ØKONOMISK TAK?
Nå har diskusjonen kommet ut i det åpne rom. Er det rimelig
at en pasient skal få forlenget livet til en pris på drøye 500.000? Lederen av
det nasjonale prioriteringsrådet i helsevesenet, Bjørn Guldvog, mener man må
diskutere innføring av en øvre økonomisk grense for behandling. Og helseøkonom
Ivar Sønbø Kristiansen mener en slik grense bør være mellom 500 og 600.000 for
et leveår. Prioriteringsrådet har de
siste årene en rekke ganger blitt bedt om å ta stilling til innføring av nye og
dyre behandlingsmetoder. Nå vil rådet ha en prinsipiell drøfting på om det bør
være et økonomisk tak.
STIKKE HODET I SANDEN
Reaksjonene på at det vanskelige spørsmålet har vært som ventet: Uff, og nei og nei. Å sette et tak er uhørt. Norge er et rikt land. Her må man bruke av
oljefondet. Men å skyve dette unna ved å henvise til oljefondet er å stikke
hodet i sanden.
For å drøfte dette
betyr ikke at nå vil det bli satt grense ved 500.000 flatt ved den enkelte
pasient. Tenker man hele helsevesenet, er det naturligvis mange som blir utsatt
for sykdommer eller alvorlige skader der behandlingen er langvarig og kostbar,
men at det samtidig er en selvfølge at folk skal få den. Hovedtrenden er jo at helsevesenet har
utvidet tilbudet. Før var det for eksempel nei til hjerteoperasjoner på eldre
mennesker. Nå blir den enkelte vurdert i hvilken grad han har nytte av og helse
til å gjennomgå en slik operasjon.
LIVSFORLENGENDE
Det som gjør at spørsmålet kommer opp, er primært kostbar
kreftbehandling. Ikke behandling for å bli frisk, for der strekker man seg
langt. Men legemiddelfirma bruker nå masse penger og krefter på å utvikle
medisiner til folk som er forbi det stadiet at de kan bli friske, men som kan
få noen måneder og i beste fall år ekstra med en kostbar livsforlengende
behandling.
Da må det være riktig å spørre om det er rett
å prioritere slik livsforengende behandling, når man vet at selv om Norge er et
rikt land, så er ikke helsebudsjettene uendelig store. Det betyr at
prioritering av livsforlengende behandling
av ofte relativt eldre pasienter , fører til at andre pasientgrupper
blir prioritert ned. Pasienter med
kroniske lidelser. Pasienter som sliter med rus og psykiatri.
Jeg ville ikke hatt et fast tak med et fast beløp. Men at
prioriteringsrådet kommer fram til en
veiledende ordning , med god plass til fleksibilitet, tror jeg hadde vært et modig vedtak. Bruk masse penger å holde en ung kreftsyk mor
i live så lenge som mulig. Men la en gammel og sliten kropp få lov til å dø.
IKKE SKYVE DØDEN UNNA
Nei, et slikt syn er ikke nedprioritering av eldre. Det er
en erkjennelse av at vi ikke kan skyve døden unna i det uendelige. Jeg har kjent kreftsyke som på slutten har
sagt nei til mer behandling i forsøk på å holde dem i live en stund til. De
orket ikke mer.
Og på mange syke- og
aldershjem har man nå en samtale med den gamle som blir lagt inn, den gamles pårørende og sykehjemslegen: Hva skal man gjøre hvis den gamle blir syk?
Hvis det skjer et beinbrudd, skal gamlemor naturligvis på sykehuset, og det
samme kan gjelde akutte lidelser. Men
når kroppen blir mer og mer skrøpelig, og man vet at innleggelser ofte blir
svingdørsbehandling; inn på sykehuset, fort ut igjen, så inn på nytt, ja, da
kan det være bedre å få dø på sykehjemmet. En god samtale mellom pårørende og
sykehjemslegen om hva man skal gjøre i livets sluttfase, ender ofte med at man
blir enig om at den gamle når den tid kommer, skal få dø i fred i sin seng på
sykehjemmet.
I møtet med døden ser man hvor dyrebar hver dag av livet er.
Men noen kreftpasienter og ikke minst pårørendes ønske om å få noen uker til av
det dyrebare livet, må ikke avgjøre pengebruken på sykehuset. Dette ønsket om å
få noen dager er primært et viktig memento til alle om å leve livet som om hver
uke var en viktig gave, selv om vi tror at vi forhåpentligvis har mange år igjen å leve.
(Marie Rein Bore)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar