Farlig å sitte stille for lenge

Høyre kunne nok ønsket seg en helt annen opptakt til helgens landsmøte. Omstendighetene rundt den samferdselspolitiske talsmanns sammenblanding av egenøkonomiske og politiske interesser er en pinlig sak for partiet.  

Hvorfor reagerte ikke Høyre tidligere? Allerede i mars ble familieengasjementet for å påvirke partifellene i byrådet i Bergen kjent gjennom Bergensavisen. Reagerte partiet? Følte stortingsrepresentant fra Bergen og statsministerkandidat at dette var noe partiet burde gjøre noe med? Nei.

Klassekampen avslørte i slutten av mars  tette bånd mellom  Høyre og som de som finansierer de tre OPS-prosjektene i Norge. Private eiere har tjent 180 millioner kroner på Høyres mirakelkur OPS. Minst 1,25 millioner kroner i pengegaver fra selskapene til arvingene etter redermilliardær Petter Sundt har de siste to årene tikket inn på partikontoen til Høyre.

Partiet har programfestet at de hvert år vil sette i gang minst ett større offentlig byggeprosjekt ved hjelp av metoden offentlig-privat samarbeid (OPS). Sundt-arvingene eiere i to av tre norske veiprosjekter bygget med denne metoden, og fra disse to prosjektene har eierne til nå fått et utbytte på 121 millioner kroner, viser tall fra Brønnøysundregistreret.

Det er til nå tatt ut 180 millioner kroner i utbytte til eierne bak OPS-selskapene som står bak prosjektene. Det er omtrent halvparten av det beløpet Høyre vil bygge nye veier for i sitt alternative statsbudsjett. Ikke rart at  Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv lakonisk registrerer at  Høyres «offentlig privat samarbeid» (OPS) er endt i «offentlig privat samrøre».

Hvorfor var det ingen av de «tunge» medieaktørene på riksplan som reagerte før VG meget fortjenstfullt kom på banen? Akkurat dette er nok er typisk trekk ved hovedstadsbaserte media: Det som skjer, det må skje i Oslo med mindre det dreier seg om store ulykker eller krim. 

Når Bergens Tidende har spennende oppslag om USAs rakettforsvar og tilknytningen til Norge gjennom en radar i Vardø, og når Stavanger Aftenblad avslører at Sola er et europeiske sentrum for ulovlig CIA-transport av fanger, tar det lang tid før dette registreres og engasjerer i byen som Per Håland mente "låg avsides" (Han spurte også "kvifor er Oslo-folk så dumme", og Per Egil Hegges videreutviklet dette på sin måte gjennom utsagnet om at han finner mer sunt folkevett på Inderøy enn i hovedstaden).

Det er også all grunn til å problematisere Høyres informasjonsstrategi i denne saken. Aftenposten forteller at flere ganger har ulike medier gjort intervjuavtaler med Halleraker som så er avlyst av partiets informasjonsfolk. Grunnen kan være at Høyres informasjonsstrateger ikke har tillit til at Halleraker er i stand til å svare for seg på en fornuftig måte. Den kan også være at man er livredd for at han skal rote seg inn i selvmotsigelser.

Fra ledelsesteorien vet vi at av frykt for å velge feil, velger en del ledere heller å gjøre ingenting. Men en dårlig beslutning er bedre enn ingen beslutning. Beslutningsvegring lammer organisasjoners og institusjoners evne til å håndtere kriser og uforutsette hendelser. Av frykt for å feile velger derfor en del ledere heller å gjøre ingenting. I stedet for å ta initiativ, blir de sittende stille i båten til stormen eventuelt har lagt seg. Men dårlige råd kan bli dyre.

 

Høyre har det siste året opparbeidet seg betydelig erfaring og klokskap om å sitte stille i båt, spørsmålet er om det blir bedre ved å ro. Vi får se når Halleraker blir friskmeldt. Aftenposten utelukker ikke at Høyres tildekkingsstrategi  er skapt i håpet om  å bidra til at saken forsvinner fra medienes radar.

