitt.

For eksempel: “Det var ikke slik at tyskerne utsatte Norge for et uprovosert og totalt overraskende overfall. I virkeligheten var provokasjonen klar, og signalene så tydelige at de ble oppfattet av mange - også utenriksminister Koht. Det var handling som manglet. Tyskerne tvang ikke Oslo i kne med bomber og granater. Regjeringen nedprioriterte først forsvarsevnene, sov så på vakt, og valgte til slutt å rømme hovedstaden, som ikke ble tvunget i kne - tyskerne kom med hornorkester og det norske politi ridende i front“.

Fanebust tar for seg det han kaller myter om 2.verdenskrig og Norge, mytene om
* den patriotiske nordmann
* det uprovoserte og overraskende overfall
* den massive overmakt
* Quisling og NS
* den lange krigen
* våre allierte
* hjemmefrontens kamp
* Norge og jødene
* krigens fattigdom’
* landet styre i krigsårene
I sum mener Fanebust at disse mytene legger grunnlaget for en virkelighetsoppfatning enn det som har vært den store flertallsforståelse. Mye av hans frermstilling bygger på offentlige sokumenter.
Dette er tilgjengelig kunnskap som er forbausende ukjent for folk flest, kunnskap som er “ mindre oppbyggelig for den patriotiske sans, og dermed også langt mindre populært”.

Han skriver for eksempel om hvordan myndighetene i Oslo og Trondheim i april 1940 på dagtid bisto med å utbedre de flyplassene engelskmennene bombet på nattestid. ”Dermed kunne tyskerne hver dag lette med sine fly og bombe de nordmenn som fortsatt kjempet noen få mil unna. De ansvarlige for dette ble ikke tiltalt for landssvik etter frigjøringen. Tvert imot rykket de opp og fram i det politiske liv. Noen av arbeiderne som svettet ute på asfalten ble imidlertid tiltalt”.
Et annet eksempel:
“Det var som en holdningsskapende bevegelse Hjemmefronten fikk størst betydning, dens betydning i krig er langt på vei en myte“.…

Han tar deretter for seg oppgjøret med landssvikerne. Det var unikt: “Ikke noe annet land har før eller senere gjort samtlige medlemmer av et politisk parti til medskyldige i den grad at de ble pålagt kollektiv erstatningsplit så vel som straffansvar. Samtidig så man langt på vei gjennom fingrene med både økonomisk samarbeid med tyskerne og direkte arbeid for dem“.

En prest som hadde solgt moreller fra sin egen hage til tyskere, ble dømt. En høyesterettsadvokat som hadde fått store konsulenthonorarer fra et selskap som forsynte Luftwaffe med aluminium for flyproduksjon, ble aldri stilt til rette. Man straffet folk som ga 10 kroner i bidrag til frontkjemperne, men interesserte seg ikke for byråkratene som anviste store summer videre til de samme frontkjemperene.

Betydelige reaksjoner vil nok følgende påstand utløse: “Ap vant valget i 1945 med et flertall på én representant. Forskjellsbehandlingen som innebar at de 200.000som hadde arbeidet for tyskerne, ble ansett som “gode nordmenn” mens alle medlemmer av NS ble ansett for landssvikere, var utvilsomt avgjørende. Dermed var det en kurant oppgave å sikre at det ikke ble noen riksrett mot regjeringen Nygaardsvold”.
Det er klart at okkupasjonstiden var en forferdelig påkjenning for mange nordmenn. Særlig gjaldt dette utsatte grupper som jødene og de som var aktivt involvert i motstandsarbeid, samt våre uteseilerne Man også for mange andre som kom i nazistenes søkelys. Frode Fanebust underkjenner ikke dette på noen måte, “dette er en viktig del av vårt kollektive folkeminne“.

Men han setter fingeren på åpenbart ømme punkter, forhold som det snart 65 år etter 1945 burde være mulig å belyse og vurdere og etterprøve. Historie mellomfag er ikke noe spesielt sterkt grunnlag for å ta part i en juridisk/historisk analyse av Norge 1940-45, og jeg vil ikke en gang prøve meg på en faglig vurdering av de vurderinger og konklusjoner Frode Fanebust gjør Men jeg finner hans fremstilling tankevekkende og relevant.

Reaksjoner helt opp til i år viser at nyanseringer i vinnernes krigshistorie stadig utløser sterkt indignasjon, nærmest sinne. Men ville det være mulig for en bredt sammensatt kommisjon å summere opp og vurdere det vi nå vet om disse fem årene og det som etterpå skjedde relatert til dem? Ikke for å henge ut noen - verken riksadvokat Arntzen, biskop Berggrav og andre som ikke får særlig positiv omtale av Fanebust - men rett og slett for å se om det er grunnlag for noen flere kryss og b.

