Lofoten er verdensarv

Av Thor Bjarne Bore
Lofoten bør komme med på Unescos liste over verdensarven. Da vil området få samme status som 600 oppføringer i 200 land, deriblant pyramidene i Egypt, Den kinesiske mur og fjordene på Vestlandet, og da blir naturen og kulturen i Lofoten vernet for fremtiden.
Skjer dette, vil en oljeutbygging nær kysten bli umulig.

Olje- og energiminister Ola Borten Moe og andre beslutningstagere  bør lære av biskop Don Helder Camara. Han har formulert en bønn som hver eneste dag burde fremsies av politikere:
Herre - lær oss å si ”nei”

 slik at det nesten aldri klinger som ”ja”

og aldri ”ja”

slik at det nesten klinger som ”nei”.

Oljeministeren - for det er det han først og sist er -  vil ikke åpne nye områder utenfor Lofoten og Vesterålen for oljeboring.  Men han vil ha aktivitet på Nordland 6. Og det er ingen åpning., mener han.  Området ble nemlig formelt åpnet allerede i 1994, hvoretter det ble stengt  nokså raskt. "Stilt i bero. Derfor er ikke dette en åpning".

Vi er der vi var før valget i 2009. Næring mot næring. Oljeindustri mot lokalmiljø, biologisk mangfold og klimaproblematikk. Fisk mot olje. Profitt og arbeidsplasser mot vern av matfat og natur. Regjeringspartnere mot hverandre.

Borten Moes utspill om å sette igang på Nordland 6 neste å fører til sterkt uro hos SV og  deler av hans  eget parti, Ap-hjertene gleder seg.

Det er interessant å registrere utviklingen hos tidligere AUF-leder Martin Henriksen. For noen år siden sto han på talerstolen på Ap-landsmøtet og sa at «den viktigste miljøsaken akkurat nå er debatten om olje og gass utenfor Lofoten og Vesterålen». Hans konklusjon  den gang var et tydelig nei til oljeboring i områdene, "om 20 år har vi kanskje teknologien som gjør det risikofritt å utvinne olje". Men 20 år går fort i Ap. Nå er han blitt politisk rådgiver i Fiskeridepartementet, og nå heter det at han «aldri hatt noe religiøst forhold til hvor og når vi skal bore etter olje». Han topper nominasjonskomiteens forslag til Ap-liste i Troms. Nå.


Lofoten-Vesterålen er grunnlaget for de store silde- og torskefiskeriene våre, både på kysten av Nord–Norge og i Barentshavet. Dette er matfatet vårt.
 I en verden der mulighetene for å oppleve ren og urørt natur i kombinasjon med fornuftig, menneskelig aktivitet blir stadig færre, har Lofoten og Vesterålen store fortrinn.

En oljeulykke vil kunne ende i en fatal miljøkatastrofe. Jeg besøkte Alaska i 1990, året etter katastrofen med "Exxon Valdez" i Prince Willian Sound der over 40 000 tonn råolje rant ut og ødela nesten alle økosystemer og ødela strendene i hundrevis av mils omkrets. 22 år senere ligger det stadig endel olje på strendene der. Hvis man en sommerdag legger seg ned på en av strendene i området, risikerer man fortsatt å ha et tynt lag olje over hele ryggen når man reiser seg. 

I dag forurenses fremdeles regionen der forliset skjedde, fortsatt av anslagsvis 60.000 liter olje. Bestanden av spekkhoggere i farvannene utenfor Alaska viser foreløpig ingen tegn til å ta seg opp igjen, og sildebestanden har aldri kommet seg opp til sitt gamle nivå.
Det kan ta tiår, om ikke århundrer, før naturen har brakt seg selv helt tilbake i balanse.

Norsk utvinningstempo på oljefeltene må ned. La Lofoten og Vesterålen ligge.
Fisk og vannkraft er fornybart. I en interessekonflikt mellom tidsbegrensede og fornybare ressurser og en fornybar ressurs, bør valget være enkelt. 

Vi er inne i 1.akt av et moderne drama med sterke undertoner fra slaget i Trollfjorden i 1890, da fiskerne gikk til aksjon mot reder og handelsmann som ville stenge dem ute. Den siste viking vant frem – Stortinget sikret ham via en lov.
Men vil fiskeren vinne frem også denne gangen?

Den gang jeg elsket Israel

Av Marie Rein Bore
Kanskje kan man ikke elske et land. Men det forholdet mange nordmenn har hatt til Israel, har i alle fall forelskelsens kjennetegn: man beundret, så få eller ingen feil ved staten Israel, forsvarte landet ivrig hvis noen kritiserte.

