Regjering og skinnsalg av bjørn

Hvem skal regjere med hvem?

Spørsmålet kommer til å å bli den store gjenganger i media frem til valgdagen. Et fromt håp som stadig svinner er at politiske saker vil dominere debatten, at  partiene vil  bære mer opptatt av å presentere egen politikk enn å fremstille andres basert på mer eller mindre tvilsomme forutsetninger, at mediene vil dyrke faktasjekk mer enn dramaturgi og politisk spill.

Men hvorfor skulle 2013 bli annerledes enn 2009, 2005, 2001…….

Selvfølgelig tuter jeg imidlertid med de ulver som er ute. Og pkt.1 på min dagsorden er at det ikkie står skrevet i stjernene at det blir rødgrønt, spesielt ikke hvis det skulle bli en Venstre-repetisjon av 3,9. Dagens galluptall er ingen sikker indikator på valgutfallet. Det er altfor  mange ubestemte. Og trass i landsmøter og kommentarer  tror jeg valgforsker Anders Todal Jensen har helt rett når han sier til Adresseavisen at det er et paradoks at vi er inne i en tid der «alle politiske partier har en rekke politiske utspill, men samtidig er ikke flertallet av velgerne klare til å lytte ennå».

Erfaringen er at bare 15-20 prosent er så opptatt av politikk at de følger med på hva som skjer i partiene på denne tiden av året. Det vil også denne gang være de siste fire ukene som avgjør, og mange vil vente til selve valgdagen før de vil gi noe nytt sjansen eller la det velprøvde få fire nye år. I så fall- en kjempetriumf først og fremst for statsminister Jens Stoltenberg. 

Men samtidig er fronten klarerer i år: Hvis ikke styrkeforholdet mellom Høyre og Frp endrer seg betydelig, er det bare én statsministerkandidat i opposisjonen: Erna Solberg.   Hun ligger nok allerede i skarp trening med mange sekundanter, og hennes troverdighet og argumentasjon vil være en viktig nøkkel til regjeringslåsen. Samtidig  gjelder naturligvis for begge partier det som Trine Skei Grande sa til landsmøtedelegatene i helgen: «Det hjelper ikke om jeg vinner i en debatt hvis dere taper debatten i frokostpausen – og det hjelper ikke om dere vinner i frokostpausen mens jeg taper i debattene».

Så langt er det sosialpolitikk og  uenighet om bruk av handlingsregelen som dominerer Ap-angrepene mot et politisk stadig sentrumssøkende og forsiktig Høyre. Vel så sterk er det samstemte kjøret sammen med SV og Sp  mot Venstre: «En stemme på Venstre er en stemme på Frp». Håpet er å bruke Frp-skepsisen i Venstre til å dytte partiet ned under det skjebnesvangre 4,0. Samtidig er det interessant å registrere at det nesten ikke er noen utfall mot KrF, som har samme standpunkt til regjeringsvalg som Venstre: Et klart ønske om en regjering av Høyre, KrF og Venstre, åpning for samtaler med Frp, men trolig konstatering for begge at den politiske avstanden er for stor. Jeg tror det blir slik, medmindre Frp gir klare politiske innrømmelser når det gjelder miljø og asylpolitikk.

I en slik situasjon kan rødgrønt tap innebære en blågrønn mindretallsregjering fra Høyre, KrF og Venstre. Men se ikke se bort fra at et skuffet og revansjelystent Frp da vil foretrekke en mindretallsregjering av Ap, særlig hvis Høyre blir mindre enn Ap.  Frp vil kunne si at uten noe fremforhandlet styringsdyktig flertall bør det største partiet få regjeringsmakt, det vil også innebære at Frp  får større markeringsmuligheter.  

Mulighetene for en blåblå flertallsregjering anser jeg som minimale. Konkurransen mellom Ap og Høyre om å bli største parti foreløpig er usikker,  trass i en solid H-ledelse. Formkurvene viser ingen klar tendens, på gjennomsnittet av de siste fem målingene går p 0,3 tilbake mens Høyre har en pluss på 0,1.  Men igjen, det er ikke slik at «Jeg velger meg april. I den det gamle faller, i den det ny får feste…»

 

Vi er mange som spår, velgerne rår. Heldigvis. Og den gamle historen om skinnsalg av bjørn gjelder fremdeles.