Saken mot Toralv Fanebust, som påviste hykleri og nazismitte blant maktens menn, viser at ytringsfriheten ikke alltid har vært særlig godt ivaretatti Norge, svært mye kan tyde på at han ble dømt og kneblet Jeg synes barnebarnet har gjort en god innsats for å rette opp det negative bilde noen måtte ha av Toralv Fanebust.

Annen lesning med divergerende oppfatninger i forhold til det vedtatte synet:
Oliver Langelands bok “Dømmer ikke” (1946). Langeland var leder for Milorg i Oslo, men kom med en bok så skarp og nådeløs at den rystet både politikere og rettsvesen inn til margen, den ble anmeldt og inndratt
Motstandshelten Svein Blindheims kom i 2006 med “Den lange reisen. Et oppgjør med krigen". Blindheim er en av Norges høyest dekorerte borgere, deltok aktivt både som norsk offiser under invasjonen, engelsk agent (i likhet med Max Manus) under okkupasjonen, og ledet Milorg i Oslos sabotasjegruppe D-13000 i 1944/45. Han har senere utdannet seg til historiker, og har et helt annet syn på den.

PS: Apropos innvandringsdebatt: Statsminister Jens Hunseid (Sp) i 1933 om jødene: “En god del av disse utlendinger som kommer innn i landet er rasemessig sett av mindreverdig kvalitet. De har dårlig arvestoff, men de har stor vitalitet i retning av å formere seg. Vår gode nordiske rase lider under denne innvandringen, bli oppblandet på en måte som er uheldig for vår rases fremtid. Dårlig arvestoff som er kommet inn i rasen blir man aldri kvitt”.
Det er noen holdninger i det norske samfunnet som dessverre aldri forandrer seg.

Statsministeren, bibelhistorien og norsk hverdag

Statsminister Jens Stoltenberg - eller i alle fall hans taleskriver - har lest sin bibelhistorie, Nyttårstalen ble startet med beretningen om de syv fete og de syv magre år (1.Mosebok kap.41 - 49). Beretningen kan utdypes noe:
Statsministerens utgangspunkt har to punkter som viser at han vil inkludere sine to regjeringpartnere. A) Utgangspunktet er en drøm, og B) i den er det kyr som spiller hovedrollen.
Farao har sovnet. Han står nede ved Nilen og observerer at syv kuer, fine å se til og i godt hold, stiger opp av elven og begynner å beite i elvegresset. Etter dem kommer det opp av elven syv andre kyr, stygge å se til og i dårlig hold. De stygge spiser opp de andre. Da våkner farao - men han sovner igjen og får en tilsvarende drøm om syv tynne aks som ble slukt av syv tynne aks, svidd av østavinden.

Farao skjønte at han ikke skjønte alt - det er en viktig lærdom både for statsministre og oss andre - og han inviterte derfor alle spåmenn og vismenn til rådslag. Det trodde han var en god idé. Det synes nok Stoltenberg også, som han sa det senere i talen: ”Vi inviterer til samarbeid om arbeid”.
Men verken spå- eller vismenn kunne tolke drømmene, og farao sendte derfor bud etter Josef (Vi skal komme tilbake til hvorfor).

Og følg nå godt med, for Josef var klar i sin tolkning: ”Det Gud vil gjøre, har han kunngjort for farao”. KrF vil nok tolke dette slik at det ikke er så dumt å se etter Guds vilje også i politikken. Spørsmålet er imidlertid: Hvordan åpenbares Guds vilje, hvordan skal vi tolke hans ord og hans bud? Og dette har menneskene og politikerne - i den grad de har vært interessert i Guds vilje - strevet med siden Josefs og faraos tid, og helt til 1.januar 2010. Spesielt interessant blir jo dette når en husker på at Josef var israeler - og innvandrer.

Hvorfor ble Josef faraos drømmetyder? Her kan alle, uten å komme i konflikt med departementets og mange folkevalgtes holdning til av kristendomsundervisningen i skolen, med stor fordel lese 1.Mosebok. Kort fortalt: Josefs mange brødre er misunnelig på ham fordi han har drømmer (eller visjoner, Siv Jensen kritiserer statsministeren for å mangle slike) som han kan tyde. De selger ham som slave til Egypt, til hoffmannen Potifar. Der viser Josef seg som en perspektivrik og trofast tjener, og Potifar lar innvandreren og trellen forvalte hans eiendom og penger.

