"Det handler om demokrati"

 Varig vern av Lofoten og Vesterålen? Ap-ledelsen med Jens Stoltenberg og nestleder Helga Pedersen har lagt stor prestisje i et  programforslaget som sier ja til konsekvensutredning – i realiteten boring og eventuell utvinning.

Stortingskandidat og statssekretær Torstein Tvedt Solberg har vært en profilert motstander av en slik utredning. Motstand mot oljeboring i nord var et viktig argument fra dem som jobbet for å gi ham  2. plassen på partiets stortingsliste.

Men når partipisken smeller og ledelsen sier: Hopp!, da må Tvedt Solberg gjøre et byks over på et standpunkt han sterkt misliker. «Vi har tradisjon i Rogaland Ap for å slutte rekkene når vi taper en sak» sier stortingsrepresentant  og fylkesleder Eirin Sundt i Rogaland Ap.

En samlet rogalandsdelegasjon til Aps landsmøte i helgen pålegges å stemme ja til konsekvensutredning i Lofoten og Vesterålen. Bare AUF stilles fritt. Selv i det oljeutvinningskåte Rogaland var det 40 av 105 delegater på Ap-fylkesårsmøtet som stemte imot den kontroversielle utredningen. Rogaland Ap har 15 utsendinger, 15-0 for utredning, , matematisk burde det være 9-6, hvis valget av delegater ble gjort med utgangspunkt i LoVe-forslaget.

Men slik tenker man ikke i Rogaland. Eller i Nordland. Der tvinges også AUFerne til å stemme imot sin overbevisning. «Har du sagt ja til å representere Nordland Arbeiderparti, så må du også stå bak de vedtakene som flertallet fatter. Det handler om demokrati», sier fiskeriminister Lisbet Berg-Hansen.

Hvis det på et årsmøte er 51 som stemmer for et forslag og 49 for et annet, må altså samtlige som drar til årsmøtet følge flertallet.  Vil da avstemningsresultatet gi et riktig bilde av holdningene  i partiet?

Samtidig er det jo også slik at Arbeiderpartiet har tradisjon for kollektive vedtak. Går du da inn i politisk arbeid, vet du at du kan komme i situasjoner som Tvedt Solberg og mange med ham.  

Hvis du blir valg som representant til et folkevalgt råd, er det selvfølgelig slik at dersom en programpost gir et entydig signal må du  stemme i tråd med dette, uansett egen oppfatning. Hvis du da ikke har reservert deg tydelig overfor velgerne. Et klassisk eksempel på dette kan hentes fra 1973. Både Ap og SV hadde selvbestemt abort på programmet og fikk flertall på Stortinget til sammen, men flertallet var bare på én stemme. En av SVs representanter, Otto Hauglin fra Østfold, hadde reservert seg offentlig i saka før valget. Han var kristen sosialist og mente et spørsmål om liv og død ikke kunne overlates til en person alene. Selvbestemt abort ble nedstemt med 78 mot 77 stemmer i 1974.

I spørsmål som ikke er programfestet burde situasjonen være en annen. En av de viktigste årsakene til at Venstre ble splittet på landsmøtet på Røros, var at landsmøtet ønsket å binde stortingsrepresentantene til et nei-standpunkt. Det  godtok ikke ja-fløyen, som brøt ut og dannet Folkepartiet Nye Venstre, snart det Det Liberale Folkepartiet. I 1988 ble DLF og Venstre gjenforenet. Etter mitt syn gjorde landsmøtet feil , fordi det dreide seg om et synspunkt som ikke allerede var programfestet. (Jeg ble med i DLF, men var glad for gjenforeningen).

AUF-ere står endel ganger på ulike side av moderpartiet, slik som i LoVespørsmålet. Dessverre faller de som regel inn i folden når de får posisjon og ansvar. Et klassisk eksempel er utviklingen hos tidligere AUF-leder Martin Henriksen. For noen år siden sto han på talerstolen på Ap-landsmøtet og sa at «den viktigste miljøsaken akkurat nå er debatten om olje og gass utenfor Lofoten og Vesterålen». Hans konklusjon  den gang var et tydelig nei til oljeboring i områdene, "om 20 år har vi kanskje teknologien som gjør det risikofritt å utvinne olje".  Men så ble han politisk rådgiver i Fiskeridepartementet, og dermed het det at at han «aldri hatt noe religiøst forhold til hvor og når vi skal bore etter olje». Nå topper han  Ap-listen i Troms.

Enn så lenge heier jeg på Jakob Bjelland Eriksen, leder for AUF i Rogaland: «Jeg er generelt motstander av å binde delegater til et standpunkt. Om vi gjorde det i alle sakene, trengte vi jo ikke ha noe landsmøte, da kunne landsstyret vedtatt all politikken til Arbeiderpartiet.»