Det skjer nok ikke.

Kreativ kulturfaktor

Dags for nostalgi, de gamles last, historien om de levde dager som bare er så vidunderlige fordi det er borte. Storyville Jazz Club i Molde fyller 60 år i dag. En kulturfaktor, en historie om et kreativt miljø med   pågangsmot som førte til at en mindre norsk by nå kan hevde seg med en av verdens aller beste og mest kjente jazzfestivaler. Men alt springer ut fra entusiastene i Storyville.

De holdt til i Kalvehagen, et par steinkast fra huset vårt Parkveien. De var litt eldre enn meg, og de spilte en musikk som var temmelig fremmed for en som den gang ikke hadde bredere repertoar enn  Doris Days «By the Light of the silvery Moon», «Sjømannen og stjernen» med Jens Book Jensen, «That’s amore» med Dean Martin, Søstrene Bjørklunds «Den glade vandrer», «Hold my hand» med  Don Cornell og desslike. En jazzinteresse hadde slått særdeles dårlig an i heimen. Om ikke akkurat djevelens musikk, så i alle fall særdeles uakseptert.  Kikkan, Jan, Halvor, Fritz  og Størk  og etterhvert Petter spilte plater og spilte jazz selv. For meg ble det idrett - friidrett, jeg spilte litt fotball men Romsdal Folkeblad skrev en gang at «ytre venstre hadde en farlig fart,  det var også det eneste han hadde» - skolelag, speideren og mistrøstige pianotimer hos oberstinne Aagot Thue. 

Men altså Storyville, klubben som i kraft av egen virksomhet har spilt en viktig rolle i Moldes kulturliv, men også har skrevet sitt navn inn i norsk kulturhistorie. Med medlemmer som fikk den forunderlige ideen at de skulle lage en jazzfestival – og de klarte å skape det som 52 år senere er blitt verdens 4. lengstlevende jazzfestival, bare slått av Newport (55) og Monterey (54) i USA og Ljubljana (52) i Slovenia. 

Det var høsten 1960 at Rolv Wesenlund i en artikkel stilte spørsmålet om noen ville ta utfordringen om å bli Nordens Newport.). Flere klubber vurderte tanken, men droppet planene da man ikke kunne tilby så fine betingelser som Molde (de besto så vidt ildsjelene husker i innkvartering og billigste reisemåte). "Vi satt der og hørte denne gærningen fra Molde som snakket om å lage jazzfestival i en by som lå en dags togreise unna Oslo. Vi visste vel ikke engang hvor Molde lå, alle sammen, og vi lo av ham. At noe slikt skulle kunne arrangeres utenfor Oslo forekom oss aldeles tullete" (Johs.Berg).

Fra åpningen  av jazzfestivalen 2012. Street Parade ledet av datteren til New Orleans-legenden Lionel Batiste, han som i mange år ledet paraden men døde tidligere på året. t.v. festivalgeneral Jan Ole Otnæs

 

Festival  i en den gang liten, bortgjemt kystby på Nordvestlandet – uten tog (bare til Åndalsnes, båt eller buss og ferje til Molde), uten flyplass, uten konsertlokale (dog, vi hadde Utstillingshallen,en tyskerbrakke  populært kalt The Silver Fox Hall). Men Molde hadde entusiastene i Storyville, jazzklubben som hadde 450 medlemmer og en entusiastisk tro på at ”vi kan”.

Og de kunne. Det startet i 1961 med trompetisten Benny Bailey som eneste internasjonale gjest – han var den første afroamerikaneren jeg hadde sett - og norsk jazz anført av Kjell Karlsens sekstett, Laila Dalseth og Karin Krog. Jeg begynte det året min journalistiske virksomhet som sommervikar i Romsdals Budstikke, og husker hvordan skepsisen dryppet av de fleste prektige moldensere (dem var det mange av, livet ble mye levd etter NSB-advarselen: "Len Dem ikke ut av vinduet”).

