Lofoten er verdensarv

Av Thor Bjarne Bore
Lofoten bør komme med på Unescos liste over verdensarven. Da vil området få samme status som 600 oppføringer i 200 land, deriblant pyramidene i Egypt, Den kinesiske mur og fjordene på Vestlandet, og da blir naturen og kulturen i Lofoten vernet for fremtiden.
Skjer dette, vil en oljeutbygging nær kysten bli umulig.

Olje- og energiminister Ola Borten Moe og andre beslutningstagere  bør lære av biskop Don Helder Camara. Han har formulert en bønn som hver eneste dag burde fremsies av politikere:
Herre - lær oss å si ”nei”

 slik at det nesten aldri klinger som ”ja”

og aldri ”ja”

slik at det nesten klinger som ”nei”.

Oljeministeren - for det er det han først og sist er -  vil ikke åpne nye områder utenfor Lofoten og Vesterålen for oljeboring.  Men han vil ha aktivitet på Nordland 6. Og det er ingen åpning., mener han.  Området ble nemlig formelt åpnet allerede i 1994, hvoretter det ble stengt  nokså raskt. "Stilt i bero. Derfor er ikke dette en åpning".

Vi er der vi var før valget i 2009. Næring mot næring. Oljeindustri mot lokalmiljø, biologisk mangfold og klimaproblematikk. Fisk mot olje. Profitt og arbeidsplasser mot vern av matfat og natur. Regjeringspartnere mot hverandre.

Borten Moes utspill om å sette igang på Nordland 6 neste å fører til sterkt uro hos SV og  deler av hans  eget parti, Ap-hjertene gleder seg.

Det er interessant å registrere utviklingen hos tidligere AUF-leder Martin Henriksen. For noen år siden sto han på talerstolen på Ap-landsmøtet og sa at «den viktigste miljøsaken akkurat nå er debatten om olje og gass utenfor Lofoten og Vesterålen». Hans konklusjon  den gang var et tydelig nei til oljeboring i områdene, "om 20 år har vi kanskje teknologien som gjør det risikofritt å utvinne olje". Men 20 år går fort i Ap. Nå er han blitt politisk rådgiver i Fiskeridepartementet, og nå heter det at han «aldri hatt noe religiøst forhold til hvor og når vi skal bore etter olje». Han topper nominasjonskomiteens forslag til Ap-liste i Troms. Nå.


Lofoten-Vesterålen er grunnlaget for de store silde- og torskefiskeriene våre, både på kysten av Nord–Norge og i Barentshavet. Dette er matfatet vårt.
 I en verden der mulighetene for å oppleve ren og urørt natur i kombinasjon med fornuftig, menneskelig aktivitet blir stadig færre, har Lofoten og Vesterålen store fortrinn.

En oljeulykke vil kunne ende i en fatal miljøkatastrofe. Jeg besøkte Alaska i 1990, året etter katastrofen med "Exxon Valdez" i Prince Willian Sound der over 40 000 tonn råolje rant ut og ødela nesten alle økosystemer og ødela strendene i hundrevis av mils omkrets. 22 år senere ligger det stadig endel olje på strendene der. Hvis man en sommerdag legger seg ned på en av strendene i området, risikerer man fortsatt å ha et tynt lag olje over hele ryggen når man reiser seg. 

I dag forurenses fremdeles regionen der forliset skjedde, fortsatt av anslagsvis 60.000 liter olje. Bestanden av spekkhoggere i farvannene utenfor Alaska viser foreløpig ingen tegn til å ta seg opp igjen, og sildebestanden har aldri kommet seg opp til sitt gamle nivå.
Det kan ta tiår, om ikke århundrer, før naturen har brakt seg selv helt tilbake i balanse.

Norsk utvinningstempo på oljefeltene må ned. La Lofoten og Vesterålen ligge.
Fisk og vannkraft er fornybart. I en interessekonflikt mellom tidsbegrensede og fornybare ressurser og en fornybar ressurs, bør valget være enkelt. 

Vi er inne i 1.akt av et moderne drama med sterke undertoner fra slaget i Trollfjorden i 1890, da fiskerne gikk til aksjon mot reder og handelsmann som ville stenge dem ute. Den siste viking vant frem – Stortinget sikret ham via en lov.
Men vil fiskeren vinne frem også denne gangen?