Biskop, råd og selvstendig vurdering

Har grasrota alltid rett?  I dette tilfelle: den kirkelige.
Agder bispedømme skal ha ny biskop. Tre kandidater står igjen: Stein Reinertsen (52), prost i Mandal, Ludvig Bjerkreim (58), prost i Sandnes, og Anne-May Grasaas (57) sokneprest i Trefoldighet, Oslo.

Menighetsråd, prester og bispedømmeråd har sagt sitt: 1. Reinertsen, 2. Bjerkreim, 3. Grasaas.  Deretter var det biskopenes tur. Litt overraskende var det 8 som gikk inn for Grasaas, 4 for Reinertsen. Tallene forteller mye om den endrede holdning til kvinnelige prester og biskoper gjennom de siste 25-30 år. Deres individuelle begrunnelser  er ikke kjent. Nå tar kirkerådet den endelige avgjørelsen.

Bispedømmerådsleder Jan Olav Olsen er «litt skuffet over at biskopene ikke har vært mer lydhøre for ønskene fra bispedømmet» (Vårt Land).

Reaksjonen er forståelig, men likefullt en misforståelse om hva som er biskopenes oppgave i en sak som dette. Ut fra sitt ståsted skal de vurdere teologi og egnethet. De kjenner også sitt eget kollegium, styrke og svakheter,  og de har et ansvar for å tenke helhet.  Generelt hadde det eksempelvis ikke skadet med en teologisk doktorgrad eller to, eller spesialkompetanse i etikk blant de 12.

Biskopene skal vurdere helt selvstendig ut fra sine kriterier, de er ingen postkasse som plukker opp lokale reaksjoner og sender dem videre påtegnet: «Enig». Da trengte de ikke være høringsinstans. 

Resonnementet er det samme som må gjøres i bispedømmerådene ved ansettelse av prester, Da jeg satt der, måtte vi flere ganger fravike menighetsrådets innstilling . Kanskje var alders-  eller kjønnsfordelingen i et prosti slik at totalt sett ville det være klokt å ansette nr.2 på listen. Kanskje hadde en av søkerne så lang fartstid i en bestemt stilling at det var flere fordeler ved å flytte vedkommende. Kanskje var nr.1. vel kjent av menighetsrådet, mens nr.2 eller tre kom  lenger borte fra. Kanskje spilte intervjuene med de tre fremste kandidatene inn.  Kanskje var  etisk/teologisker holdninger viktige for enkeltmedlemmers vedkommende, men aldri i plenum.

Heller ikke et bispedømmeråd skal være postkasse.

Nå avgjøres Agder-saken i Kirkerådet, som en konsekvens av det endrede forhold mellom statskirken og staten Tidligere har Kirkerådet vært den siste instans før regjeringen har avgjort saken. Noen av de gangene i årenes løp da Regjeringen fravek kirkens syn, har i ettertiden vist seg å bli positive for kirken. Og i de senere årene har Kirkemøtet sagt at Regjeringen må velge mellom de tre kandidatene som har fått flest stemmer.

Det vil alltid være et spørsmål hvordan Kirkerådet bør vekte de stemmeresultater og uttalelser som er kommet,  i forhold til rådets oppgave, slik jeg ser den: En helhetlig, både nasjonal og lokal, vurdering. 

Uansett hvem som til sist kan ikle seg bispekåpen er jeg overbevist om at Agderfylkene og Telemark vil få en god biskop.

(Thor Bjarne Bore)