Skepsisen holdt seg lenge. Helge Flem Devold (selv aktiv utøver og deltaker i 1961, dette var før han gikk over til å kalle seg Simon og ble alle barns venn i Aftenposten) i Sunnmørsposten i 1965 skrev om narkotika på festivalen, noe som skremte mange på flat mark. Men i dag står kristenfolket i kø utenfor domkirken når Ytre Suløen eller Magnolia eller krefter fra New Orleans drar i gang kirkekonsert. Og det er helt naturlig at søndagen før åpningen er helgens gudstjeneste jazzmesse, med Molde Storband .Det er så riktig og det er så betagende vakkert og det forteller at ting tar tid men at tiden ikke står stille. 

Festivalen vokste for hvert år, ikke minst musikalsk ble den en stor inspirasjonskilde for norske musikere. Jan Garbarek var ikke gammel da han stod frem med en dyktighet som etter hvert blåste ham opp i elitedivisjonen. Duellen på tenorsax mellom Sonny Stitt og Dexter Gordon i 1963 ble det første av mange virkelig store opplevelser, og ettersom årene gikk kom de aller mest kjente stjernene til Molde og lot seg sjarmere av vennligheten, entusiasmen og ikke minst naturen. Selv husker jeg nok best den legendariske nattkonserten med Miles Davis i 1984, han ble syk i Paris og kom for sent, det var da konferansier Knut Borge meddelte oss at ”Gud venter i garderoben”.  Den magiske konserten begynte kl.01 og varte i langt over 2 timer.

I 1966 kom det første offentlige bidraget, 20 000 kr fra Norsk Kulturfond, men de økonomiske problemene vokste, og i 1968 sto hele festivalens fremtid på spill.

Jeg var den gang redaktør i Romsdals Budstikke , og jeg kommenterte situasjonen slik: «Hvis stat og kommune nå ikke kjenner sin besøkelsestid - ja, da står det sannelig skralt til med kulturforståelsen hos våre bevilgende og bestemmende myndigheter. Da skal man i hvert fall spare seg de store, «forståelsesfulle» og rosende ord for fremtiden. Skjønt fremtid? Uten støtte, neppe flere festivaler. I så fall bør man reise en minnesten i Alexandraparken, en skammens sten for offentlig mangel på kulturforståelse.»

Heldigvis, både kommunale og statlige myndigheter så lyset – og i 1970 kom festivalen inn som fast post på statsbudsjettet. 30 år senere ble den også knutepunktfestival. Hele tiden har den vokst,  5-6 heltidsansatte og 750 frivillige

Molde er alle norske jazzfestivalers mor, og det er blitt mange barn etter hver. Fra den spede begynnelse har festivalen slått dype røtter og befestet sin posisjon stadig sterkere i både i det blomstrende lokale kulturliv og nasjonalt. Det er også store festivaler i Kongsberg og Oslo, Bergen har sin Nattjazz, Haugesund har sildajazzen, vi har fått Canal Street i Arendal (den eneste med konsert på kirkegården!), det er vossajazz og Dølajazz og mye mer.

Men ved siden av jubeluken hvert år i juli, drev altså Storyville sin lokale virksomhet, stundom med tre arrangementer ukentlig. Mange lokale musikere spilte sine første toner her. I dag er det et helårlig jazztilbud i byen, et  godt publikum og en sceneny som mange musikere ønsker å  spille på.

6o år. Det flagger i byen og på havnen, som bysbarnet Bjørnstjerne Bjørnson sa det. Det jazzes i Alexandrakjelleren og på scenen i Plassen. Gratulerer!

Ledere motarbeider ytringsfrihet

Ansattes ytringsfrihet er under kontinuerlig angrep. Ledere på ulike nivåer  ønsker et godt image i offentligheten. Derfor irettesettes kunnskapsrike medarbeidere som ytrer seg offentlig til allmenhetens beste.  Derfor har paternalistiske bekymringer og kontrollbehov gode vekstvilkår. Derfor er det ikke sjelden omfattende ofte kontroll med form og vinkling på de informasjoner som kommer ut. Det legges lokk på visse saker, informasjon holdes tilbake.  Munnkurvprodusenter har gode tider.

