Av Marie Rein Bore
Kanskje kan man ikke elske et land. Men det forholdet mange nordmenn har hatt til Israel, har i alle fall forelskelsens kjennetegn: man beundret, så få eller ingen feil ved staten Israel, forsvarte landet ivrig hvis noen kritiserte.
Så har forelskelsen kjølnet. Sorg, undring, ja, kjølig avstandtagen har tatt forelskelsens plass når staten Israel turer fram, særlig i forhold til palestinerne. Men når man gir uttrykk for den undringen og kritiserer den israelske regjeringens handlemåte, da kommer reaksjonene: Da kommer leserinnlegg, da får man vite hvor feil man tar, hvor vondt Israel har det, hvor ille palestinerne er. Sørvestlandet har en sterk og indignert gruppe Israelsvenner, forsiktig sagt.
Jøders fortvilt skjebne
Dengang man elsket Israel: Forståelig nok ønsket mange Israel alt godt da staten ble opprettet. Bakgrunnen var jøders fortvilte skjebne i det gamle Europa. Jøder som ble utstøtt, måtte leve i ghettoer og ble til og med nektet adgang til enkelte land, Norge inklusive. Først i 1851 ble jødeparagrafen opphevet slik at jøder kunne få tilgang til riket.
Det toppet seg med Holocaust, millioner av jøder ble drept ut fra en vanvittig tenkning i det gamle kulturlandet Tyskland. Ufattelig at det skjedde. Ufattelig at andre land ikke reagerte kraftigere.
Skyldfølelse
26.november for 70 år siden ble 532 jøder fra Norge deportert med skipet DS "Donau" til Stettin og videre til konsentrasjonsleiren Auschwitz. Dagen blir markert på mandag ved minnesmerket på Akershuskaia, med en utstilling på Jødisk Museum i Oslo og med en minnekonsert i synagogen.
Ruth Maier var en av de som ble deportert og aldri kom tilbake. Hun var en nær venninne av den norsk lyrikeren Gunvor Hofmo. Resten av livet slet Gunvor Hofmo med skyldfølelse, sier regissør Otto Homlung. Han setter opp teaterforestillingen Tvillingsjeler, som handler om de to kvinnene. Den har urpremiere på Riksteateret i februar.
Herman Sachnowitz var en av de få norske jødene som kom levende tilbake til Norge etter års opphold i konsentrasjonsleirer i Tyskland. Mange år etter kom boka "Det angår også deg" om det han hadde opplevd. Jeg fikk litt tilfeldig en henvendelse fra forlaget om å lage studiespørsmål til en skoleutgave av boka. Den unge jødens opplevelse av konsentrasjonsleirene gjorde inntrykk. Og det blandet seg med et flauhetens spørsmål: Hvordan hadde nordmenn kunnet snu ryggen til og godtatt at norske jøder ble deportert til Tyskland?
Gradvis begynte slitasjen
Mandagens minnemarkeringer er en dag for både skyldfølelse og ettertanke. Og dårlig samvittighet over det som skjedde under krigen, bidro til den sterke norske støtten til den nyopprettede staten Israel i årene etter krigen. Arbeiderpartiets ledere hadde mye kontakt med Israels ledere. Studenter dro til Israel og jobbet på kibbutzer. Det norske kristenfolket var svært israelsvennlig. Storparten av stortingsrepresentantene var medlemmer av Stortingets Israels-forening. Hvem har ikke hørt tårefylte beretninger fra Israels-venner som hadde kommet seg til det hellige landet og fortalte om Jerusalem. Ja, jødenes gamle by, men også Kristus-troendes hellige midtpunkt: Getsemane, Via Dolorosa, Golgata.
Men gradvis begynte slitasjen på forholdet. Forelskelsen bleknet. Slik er min enkle historie: Jeg kom til Israel første gang i 1976, glad og israelsvennlig, selv om palestinaspørsmålet var begynt å gnage på forholdet. Gleden var stor over å kunne besøker Klagemuren, en bit av det området Israel erobret i 1967. Men jeg måtte samtidig forholde meg til at palestinske hus og hjem var blitt ødelagt og ryddet unna for å få åpen plass ved Klagemuren. Jeg måtte forholde meg til møter med palestinere som fortalte sin livshistorie, historier om å bli fordrevet fra hjemmene sine av israelske soldater.
Gjennom et langt journalistliv har jeg vært en rekke ganger både i Israel og i de palestinske områdene. Jeg har fått mer og mer kunnskap om vanlige palestineres vanskelige liv på grunn av israelsk maktbruk.
