tirsdag 13. november 2012

La døden komme





ØKONOMISK TAK?
Nå har diskusjonen kommet ut i det åpne rom. Er det rimelig at en pasient skal få forlenget livet til en pris på drøye 500.000? Lederen av det nasjonale prioriteringsrådet i helsevesenet, Bjørn Guldvog, mener man må diskutere innføring av en øvre økonomisk grense for behandling. Og helseøkonom Ivar Sønbø Kristiansen mener en slik grense bør være mellom 500 og 600.000 for et leveår.  Prioriteringsrådet har de siste årene en rekke ganger blitt bedt om å ta stilling til innføring av nye og dyre behandlingsmetoder. Nå vil rådet ha en prinsipiell drøfting på om det bør være et økonomisk tak.

STIKKE HODET I SANDEN
Reaksjonene på at det vanskelige spørsmålet  har vært som ventet:  Uff, og nei og nei.  Å sette et tak er uhørt.  Norge er et rikt land. Her må man bruke av oljefondet. Men å skyve dette unna ved å henvise til oljefondet er å stikke hodet i sanden. 

 For å drøfte dette betyr ikke at nå vil det bli satt grense ved 500.000 flatt ved den enkelte pasient. Tenker man hele helsevesenet, er det naturligvis mange som blir utsatt for sykdommer eller alvorlige skader der behandlingen er langvarig og kostbar, men at det samtidig er en selvfølge at folk skal få den.  Hovedtrenden er jo at helsevesenet har utvidet tilbudet. Før var det for eksempel nei til hjerteoperasjoner på eldre mennesker. Nå blir den enkelte vurdert i hvilken grad han har nytte av og helse til å gjennomgå en slik operasjon.
LIVSFORLENGENDE
Det som gjør at spørsmålet kommer opp, er primært kostbar kreftbehandling. Ikke behandling for å bli frisk, for der strekker man seg langt. Men legemiddelfirma bruker nå masse penger og krefter på å utvikle medisiner til folk som er forbi det stadiet at de kan bli friske, men som kan få noen måneder og i beste fall år ekstra med en kostbar livsforlengende behandling.

Da må det være riktig å spørre om det er rett å prioritere slik livsforengende behandling, når man vet at selv om Norge er et rikt land, så er ikke helsebudsjettene uendelig store. Det betyr at prioritering av livsforlengende behandling  av ofte relativt eldre pasienter , fører til at andre pasientgrupper blir prioritert ned.  Pasienter med kroniske lidelser. Pasienter som sliter med rus og psykiatri.

Jeg ville ikke hatt et fast tak med et fast beløp. Men at prioriteringsrådet kommer fram  til en veiledende ordning , med god plass til fleksibilitet,  tror jeg hadde vært et modig vedtak.  Bruk masse penger å holde en ung kreftsyk mor i live så lenge som mulig. Men la en gammel og sliten kropp få lov til å dø.

IKKE SKYVE DØDEN UNNA
Nei, et slikt syn er ikke nedprioritering av eldre. Det er en erkjennelse av at vi ikke kan skyve døden unna i det uendelige.  Jeg har kjent kreftsyke som på slutten har sagt nei til mer behandling i forsøk på å holde dem i live en stund til. De orket ikke mer.

Og på mange syke- og aldershjem har man nå en samtale med den gamle som blir lagt inn,  den gamles pårørende og sykehjemslegen:  Hva skal man gjøre hvis den gamle blir syk? Hvis det skjer et beinbrudd, skal gamlemor naturligvis på sykehuset, og det samme kan gjelde akutte lidelser.  Men når kroppen blir mer og mer skrøpelig, og man vet at innleggelser ofte blir svingdørsbehandling; inn på sykehuset, fort ut igjen, så inn på nytt, ja, da kan det være bedre å få dø på sykehjemmet.  En god samtale mellom pårørende og sykehjemslegen om hva man skal gjøre i livets sluttfase, ender ofte med at man blir enig om at den gamle når den tid kommer, skal få dø i fred i sin seng på sykehjemmet.  

I møtet med døden ser man hvor dyrebar hver dag av livet er. Men noen kreftpasienter og ikke minst pårørendes ønske om å få noen uker til av det dyrebare livet, må ikke avgjøre pengebruken på sykehuset. Dette ønsket om å få noen dager er primært et viktig memento til alle om å leve livet som om hver uke var en viktig gave, selv om vi tror at vi forhåpentligvis  har mange år igjen å leve.

(Marie Rein Bore)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar