"Vern våre sykehus"

Stadig oftere møter vi kritikken av uheldige utslag av det offentliges mål- og resultatstyring. Krav til dokumentasjon, rapportering, resultatmåling, kvalitetssikring og godkjenningsordninger. Byråkratisering og endring av profesjonenes arbeidsvilkår. Endringer i selve forståelsen av hva som er kvalitet i samfunnstjenestene. Kvalitet blir et kvantitativt  begrep. Det gode er det målbart gode.

La det denne gang være helsesektoren. To professorer på Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo skrev nylig i en kronikk i Aftenposten at papirmakten langt på vei har overtatt for profesjonsmakten. At byråkratisering og kontroll må ikke dra oppmerksomheten vekk fra der verdiskapingen faktisk foregår: i møtet med pasienten.

Det de skriver stemmer godt med inntrykkene jeg sitter med etter i en snau månedå ha  fulgt et lukket nettforum «Vern våre sykehus». En aksjon som retter seg mot mål- og resultatstyring som et samlet Storting og Regjeringen - og ikke minst Finansdepartementet - de siste 30 årene gjennom lover og forskrifter systematisk har opphøyd til overordnet styringsprinsipp og ledelsesfilosofi for alt offentlig ansvar i Norge. Helsereformen og foretaksmodellen, og alle de andre store  strukturreformene i Norge de siste 30 årene er funksjoner av mål- og resultatstyringsideologien. 

Det har vært en interessant og opplysende erfaring å følge de mange engasjerte bidragene fra legestanden. Selv om den neppe sto først da ydmykhet ble utdelt, og selv om jeg trekker fra frustrasjoner og  noen prosenter lett overdrivelsesmoms, er det ikke vanskelig å få øye på økende gode vekstvilkår for reguleringsstaten og revisjonssamfunnet. 

Selvfølgelig skal det settes mål – men eksempelvis ikke 122 for for politiets arbeid, slik vi har fått vite etter 22.juli. Selvfølgelig må prosesser evalueres.  Men - --:                                         Mål er uløselig knyttet til ansvar. Hvis ansvarsforholdene er uklare, får dette selvsagt konsekvensen for målstyringen. Ansvarsforholdene i offentlig sektor er for uklare. 

Siden jeg skriver om helsesektoren, synes jeg Magne Lerø i ukeavisen Ledelse har et godt poeng: «Når det gjelder Ahus ser vi hvor ille det faktisk er. Hvem hadde ansvaret for at målet om at Ahus kunne ta hånd om 160 000 nye pasienter fra Oslo 1. januar 2011 kunne gjennomføres på en ansvarlig måte? Regjeringen viser til Helse Sør-Øst. Helse Sør-Øst viser til sykehusstyret. Sykehusdirektør Huda Gunnlaugsdottir sier til VG og Aftenposten at det er eieren, Helse Sør-Øst som har ansvaret. Når det er såpass med kaos knyttet til ansvar, vil en ikke få målstyring til å fungere som tiltenkt.»

En av deltakerne i «Vern våre sykehus» formulerer seg slik: «Målstyring er å styre etter forhåndsdefinert program. Resultatstyring er å styre etter bakspeilet. Selvfølgelig skal vi sette mål og evaluere resultat. Vi trenger både program og bakspeil når vi skal styre. Men når vi kombinerer program og bakspeil med pisk og gulrot og opphøyer det til overordnet styringsfilosofi, bærer det galt av sted.»

Faren med for mye målstyring er at man altfor ofte ender opp med å måle variabler som hvor mye penger man har brukt eller hvor mange rapporter man har skrevet, uten at dette sier noe om kvaliteten i det man gjør.

Tall sier ikke alt, stundom kan de til og med gi feilaktig inntrykk. I en kronikk om helseforetakenes fortreffelighet i Aftenposten, heter det f.eks:

«Døgnopphold økt med 16 prosent fra 2002 til 2011 ved somatiske sykehus».

Fagfolk som kjenn er systemet innenfra, spør:  «Hvem er det som blir innlagt? Er det resirkulering av samme pasient, - for tidlig utskrevet og inn igjen? Eller er det overbelegg eller et resultat av økt antall eldre, økt antall innbyggere? Eller er det økt antall spebarn som reinnlegges fordi mor og barn ble skrevet ut for raskt fra barsel?»

Og så videre: «Polikliniske konsultasjoner er økt med 65 prosent fra 2002 til
2011».

Spørsmål tilbake:  Hvem er så de pasientene? Er det samme pasient som må inn flere ganger fordi man ikke får gjort det man skal ved første konsultasjon? Eller er det økning i poliklinikkvirksomhet fordi antall dagkirurgiske pasienter er gått opp, - og de må som kjent undersøkes poliklinisk før operasjonen.

Det er viktig at helse ikke gjøres til produksjon, skjønn til regelfølging, omsorg  til kost/nytte- avveininger.  Kanskje kan legenes reaksjoner være begynnelsen på en omfattende og kunnskapsdrevet endringsprosess. Som en av dem håper: «Denne demokratiske ledelsesfilosofiske debatten vil endre fellesbevisstheten og dynamikken i den politiske situasjonen vi forholder oss til.»

I så måte skal det bli interessant å følge helseminister Jonas Gahr Støres  arbeid. Han  har hatt besøk ute i felten, og konstaterer at han møter mange sukk rundt mer og mer byråkrati. Dette vil han ta tak i. Han mener det er nødvendig med måling og rapportering, men vil se på hvordan det gjøres: «Vi forbereder derfor et prosjekt om måling og rapportering, der arbeiderne selv trekkes med for å kartlegge og vurdere det som rapporteres. Vi må fange opp hva som virker og hva som ikke virke»

Men det er den samme Støre som i Dagsnytt 18 fremholdt at det er uheldig med faglige uttalelser som gir inntrykk av at fusjonen ved Oslo Universitetssykehus går på helsa løs, det skaper nemlig utrygghet.

«Vern  våre sykehus» har nok stadig en jobb å gjøre.