En av våre mest voksende næringer, kommunikasjonsrådgiverindustrien, bidrar til strømlinjeformede mediestrategier. De går gjerne ut på å få kontroll over tilsattes eksterne ytringer, ofte er det uttrykk for manglende toleranse for uenighet i egne rekker som ligger bak. Hensikten kan noen ganger sminkes med vakre ord om "helhet", "enhet", "felles profil", alle skal smile og være glade og ikke "skade prosjekter" eller "skade arbeidsplassens omdømme".

Lojalitetsplikten grunngis ofte med at uttalelser som fører til debatt og kritikk, vil gjøre det vanskeligere å treffe og opprettholde nødvendige beslutninger, og det vil kunne skape mistillit hos allmennheten. i tilfeller der medarbeiderne virkelig har innsikt i den aktuelle problematikken. Det settes lovstridige  gjerder rundt ansattes ytringer. 

Bare i dag finner jeg to saker i media om ansattes ytringsfrihet.

Kjell Arne Bratli, Stortingets Ombudsmann for Forsvaret, sier til ABC Nyheter befal «på alle gradsnivåer» nok opplevde press mot offentlig kritikk av Forsvarssjefens ønske om å slå sammen Marinejegerkommandoen (MJK) og Forsvarets spesialkommando (FSK). (se lenke her) Det har vært en massiv taushet. Og så har man til slutt gitt uttrykk for enighet.  Et klassisk eksempel synes å være at Forsvarets operative hovedkvarter (FOH), gikk ut i Dagsrevyen og støttet Forsvarssjefens studie, mens samme instans i flere år skal ha vært kritiske til en sammenslåing.

Askøy kommune kut­tet i skole­bud­sjet­tene og brukte sam­ti­dig mil­lion­be­løp på kon­su­lent­tje­nes­ter og stu­die­tu­rer til New Zea­land. Seks lærere skrev i avisen at de var kritiske til det som skjedde. Undervisningssjefen likte ikke ytringen, og innkalte en av dem til refs.  Heldigvis har sivilombudsmannen satt kateteret på plass: «Reaksjonen fremstår som en begrensning av lærernes ytringsfrihet»

I forrige uke: Da en barnevernsarbeider skrev på Facebook at han ikke nådde frem med forslag om miljøtiltak, at man måtte foretrekke elbil, ble han refset av sjefen: «Det er totalt uakseptabelt å ta ut i offentligheten din uenighet i beslutninger tatt av din leder».

Slik kunne jeg ha fortsatt. Syv av ti norske kommuner ikke har presisert i sitt regelverk av de ansatte har full ytringsfrihet. Les mer her.

Det er inngrep i ytringsfriheten som må begrunnes, ikke omvendt.

Lydighet og lokalitet er to forskjellige begrep. "Lydigheten er blind mens lojaliteten er kritisk, seende og verdiladet", sier professor Paul Leer-Salvesen, Lojalitetsplikt grunngis ofte med at uttalelser som fører til debatt og kritikk vil gjøre det vanskeligere å treffe og opprettholde nødvendige beslutninger, og det vil kunne skape mistillit hos allmennheten. Men i flere fora er tidligeresterke og frimodige fagmiljøer forsvunnet, eller de er inkorporert i administrasjonsbyråkratiet og/eller ledelsen på en slik måte at intern uenighet ikke blir eksponert. Etter at Forsvarsledelsen måtte flytte til Forsvarsdepartementet, opplevde man for eksempel at departementet overtok informasjonsavdelingen fordi den politiske ledelse ikke ønsket avvikende og ukoordinerte budskap.