Så har forelskelsen kjølnet. Sorg, undring, ja, kjølig avstandtagen har tatt forelskelsens plass når staten Israel turer fram, særlig i forhold til palestinerne. Men når man gir uttrykk for den undringen og kritiserer den israelske regjeringens handlemåte, da kommer reaksjonene: Da kommer leserinnlegg, da får man vite hvor feil man tar, hvor vondt Israel har det, hvor ille palestinerne er. Sørvestlandet har en sterk og indignert gruppe Israelsvenner, forsiktig sagt.

Jøders fortvilt skjebne
Dengang man elsket Israel: Forståelig nok ønsket mange Israel alt godt da staten ble opprettet. Bakgrunnen var jøders fortvilte skjebne i det gamle Europa. Jøder som ble utstøtt, måtte leve i ghettoer og ble til og med nektet adgang til enkelte land, Norge inklusive. Først i 1851 ble jødeparagrafen opphevet slik at jøder kunne få tilgang til riket.

Det toppet seg med Holocaust, millioner av jøder ble drept ut fra en vanvittig tenkning i det gamle kulturlandet Tyskland. Ufattelig at det skjedde. Ufattelig at andre land ikke reagerte kraftigere.

Skyldfølelse
26.november for 70 år siden ble 532 jøder fra Norge deportert med skipet DS "Donau" til Stettin og videre til konsentrasjonsleiren Auschwitz. Dagen blir markert på mandag ved minnesmerket på Akershuskaia, med en utstilling på Jødisk Museum i Oslo og med en minnekonsert i synagogen.

Ruth Maier var en av de som ble deportert og aldri kom tilbake. Hun var en nær venninne av den norsk lyrikeren Gunvor Hofmo. Resten av livet slet Gunvor Hofmo med skyldfølelse, sier regissør Otto Homlung. Han setter opp teaterforestillingen Tvillingsjeler, som handler om de to kvinnene. Den har urpremiere på Riksteateret i februar.

Herman Sachnowitz var en av de få norske jødene som kom levende tilbake til Norge etter års opphold i konsentrasjonsleirer i Tyskland. Mange år etter kom boka "Det angår også deg" om det han hadde opplevd. Jeg fikk litt tilfeldig en henvendelse fra forlaget om å lage studiespørsmål til en skoleutgave av boka. Den unge jødens opplevelse av konsentrasjonsleirene gjorde inntrykk. Og det blandet seg med et flauhetens spørsmål: Hvordan hadde nordmenn kunnet snu ryggen til og godtatt at norske jøder ble deportert til Tyskland?

Gradvis begynte slitasjen
Mandagens minnemarkeringer er en dag for både skyldfølelse og ettertanke. Og dårlig samvittighet over det som skjedde under krigen, bidro til den sterke norske støtten til den nyopprettede staten Israel i årene etter krigen. Arbeiderpartiets ledere hadde mye kontakt med Israels ledere. Studenter dro til Israel og jobbet på kibbutzer. Det norske kristenfolket var svært israelsvennlig. Storparten av stortingsrepresentantene var medlemmer av Stortingets Israels-forening. Hvem har ikke hørt tårefylte beretninger fra Israels-venner som hadde kommet seg til det hellige landet og fortalte om Jerusalem. Ja, jødenes gamle by, men også Kristus-troendes hellige midtpunkt: Getsemane, Via Dolorosa, Golgata.

Men gradvis begynte slitasjen på forholdet. Forelskelsen bleknet. Slik er min enkle historie: Jeg kom til Israel første gang i 1976, glad og israelsvennlig, selv om palestinaspørsmålet var begynt å gnage på forholdet. Gleden var stor over å kunne besøker Klagemuren, en bit av det området Israel erobret i 1967. Men jeg måtte samtidig forholde meg til at palestinske hus og hjem var blitt ødelagt og ryddet unna for å få åpen plass ved Klagemuren. Jeg måtte forholde meg til møter med palestinere som fortalte sin livshistorie, historier om å bli fordrevet fra hjemmene sine av israelske soldater.

Gjennom et langt journalistliv har jeg vært en rekke ganger både i Israel og i de palestinske områdene. Jeg har fått mer og mer kunnskap om vanlige palestineres vanskelige liv på grunn av israelsk maktbruk.

Jeg har ikke vært alene om å skifte syn. Norske soldater og norske feltprester som deltok i FN-styrken i Libanon, kom ned som israelsvenner og dro hjem med et mer anstrengt syn på Israel, mange av dem.