Jeg har ikke vært alene om å skifte syn. Norske soldater og norske feltprester som deltok i FN-styrken i Libanon, kom ned som israelsvenner og dro hjem med et mer anstrengt syn på Israel, mange av dem.
Bombing av Gaza
Forelskelsen kjølnet: Israelsk trakassering av palestinere. Jødiske bosettere som tar seg til rette på Vestbredden. Sikkerhetsmuren. Bombing av Gaza. Atter igjen bombing av Gaza.
Det er som å se en slåsskjempe sparke en mann som allerede ligger nede. Jo, jeg kjenner forsøk på psykologisk forklaring. Den som har blitt slått og hundset i sin barndom, blir selv voldsmann. Men en nasjon kan ikke bygge på slike enkle primitive mekanismer.Skyld på begge sider
De siste dagers krigshandlinger fra begge sider endte i en forsiktig våpenhvile. Begge sider har krigshisset. Begge sider har skutt raketter som har truffet sivilbefolkning, selv om antall treff og antall døde viser at I srael er mye sterkere. Men begge sider lider. Folk på begge sider vil ha fred. Kanskje kan det lykkes å skape et bedre forhold mellom Israel og palestinsk område. Kanskje. Men en som elsket Israel, har blitt skuffet så mange ganger før.
Kanskje kan man ikke elske et land. Men det forholdet mange nordmenn har hatt til Israel, har i alle fall forelskelsens kjennetegn: man beundret, så få eller ingen feil ved staten Israel, forsvarte landet ivrig hvis noen kritiserte.
Så har forelskelsen kjølnet. Sorg, undring, ja, kjølig avstandtagen har tatt forelskelsens plass når staten Israel turer fram, særlig i forhold til palestinerne. Men når man gir uttrykk for den undringen og kritiserer den israelske regjeringens handlemåte, da kommer reaksjonene: Da kommer leserinnlegg, da får man vite hvor feil man tar, hvor vondt Israel har det, hvor ille palestinerne er. Sørvestlandet har en sterk og indignert gruppe Israelsvenner, forsiktig sagt.
Jøders fortvilt skjebne
Dengang man elsket Israel: Forståelig nok ønsket mange Israel alt godt da staten ble opprettet. Bakgrunnen var jøders fortvilte skjebne i det gamle Europa. Jøder som ble utstøtt, måtte leve i ghettoer og ble til og med nektet adgang til enkelte land, Norge inklusive. Først i 1851 ble jødeparagrafen opphevet slik at jøder kunne få tilgang til riket.
Det toppet seg med Holocaust, millioner av jøder ble drept ut fra en vanvittig tenkning i det gamle kulturlandet Tyskland. Ufattelig at det skjedde. Ufattelig at andre land ikke reagerte kraftigere.
Skyldfølelse
26.november for 70 år siden ble 532 jøder fra Norge deportert med skipet DS "Donau" til Stettin og videre til konsentrasjonsleiren Auschwitz. Dagen blir markert på mandag ved minnesmerket på Akershuskaia, med en utstilling på Jødisk Museum i Oslo og med en minnekonsert i synagogen.
Ruth Maier var en av de som ble deportert og aldri kom tilbake. Hun var en nær venninne av den norsk lyrikeren Gunvor Hofmo. Resten av livet slet Gunvor Hofmo med skyldfølelse, sier regissør Otto Homlung. Han setter opp teaterforestillingen Tvillingsjeler, som handler om de to kvinnene. Den har urpremiere på Riksteateret i februar.
Herman Sachnowitz var en av de få norske jødene som kom levende tilbake til Norge etter års opphold i konsentrasjonsleirer i Tyskland. Mange år etter kom boka "Det angår også deg" om det han hadde opplevd. Jeg fikk litt tilfeldig en henvendelse fra forlaget om å lage studiespørsmål til en skoleutgave av boka. Den unge jødens opplevelse av konsentrasjonsleirene gjorde inntrykk. Og det blandet seg med et flauhetens spørsmål: Hvordan hadde nordmenn kunnet snu ryggen til og godtatt at norske jøder ble deportert til Tyskland?
Gradvis begynte slitasjen
Mandagens minnemarkeringer er en dag for både skyldfølelse og ettertanke. Og dårlig samvittighet over det som skjedde under krigen, bidro til den sterke norske støtten til den nyopprettede staten Israel i årene etter krigen. Arbeiderpartiets ledere hadde mye kontakt med Israels ledere. Studenter dro til Israel og jobbet på kibbutzer. Det norske kristenfolket var svært israelsvennlig. Storparten av stortingsrepresentantene var medlemmer av Stortingets Israels-forening. Hvem har ikke hørt tårefylte beretninger fra Israels-venner som hadde kommet seg til det hellige landet og fortalte om Jerusalem. Ja, jødenes gamle by, men også Kristus-troendes hellige midtpunkt: Getsemane, Via Dolorosa, Golgata.
