Blir fremtiden valgets taper?

Mer nedbør og ekstremvær. Økt tørke og ørkenspredning. Stadig surere hav som stiger stadig høyere. «Uvanlig vær» blir mer vanlig, og «vanlig vær»  blir mer uvanlig.

Alle snakker om klimakrisen, men hva gjør vi i realiteten med den?

Kjører vi Mercedes og lar fremtiden i beste fall få en C2v? 

Synes vi innerst inne at en årlig temperaturøkning på 2-4 grader egentlig bare vil være en fordel for Norge?

Er vi små pompadur-madamer som greit konstaterer at etter oss kommer syndfloden? 

Er vi solidariske nok til å ta konsekvensene av at land som bidrar lite til global oppvarming kan oppleve dramatiske endringer, mens vestlige land som forurenser mye, slipper mye lettere i de scenarioer som trekkes opp for selv små økninger i Jordens gjennomsnittstemperatur? 

Er vi så opptatt av å fortsette velstandutviklingen at vi ikke bryr oss om å gjøre nødvendig industri-omstilling og satse sterkere på energiforskning og –utvikling? 

Dessverre, jeg er redd for at fremtiden vil si med den svenske Kontrapunkt-Broman: ”Domaren säger at svarene er fel”.

Menneskeskapte klimaendringer endrer hverdagen for stadig flere. Men endrer de norsk valgkamp? Kan vi få et grønnskjær, eller blir det tradisjonelle nyanser av rødt og blått?

Ap-ledelsen opptrådte på landsmøtet i helgen som slektninger av Tause Birgitte når det gjaldt disse spørsmålene, Den var mest opptatt av å hindre et Nei til utbygging av Lofoten/Vesterålen. Miljø/klima er ikke blant hjertesakene.

LoVe tender, LoVe sweet,
Never let me go
You have made my life complete
And I LoVe you so.

FrP er i en menneskeskapt diskusjon med seg selv. Ketil Solvik-Olsen snakker om å ta forskningen på alvor, Per Willy Amundsen er opptatt av at at «klimafantaster har erstattet Marx med CO2». 

Høyre har ennå ikke hatt landsmøte, men klima/miljø er ikke inne blant partiets hjertesaker.

SV og Venstre har åpenbare grønnskjær som preger også andre programposter enn de åpenbare.

«Det ligger en fremtid og venter på oss som er klimanøytral og giftfri, men den kommer ikke av seg selv. Vi må aktivt velge den», sa Bellonas Karl Kristensen under åpningen  av en god utstilling på Oljemuseet i Stavanger om klima- og miljøutfordringer. 

Vi har teknologiske løsninger, og vi har de politiske styringsmekanismene vi trenger. Det eneste vi ennå mangler er viljen til å ta dem i bruk. Men valgkampen vil trolig bli lange, overdrevne repetisjon av temaer kjent fra fem måneders drøvtygging av på den ene siden alt den sittende regjering dels ikke har maktet å gjøre noe med, dels har gjort noe altfor negativt med, på den andre siden alt en ny regjering dels ikke vil klare å gjøre noe med, dels vil gjøre altfor mye negativt med

Jeg frykter at ingen av hovedaktørene er spesielt interessert i  å belyse klima/miljø-utfordringene og hva de egentlig krever av oss. 

SV er juniorpartner i dagens regjering, Venstre (og KrF) kan bli det eller støtteparti i en ny. For flytende velgere som er så opptatt av disse spørsmålene at de vil legge sin stemmeseddel der de tror den vil gi størst effekt, har to valg:

       a) satse på at de rødgrønne får fortsatt flertall, og at det derfor er naturlig å stemme SV

           b) regne med at det blir rødgrønt tap og derfor viktig  å stemme Venstre eller KrF

Får Høyre/Frp rent flertall, blir det utbygging av LoVe. Det er jeg temmelig sikker på at de ikke får. En mindretallsregjering av H vil sikre utbygging sammen Frp og Ap. Med borgerlig flertallsregjering kan det være en viss sjanse for Venstre og KrF å stanse utbygging dersom de er innenfor, men ikke om de står utenfor.
Mange vanskelige valg uansett.

Noen vil kanskje løse dilemmaet ved å stemme MDG, men så langt er det svært lite som tyder på at partiet vil få noen innflytelse på regjeringssituasjonen 2013-1017, i aller beste fall et mandat fra Oslo. Partiet kan ta noen stemmer fra både SV og V og bringe dem nærmere sperregrensen, («den grense man ikke kan se under  vann»). Eller også kan partiet bidra til å utfordre de to partiene til å spisse og fokusere enda mer på nettopp miljø/klima.

Dessverre tyder erfaringene fra 2009 på at sterke miljøsynspunkter ikke er noen vinnersak. Er politikerne så redde for ikke å vinne et valg at fremtiden blir taper?