Bombing av Gaza
 Forelskelsen kjølnet: Israelsk trakassering av palestinere. Jødiske bosettere som tar seg til rette på Vestbredden. Sikkerhetsmuren. Bombing av Gaza. Atter igjen bombing av Gaza.

Det er som å se en slåsskjempe sparke en mann som allerede ligger nede. Jo, jeg kjenner forsøk på psykologisk forklaring. Den som har blitt slått og hundset i sin barndom, blir selv voldsmann. Men en nasjon kan ikke bygge på slike enkle primitive mekanismer.Skyld på begge sider

De siste dagers krigshandlinger fra begge sider endte i en forsiktig våpenhvile. Begge sider har krigshisset. Begge sider har skutt raketter som har truffet sivilbefolkning, selv om antall treff og antall døde viser at I srael er mye sterkere. Men begge sider lider. Folk på begge sider vil ha fred. Kanskje kan det lykkes å skape et bedre forhold mellom Israel og palestinsk område. Kanskje. Men en som elsket Israel, har blitt skuffet så mange ganger før.  
  


　

Kjenner skittlukt? Bra!

Bæsjelukten kan være en utfordring når man skal skifte bleie på barnebarn. Men at man kjenner lukten, er bra. For manglende evne til å kjenne igjen lukter kan være et første tegn på Alzheimers sykdom, viser ny norsk forskning.

Nå kan det være en rekke grunner til at luktesansen blir dårligere med årene, og at man dermed også blir dårligere til å kjenne lukter fra hverandre. Men luktetester kan være egnet til å skille mennesker med Alzheimers sykdom fra friske mennesker, i følge et doktorgradsarbeid som Grete Kjelvik har utført i nevrovitenskap ved NTNU i Trondheim, skriver Adresseavisen. I arbeidet sitt har hun blant annet brukt lukter fra sjokolade, kaffe, sitron og såpe.

TIDLIGERE Kanskje kan denne forskningen bidra til at leger kan oppdage sykdommen på et tidligere tidspunkt mens de andre symptomene er svake og mer generelle. Og jo tidligere oppdaget, jo større er muligheten for behandling som kan bremse utviklingen av Alzheimers og andre demenssykdommer.

For demens er en fryktet alderdomslidelse. Over 70.000 nordmenn har en demensdiagnose. Men med årene framover vil vi bli flere og flere eldre i Norge, og dermed også flere som får demens og etter hvert vil trenge ganske mye omsorg. Anslag går ut på at antallet med demens vil fordoble seg de neste 20 årene. Og av de som er riktig gamle, altså over 90, har nærmere halvparten en demenslidelse. Lite lystelig å tenke på, og man får være glad så lenge man kjenner den karakteristiske bæsjebleielukten og klarer å skille den fra duften av kaffe.

VAKSINE? Men alt er ikke helsvart. Medisiner finnes som kan dempe symptomer på sykdommen. Flere legemiddelfirma arbeider med å utvikle vaksiner som får kroppens immunforsvar til å angripe og ødelegge såkalt plakk, et avfallsstoff fra proteiner som har blitt brutt ned på feil måte i hjernen. En slik vaksine kan forhåpentligvis bremse utviklingen av Alzheimers sykdom.

Hvis man finner en vaksine som fungerer, og metoder som gjør at man kan oppdage Alzheimers før pasienten får en alvorlig funksjonssvikt, kan man begynne behandling tidligere og i hvert fall bremse utviklingen av sykdommen.

(Marie Rein Bore)

Biskop, råd og selvstendig vurdering

Har grasrota alltid rett?  I dette tilfelle: den kirkelige.
Agder bispedømme skal ha ny biskop. Tre kandidater står igjen: Stein Reinertsen (52), prost i Mandal, Ludvig Bjerkreim (58), prost i Sandnes, og Anne-May Grasaas (57) sokneprest i Trefoldighet, Oslo.

Menighetsråd, prester og bispedømmeråd har sagt sitt: 1. Reinertsen, 2. Bjerkreim, 3. Grasaas.  Deretter var det biskopenes tur. Litt overraskende var det 8 som gikk inn for Grasaas, 4 for Reinertsen. Tallene forteller mye om den endrede holdning til kvinnelige prester og biskoper gjennom de siste 25-30 år. Deres individuelle begrunnelser  er ikke kjent. Nå tar kirkerådet den endelige avgjørelsen.

Bispedømmerådsleder Jan Olav Olsen er «litt skuffet over at biskopene ikke har vært mer lydhøre for ønskene fra bispedømmet» (Vårt Land).