Men gradvis begynte slitasjen på forholdet. Forelskelsen bleknet. Slik er min enkle historie: Jeg kom til Israel første gang i 1976, glad og israelsvennlig, selv om palestinaspørsmålet var begynt å gnage på forholdet. Gleden var stor over å kunne besøker Klagemuren, en bit av det området Israel erobret i 1967. Men jeg måtte samtidig forholde meg til at palestinske hus og hjem var blitt ødelagt og ryddet unna for å få åpen plass ved Klagemuren. Jeg måtte forholde meg til møter med palestinere som fortalte sin livshistorie, historier om å bli fordrevet fra hjemmene sine av israelske soldater.
Gjennom et langt journalistliv har jeg vært en rekke ganger både i Israel og i de palestinske områdene. Jeg har fått mer og mer kunnskap om vanlige palestineres vanskelige liv på grunn av israelsk maktbruk.
Jeg har ikke vært alene om å skifte syn. Norske soldater og norske feltprester som deltok i FN-styrken i Libanon, kom ned som israelsvenner og dro hjem med et mer anstrengt syn på Israel, mange av dem.
Bombing av Gaza
Forelskelsen kjølnet: Israelsk trakassering av palestinere. Jødiske bosettere som tar seg til rette på Vestbredden. Sikkerhetsmuren. Bombing av Gaza. Atter igjen bombing av Gaza.
Det er som å se en slåsskjempe sparke en mann som allerede ligger nede. Jo, jeg kjenner forsøk på psykologisk forklaring. Den som har blitt slått og hundset i sin barndom, blir selv voldsmann. Men en nasjon kan ikke bygge på slike enkle primitive mekanismer.Skyld på begge sider
De siste dagers krigshandlinger fra begge sider endte i en forsiktig våpenhvile. Begge sider har krigshisset. Begge sider har skutt raketter som har truffet sivilbefolkning, selv om antall treff og antall døde viser at I srael er mye sterkere. Men begge sider lider. Folk på begge sider vil ha fred. Kanskje kan det lykkes å skape et bedre forhold mellom Israel og palestinsk område. Kanskje. Men en som elsket Israel, har blitt skuffet så mange ganger før.
Jeg tjenestegjorde i Libanon i 1982 og 83/84.Jeg ble Israel venn etter to perioder i sør- Libanon.Når jeg på nært hold fikk se hvordan PLO den gangen fyrte av raketter på måfå mot israelske grensebyer.Hamas bruker samme taktikk i dag i tillegg til bombing av sivile mål som busser og steder hvor mange sivile oppholder seg.
SvarSlettHvis noen hiver en håndgranat inn i hagen din nesten hver dag så hadde du vel reagert på det med å prøve å stoppe det?
Hamas fyrte av flere raketter etter kl 22.00 i går (israelsk tid)
For hver rakett Hamas fyrer av mot Israel blir jeg mer å mer israel venn.
Du bør virkelig åpne øynene for det som skjer. det er ikke palestinerne som lager all faenskapet. det er ENE OG ALENE israel. de tar over mer og mer av palestinernes land og dreper uskyldige små barn..menn og kvinner. No må skje snart. ting kan ikke fortsette sånn. Og du er israel venn..... det gjør deg ikke bedre enn dem...du er med på det faenskapet israel gjør. håper du har god samvittighet der du sitter og elsker ditt såkalte israel
SlettJeg føler meg ikke bedre enn noen jeg. Skjønner ikke hvorfor du sier det?
Slettslutt å forsvare israel..... ser dere ikke hva israel gjør? Les brevet fra Mads Gilbert nedenfor og spre det videre.
SvarSlettMidnatt passert. Ingen våpenhvile.
Heller ingen barnehvile, kvinnehvile eller menneskehvile.
Dronene surrer som onde insekter og vi vet de etterfølges av drønnende detonasjoner. Gardinene i vinduet der jeg skriver dette følger lufttrykket og jeg kjenner tydelig trykkbølgene. Alle vinduer er åpne så de ikke skal implodere og spre
dødelige svermer av glass. Det er så mange dødelige svermer her i Gaza. Granat- og bombesplinter, dronesvermene, svermene av flygeblad med truende innhold for ytterligere å terrorisere sivilbefolkningen som slippes fra himmelen.