Lojalitet må først og fremst må være til den egentlige arbeidsgiver, allmennheten. Ikke til politikere og administratorer  og overordnede som ønsker å kontrollere informasjonstilgangen i samfunnet om hvordan de utfører jobben sin, om hvordan en kommune, et departement, en forsvarsledelse på ulike nivåer, et universitet, sykehus, en skole, oppfyller sitt samfunnsansvar og stimulerer til kritikk og debatt.

Sivilombudsmannen har klart sagt at offentlig ansatte har et vidt spillerom - både i form og innhold til å gi uttrykk for sin mening, også om forhold på egen arbeidsplass. Han påpeker at ansattes ytringer i denne type saker kan være et gode.

Ytringsfrihet betyr også betyr retten til å si det noen ikke vil høre.

Habilitet og gjennomsiktighet

Politisk anstendighet kan ikke reguleres. Jussen er viktig – så langt den rekker. Men den unnskylder ikke manglende politisk gangsyn.
 

Med økende samrøre mellom privat og offentlig sektor, bør grenselinjene settes lenge før det er nødvendig å få dem vurdert rent juridisk. Den som følger med i det som skjer rundt omkring i norske kommuner, ser at habilitet er et spørsmål som tas lett på i mange sammenhenger. Kommuner med nære relasjoner, ”noen snakker sammen”, samme person sitter ved flere sider av bordet. Og det nasjonale bildet er blitt mindre oversiktlig og gjennomsiktlig. Avstanden øker mellom folk og myndigheter av ulike slag. Mellom de som styres og de som styrer.

I dag gjelder det Øyvind Halleraker, som legger frem Høyres transportplan. Der vil Høyre gå inn for at en rekke nye veistrekninger skal bomfinansieres. Det er en bransje Halleraker kjenner svært godt til. VG forteller at han tok ansvaret for å få vedtatt et bomprosjekt som hans egen kones selskap hadde ansvaret for å drifte, uten å varsle komitesjefen. Les detaljene her 

Han har klarsignal fra Høyre-ledelsen til å kombinere jobben i transportkomiteen med vervet som visepresident i lobbyorganisasjonen til bompengeselskapene i Europa. Komitéleder Knut Arild Hareide kjenner til forholdet – i motsetning til andre komitémedlemmer – og sier at «det skal veldig mye til før du blir inhabil som stortingsrepresentant. Det er en helt annen habilitetstenkning hos lovgiver enn hos et utøvende organ».

Men er det så enkelt? Jeg tror mange skal legge seg på hjertet synspunktet til professor i offentlig rett Jan Fridthjof Bernt: « I en slik situasjon har en stortingsrepresentant et selvstendig etisk ansvar for unngå å sette seg i slike situasjoner. Det er viktig for respekten for våre folkevalgte at det ikke kan reises spørsmål om de har personlige egeninteresser i slike saker.»

Les mer om saken her

 

Forvaltningslovens §6 peker på inhabilitet i forbindelse med en sak der avgjørelsen kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for den det gjelder eller noen som man har nær personlig tilknytning til. Men - at en folkevalgt deltar i en sak som gir vedkommende en fordel (eller ulempe), er ikke tilstrekkelig til at man blir inhabil dersom det er mange andre som får den samme fordelen (eller ulempen)

Denne loven gjelder ikke for Stortinget. Men gjennomsiktighet og åpen informasjon om stortingsrepresentantenes interesser blir stadig viktigere.
 
Mer generelt til habilitetsdebatten. Med et økende samrøre mellom privat og offentlig sektor, bør grenselinjene settes lenge før det er nødvendig å få dem vurdert rent juridisk. Med bakgrunn i en rekke habilitetssaker fra både kommunal og offentlig sektor de senere årene, synes det som om tiden er overmoden for en prinsipiell offentlig debatt nettopp om habilitet, samrøre, rolleblanding, maktkonsentrasjon, Det er alvorlig for tilliten til det politiske system  hvis det oppleves slik at  det norske samfunn er inne i en negativ glideflukt fra demokratisk kultur i offentlig virksomhet.