Josef er en vakker mann, og Potifars hustru kaster sine øyne på ham: ”Ligg med meg!” sier hun utallige ganger. Men Josef svarer bestemt nei. En dag flykter han ut av huset for hennes pågang, hun tar kappen hans og roper ut: Overfallsforsøk! Han kom inn og ville ligge med meg!
Husbonden tror henne og kaster Josef i fengsel.

Farao ble litt senere sint på to hoffmenn og sendte dem i fengsel. Der møtte de Josef, og han tolket noen drømmer de hadde. De ble tatt til nåde, slik Josef hadde sagt.
Det går to år - og farao får sine drømmer ved Nilens bredd. Josef hentes ut av fengslet for å tolke de fete og magre kyrne og aksene, og han forteller farao at femteparten, 20 prosent, av grøden må innkreves (skatt, ville vi si) i de gode årene, for å kunne møte behovet i de syv magre. Farao synes dette lyder klokt, og setter Josef til å styre over hele Egypt, gir ham seglringen.

De magre årene kommer, nød oppstår over hele jorden, ”fra alle land kom det folk til Egypt”. Også Josefs far og brødre kommer, familiegjenforening, og farao sier: "La din far og dine brødre bo i den beste delen av landet”.
Forholdene blir bare verre, men folket får korn, og farao kjøper opp all jord - unntatt prestenes (kan tolkes på flere måter i dag). Folket sier: ”Du har berget vårt liv. Vil du bare vise godvilje mot oss, skal vi være faraos treller”.

Her forlater vi historien om farao, omvendte voldtektsforsøk, urettmessig fengsling, drømmer, diskusjonen om hva Gud egentlig har ment, rådslag, skattlegging, innvandring, folkets trelldom og avhengighet av statsmakten. Men som man vil se inneholder bibelhistorien mangt og meget til ettertanke både for statsministre og opposisjon.

Hele Vestens kunst- og kulturhistorie er uløselig knyttet til kirken. Bibelen har vært en levende undertekst til svært mange bøker og teaterstykker. Den kristne kirke har vært den sentrale kulturskapende kraft i vår verdensdel. Fall og oppreisning er de dramatiske valgmuligheter i ethvert menneskeliv. Frelse og fortapelse er de to polene i vår evige skjebne.

Vår dagligtale er full av bibelske ord og uttrykk. Noen eksempler:
Til å ta og føle på (2. Mosebok 10,21). Evas drakt (1. Moserbok 2,25). Livet i hendene (Salme 119, 109). Ære den som æres bør (Romerne 13,7). Den gylne regel (Matteus 7,12). Legge ordene i munnen på (2. Mosebok 4,15). Herre i eget hus (Ester 1,22). Falle i god jord (Matteus 13,8). Fred og ingen fare (1. Tessalonikerbrev 5,3). Gammel og mett av dage (1. Mosebok 25,8). Holde sin sti ren (Salme 119,9). Ulv i fåreklær (Matteus 7,15). Alfa og omega. (Johannes åpenbaring 22,13). En tid for alt (Forkynneren 3,1). Svelge kameler (Matteus 23,24). Døden i gryta (2. Kongebok 4,40). Gjennom nåløyet (Lukas 18,25). Fra de rikes bord (Lukas 16,21). Lukket med syv segl (Johannes Åpenbaring 5,1). Som mor, så datter(Esekiel16,44). So manna fra himmelen (2.Mosebok, kap.16). Lege, leg deg selv (Lukas 4.) Landet som flyter med melk og honning (3. Mosebok). Gå på dem smale vei (Matteus 7,13). Slå seg på brystet (Lukas (18,13). Når en blind leder en blind (Matteus 15,12). Kreti og pleti (2.Samuel 8,18). Ramaskrik (Jeremia 31,15). Sulamitten (Høysangen 6,13). Babelsk forvirring (1. Mosebok 11, 1-9).

Jeg avslutter med å sitere Andreas Hompland: ”Å kjenna sin Bibel er eit uttrykk for kulturell dannelse. Bibelen, Bibelens språk og Bibelens metaforer er heilt grunnleggende for å forstå norske seiemåtar og norsk språk. Bibelen er ein del av vår felles kulturarv, som er ni ferd med å bli borte fra allmenndannelsen. Dermed blir språk og litteratur fattigere, og det blir stadig meir vi ikke forstår av klassisk litteratur og billedkunst”.
Amen.