Reaksjonen er forståelig, men likefullt en misforståelse om hva som er biskopenes oppgave i en sak som dette. Ut fra sitt ståsted skal de vurdere teologi og egnethet. De kjenner også sitt eget kollegium, styrke og svakheter,  og de har et ansvar for å tenke helhet.  Generelt hadde det eksempelvis ikke skadet med en teologisk doktorgrad eller to, eller spesialkompetanse i etikk blant de 12.

Biskopene skal vurdere helt selvstendig ut fra sine kriterier, de er ingen postkasse som plukker opp lokale reaksjoner og sender dem videre påtegnet: «Enig». Da trengte de ikke være høringsinstans. 

Resonnementet er det samme som må gjøres i bispedømmerådene ved ansettelse av prester, Da jeg satt der, måtte vi flere ganger fravike menighetsrådets innstilling . Kanskje var alders-  eller kjønnsfordelingen i et prosti slik at totalt sett ville det være klokt å ansette nr.2 på listen. Kanskje hadde en av søkerne så lang fartstid i en bestemt stilling at det var flere fordeler ved å flytte vedkommende. Kanskje var nr.1. vel kjent av menighetsrådet, mens nr.2 eller tre kom  lenger borte fra. Kanskje spilte intervjuene med de tre fremste kandidatene inn.  Kanskje var  etisk/teologisker holdninger viktige for enkeltmedlemmers vedkommende, men aldri i plenum.

Heller ikke et bispedømmeråd skal være postkasse.

Nå avgjøres Agder-saken i Kirkerådet, som en konsekvens av det endrede forhold mellom statskirken og staten Tidligere har Kirkerådet vært den siste instans før regjeringen har avgjort saken. Noen av de gangene i årenes løp da Regjeringen fravek kirkens syn, har i ettertiden vist seg å bli positive for kirken. Og i de senere årene har Kirkemøtet sagt at Regjeringen må velge mellom de tre kandidatene som har fått flest stemmer.

Det vil alltid være et spørsmål hvordan Kirkerådet bør vekte de stemmeresultater og uttalelser som er kommet,  i forhold til rådets oppgave, slik jeg ser den: En helhetlig, både nasjonal og lokal, vurdering. 

Uansett hvem som til sist kan ikle seg bispekåpen er jeg overbevist om at Agderfylkene og Telemark vil få en god biskop.

(Thor Bjarne Bore)

 

Informasjonsbakterieukultur

Når vi plages av livsstilssykdommer,  søker vi stundom hjelp hos legen. Hun gir gode råd, skriver kanskje ut en resept. Følger vi rådene eller tar behandlingen, blir vi ofte bedre .

Men hva skjer når det pekes på syke forhold, og doktor Overordnet Ledelse i stedet for å bekjempe en voksende informasjonsbakterieukultur ikke ønsker å ta den foreskrevne medisin fra Den Store Rådgiver, også kalt Loven eller Jusprofessoren eller Sivilombudsmannen? Når  paternalistiske bekymringer, skjønnhetspleie og kontrollbehov  får gode vekstvilkår? 

Det er altså sykehusene denne gang. Det kunne vært et departement, en skole, et universitet, et nasjonalt forsvar. Overalt hvor det ligger makt og utøves myndighet. Systemet representerer stundom en overtro på Ledelsens og Myndigheters evne til å sikre enkeltmennesket.  Ønske om et godt image i offentligheten skaper kontroll med form og vinkling på de informasjoner som kommer ut, det legges lokk på visse saker, holde tilbake informasjon.

Helseforetak er så opptatt av å pleie omdømmet at det går ut over mulighetene for leger og enkeltmiljøer til å uttale seg. Tidligere var det større aksept for at leger uttalte seg i egenskap av fagpersoner. 

Noen aktuelle eksempler:
En overlege i Helse Førde ble truet med sparken etter offentlig å ha uttalt seg kritisk offentlig om sykehusledelsen.

«Oppsplittingen av Barnesenteret ved Ullevål kan i verste fall føre til at barn dør fordi de ikke får rask nok hjelp», sa en velrenommert nyfødtlege. «Sykehuset ber om lojalitet - prosessen er igangsatt og vi må være lojale mot den».

«Mangel på reell ytringsfrihet er et stort problem for prosessen rundt Oslo universitetssykehus (OUS). de færreste i helsevesenet våger å uttale seg offentlig». (lege ved OUS).

«Jeg merker at ytringsrommet på  Universitetssykehuset i Nord-Norge  har blitt trangere og klimaet mindre åpent. Takhøyden for ytringer er så lav at mange føler de stanger hodet i overetasjen» (lege i Tromsø).