Det har vært en forferdelig dag.
Det er vanskelig å beskrive 13 sønderrevne kropper, dekapierte, avrevne lemmer, forkullete, småbarn delt i to - alt kommer til Shifa. Med desperate rop om hjelp, skrik i smerte. Mamma'er som faller sammen i paralysert fortvilelse når de døde barna gjenkjennes.
Vi jobber.
Intuberer, skjærer av klær, kanylerer, prøver å skjønne hvor skadene er på de som fortsatt har livstegn.
Idag var det 24 drepte og 189 skadde. Ikke alle kommer til Shifa, men svært mange.
Vi mistet to "på bordet", splintskader til arteria pulmonalis og ødeleggende hodeskader. En cava inferior-avrivning ble berga med hjelp av dyktig karkirurg i gruppen på 40 frivillige palestinske leger som kom fra Vestbredden igår.
Solidaritet. Nye allianser mellom palestinerne. Store arabiske delegasjoner fyker gjennom sykehuset med sjokkerte ansikter mens bombedrønnene ustoppelig påminner dem om det imminente i deres politiske ansvar.
En barnefamilie kommer inn i morgentimene etter at israelske jetbombefly har knust den største banken i sentrum av Gaza by. Pappa er rasende, roper på hevn. Barna hører forskrekket på.
Avbrudd kl 00:44: Fy faen nå bomber de rett ved oss. Seriebomber.
Hvordan klarer de å trøste barna sine i denne natt?
Jeg er redd. Ondskapen synes å seire.
Jeg vet ikke om "verden" skjønner hvordan dette millionfengselet egentlig er. Det er altså ikke mulig å finne ly, skjul, utvei, flukt, beskyttelse. Og den samme makt som holder alle innesperret bomber samtidig ustoppelig med et av verdens sterkeste krigsmaskineri.
Hva hadde skjedd om Michelle Obama var her inatt med sine to døtre? Bodd i et hus i Beit Lahia i utkanten av Gaza by, fattgfolks kvarter, uten lys, uten noen sikkerhet. Hva om hun kom løpende inn med ett av sine vakre barn i armene, gjennomtrengt av granatsplinter - uten noen mulighet til å slippe unna?
Ville det blitt en endring da?
Jeg skjenner ikke at Jens, Espen og Inga-Marte og de andre som sa så mye riktig om kamp mot terror og politisk vold for litt siden - hvordan kan de sitte med all sin innflytelse å enten tie stille eller uttrykke forståelse for Israels "rett til å forsvare seg"?
Forsvare seg?
De angriper jo, slik de har angrepet de siste 60 årene.
Har vi ikke lær at urett må stoppes nå, i vår tid, mens vi vet og kan handle - ikke som en arkeologisk øvelse det etterpåklokskapens lupe og den kjølige, historike distansen gjør ubehaget ved sviket lettere å leve med?
Ikke send flere bandasjer, leger, matpakker og intetsigende erklæringer.
Stopp bombingen.
Åpne Gaza.
Avslutt okkupasjoen av Palestina.
La ungene få fred.
La mødrene amme.
La gamlingene drikke friskt vann.
La fiskerne fiske og bøndene høste.
La lærerne undervise og ungene lære.
La ungdommene reise og oppdage noe annet enn beleiring, blokade og frykt.
La nattesøvnens lindrende mildhet legge seg som et teppe av års etterlengta ro over Gazas mennesker.
Da trenger de ikke forsvare seg mot en overlegen overmakt.
'Da synker våpnene maktesløs ned
Skaper vi menneskeverd
Skaper vi fred', som han skrev, Nordahl.
Gaza, i nattens uhygge,
00:40 21.11 2012
Mads G
Jeg bor i Oslo og så hvordan Mats Gilberts hatmeldinger (som etterhvert vise seg å være basert på løgn) oppildet muslimer og venstreradikale i oslo til å knuse vinduer og biler, angripe folk på gaten og begynne å jakte jøder.
SlettDen mannen har jeg null tillit til. Null.
Jeg glemte å skrive navnet mitt til kommentaren.
SvarSlettMvh
Sten Lorentzen
Takk! Me er fleire..
SvarSlettFor ordens skuld: Me er fleire som tenkjer som deg T B Bore
SvarSlettSynes det er interessant å lese denne kommentaren.
SvarSletther snakker vi om tidligere israelsvenner som åpenbart må ha hatt et merkelig syn på jøder og israel. Ja, kanskje man forventet at jøder, og spesielt israelere, skulle være enda litt mer perfekte vesner en Jesus selv?
