Kreativ kulturfaktor

Dags for nostalgi, de gamles last, historien om de levde dager som bare er så vidunderlige fordi det er borte. Storyville Jazz Club i Molde fyller 60 år i dag. En kulturfaktor, en historie om et kreativt miljø med   pågangsmot som førte til at en mindre norsk by nå kan hevde seg med en av verdens aller beste og mest kjente jazzfestivaler. Men alt springer ut fra entusiastene i Storyville.

De holdt til i Kalvehagen, et par steinkast fra huset vårt Parkveien. De var litt eldre enn meg, og de spilte en musikk som var temmelig fremmed for en som den gang ikke hadde bredere repertoar enn  Doris Days «By the Light of the silvery Moon», «Sjømannen og stjernen» med Jens Book Jensen, «That’s amore» med Dean Martin, Søstrene Bjørklunds «Den glade vandrer», «Hold my hand» med  Don Cornell og desslike. En jazzinteresse hadde slått særdeles dårlig an i heimen. Om ikke akkurat djevelens musikk, så i alle fall særdeles uakseptert.  Kikkan, Jan, Halvor, Fritz  og Størk  og etterhvert Petter spilte plater og spilte jazz selv. For meg ble det idrett - friidrett, jeg spilte litt fotball men Romsdal Folkeblad skrev en gang at «ytre venstre hadde en farlig fart,  det var også det eneste han hadde» - skolelag, speideren og mistrøstige pianotimer hos oberstinne Aagot Thue. 

Men altså Storyville, klubben som i kraft av egen virksomhet har spilt en viktig rolle i Moldes kulturliv, men også har skrevet sitt navn inn i norsk kulturhistorie. Med medlemmer som fikk den forunderlige ideen at de skulle lage en jazzfestival – og de klarte å skape det som 52 år senere er blitt verdens 4. lengstlevende jazzfestival, bare slått av Newport (55) og Monterey (54) i USA og Ljubljana (52) i Slovenia. 

Det var høsten 1960 at Rolv Wesenlund i en artikkel stilte spørsmålet om noen ville ta utfordringen om å bli Nordens Newport.). Flere klubber vurderte tanken, men droppet planene da man ikke kunne tilby så fine betingelser som Molde (de besto så vidt ildsjelene husker i innkvartering og billigste reisemåte). "Vi satt der og hørte denne gærningen fra Molde som snakket om å lage jazzfestival i en by som lå en dags togreise unna Oslo. Vi visste vel ikke engang hvor Molde lå, alle sammen, og vi lo av ham. At noe slikt skulle kunne arrangeres utenfor Oslo forekom oss aldeles tullete" (Johs.Berg).

Fra åpningen  av jazzfestivalen 2012. Street Parade ledet av datteren til New Orleans-legenden Lionel Batiste, han som i mange år ledet paraden men døde tidligere på året. t.v. festivalgeneral Jan Ole Otnæs

 

Festival  i en den gang liten, bortgjemt kystby på Nordvestlandet – uten tog (bare til Åndalsnes, båt eller buss og ferje til Molde), uten flyplass, uten konsertlokale (dog, vi hadde Utstillingshallen,en tyskerbrakke  populært kalt The Silver Fox Hall). Men Molde hadde entusiastene i Storyville, jazzklubben som hadde 450 medlemmer og en entusiastisk tro på at ”vi kan”.

Og de kunne. Det startet i 1961 med trompetisten Benny Bailey som eneste internasjonale gjest – han var den første afroamerikaneren jeg hadde sett - og norsk jazz anført av Kjell Karlsens sekstett, Laila Dalseth og Karin Krog. Jeg begynte det året min journalistiske virksomhet som sommervikar i Romsdals Budstikke, og husker hvordan skepsisen dryppet av de fleste prektige moldensere (dem var det mange av, livet ble mye levd etter NSB-advarselen: "Len Dem ikke ut av vinduet”).

Skepsisen holdt seg lenge. Helge Flem Devold (selv aktiv utøver og deltaker i 1961, dette var før han gikk over til å kalle seg Simon og ble alle barns venn i Aftenposten) i Sunnmørsposten i 1965 skrev om narkotika på festivalen, noe som skremte mange på flat mark. Men i dag står kristenfolket i kø utenfor domkirken når Ytre Suløen eller Magnolia eller krefter fra New Orleans drar i gang kirkekonsert. Og det er helt naturlig at søndagen før åpningen er helgens gudstjeneste jazzmesse, med Molde Storband .Det er så riktig og det er så betagende vakkert og det forteller at ting tar tid men at tiden ikke står stille. 

Festivalen vokste for hvert år, ikke minst musikalsk ble den en stor inspirasjonskilde for norske musikere. Jan Garbarek var ikke gammel da han stod frem med en dyktighet som etter hvert blåste ham opp i elitedivisjonen. Duellen på tenorsax mellom Sonny Stitt og Dexter Gordon i 1963 ble det første av mange virkelig store opplevelser, og ettersom årene gikk kom de aller mest kjente stjernene til Molde og lot seg sjarmere av vennligheten, entusiasmen og ikke minst naturen. Selv husker jeg nok best den legendariske nattkonserten med Miles Davis i 1984, han ble syk i Paris og kom for sent, det var da konferansier Knut Borge meddelte oss at ”Gud venter i garderoben”.  Den magiske konserten begynte kl.01 og varte i langt over 2 timer.

I 1966 kom det første offentlige bidraget, 20 000 kr fra Norsk Kulturfond, men de økonomiske problemene vokste, og i 1968 sto hele festivalens fremtid på spill.

Jeg var den gang redaktør i Romsdals Budstikke , og jeg kommenterte situasjonen slik: «Hvis stat og kommune nå ikke kjenner sin besøkelsestid - ja, da står det sannelig skralt til med kulturforståelsen hos våre bevilgende og bestemmende myndigheter. Da skal man i hvert fall spare seg de store, «forståelsesfulle» og rosende ord for fremtiden. Skjønt fremtid? Uten støtte, neppe flere festivaler. I så fall bør man reise en minnesten i Alexandraparken, en skammens sten for offentlig mangel på kulturforståelse.»

Heldigvis, både kommunale og statlige myndigheter så lyset – og i 1970 kom festivalen inn som fast post på statsbudsjettet. 30 år senere ble den også knutepunktfestival. Hele tiden har den vokst,  5-6 heltidsansatte og 750 frivillige

Molde er alle norske jazzfestivalers mor, og det er blitt mange barn etter hver. Fra den spede begynnelse har festivalen slått dype røtter og befestet sin posisjon stadig sterkere i både i det blomstrende lokale kulturliv og nasjonalt. Det er også store festivaler i Kongsberg og Oslo, Bergen har sin Nattjazz, Haugesund har sildajazzen, vi har fått Canal Street i Arendal (den eneste med konsert på kirkegården!), det er vossajazz og Dølajazz og mye mer.

Men ved siden av jubeluken hvert år i juli, drev altså Storyville sin lokale virksomhet, stundom med tre arrangementer ukentlig. Mange lokale musikere spilte sine første toner her. I dag er det et helårlig jazztilbud i byen, et  godt publikum og en sceneny som mange musikere ønsker å  spille på.

6o år. Det flagger i byen og på havnen, som bysbarnet Bjørnstjerne Bjørnson sa det. Det jazzes i Alexandrakjelleren og på scenen i Plassen. Gratulerer!