«Det viktigste er lojalitet til ledelsen, ikke hva som er best for den enkelte pasient.» (Prosess-skriv fra advokat for HelseSør-Øst).

En lege skriver på diskusjonsforumet for «Vern våre sykehus»: «Flere av oss har registrert hvordan saker som tidligere ble løst over en kaffekopp nå ofte medfører massiv intervensjon fra arbeidsgiversiden. Eksempelvis tidlig bruk av jurist, HRstøtte og klinikksjefer, langdryge prosesser, rekommanderte møteinnkallinger, ensidige arbeidsgiverreferater, trusler om rettslige prosesser, utførlig loggføring, lagring av diskrediterende beskrivelser i den enkeltes personalmappe til evig tid og advarsel eller trusler om sådan. Dette er en ny trend i sykehuset de siste åra – og det bekymrer».

Sykehuset Østfold har i i en kontrakt for databrukere vist  til den lovpålagte taushetsplikten, helselovgivingen og arbeidsmiljøloven, og  til den ikke lovfestede Lojalitetsplikten: «Alle arbeidstakere har lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver. Dette innebærer at man ikke med viten og vilje skader arbeidsgivers anseelse, økonomi eller evne til å utføre oppgaver og plikter».
Passusen ble fjernet etter at det ble reist kritikk,  og arbeidsgiver sier at det var «en formuleringsmessig ubevissthet».  Ja,ja,


Jusprofessor Jan Frithjof Bernt ved Universitetet i Bergen, kanskje vår fremste ekspert på dette området, understreker: «Det står ettertrykkelig i Helsepersonelloven at ansatte har både rett og plikt til å varsle tilsynsmyndighetene om forhold som kan medføre fare for pasienters sikkerhet, altså uten noen plikt til å gå tjenestevei internt - og uten at det kreves at skade har inntrådt eller at det er stor fare for at den vil inntre».

Sivilombudsmannen har klart sagt at offentlig ansatte har et vidt spillerom - både i form og innhold til å gi uttrykk for sin mening, også om forhold på egen arbeidsplass. Han påpeker at ansattes ytringer i denne type saker kan være et gode.

Omdømme er viktig. Men et striglet informasjonsregime inngir ikke alltid tillit. Det gjør derimot en institusjon der ansatte kan dele sine erfaringer og synspunkter med offenligheten, selv om de skulle være mer nyanserte enn omdømmebekymret skjønnmaling. Det er tillitvekkende ikke å være redd for det ubehagelige.

Kritikk mot ledelse er sjelden velsett. Mon ikke mange føler at vel kan du aller nådigst få lov til å ytre deg, men egentlig man helst at du holder kjeft. I slike tilfeller etableres det gjerne en selvsensur.

Mange ledere setter gjerder rundt ansattes ytringer, særlig i tilfeller der medarbeiderne virkelig har innsikt i den aktuelle problematikken. Lojalitetsplikt grunngis ofte med at uttalelser som fører til debatt og kritikk vil gjøre det vanskeligere å treffe og opprettholde nødvendige beslutninger, og det vil kunne skape mistillit hos allmennheten. Men flere fora som tidligere utgjorde sterke og frimodige fagmiljøer er forsvunnet, eller de er inkorporert i administrasjonsbyråkratiet og/eller ledelsen på en slik måte at intern uenighet ikke blir eksponert.

Lojalitet må først og fremst må være til den egentlige arbeidsgiver, allmennheten. Ikke til politikere og administratorer som ønsker å kontrollere informasjonstilgangen i samfunnet om hvordan de utfører jobben sin, oppfyller sitt samfunnsansvar og stimulerer til kritikk og debatt.

Ytringsfrihet skal ikke bare verne om den enkeltes ansattes behov for å ytre seg, men også verne om demokratiet. Den ansattes lojalitet må først og fremst være til velgerne, ikke til et offentlig hierarki.

Dessverre er det ikke sjelden i helsevesenet som i landbrukssektoren:
”Anten har vi så høg kompetanse på feltet at vi blir inhabile i til dømes politisk aktivitet, eller så kan vi ikke nytta kompetansen vår til samfunnets beste viss konklusjonene ikke er i tråd med dei offisielle standpunkta til overordna” (landbruksbyråkrat til Dag og Tid).

«Kanskje sjukehusa skal fokusera meir på å operere hofter enn å strigle seg for media»( Hogne Sataøen, dr.med.  på et tema om at sykehusene etter foretaksreformen gjennom voksende informasjonsavdelinger legger mer vekt på strategisk kommunikasjon.

 

Stryk kanskje.