Også viser det seg at det bare er mennesker, mennesker som er lei å bli jaktet på, jaget rundt og som er blitt sinte, bitre og endelig er i posisjon til å slå tilbake… Og dermed blir Israelsvennen skuffet, sint og lei seg...
Vel, jeg er ung, vokste opp på 80-tallet og hørte NRK fortelle om heltene, palestinerne som ble undertrykket av de stygge israelerne gang på gang. Jeg likte ikke israel.
Så begynte jeg å lese, så historien om hvordan jøder som bodde i palestina ble systematisk jaktet på og fordrevet fra byer, og hvordan man bygde jødiske millitsgrupper og hvordan Stormuftien gikk i alianse med Nazi-tyskland. Deretter om FN som måtte opprette to stater, fordi man ikke lenger trodde at jøder og palestinske arabere kunne leve innenfor samme stat, om krigen hvor araberestatene skulle utrydde hver jøde i israel, og om hvordan palestinerne fortsetter den samme kampen den dag i dag.
Nå får dere gamlinger som har hatt merkelige bilder av jøder og israelere gå i skammekroken, og komme tilbake når dere forstår at både jøder, palestinere og nordmenn er helt like, og ingen vil like å få den behandlingen israel stadig får.
Palestinernes sak er også viktig, og Abbas har gjort mye for den saken. Men at denne type innlegg fra gamle nordmenn som er så såre dukker opp hver gang Hamas (som er noe av det mest ekstreme jeg kjenner til) angriper israel, så lurer jeg på om antisemittisme trenger en ny definisjon. Nemlig folk som forventer at jøder skal være minst like snille og perfekte som Jesus selv.
Ser det riktig å utdype en tweet "Fra grøft til grøft, spør du meg. Hvorfor går det ikke an å gå midt på veien, og se en sak i helhetens lys?", som jeg postet i dag.
SvarSlettDu er ikke alene om skiftet side som du selv sier. Og det er det jeg tar tak i når jeg ser at du skriver om din ukritiske pro-israelske holdning og over til en "kjølig avstandtagen. På meg virker det som du legger ansvaret over på israelerne for det nå som skjer.
Jeg mener at et balansert og "midt-på-veien" syn ikke kan ta opp denne konflikten uten ta med alt som skjer i regionen.
Henviser til Per kristian Haugens kronikk i dagens Aftp "Nye roller i en gammel konflikt". Det handler ikke bare om Israel og Palestina. Israel er presset på alle kanter. Se på geografien og befokningstallet hos de arabiske landene som i utgangspunktet i ønsker noe Israel i det hele tatt. At den arabiske våren har gjort situasjonen mer usikker for Israel gjør ikke saken bedre. Hvorfor handler Israel som de gjør? Kort sagt tror jeg det handler om desperate handlinger som i høy grad er irrasjonelle. Alle ser at det er forferdelig, krig er det. Hvis Israel skal vinne gunst må de oppføre seg på annet vis, men det gjør de ikke. Hvorfor? De er desperate med ryggen mot havet. Derfor mener jeg at du ved å trekke frem bare Palestina-konflikten hvaner fra den ene grøften til den andre. Fra å være unyansert positiv til Israel, til nå å være unyansert negativ til Israels situasjon.
Dag Skinlo
Det er bare å stå på Thor Bjarne Bore. Israel har ikke bare mista deg som venn. Men mye av debatten handler om "tit of tat" - gjengjeldelsens logikk. med det kommer en ingen vei. En må se på årsakene til konflikten. Besøk gjerne min blogg: http://somdaganegaar.blogspot.no/ Jeg vil spesielt anbefale analysen av Yousef Munayyer, "When the Smoke Clears from Gaza."
SvarSlettVenke Vik sier en må se på årsakene til konflikte Årsaken er arten menneskets gudetro. Menneskene har i flere tusen år sett på årsaken og erfart/erfarer fortsatt konsekvensene av gudetro. Samtidig: Hvor mye lengre skal menneskers gudetro få lov å skape angst, ødelegge og plage jorden og menneskene, som tror at det ikke finnes noen gud? (Jf. hva i fortid, nåtid og framtid hertil).
SvarSlettPS. Den uhyre forferdelige tragedien holocaust, dras stadig inn i debatten, og da som forsvar/ rettferdiggjøring av både den enkeltes sympati med staten Israel og landets ugjerningene mot palestinerene. Hvorfor det, egentlig ??
SvarSlettRettelse:Holocoust.
SvarSlett